klemmer dere psykologen?

[Gjest bry]

Dette er jo faktisk en lønnet jobb NHD har..

Ja...=)

[Gjest hvit blomst]

Ja...=)

)

[bugge -jenta]

Nei, det er ikke akkurat noen overraskelse at du synes man ikke skal det...

Nei, det er ingen overraskelse. Begge mine psykiatere en enige. Det er etter mitt syn ordet som skal være det "sentrale" i terapi. "Ordet" kan være utrolig virkningsfullt, og nettopp i terapirommet viser det seg forhåpentligvis fra sin beste side.

Jeg har blitt misbrukt gjennom ord av min overgriper. Mine psykiatere tok ordene og løftet meg opp.

Jeg fikk angstanfall hos psykiateren min for ikke lenge siden, og er så takknemlig for at han ble sittende helt stille i stolen sin. Ikke tøt han ørene mine fulle om å ta det med ro. Han sa av og til noe beroligende, og jeg roet meg. Jeg er trygg. Grensene er helt klare. Og da tenker jeg ikke i forhold til seksualitet. Der hadde jeg vært trygg selv om de reiste seg.

Hvorfor kommer disse diskusjonene med jevne mellomrom her på DOL, hvis det ikke var for at folk blir usikre av ulik praksis her og der?JHar spørsmål rundt det;Er det normalt? osv.

Men praksisen er forskjellig, og jeg skal ikke påstå at denne relasjonen ikke kan hjelpe deg i livet. Men i teorien ønsker jeg klare kjøreregler, slik tror jeg det kan bli lettere for flere.

Jeg kan ringe min psykiater på mobilen eller sende ham en melding når som helst, noe jeg selvsagt sjelden gjør. Men det er mange måter å vise omsorg på.

Vh

[cathlin]

Første gang en møtes skal en håndhilse.

Noen håndhilser ved starten av hver time.

En klemmer ikke psykologen eller andre behandlere.

Det er ikke farlig å gi noen en klem.

[bugge -jenta]

En stund var jeg helt for jævlig dårlig,ingen tok i meg,klemte meg eller ga meg noen form for omsorg,bare lå der helt alene,visste ikke helt om jeg levde eller var dø.

Men trodde mest jeg var død,siden ingen tok i meg.

Spiste ikke heller,klarte ikke lage mat,og ingen ga meg mat,bare låg låg låg....

Så kom jeg til en plass,de tok i meg,pratet til meg,ga meg mat,sa vennelige ord..."lever jeg alikevel"? tenkte jeg.

Var der ikke så lenge,men det gjorde underverker...

Jeg tror kanskje folk trenger omsorg,ellers dør de,eller tror de er død iallefall.

Jeg er så enig i at man trenger berøring og omsorg på denne måten, mener bare at det ikke i utgangspunktet burde være en psykiater som skal fylle dette behovet.

Derfor tror jeg på andre møtesteder, omsorgsbaser og liknende, diakoni, der kan rollene være litt løsere og annerledes.

[cathlin]

Nei, det er ingen overraskelse. Begge mine psykiatere en enige. Det er etter mitt syn ordet som skal være det "sentrale" i terapi. "Ordet" kan være utrolig virkningsfullt, og nettopp i terapirommet viser det seg forhåpentligvis fra sin beste side.

Jeg har blitt misbrukt gjennom ord av min overgriper. Mine psykiatere tok ordene og løftet meg opp.

Jeg fikk angstanfall hos psykiateren min for ikke lenge siden, og er så takknemlig for at han ble sittende helt stille i stolen sin. Ikke tøt han ørene mine fulle om å ta det med ro. Han sa av og til noe beroligende, og jeg roet meg. Jeg er trygg. Grensene er helt klare. Og da tenker jeg ikke i forhold til seksualitet. Der hadde jeg vært trygg selv om de reiste seg.

Hvorfor kommer disse diskusjonene med jevne mellomrom her på DOL, hvis det ikke var for at folk blir usikre av ulik praksis her og der?JHar spørsmål rundt det;Er det normalt? osv.

Men praksisen er forskjellig, og jeg skal ikke påstå at denne relasjonen ikke kan hjelpe deg i livet. Men i teorien ønsker jeg klare kjøreregler, slik tror jeg det kan bli lettere for flere.

Jeg kan ringe min psykiater på mobilen eller sende ham en melding når som helst, noe jeg selvsagt sjelden gjør. Men det er mange måter å vise omsorg på.

Vh

Jeg kan ikke ringe min behandler på telefon, men hvis jeg ønsket det kunnn jeg fått berøring/kroppskontakt, fordi jeg går i kroppsorientert psykoterapi.

[Gjest uten signatur]

Jeg har ikke klemt dem,men det har hendt at psykolog eller psykiater har sakt "har så lyst å gi deg en klem,kan jeg det"?

Da har jeg blitt spurt først og derfor syns jeg det var greit,har tenkt etter det"de brydde seg virkelig"

Men man kan jo bry seg selv om man ikke klemmer,men det gjør godt å tenke på i ettertid.

Og hos alternativ-behandlere får man ofte en klem,ikke alltid der heller da,folk er ulike og ter seg deretter...=)

Virker rart å spørre en pasient om en kan gi en klem da!! Vanskelig å si nei for mange vil jeg tro. En avvisning kan jo påvirke forholdet til behandleren.

[bugge -jenta]

Jeg kan ikke ringe min behandler på telefon, men hvis jeg ønsket det kunnn jeg fått berøring/kroppskontakt, fordi jeg går i kroppsorientert psykoterapi.

Skjønner, ja da blir jo det med berøring noe annet. jeg har gått til psykomotorisk fysioterapi, men det blir jo noe annet, selv om vi snakket en del.

Hva går denne terapiformen din ut på, hvis du vil si noe om den i kveld eller når som helst. (Går alltid inn på svar til meg)

Vh

[cathlin]

Skjønner, ja da blir jo det med berøring noe annet. jeg har gått til psykomotorisk fysioterapi, men det blir jo noe annet, selv om vi snakket en del.

Hva går denne terapiformen din ut på, hvis du vil si noe om den i kveld eller når som helst. (Går alltid inn på svar til meg)

Vh

Med tid og stunder kan jeg fortelle mer.

*en smule underernært*

[Gjest hvit blomst]

Nei, det er ingen overraskelse. Begge mine psykiatere en enige. Det er etter mitt syn ordet som skal være det "sentrale" i terapi. "Ordet" kan være utrolig virkningsfullt, og nettopp i terapirommet viser det seg forhåpentligvis fra sin beste side.

Jeg har blitt misbrukt gjennom ord av min overgriper. Mine psykiatere tok ordene og løftet meg opp.

Jeg fikk angstanfall hos psykiateren min for ikke lenge siden, og er så takknemlig for at han ble sittende helt stille i stolen sin. Ikke tøt han ørene mine fulle om å ta det med ro. Han sa av og til noe beroligende, og jeg roet meg. Jeg er trygg. Grensene er helt klare. Og da tenker jeg ikke i forhold til seksualitet. Der hadde jeg vært trygg selv om de reiste seg.

Hvorfor kommer disse diskusjonene med jevne mellomrom her på DOL, hvis det ikke var for at folk blir usikre av ulik praksis her og der?JHar spørsmål rundt det;Er det normalt? osv.

Men praksisen er forskjellig, og jeg skal ikke påstå at denne relasjonen ikke kan hjelpe deg i livet. Men i teorien ønsker jeg klare kjøreregler, slik tror jeg det kan bli lettere for flere.

Jeg kan ringe min psykiater på mobilen eller sende ham en melding når som helst, noe jeg selvsagt sjelden gjør. Men det er mange måter å vise omsorg på.

Vh

Min mening er at man ikke bør være så rigid, det bør gå an å utvise litt skjønn.

For noen pasienter kan det være fruktbart at terapeuten gir en klem, et klapp på skulderen eller hva det måtte være. Pasientens (barndoms)erfaringer med omsorg og kjærlighet har ofte stor innvirkning på psykisk lidelse. For noen kan det være en ny erfaring at noen responderer på det når man er lei seg, ved f.eks. å gi en klem som trøst. Det kan være verdifull læring, og faktisk del av terapien.

For andre pasienter kan det være helt feil "strategi".

Å oppfatte hvilken pasient som trenger hva, tror jeg terapeuter er kvalifiserte til. Både ut fra den enkelte pasients fortid og problematikk, og ut fra å "lese" pasientens behov der og da. De er jo tross alt psykologer/psykiatere!

Jeg bare synes at man kan løse opp reglene for det terapeutiske rommet litt. Tror nå egentlig at en klem av terapeuten en gang i blant kan gjøre godt for de aller fleste, jeg da:-) Tror det kan styrke den terapeutiske alliansen.

Men du har selvsagt rett i at det finnes mange måter å utvise omsorg på, som gjennom ord. De riktige ordene på et bestemt tidspunkt kan være vel så verdifullt! Men hva med en klem i tillegg..? (Neida...)

[Gjest hvit blomst]

Det er ikke farlig å gi noen en klem.

Ikke sant! =)

[Gjest bry]

Jeg er så enig i at man trenger berøring og omsorg på denne måten, mener bare at det ikke i utgangspunktet burde være en psykiater som skal fylle dette behovet.

Derfor tror jeg på andre møtesteder, omsorgsbaser og liknende, diakoni, der kan rollene være litt løsere og annerledes.

Enig,mener heller ikke dette er en psykiaters område.

[Gjest bry]

Virker rart å spørre en pasient om en kan gi en klem da!! Vanskelig å si nei for mange vil jeg tro. En avvisning kan jo påvirke forholdet til behandleren.

Mulig det.

[PieLill]

Det er ikke farlig å gi noen en klem.

Men i visse situasjoner er det klokt å la det være.

mvh

[PieLill]

Min mening er at man ikke bør være så rigid, det bør gå an å utvise litt skjønn.

For noen pasienter kan det være fruktbart at terapeuten gir en klem, et klapp på skulderen eller hva det måtte være. Pasientens (barndoms)erfaringer med omsorg og kjærlighet har ofte stor innvirkning på psykisk lidelse. For noen kan det være en ny erfaring at noen responderer på det når man er lei seg, ved f.eks. å gi en klem som trøst. Det kan være verdifull læring, og faktisk del av terapien.

For andre pasienter kan det være helt feil "strategi".

Å oppfatte hvilken pasient som trenger hva, tror jeg terapeuter er kvalifiserte til. Både ut fra den enkelte pasients fortid og problematikk, og ut fra å "lese" pasientens behov der og da. De er jo tross alt psykologer/psykiatere!

Jeg bare synes at man kan løse opp reglene for det terapeutiske rommet litt. Tror nå egentlig at en klem av terapeuten en gang i blant kan gjøre godt for de aller fleste, jeg da:-) Tror det kan styrke den terapeutiske alliansen.

Men du har selvsagt rett i at det finnes mange måter å utvise omsorg på, som gjennom ord. De riktige ordene på et bestemt tidspunkt kan være vel så verdifullt! Men hva med en klem i tillegg..? (Neida...)

Så godt som alle tilfeller der fysisk kontakt mellom behandler og pasient har gått over streken, har begynt med en uskyldig klem eller lignende...

mvh

[Gjest Yellow Submarine]

Håndhilser første gangen, og kanskje også den siste.

Klemte en psykolog en gang da jeg skulle slutte etter flere år, men da hadde jeg spurt først om det var ok. Ellers har jeg alltid gitt et håndtrykk og takket for meg.

[bugge -jenta]

Jeg er i utgangspunktet helt enig med deg. Man klemmer ikke psykologer og andre behandlere. Min psykolog ga meg riktignok en gang en klem. Hun skulle ut i seks måneders praksis og vi skulle da avslutte. Da gav hun meg en klem og ønsket meg lykke til eller noe slikt på slutten av siste timen. Jeg syntes det var litt "rart" men jeg synes vel forsåvidt ikke hun gjorde noe galt?

Jeg fikk også en klem når min først psykiater reiste, og det var rart(siden vi aldri hadde kroppskontakt), men kjentes riktig ut. Vi hadde hatt et spesiell kontakt, om en kan få tro det uten å bli narsississt:o) Og i slike stunder finnes det unntak av regelen.

[Gjest kanskje litt paranoid]

Psykologen min har de siste gangene begynt å gi meg en klem når jeg kommer til time.

Synest det er godt å få en klem, men jeg må innrømme jeg blir litt usikker. Han vet jeg er super-paranoid mot menn.

Han fortalte også at han synest forholdet mellom oss har blitt ganske nært... redd han skal like meg for godt... Men går det noe lenger enn en klem, så er det hadet til han.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykologen min har de siste gangene begynt å gi meg en klem når jeg kommer til time.

Synest det er godt å få en klem, men jeg må innrømme jeg blir litt usikker. Han vet jeg er super-paranoid mot menn.

Han fortalte også at han synest forholdet mellom oss har blitt ganske nært... redd han skal like meg for godt... Men går det noe lenger enn en klem, så er det hadet til han.

"kanskje litt paranoid"

eller

fornuftig skeptisk?

[Gjest kanskje litt paranoid]

"kanskje litt paranoid"

eller

fornuftig skeptisk?

Er det noen klare regler på klemming - fysisk kontakt mellom behandler og pasient da?

Det er han som tar initativet og han spør heller ikke først.

Jeg tror egentlig ikke han ville finne på å utnytte meg, men jeg har opplevd å blitt utsatt for overgrep fra en lærer og en i politiet tidligere. Personer som jeg virkelig trodde jeg kunne stole på... derfor er jeg blitt veldig skeptisk, men samtidig er jeg veldig usikker på om jeg er for hysterisk.