Jeg kaster inn håndkleet

[Gjest Drittdrittdritt]

og starter med medisiner igjen.Har hatt 6 mnd opphold, det er et helvete.Har ikke sovet ei hel natt siden jeg sluttet.Er så sliten.Angsten er for sterk, depresjonene for tunge.

Føler meg som en taper............

[serenity777]

Skjønner deg godt jeg. Men det er vel ikke noe poeng i å ikke gå på medisin?

[Gjest mbo]

Skjønner deg godt jeg. Men det er vel ikke noe poeng i å ikke gå på medisin?

hei

Det er tross alt bedre og bruke medisiner enn og leve i et helvete.

Det er ikke noe nederlag,noen av oss må bare bruke medisiner.

For min del må jeg innse at jeg kanskje må ha medisiner resten av livet.

[bugge -jenta]

Jeg husker at jeg som ung tenåring tok mot til meg og ba mine foreldre om å hjelpe meg å få en psykolog. Noe de gjorde. Det ble ikke så vellykket, men det er en annen sak.

Var jeg svak da? Jeg husker en litt eldre venn av meg spurte meg en stund senere om jeg fortsatt gikk til psykolog. På den tiden hadde jeg sluttet og var "psykologfri". Da sa han litt sånn anerkjennende at han tenkte nok jeg ville klare meg alene.

Jeg husker jeg tenkte. "Det er feil. Jeg er ikke modig nå. Jeg orker ikke gå til psykolog, de jeg har prøvd "virker" ikke. Og jeg orker ikke å ta fatt i det. Vil bare være i fred i min egen lille verden".

Inne i meg visste jeg at jeg var modigst den gangen jeg tenkte; "Jeg må gjøre noe med livet mitt."

Jeg tenker at jeg har et ansvar for meg selv om å prøve å skaffe meg et best mulig liv. Det skal være visst at ingen andre gjør det. Å klare seg uten medisiner, går greit. Foreløpig er jeg etter en stund uten SSRI dønn ulykkelig, men hvis målestokken min på å greie seg skulle være å være uten medisiner så skal det gå. Jeg tok jo ikke en medisin før jeg nærmet meg tredve. Hadde fortsatt denne forestillingen om å klare meg uten. Den dagen jeg bestemte meg for å gå for det visste jeg at jeg var modig. For jeg tok fatt på livet mitt med alle tenkelige midler. Trenig, terapi, medisiner osv.

Jeg skulle ønske du ikke opplevde dette som et nederlag. Er du ulykkelig, finn ut hva som muligens kan gjøres med det, gå for det, prøv å få et best mulig liv. Vær modig. Det er ikke å kaste inn håndkleet å gå tilbake til noe som virket for deg. Det er det motsatte.

Det jeg prøvde med min lille historie fra ung tenåringstid, men slett ikke vet om jeg klarte, var å si at av og til blir ting rettere hvis vi snur det helt på hodet.

Jeg har gått mange år i terapi. Noen tror det betyr jeg er svak og trenger en krykke i livet. Det er sant at jeg trenger profesjonell hjelp for å ha det bedre, men min lille hemmelighet for meg selv blir da at jeg vet at jeg er på det "sterkeste" i terapirommet.

Så; Hva er å være feig?

Hva er å være modig?

Når er du svak? Hva er å være svak?

Når er du sterk? Hva er å være sterk?

Hva vil du med dagene dine?

vennlig hilsen fra

[surferosa]

Jeg husker at jeg som ung tenåring tok mot til meg og ba mine foreldre om å hjelpe meg å få en psykolog. Noe de gjorde. Det ble ikke så vellykket, men det er en annen sak.

Var jeg svak da? Jeg husker en litt eldre venn av meg spurte meg en stund senere om jeg fortsatt gikk til psykolog. På den tiden hadde jeg sluttet og var "psykologfri". Da sa han litt sånn anerkjennende at han tenkte nok jeg ville klare meg alene.

Jeg husker jeg tenkte. "Det er feil. Jeg er ikke modig nå. Jeg orker ikke gå til psykolog, de jeg har prøvd "virker" ikke. Og jeg orker ikke å ta fatt i det. Vil bare være i fred i min egen lille verden".

Inne i meg visste jeg at jeg var modigst den gangen jeg tenkte; "Jeg må gjøre noe med livet mitt."

Jeg tenker at jeg har et ansvar for meg selv om å prøve å skaffe meg et best mulig liv. Det skal være visst at ingen andre gjør det. Å klare seg uten medisiner, går greit. Foreløpig er jeg etter en stund uten SSRI dønn ulykkelig, men hvis målestokken min på å greie seg skulle være å være uten medisiner så skal det gå. Jeg tok jo ikke en medisin før jeg nærmet meg tredve. Hadde fortsatt denne forestillingen om å klare meg uten. Den dagen jeg bestemte meg for å gå for det visste jeg at jeg var modig. For jeg tok fatt på livet mitt med alle tenkelige midler. Trenig, terapi, medisiner osv.

Jeg skulle ønske du ikke opplevde dette som et nederlag. Er du ulykkelig, finn ut hva som muligens kan gjøres med det, gå for det, prøv å få et best mulig liv. Vær modig. Det er ikke å kaste inn håndkleet å gå tilbake til noe som virket for deg. Det er det motsatte.

Det jeg prøvde med min lille historie fra ung tenåringstid, men slett ikke vet om jeg klarte, var å si at av og til blir ting rettere hvis vi snur det helt på hodet.

Jeg har gått mange år i terapi. Noen tror det betyr jeg er svak og trenger en krykke i livet. Det er sant at jeg trenger profesjonell hjelp for å ha det bedre, men min lille hemmelighet for meg selv blir da at jeg vet at jeg er på det "sterkeste" i terapirommet.

Så; Hva er å være feig?

Hva er å være modig?

Når er du svak? Hva er å være svak?

Når er du sterk? Hva er å være sterk?

Hva vil du med dagene dine?

vennlig hilsen fra

Utrolig klokt og vakkert innlegg.

[bugge -jenta]

Utrolig klokt og vakkert innlegg.

Takk for hyggelige ord:o)