Hos psykologen

[Gjest hyggelig å være hyggelig:)]

eller psykiateren..

1) Der er jeg alltid nervøs.. Sitter konstant og fikler med noe - en løs tråd på genseren, neglene osv.. Ser aldri opp på behandleren heller. Er dette vanlig ?? (Men jeg er ikke taus for det.)

2) Småprating:

Det hender seg at behandleren spør om noe litt på siden (digresjoner), som f.eks. hva slags musikk det er jeg liker - det kunne ha vært at jeg fortalte at jeg prøver å sette på noe musikk når jeg har sterk angst.. "Kan" man da spørre behandleren om det samme, altså "enn du, liker du også jazz?" ? Eller når timen er slutt og behandleren spør om du skal på ferie i påsken, er det ikke da koselig å stille samme spørsmål tilbake?

Jeg mener - jeg gjør det ikke. Men hadde i grunnen syntes det var litt koseligere hvis akkurat den "småpratingen" var gjensidig:-) Den kommer jo på en måte utenom behandlingen, i slike "pauser" hvis dere skjønner. Det hender også at behandleren i slike digresjoner nevner seg selv på eget initiativ, f.eks. "ja, det bandet er veldig bra, det hører jeg også mye på"..eller "Ja, i nærheten der har faktisk også vi hytte, og skal dit i påsken vi også - kanskje vi treffer på hverandre da, he-he"

Det kan jo godt være at en behandler hadde syntes det var hyggelig!? Så hadde det blitt litt mer _dialog_. Det er bare det "utenom-terapi-snakket" jeg sikter til nå altså!

Men jeg har aldri våget likevel, i tilfelle det blir helt feil ?

Hva mener andre?

[serenity777]

Vil tro de fleste behanldre liker å bli spurt. Jeg spør psyk.sykepleieren min slik som du nevnte. Tror mange behandlere ville synes det er helt bra å bli spurt.

[bugge -jenta]

Jeg har gjort det med begge mine psykiatere, og de har vært veldig rause på noen områder, satt grenser, litt umerkelig, på andre områder. Jeg vet ting om mine psykiatere jeg ikke ville gått ut til og fortalt noen, fordi jeg opplever den moralske taushetsplikten. Det betyr _ikke_ at de "betror" seg til meg og går ut av sin rolle, eller gir meg en rolle jeg ikke skal ha, slik noen kanskje kunne trodd.

Jeg deler ofte her inne av mine psykiateres kunnskaper, ting jeg vet og føler jeg kan si, men det er ting jeg ikke skriver også. Nå må det legges til at jeg har gått lenge, over år, hos min terapeut, også den forrige.

Vi diskuterer "ofte" bøker, og jeg har fått mang et godt tips hos min psykiater. Muligens har jeg gitt ham tips også.

En god, liten samtale hvor man entusiastisk kan møtes i begeistring over en forfatteren som en felles har sans for, kan muligens være det beste den terapitimen gav.

Terapeuten din har ansvaret for å sette grenser her. Jeg synes du skal åpne litt mer opp hvis du greier det. Vi har av og til litt snevre grenser for hva vi tror tilhører et terapirom, etter min mening.

VH

[rose23]

Jeg var også litt usikker på dette i begynnelsen med psykologen min, men jeg oppdaget at han ikke noen motforestillinger med å svare på spørsmål fra meg som hvor gamle ungene hans er, om han har seilbåt, om steder han har vært og slikt...

Han kan også fortelle meg om opplevelser med andre klienter, familien sin, kollegaer o.s.v uten at han nevner navn. Det er jo en måte å skape gjennsidig tillit på.

Tror behandlere forstår at de må gi av seg selv også for at klienten skal føle tillit.

[Gjest disse]

Jeg hadde en gang en psykolog som ikke angang ville si hvor mange barn han hadde. Han gjorde det til slutt da, men det virket som om han tenkte lenge på om jeg hadde gått langt over streken ved å stille et slikt spørsmål.

Men nå ble jeg heller aldri særlig klok på den mannen og fikk heldigvis byttet ham ut med en ny etter hvert.

[Gjest LucySky]

Vil tro de fleste behanldre liker å bli spurt. Jeg spør psyk.sykepleieren min slik som du nevnte. Tror mange behandlere ville synes det er helt bra å bli spurt.

Det er jo noe med at det kan gli ut, da. Den første psykologen jeg gikk til (og gikk der lenge) lot seg rive med litt av utenomsnakket mitt. Vi hadde det veldig hyggelig, bortimot morsomt enkelte ganger.

Tilfeldigheter gjorde at jeg måtte byttte psykolog, og kom til en som var meget ordknapp. Vennlig, men ordknapp. Jeg ble brydd av alle pausene som oppsto.

Ut av bryddheten vokste så sakte fram en forståelse hos meg av hvor mye jeg brukte det hyggelige småpratet til å dekke over hvor redd jeg var. Jeg skjønte etterhvert også at han forsto det, og ventet på at jeg skulle ta mot til meg og begynne å komme innpå de vondeste, verste tingene.

Det tok tid, men de kom. Og det gjorde de ikke med "den hyggelige".

Med den ikke fullt så hyggelige kunne jeg likevel snakke om påsken, eller musikk jeg likte, men jeg ble mye flinkere til sjøl å skjønne når jeg spurte om slikt for å ufarliggjøre psykologen/situasjonen, og når jeg spurte helt sånn greit og fort uten å vente noe særlig igjen.