Om deprimerte mødre og deres barn

[Gjest Havelar]

Så da burde ikke deprimerte jenter få barn da.....????

Vi vil jo ha et problemfritt samfunn helst....

Deprimerte jenter bør få/søke hjelp til å bli friske, både med og uten barn, men særlig hvis man har barn.

Ingen har sagt noe om perfekte mennesker eller at man ikke kan være mor hvis man har hatt en depresjon. Men at man ikke er en optimal mor MENS man har depresjonen og at det er bedre at man er frisk er da vel ukontroversielt.

[Gjest KariKruskakli]

Jepp!

Det var poenget mitt også,hvem kan vel svare på et sånt spørsmål....

Ingen er perfekte i denne verden,vi er mennesker med feil,skrupler og ulike problemer.

Hvis man vil skape perfeksjonisme...vel...det er langt igjen før jorden blir perfekt,da må man nok emigrere til en annen planet...=)

Vi er mennesker,mennesker er ikke perfekte!

Nei, men hvis man sliter med en depresjon så er det nok uansett lurt og vente med en graviditet til man har fått stablet seg selv på beina.

Det kan vi vel være enige om?

Utover det vet jeg lite om hva som kan karaktiseres som en psykisk lidelse og jeg vet lite om hva de forskjellige diagnosene innebærer, så jeg kan ikke begi meg ut på en slik diskusjon.

[Gjest bry]

Dette innlegget dreide seg jo om en undersøkelse/forskning som viste at mange barn blir skadet av å ha en deprimert mamma.

Vet ikke hvilke faktorer som her spiller inn mest. Min mor var/er deprimert, og jeg sliter med dette også.Kanskje vil mine barn, barnebarn, oldebarn også slite hvis jeg ikke makter å bryte denne sirkelen?

Det som jeg tror "skadet" meg mest var nok ensomhetsfølelsen. Ingen laget mat,jeg spiste gamle brødskorper alene i perioder.Maste jeg for mye så fikk jeg trusler om selvmord. Ble låst inne fordi hun måtte ha kontroll over meg. Mor har aldri søkt hjelp, nekter den dag i dag og det sliter veldig.

Jeg tror ikke at to mennesker er like. Kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gjort sånne ting mot mine barn som min mor gjorde mot meg. Jeg har lært av dette, men selvsagt har jeg gjort andre ting som kanskje burde vært ugjort. Men jeg har skaffet meg hjelp og fortalt barna mine at det er ikke deres feil, deres ansvar. Jeg har noen som tar vare på dem når ting går som verst.

Prøver å spille skuespill idet lengste, være blid og hjelpsom. Men når depresjon og angsten tar over styringen nytter ikke dette. Da er det viktig å innse at man trenger hjelp.

Og den store samvittigheten gnager. Jeg vet jeg kunne vært en mye bedre mor, vet jeg skulle stillt opp mye mere for dem. Tror alle deprimerte gjør så godt de kan, men det er viktig å snakke ut med barna slik at de kan forstå litt bedre.

Ta skylden bort i fra deres skuldre, vær åpen slik at de har ord på det som er galt. Da tror jeg det blir lettere for dem å søke hjelp/snakke åpent til andre om sin "kjære", deprimerte mamma Og min tanke er at dette kanskje kan virke forebyggende for mine barn når det gjelder å blir psykisk syk.

Du høres iallefall ut som en god mor,som tar hensyn og tar vare på barna dine.

Og det er ikke lett å vokse opp under slike forhold,som du har vokst opp under.

Jeg rettferdiggjør det ikke,ikke på noen måte,selvsakt mener jeg også at psykisk syke bør søke hjelp,for mange gjør ikke det,og da blir barn skade-lidende,det er feil.

Men jeg mener f.eks sånne som deg,som gjør så godt de kan,der er det sunt...=)

Fordi du har lært noe av det.og vidererfører det ikke til dine barn,du har mye erfaring og har mye å lære til andre.....=)

[Gjest Vokst opp med psykisk syk mor]

Så da burde ikke deprimerte jenter få barn da.....????

Vi vil jo ha et problemfritt samfunn helst....

Selvsagt burde ikke kvinner med (dype) depresjoner tenke på å få barn, om de unner barnet det beste.

[Gjest bry]

Deprimerte jenter bør få/søke hjelp til å bli friske, både med og uten barn, men særlig hvis man har barn.

Ingen har sagt noe om perfekte mennesker eller at man ikke kan være mor hvis man har hatt en depresjon. Men at man ikke er en optimal mor MENS man har depresjonen og at det er bedre at man er frisk er da vel ukontroversielt.

Selvfølgelig!

Og folk som har en fysisk sykdom bør også søke hjelp,med eller uten barn...=)

Poenget er at man kan ikke fungere mere og bedre enn godt nok,uansett hvilken "sykdom man har"

[Gjest bry]

Nei, men hvis man sliter med en depresjon så er det nok uansett lurt og vente med en graviditet til man har fått stablet seg selv på beina.

Det kan vi vel være enige om?

Utover det vet jeg lite om hva som kan karaktiseres som en psykisk lidelse og jeg vet lite om hva de forskjellige diagnosene innebærer, så jeg kan ikke begi meg ut på en slik diskusjon.

Er enig i det,ikke lurt å bli gravid hvis en er veldig deppa.

Men noen får svangerskaps-depresjon,det kan de ikke noe for,og da er de jo alt gravid.

[Gjest bry]

Selvsagt burde ikke kvinner med (dype) depresjoner tenke på å få barn, om de unner barnet det beste.

Selvsagt er vi enige der..=)

Om man har dyp depresjon i utganspunktet,er det lurt å vente med å bli gravid.

Men man har ikke alltid kontroll over sin sjebne,mye kan forekomme under et svangerskap.

[Gjest Epiphany Proudfoot]

Hva kan man gjøre hvis man har en veninne (alenemor)som er deprimert.

Hun har en datter, som tilsynelatende fungerer fint.

Bak det sterke ytre til datteren ser jeg at hun sliter.

Mor har forsøkt å få behandling, men det offentlige kan ikke tilby noe da de ikke har tid.

Du kan kanskje hjelpe henne med litt avlastning av og til, og ta henne med ut av huset. Gå turer sammen o.l, det er jo bevist at fysisk aktivitet er godt for den mentale helsen på samme måte som for den fysiske.

Dette hjalp iallefall for meg da jeg var ute å kjøre.

[Gjest en som bryr seg]

Du kan kanskje hjelpe henne med litt avlastning av og til, og ta henne med ut av huset. Gå turer sammen o.l, det er jo bevist at fysisk aktivitet er godt for den mentale helsen på samme måte som for den fysiske.

Dette hjalp iallefall for meg da jeg var ute å kjøre.

Problemet med det er at vi har vært sammen, det er slutt mellom oss, og all kontakt jeg tar med henne blir tatt opp som at vi skal bli sammen igjen.

Gode forslag til hvordan man kan få familie og venner til å forstå alvoret

[Gjest Epiphany Proudfoot]

Problemet med det er at vi har vært sammen, det er slutt mellom oss, og all kontakt jeg tar med henne blir tatt opp som at vi skal bli sammen igjen.

Gode forslag til hvordan man kan få familie og venner til å forstå alvoret

Er du far til hennes barn, så har du rett til å tvangsinnlegge henne om ikke jeg husker helt feil. Du må ta deg en skikkelig ryddig og alvorlig prat med familien hennes, dette er vondt for både henne og barnet og en helt uholdbar situasjon.

Jeg har egentlig ikke så mange andre forslag, det var sånn jeg fikk hjelp at han som var far til et av mine barn tok meg med til fastlegen min (som er en fantastisk person) og han fikk meg tvangsinnlagt. I sammsvar med barnevernet, fastlegen og behandleren min fikk jeg masse hjelp og akkurat det jeg trengte for å bli den jeg egentlig var, og kanskje et enda bedre menneske og ikke minst en bedre mor.

Jeg kommer til å bruke medisiner resten av livet, siden min lidelse er nokså alvorlig, men det er verdt hver eneste lille pille å endelig leve.

[Gjest en som bryr seg]

Er du far til hennes barn, så har du rett til å tvangsinnlegge henne om ikke jeg husker helt feil. Du må ta deg en skikkelig ryddig og alvorlig prat med familien hennes, dette er vondt for både henne og barnet og en helt uholdbar situasjon.

Jeg har egentlig ikke så mange andre forslag, det var sånn jeg fikk hjelp at han som var far til et av mine barn tok meg med til fastlegen min (som er en fantastisk person) og han fikk meg tvangsinnlagt. I sammsvar med barnevernet, fastlegen og behandleren min fikk jeg masse hjelp og akkurat det jeg trengte for å bli den jeg egentlig var, og kanskje et enda bedre menneske og ikke minst en bedre mor.

Jeg kommer til å bruke medisiner resten av livet, siden min lidelse er nokså alvorlig, men det er verdt hver eneste lille pille å endelig leve.

Jeg er ikke ar til barnet.

Takk for kjempesvar, det er mest dette med barnevernet jeg tenker på, men når jeg nevner det for henne er tilbakemeldingene heller negative.

Selv vet jeg ikke nok om depresjon annet enn det jeg har lest på dol.

Jeg har forsøkt å fortelle det til familien, men de sier bare "ta deg sammen" til henne.

Takk

[Gjest PandaMiranda]

Jeg er ikke ar til barnet.

Takk for kjempesvar, det er mest dette med barnevernet jeg tenker på, men når jeg nevner det for henne er tilbakemeldingene heller negative.

Selv vet jeg ikke nok om depresjon annet enn det jeg har lest på dol.

Jeg har forsøkt å fortelle det til familien, men de sier bare "ta deg sammen" til henne.

Takk

Huff, "ta deg sammen" er jo det verste man kan høre i en sånn situasjon...

De har visst ikke forståelse for problematikken, de da - det verste er vel at de gir henne en tilleggsbelastning på den måten.

Kanskje du kan oppsøke en sosionom? Da kan du kanskje få gode råd.

Hvis du holder til i Oslo-området, kan du kanskje kontakte legevakta? De har både sosial vakttjeneste og psykiatrisk legevakt. Tror det skal være mulig å få noe veiledning der - du kan jo evt. forhøre deg.

[Gjest PandaMiranda]

Nei, det har du sikkert rett i.

Men utover det, så skulle man tro at om det var samme sak.

Det tror jeg også. Jeg tror fedre er veldig viktige personer både i et barns liv og i konas liv - alle er jo en del av familien.

Om det er en gradsforskjell, aner jeg ikke - men hvor viktig er det? Det viktigste er vel erkjennelsen av at begge foreldrene er viktige?

For øvrig har jeg en liten mistanke om at det kan være litt forskjellig oppfatning mellom psykiatere og psykologer om det her...

[Gjest PandaMiranda]

Er enig i det,ikke lurt å bli gravid hvis en er veldig deppa.

Men noen får svangerskaps-depresjon,det kan de ikke noe for,og da er de jo alt gravid.

Jeg har forresten nettopp lest at også fedre kan få svangerskapsdepresjon.

Stadig nye ting å oppdage, mao...

[Gjest kjentdoleranonymidag]

Det har jeg vanskelig for å tro på.

Det har vel bare ikke blitt forsket på.

Hvordan andre barns opplevelse av å vokse opp med en deprimert far er vet jeg ikke, men for egen del tror jeg det har påvirket meg i stor grad. Min nå avdøde far var deprimert allerede før jeg ble født.

Jeg ble veldig usikker og utrygg i nærheten av menn, følte alltid at jeg måtte tekkes dem og gikk langt for å få det til, selvtilliten ble generelt dårlig, og jeg måtte være perfekt på alle områder, både fordi det hjalp å ha kontroll og for å glede min far og ikke legge sten til byrden hans. Min mors og mine egne behov ble konstant satt til side. Det handlet alltid om min fars behov hjemme. Moren min var ikke en nikkedukke, men det ble likevel sånn.

Jeg er i dag en voksen kvinne, og jeg anbefaler ingen å vokse opp med en deprimert far;)

[Gjest KariKruskakli]

Er enig i det,ikke lurt å bli gravid hvis en er veldig deppa.

Men noen får svangerskaps-depresjon,det kan de ikke noe for,og da er de jo alt gravid.

Mener du fødselsdepresjon?

[Gjest KariKruskakli]

Det tror jeg også. Jeg tror fedre er veldig viktige personer både i et barns liv og i konas liv - alle er jo en del av familien.

Om det er en gradsforskjell, aner jeg ikke - men hvor viktig er det? Det viktigste er vel erkjennelsen av at begge foreldrene er viktige?

For øvrig har jeg en liten mistanke om at det kan være litt forskjellig oppfatning mellom psykiatere og psykologer om det her...

"Jeg tror fedre er veldig viktige personer både i et barns liv og i konas liv - alle er jo en del av familien"

*Hvisker tilbake*

Ja, jeg synes det var litt gammeldags tenkning:)

[Gjest bry]

Mener du fødselsdepresjon?

Fødselsdepresjon ja,men man ken bli deprimert under svangerskapet også...

[Gjest KariKruskakli]

Fødselsdepresjon ja,men man ken bli deprimert under svangerskapet også...

Ja, og da begynner jeg og tenke på min siste graviditet.

For svært mange herjer hormonene under svangerskapet.

Slik var det for meg også alle tre gangene.

Man blir mer følsom på godt og vondt.

Tar lettere til tårene.

Likevel synes jeg det blir for drøyt å kalle det depresjon.

For mest av alt gledet jeg meg og var stolt over graviditeten.

I siste svangerskap tror kanskje at jeg likevel holdt på å få noe som kunne ligne en depresjon. Jeg må si TROR, for jeg er ikke sikker på om jeg har vært ordentlig deprimert noengang. Det har i så fall gått veldig fort over. Mest litt PMS-krøll.

Men det urtatet seg slik:

Jeg fikk et overdrevet anfall av "redebygging". Jeg satte i gang med all verdens prosjekter på hjemmebane som bare MÅTTE bli ferdig før fødselen. Jeg var med i stryre og stell på fritiden og hadde full jobb.

Jeg fikk nesten pusteproblemer og var på gråten hele tiden nesten,fordi jeg følte at jeg ikke fikk gjort alt som skulle gjøres.

Til slutt ble jeg sykemeldt mot min vilje (det passet dårlig akkurat da , men jeg fikk ikke utsette det en uke en gang), men jeg var egentlig lettet alikevel da jeg gikk ut legekontoret.

Endelig skulle jeg få slappe av litt.

Men det gikk ikke mange dagene før jeg måtte legges inn på sykehus til observasjon.

Barnet vokste ikke som det skulle og hun måtte tas ut 2 måneder før tiden.

Heldigvis at det har gått så bra med henne. Hun er en lang 4-åringen nå, og er ei harmonisk gladjente.

Får bare håpe at det fortsetter slik.

Men jeg lærte en ting. Det er viktig å ta med ro når man er gravid.

[¤ Skara ¤]

"Til sammen deltok 151 mødre med ett barn ved åtte helsesentre og elleve psykiatriske dagklinikker i USA i studien. Forskernes arbeid har nå pågått i til sammen tre år. Barna er i alderen 7 til 17 år".

Var disse mødrene deprimerte før/under svangerskapet jeg hang ikke helt med på det siste som står i artikelen:((( må ha alt inn med teskje ser du ))))