NHD: Kan AD lære meg å bli "tøffere" ?

[Svimern]

Takk for tidligere svar NHD !

Nytt Spm./teori følger:

Jeg begynte med Cipralex for 2 mnd siden. Jeg er MYE bedre. Fikk først energien tilbake, etterhvert er det blitt lengre mellom "nedturene" og mest av alt, selvtilliten er tilbake for fullt ! Det er det som er spørsmålet mitt..

Jeg har nå selvtillit vel så bra som før depresjonen. Jeg er i tillegg adskillig mindre "redd" for konflikter enn jeg var før depresjonen. Jeg er absolutt ikke agressiv, men jeg tar en "fight" når det trengs på jobb og lar meg ikke "pelle på nesen"

Jeg føler dette som svært behagelig for jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha sagt min mening HELT KLART, noe jeg må innrømme jeg har slitt med i alle år å kunne gjøre, har alltid vært konfliktsky.

Vil jeg over tid på medisinen kune "lære" meg denne egenskapen slik at den følger meg når jeg en gang slutter, eller vil jeg straks jeg slutter på medisinen falle tilbake til mitt gamle vesen ?

Bør jeg kanskje gå lengere på medisinen enn 1 år ?

Håper du kan svare på dette da jeg tror det er en relevant problemstilling for mange i min situasjon.

[bugge -jenta]

Hei!

De sier at er det første gangs depresjon, skal du gå _minst_ ett år _etter_ symptomfrihet.

Det første du må avgjøre hvis dette er første gangs depresjon, er når du eventuelt er symptomfri. Det andre er muligens om det er din første depresjon. Hvor lenge hadde du den i tilfelle? I mitt tilfelle ble det fra jeg var ca. tre -fire år muligens, bare for å problematisere litt dette med førstegangsdepresjon:o)

Så hvis du har vært et ganske depresjonsfritt menneske, og tydelig kan si at dette er min første depresjon, vil jeg anta det er lettere å si at _nå_ begynner jeg å bli mitt gamle gode depresjonsfrie jeg.

Vil du da være på den sikre siden, sier min psykiater at det kan være lurt å gå opp til tre år kanskje, før man seponerer. Her er selvfølgelig psykiatere og leger litt uenige om praksis, men faren for tilbakefall viser jo seg dessverre så ofte. Har du ikke spesielt store bivirkninger, beskytter du deg nok mer om du drøyer det et par ekstra år.

Man skal minst gå i et år etter første gangs depresjon.

Minst. Mange glemmer det ordet. De glemmer også at man skal være symptomfri før man begynner å regne. Skulle du være så "heldig"(jeg håper du forstår bruken av ordet) å ha en første depresjon, ville jeg personlig ikke skuslet bort sjansen til å være forsiktig så en unngår tilbakefall. Den muligheten hadde nok ikke jeg.

Enkelte primærleger vil ha en av medisinen så fort som mulig. Har du en slik, kvitter du deg med legen, ikke medisinen.

Vennlig hilsen

[Svimern]

Hei!

De sier at er det første gangs depresjon, skal du gå _minst_ ett år _etter_ symptomfrihet.

Det første du må avgjøre hvis dette er første gangs depresjon, er når du eventuelt er symptomfri. Det andre er muligens om det er din første depresjon. Hvor lenge hadde du den i tilfelle? I mitt tilfelle ble det fra jeg var ca. tre -fire år muligens, bare for å problematisere litt dette med førstegangsdepresjon:o)

Så hvis du har vært et ganske depresjonsfritt menneske, og tydelig kan si at dette er min første depresjon, vil jeg anta det er lettere å si at _nå_ begynner jeg å bli mitt gamle gode depresjonsfrie jeg.

Vil du da være på den sikre siden, sier min psykiater at det kan være lurt å gå opp til tre år kanskje, før man seponerer. Her er selvfølgelig psykiatere og leger litt uenige om praksis, men faren for tilbakefall viser jo seg dessverre så ofte. Har du ikke spesielt store bivirkninger, beskytter du deg nok mer om du drøyer det et par ekstra år.

Man skal minst gå i et år etter første gangs depresjon.

Minst. Mange glemmer det ordet. De glemmer også at man skal være symptomfri før man begynner å regne. Skulle du være så "heldig"(jeg håper du forstår bruken av ordet) å ha en første depresjon, ville jeg personlig ikke skuslet bort sjansen til å være forsiktig så en unngår tilbakefall. Den muligheten hadde nok ikke jeg.

Enkelte primærleger vil ha en av medisinen så fort som mulig. Har du en slik, kvitter du deg med legen, ikke medisinen.

Vennlig hilsen

Enig, men jeg har en lege som nå sier "nå er det jeg som bestemmer ! Du skal gå 50% på jobb, og du skal basere deg på lang medisinering" Jeg er fornøyd med henner.

Når depresjonen startet er vanskelig å si for alle, også meg. Jeg ser nå at depresjonen har startet mye tidligere enn jeg har trodd, men det som utløste den var et illebefinnende, men jeg har hatt symptomer i et par år.

Men det jeg egentlig spør om er om den jeg er nå på SSRI (mindre konfliktsky enn vanlig) er noe jeg kan forbli når jeg slutter på SSRI.

[bugge -jenta]

Enig, men jeg har en lege som nå sier "nå er det jeg som bestemmer ! Du skal gå 50% på jobb, og du skal basere deg på lang medisinering" Jeg er fornøyd med henner.

Når depresjonen startet er vanskelig å si for alle, også meg. Jeg ser nå at depresjonen har startet mye tidligere enn jeg har trodd, men det som utløste den var et illebefinnende, men jeg har hatt symptomer i et par år.

Men det jeg egentlig spør om er om den jeg er nå på SSRI (mindre konfliktsky enn vanlig) er noe jeg kan forbli når jeg slutter på SSRI.

Ja, etter min mening gir ikke SSRI deg en "ny personlighet". Det kan jammen kjennes slik ut, for en depresjon gjør mye med den du er. Så er du klar for å slutte med SSRI, og du ikke får tilbakefall til depresjonen etterpå, ser jeg for meg at du absolutt kan være en like tøff type som du er nå.

Egentlig rører du ved et kjempestort tema. Jeg har hele livet tenkt på meg selv som dyster, med en ganske tilbaketrukket natur, og en rekke andre egenskaper. Jeg gikk uten å vite det med en ubehandlet depresjon. På SSRI , når det er mer balanse i signalstoffene mine i hjernen, opplever jeg meg som ganske annerledes. Jovisst er jeg til tider grublende, men jeg får bedre selvtillit, mer tiltakslyst, blir tøffere fordi jeg tåler konfrontasjoner bedre uten at det får knekke meg så lett. Med en depresjon er det lett å bli deprimert og få dårlig selvtillit av konfliktstoff, og derfor unngår en dem kanskje. Nå får du dessuten også en trening i å se at verden tåler ett litt mer pågående deg, uten at den faller sammen.

Så kanskje litt rotete svart, siden dette i hodet mitt pirker borti masse vanskelig grublestoff rundt hvem vi egntlig er, hva som er vår egentlige personlighet, våre egntlige egenskaper osv.

En slags konklusjon fra en som ikke er NHD. Hvis du skulle få depresjon igjen vil du kanskje merke trangen til å unngå konflikter. Blir du frisk av depresjonen, tror jeg du absolutt kan føle deg tøffere etterpå medidisinering, og du har fått en verdifull trening som du har med deg uansett sinnstilstand etterpå.

Spør deg selv; Hvorfor har jeg ikke vært tøffere? Enkelt spørsmål, men mye tankestoff der for både deg og meg tror jeg.

vennlig hilsen

[Svimern]

Ja, etter min mening gir ikke SSRI deg en "ny personlighet". Det kan jammen kjennes slik ut, for en depresjon gjør mye med den du er. Så er du klar for å slutte med SSRI, og du ikke får tilbakefall til depresjonen etterpå, ser jeg for meg at du absolutt kan være en like tøff type som du er nå.

Egentlig rører du ved et kjempestort tema. Jeg har hele livet tenkt på meg selv som dyster, med en ganske tilbaketrukket natur, og en rekke andre egenskaper. Jeg gikk uten å vite det med en ubehandlet depresjon. På SSRI , når det er mer balanse i signalstoffene mine i hjernen, opplever jeg meg som ganske annerledes. Jovisst er jeg til tider grublende, men jeg får bedre selvtillit, mer tiltakslyst, blir tøffere fordi jeg tåler konfrontasjoner bedre uten at det får knekke meg så lett. Med en depresjon er det lett å bli deprimert og få dårlig selvtillit av konfliktstoff, og derfor unngår en dem kanskje. Nå får du dessuten også en trening i å se at verden tåler ett litt mer pågående deg, uten at den faller sammen.

Så kanskje litt rotete svart, siden dette i hodet mitt pirker borti masse vanskelig grublestoff rundt hvem vi egntlig er, hva som er vår egentlige personlighet, våre egntlige egenskaper osv.

En slags konklusjon fra en som ikke er NHD. Hvis du skulle få depresjon igjen vil du kanskje merke trangen til å unngå konflikter. Blir du frisk av depresjonen, tror jeg du absolutt kan føle deg tøffere etterpå medidisinering, og du har fått en verdifull trening som du har med deg uansett sinnstilstand etterpå.

Spør deg selv; Hvorfor har jeg ikke vært tøffere? Enkelt spørsmål, men mye tankestoff der for både deg og meg tror jeg.

vennlig hilsen

Enig i det du skriver, og våre teorier er samenfattende.

Hadde vært interresant å fått en vitenskapelig uttalelse, men det vites vel kanskje ikke nok om det..

Tror nok jeg har gått deprimert veldig lenge uten å vite det. Først når det gikk over i en alvorlig dep. ble jeg oppmerksom på den.

[bugge -jenta]

Enig i det du skriver, og våre teorier er samenfattende.

Hadde vært interresant å fått en vitenskapelig uttalelse, men det vites vel kanskje ikke nok om det..

Tror nok jeg har gått deprimert veldig lenge uten å vite det. Først når det gikk over i en alvorlig dep. ble jeg oppmerksom på den.

jeg tror mange er så vant med å være deprimert, at de regner det som en del av deres natur.

Ofte må en kanskje få en nedtur slik som du for å se det.

Jeg regner med at dette er blant de områdene det er litt vanskelig å dokumentere vitenskapelig, så det blir nok mye teorier og synsing.

Samtidig terapi er jo også med på å gjøre en tøffere, og det gjør det enda vanskeligere å skille hva som kommer fra hva. Uansett, resultatet er det viktigste, og jeg håper du nyter din nyvunne tøffhet, og at den vedvarer.

Du får la være å høvle over alle og enhver da:o) Posjonere det ut der det hører hjemme. Det er faktisk ikke helt lett det siste for alle av oss. Noen av oss kan ha så mye oppdemmet inne i oss at man innimellom går litt til krig mot hele verdens urettferdigheter, store og små. Mannen min synes jeg har blitt en betydelig større "kranglefant":o) etterhvert som jeg har gått i terapi og på AD.

vennlig hilsen