Om deprimerte mødre og deres barn

[Gjest bry]

Ja, og da begynner jeg og tenke på min siste graviditet.

For svært mange herjer hormonene under svangerskapet.

Slik var det for meg også alle tre gangene.

Man blir mer følsom på godt og vondt.

Tar lettere til tårene.

Likevel synes jeg det blir for drøyt å kalle det depresjon.

For mest av alt gledet jeg meg og var stolt over graviditeten.

I siste svangerskap tror kanskje at jeg likevel holdt på å få noe som kunne ligne en depresjon. Jeg må si TROR, for jeg er ikke sikker på om jeg har vært ordentlig deprimert noengang. Det har i så fall gått veldig fort over. Mest litt PMS-krøll.

Men det urtatet seg slik:

Jeg fikk et overdrevet anfall av "redebygging". Jeg satte i gang med all verdens prosjekter på hjemmebane som bare MÅTTE bli ferdig før fødselen. Jeg var med i stryre og stell på fritiden og hadde full jobb.

Jeg fikk nesten pusteproblemer og var på gråten hele tiden nesten,fordi jeg følte at jeg ikke fikk gjort alt som skulle gjøres.

Til slutt ble jeg sykemeldt mot min vilje (det passet dårlig akkurat da , men jeg fikk ikke utsette det en uke en gang), men jeg var egentlig lettet alikevel da jeg gikk ut legekontoret.

Endelig skulle jeg få slappe av litt.

Men det gikk ikke mange dagene før jeg måtte legges inn på sykehus til observasjon.

Barnet vokste ikke som det skulle og hun måtte tas ut 2 måneder før tiden.

Heldigvis at det har gått så bra med henne. Hun er en lang 4-åringen nå, og er ei harmonisk gladjente.

Får bare håpe at det fortsetter slik.

Men jeg lærte en ting. Det er viktig å ta med ro når man er gravid.

Så bra at alt gikk godt med deg og datteren din...=)

Det forsetter sikkert slik,når hun er harmonisk og glad nå.

Jeg var ikke særlig deppa i mitt første svangerskap,var glad og forventningsfull..=)

Andre gangen var jeg redd og deppa hele veien,av mange årsaker..

Det rare er at barnet etter første svangerskap har store problemer i dag.mens barnet fra andre svangerskap er motsatt,lykkelig og tipp topp.

Det visker vel ut teorien om at barnet blir "skadet" hvis mor er deppa under svangerskapet,i mitt tilfelle iallefall....=)

[Gjest PandaMiranda]

"Jeg tror fedre er veldig viktige personer både i et barns liv og i konas liv - alle er jo en del av familien"

*Hvisker tilbake*

Ja, jeg synes det var litt gammeldags tenkning:)

Ja, ikke sant?

Verden går da heldigvis framover... Av og til, i hvert fall!

:-)

[Gjest KariKruskakli]

"Til sammen deltok 151 mødre med ett barn ved åtte helsesentre og elleve psykiatriske dagklinikker i USA i studien. Forskernes arbeid har nå pågått i til sammen tre år. Barna er i alderen 7 til 17 år".

Var disse mødrene deprimerte før/under svangerskapet jeg hang ikke helt med på det siste som står i artikelen:((( må ha alt inn med teskje ser du ))))

Det står ingeting om at dette gjalt depresjon i svangerskapet.

[PieLill]

Sannsynligvis ikke. I hvert fall ikke i samme grad.

Deprimerte fedrene kan vel påvirke mor direkte og barn direkte og indirekte.

Når barna blir over en viss alder skulle det vel ikke ha så mye å si om hvem av foreldrene som er deprimerte.

mvh