Lurer på hva de tror jeg...

[8Wonders]

Var hjemme hos faren min og spiste middag igår. Uten å tenke noe på det satt jeg ved middagsbordet med oppbrettede armer på genseren. Tenkte ikke på at den ene armen min er full av kutt. Faren min så det men han sa ikke noe. Tidligere idag var jeg på butikken for kjøleskapet var tilnærmet tomt. Angsten toppet seg mens jeg var der og svettepærlene i ansiktet var så tydelige at den søte jenta i kassa som jeg egentlig kunne tenkt å prate mer med kikket veldig. Det er ikke alltid det syns på meg at det feiler meg noe og folk lurer på hvorfor jeg bare jobber 1 dag i uken istedenfor 5. Jeg er 25 år, vært innlagt på psyk. og svimer rundt i min egen verden mesteparten av tida. Ingen forstår meg. Hva er det de tror? Jeg prøver å heve meg over all møkka og de fysiske smertene som angsten gir meg, men jeg går på en smell hver eneste dag. Jeg klarer ikke fungere som jeg en gang gjorde, med 60 timers arbeidsuke og et oversosialt liv. Vær så snill og forstå!!!

Måtte bare få dette ut...

[Gjest tussami]

Hei du,

Det kan jo være folk spør fordi de har lyst til å forstå deg bedre og kunne hjelpe deg. Eller omvendt. Når de ser arrene,blir de kanskje litt redd for å si noe feil. At de ikke helt vet hvilke ord som kan trøste/støtte deg..

Litt vanskelig å vite hva andre tror om en,men det viktigste er kanskje å akseptere sin egen situasjon. ofte kan det virke som om man er de eneste med problemer og det kan være vanskelig å se for seg at andre skal forstå. Men mest sannsynlig så er det noen rundt deg som har vært i en depresjon eller er i det nå. Det er så lett å tenke at alle andre har det fint og ikke vil skjønne meg...(tenker ofte sånn jeg og..)Håper du har noen å prate med,hvis ikke kan det jo være en ide å prøve å åpne seg for noen..Kanskje du finner ut at de også går rundt å tenker på ting..

Håper du "finner roen" etterhvert