Er jeg deprimert eller tungsinnet?

[stlusl]

Hei

Jeg har alltid likt filosofi,likt å lese om de store tingene ( livet, døden, kjærlighet..)Desverre klarer jeg ikke å legge alt dette alvoret/sannheten fra meg når jeg lukker igjen boken. Verden er så overfladisk for meg, og jeg får ofte følelsen av at folk ikke tenker. Jeg er elendig på small talk, selv halvbrødrene mine engster jeg meg for å snakke med fordi vi burde kjent hverandre mye bedre enn vi faktisk gjør. Det er såpass ille at jeg har litt sosial angst, hva skal jeg si til mennesker jeg ikke kjenner og bryr meg om? Jeg klarer ikke late som, og selvom jeg er nysgjerring på mennesker syntes jeg det er så vanskelig å komme over den første bli kjent kneika...dessverre så vanskelig at jeg oftest unngår sosiale situasjoner, eller gruer meg lenge i forveien. Har forsåvidt også alltid hatt sterk prestasjonsangst. Så fort jeg blir presset til noe jeg er usikker på kommer tårene. Utad virker jeg ikke slik, det er bare de nærmeste som har lagt merke til dette.

Jeg er veldig opptatt av at livet mitt må være meningsfylt, jobben må jeg trives i/ skolen må gi meg noe. Jeg forstår ikke de som kan gå til en jobb de missliker, ta en dag av gangen eller fokusere kun på inntekten..det hadde jeg aldri orket. Når jeg legger meg og føler at dagen kun har gått med til å tjene penger eller ha overfladiske samtaler blir jeg lei meg..Jeg missunner de som ikke trenger mening i tilværelsen, eller som finner mening i små ting.

Det eneste jeg har som gjør livet meningsfylt er kjærsten min, vi har vært sammen i 4 år, og gjør hverandre glade. Hans nærhet og kjærlighet til meg er det enste som gir meg noe. I tillegg til han har jeg planer for fremtiden som holder meg i godt humør. Drømmer om å bo øde i et varmt land for eksempel. By og stress er helt uaktuelt. Jeg har tro på at man får til alt man vil...materielt sett.

Så til det jeg sliter mest med, bortsett fra å søke mening hele tiden:

Jeg har fra jeg gikk på barneskolen vært veldig skremt av døden. Jeg klarer å holde tanken på avstand i det daglige, og når jeg er sammen med kjærsten min. Men når jeg er alene kommer tunge tanker sigende inn over meg...meningsløsheten, og døden. Hvis jeg slipper de tankene gjennom kommer tårene, som et anfall. Jeg er livredd.. livredd fordi jeg vet at en dag er jeg ikke mer..da skal jeg ikke se, lukte, føle og kjenne lenger...det skremmer meg så det vrenger seg i hele kroppen. Selve dødsøyeblikket er også veldig skremmene, vil det gjøre vondt? får du panikk? Kjener du at hjertet stopper for eksempel..

Mine venninner og mine foreldre har ingen problemer med døden. Det er helt naturlig sier dem..de lar ikke døden påvirke livet og hverdagen. Når du er død er det som før du ble til...det merkes ikke, du er ikke. Disse ordene forsår jeg veldig godt, men angsten blir ikke borte alikevell.

Jeg har lest mye om døden, det gjør godt..men klarer ikke å fjerne panikken over emnet.

Det er ikke slik at jeg er redd for å kjøre bil, fly osv.i tilfelle jeg skulle komme til å dø. Selvom jeg setter livet mitt svært høyt stenger jeg meg ikke inne. Det er mest det å ikke være til lenger som faller meg så utrolig trist/tungt

Så... er det nok å slite med mening i livet og døden for å kalle seg deprimert? Og hvor går grensen for bruk av piller..ser på det som et nederlag..

Hilsen jente 20 år