Nederlag å velge AD-medisiner?

[Gjest Nickløs-foranledningen]

Jeg har nettopp startet med Cipralex. Sliter med en situasjonsbetinget reaksjon, ikke depresjon men heller en angstlignende tilstand med mye uro og vondt i brystet, hjertebank o.s.v. Vet hva det kommer av, har nettopp vært igjennom et samlivsbrudd som er ganske opprivende for tiden. Ville lenge forsøke å klare meg uten medisiner, men har innsett at jeg må ha medisinsk hjelp for å ikke gå på en kjempesmell.

For et par år siden hadde jeg en lettere depresjon og brukte Cipralex et halvt års tid, med god effekt. Derfor anbefalte legen meg å prøve det igjen. Og jeg har altså fulgt legens råd til slutt.

Men så lurer jeg på: jeg kjenner flere som har hatt psykiske problemer i perioder, gått lenge sykmeldt pga dette, men NEKTER å ta medisiner. Vil heller at "kroppen skal ordne opp selv". Jeg har ikke råd til å vente på at det bare skal ordne seg, har barn å ta meg av og en jobb jeg gjerne vil kunne gå til.

Men HVORFOR er det så mange som ikke vil bruke medisiner? Jeg føler at jeg ikke tør å fortelle det til noen, fordi det er så mange som er negative til det. Da føles det som et stort nederlag.

Hvor vanlig er det egentlig å bruke AD? Jeg tror det er mange flere enn man er klar over som en eller annen gang i livet har brukt dette... eller?

[fluxing]

Media har skrevet mye rart om AD!

De har ikke vært syke nok til å trenge medisin?

Hvis du er syk nok så tar du imot den hjelpa du kan få.

Det er veldig vanlig å ta AD men ikke vanlig å innrømme det!

[bugge -jenta]

Media har flommet over av useriøse reportasjer om lykkepiller i årevis. Jovisst kan noen ha negative opplevelser av antidepressiva, likeså av helt andre type medisiner.

For det meste synser mange uten å vite hva de snakker om, og uten å vite hva et antidepressiva egentlig gjør.

Mange rundt deg går på AD, tro meg. Du trenger ikke kringkaste det om du ikke vil, men jeg synes ikke det er et nederlag å gå på SSRI, cipralex.

Pass på at du ikke slutter på medisinen for raskt.

Vh

[Gjest wiggum]

Hvorfor i all verden skulle det være et nederlag? Det er vel ingen som kaller det et nederlag å ta astma-medisin hvis man har astma, eller hjertemedisin hvis man har hjerteproblemer.

[amerikafareren]

Det har vært mye skremsels propaganda mot AD som gjør at mange er skeptiske. I utgangspunktet tar vi kanskje altfor mye alle mulige piller, eller er for lite kritiske til dem. Det er alltid noen som tror at de er 'helter' hvis de kan klare seg uten piller, og får meg er det bare vanvittig. Det er ikke et nederlag å gå på antidepressiva, hjertemedisiner eller blodtrykksmedinser for å nevne noe. Det største nederlaget er å ikke ta imot hjelp.

[bugge -jenta]

Det har vært mye skremsels propaganda mot AD som gjør at mange er skeptiske. I utgangspunktet tar vi kanskje altfor mye alle mulige piller, eller er for lite kritiske til dem. Det er alltid noen som tror at de er 'helter' hvis de kan klare seg uten piller, og får meg er det bare vanvittig. Det er ikke et nederlag å gå på antidepressiva, hjertemedisiner eller blodtrykksmedinser for å nevne noe. Det største nederlaget er å ikke ta imot hjelp.

Så enig, så enig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke større nederlag enn å ta insulin for diabetes eller Seretide for astma.

[Svimern]

Om du sier at du er "nedstemt" og prøver haugevis med forskjellige naturpreparater er du sunn og fornuftig. Om du sier sannheten at du er deprimert og at du bruker SSRI eller annet er du svak.

Dette er mitt inntrykk av hvordan en selv og ikke minst samfunnet enda i stor grad ser på depresjon.

Det er enda ikke, tross i bedring senere år, fortsatt ikke en anerkjent diagnose, eller en diagnose som blir tatt helt på alvor.

Synd men sant..

Jeg prøvde alt mulig rart i 6 mnd for å komme ut av depresjonen. Jeg holdt virkelig på å bli helt nedkjørt før jeg endelig tok til vett og begynte på "skikkelig" medisin cipralex.

Noe annet som er beklagelig er at mange med psykiske lidelser sprer "fryktpropaganda" om hvor grusomt det er å gå på antidepressiva, noe som skremmer mange fra å få riktig hjelp !

Lykke til

[Gjest petrusa]

dritmange av dem jeg kjenner har brukt AD. og møter stadig nye som har brukt det også. De skjuler det ikke heller, ellers ville jeg ikke visst det.

[PieLill]

Det er ikke større nederlag enn å ta insulin for diabetes eller Seretide for astma.

Også helsepersonell kan finne på å spørre "Tar du medisiner?" for å gjøre en rask bedømmelse av hvor gal og uberegnelig man er. Den som svarer nei blir fortsatt sett på som et voksent menneske. Den som svarer ja blir plassert i bås og behandlet deretter.

Ofte gjøres slike bedømmelser uten vidre oppfølgingsspørsmål.

Slike ting kan inntreffe f.eks. om noen har problemer med å bevare roen på akutten etter en ulykke.

Når noen trenger SSRI eller lignende treffes de vel både av samfunnets, helsevesnets, arbeidslivets, trygdeetatens og egne fordommer.

mvh

[Gjest ltfutt]

Også helsepersonell kan finne på å spørre "Tar du medisiner?" for å gjøre en rask bedømmelse av hvor gal og uberegnelig man er. Den som svarer nei blir fortsatt sett på som et voksent menneske. Den som svarer ja blir plassert i bås og behandlet deretter.

Ofte gjøres slike bedømmelser uten vidre oppfølgingsspørsmål.

Slike ting kan inntreffe f.eks. om noen har problemer med å bevare roen på akutten etter en ulykke.

Når noen trenger SSRI eller lignende treffes de vel både av samfunnets, helsevesnets, arbeidslivets, trygdeetatens og egne fordommer.

mvh

Det der har jeg aldri opplevd, og jeg har vært innlagt ca. 30 ganger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Også helsepersonell kan finne på å spørre "Tar du medisiner?" for å gjøre en rask bedømmelse av hvor gal og uberegnelig man er. Den som svarer nei blir fortsatt sett på som et voksent menneske. Den som svarer ja blir plassert i bås og behandlet deretter.

Ofte gjøres slike bedømmelser uten vidre oppfølgingsspørsmål.

Slike ting kan inntreffe f.eks. om noen har problemer med å bevare roen på akutten etter en ulykke.

Når noen trenger SSRI eller lignende treffes de vel både av samfunnets, helsevesnets, arbeidslivets, trygdeetatens og egne fordommer.

mvh

Det er langt mer stigmatiserende om en åpenbart trenger behandling og ikke sørger for å motta eller følge den.

[gunter]

For meg er det like vanlig å ta AD som andre medisiner. Har valgt å være åpen omkring dette. Men jeg opplever også at ikke alle forstår. Får veldig ofte høre at jeg må slutte å bruke sånne medisiner så skal jeg se at jeg blir frisk igjen. Dette har for meg gått så langt at jeg nå er blitt meget forsiktig med hvem jeg forteller om medisinbruken min til. Snakker helst med dem som bruker AD selv, de forstår ihvertfall.

Jeg tenkte i utgangspunktet å være åpen slik at det kanskje skulle bli lettere for andre som også sliter. Men tror ikke jeg har styrke i meg i perioder til å stå imot dette "trykket" fra for-stå-seg-på-ere.(som egentlig ikke skjønner noen ting). Blir bare sint og deppa av alt dette.

[PieLill]

Det er langt mer stigmatiserende om en åpenbart trenger behandling og ikke sørger for å motta eller følge den.

Men for de som har plager som ikke er åpenbare/plagsomme for omgivelsene er det stigmatiseringsmessig en fordel å avstå fra behandling eller holde det skjult.

Man skal også sørge for å tegne en solid helseforsikring før man får en hvilken som helst psykisk diagnose, samme hvor "lett" den er. Forsikringsbransjen ser ut til å være overbevist om at alt som begynner med ps.. aldri går over, samme hva det er.

mvh

mvh

[tøytiger]

Også helsepersonell kan finne på å spørre "Tar du medisiner?" for å gjøre en rask bedømmelse av hvor gal og uberegnelig man er. Den som svarer nei blir fortsatt sett på som et voksent menneske. Den som svarer ja blir plassert i bås og behandlet deretter.

Ofte gjøres slike bedømmelser uten vidre oppfølgingsspørsmål.

Slike ting kan inntreffe f.eks. om noen har problemer med å bevare roen på akutten etter en ulykke.

Når noen trenger SSRI eller lignende treffes de vel både av samfunnets, helsevesnets, arbeidslivets, trygdeetatens og egne fordommer.

mvh

Jeg har vært i psykiatrien i seks år, og har aldri opplevd spørsmål om medisiner som stigmatiserende.

Jeg har opplevd spørsmål om sovemedisin som slitsomme. Men bruker å si at de (sykepleierene) får ta det opp med psykiateren min dersom de mener medisineringa er feil. Da holder de plutselig kjeft..

[PieLill]

Jeg har vært i psykiatrien i seks år, og har aldri opplevd spørsmål om medisiner som stigmatiserende.

Jeg har opplevd spørsmål om sovemedisin som slitsomme. Men bruker å si at de (sykepleierene) får ta det opp med psykiateren min dersom de mener medisineringa er feil. Da holder de plutselig kjeft..

Jeg mener ikke når man blir spurt og det har behandlingsmessig relevans.

Jeg har opplevd å få spørmålet av akuttleger når barna mine har vært hardt kvestet etter ulykker og jeg har kjempet med å bevare roen. _Min_ medisinbruk, ikke barnas og ikke medisiner for somatiske sykdommer.

Altså når jeg gir uttrykk for at nå har jeg problemer med å forholde meg fornuftig spør de: "Bruker du medisiner?" Etter som jeg aldri har gjort det, har de fortsatt å behandle meg som et voksent, men hardt presset menneske.

De jeg kjenner som har svart ja på slike spørsmål har opplevd noe helt annet.

"Bruker du medisiner?" fungerer som en hurtigdiagnose for å få stappet folk i bås fortest mulig. Om ikke dette viser hvor stigmatiserende psykiatriske diagnoser og medisiner for dette er, vet ikke jeg.

mvh

[Gjest fatle]

Jeg har vært gjennom noe lignende. fikk beskjed av legen at dette var normal sorg og det ikke hadde noen hensikt å medisinere. Medisinene vil ikke 'fjerne' normal sorg.

Jeg sliter med samme følelser som deg, hjertebank, puste grunt, smerte osv.

Dersom du har en depresjon er det derimot helt greit å velge medisin. Bedre enn alternativet. Jeg tror ikke de fleste helsepersonell ser på det som galt, veldig mange går på disse medisinene.