Hos psykologen

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Hei

Jeg er noen tanker som plager meg, og som jeg lurte på om noen her kunne dele med meg.

Når jeg er hos psykologen min føler jeg ofte stor usikkerhet i forhold til ham.

Jeg er var på nesten hver eneste forandring hos ham og i rommet.

Jeg får ofte tanker om at kjemien oss i mellom ikke passer, selv om jeg ikke ønsker å bytte behandler.

Det jeg ønsker er at denne usikkerheten skal bli borte og at vi kan begynne å jobbe sammen med alle de tingene som ligger der og trykker på inne i meg.

Men pga av dette låser det seg helt for meg og jeg får ikke så mye ut av timene våre.

Man skulle vel tro at jeg ikke hadde gått til denne psykologen så lenge, men det er ikke riktig. Jeg har gått der i 7 år snart.

Jeg har selvfølgelig snakket om usikkerheten min, og han har sagt mange ganger at dette vil ta tid. Men jeg føler at han ikke gjør så mye for å hjelpe meg til å føle meg tryggere heller, snarere tvert i mot.

Når jeg tar opp disse tingene føler jeg meg sårbar og liten, og får bare en følelese av å være vanskelig, og at dette er en negativ side ved meg selv.

Jeg vil gjerne stille dere som går til psykolog et spørsmål.

Ofte når jeg har time, så blir jeg sittende både fem, ti og en sjelden gang et kvarter ut i min egen time før pasienten før meg kommer ut og min time kan begynne.

Behandleren min drar litt på min time slik at den blir litt lenger, og jeg får som regel mine 45 min ( ikke alltid)

Det er med få unntak jeg har sittet og ikke møtt en pasient i døren, men her er poenget mitt, jeg møter sjelden eller aldri noen i døra.

Min time er slutt lenge før neste pasient kommer.

Det gir meg fantasier om at han synes jeg er kjedelig osv... og det låser seg for meg.

Hvordan hadde dere tolket dette? Og er det normalt å føle usikkhet og utrygghet pga dette?

Hadde dere også følt det slik?

Jeg er redd for å ta dette opp, av erfaring blir usikkerheten min bare større og ikke mindre hvis jeg våger å åpne litt opp for disse tingene.

[PieLill]

Etter at en pasient har gått er det fornuftig av behandler og ta litt tid til journalføring, hente seg litt inn og forberede seg på neste pasient. Da gjør h*n den beste jobben for sine pasienter, og sliter seg samtidig ikke så ut selv. Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til at dette skulle ha noe personlig med deg å gjøre.

For øvrig er det vel mest behagelig for de fleste å slippe å møte en medpasient i døren.

Hva skulle behandleren din gjort for å gjøre deg mer trygg?

Hva kan du selv gjøre for å avvise tankene som gjør deg svært usikker og som sannsynligvis ikke har så mye rot i virkeligheten?

mvh

[Gjest tikkanen]

tror ikke det er uvanlig å tenke slik, det er bare sånn man fungerer når man har det litt tungt.

følelsen av å "være vanskelig" og negativ. kanskje også at andre ikke liker en og syns en er kjedelig.

personlig tror jeg disse tankene kan puttes i sekken irrasjonell tankegang, av egen erfaring.

det at du må vente litt på timene tror jeg ikke du bør legge noe spesielt i, det kan være så mye. det hjelper i allefall ikke å kverne på de tankene du har nå.

prøv å tenk på deg selv og hva du vil snakke om og hvorfor du går dit, selv om det er lett for meg å si.

har noe lignende tanker selv innimellom, men det er ofte fordi jeg har sagt ting jeg analyserer ihjel, det kommer aldri noe godt ut av det og er uten unntak grunnløst. det er bare det å få hodet til å spille på samme lag, ikke alltid like lett.

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Etter at en pasient har gått er det fornuftig av behandler og ta litt tid til journalføring, hente seg litt inn og forberede seg på neste pasient. Da gjør h*n den beste jobben for sine pasienter, og sliter seg samtidig ikke så ut selv. Jeg kan ikke komme på en eneste grunn til at dette skulle ha noe personlig med deg å gjøre.

For øvrig er det vel mest behagelig for de fleste å slippe å møte en medpasient i døren.

Hva skulle behandleren din gjort for å gjøre deg mer trygg?

Hva kan du selv gjøre for å avvise tankene som gjør deg svært usikker og som sannsynligvis ikke har så mye rot i virkeligheten?

mvh

hei PieLill

Jeg er helt med på hva du sier... problemet er bare at når jeg skal inn til timen, møter jeg nesten alltid pasienter i døren. Men når jeg går er det ikke slik. Grunnen er jo at jeg da har vært inne i timen i 45min istede for 60 som veldig mange andre.

Ofte så får jo andre også av min tid, når jeg blir sittende og vente.... og går til normal tid.

Det hender av og til at jeg ikke får mine 45 min en gang.

Dette gir meg slike teite tanker....

Jeg vet det er dumt....

Vil jo bare bli behandlet på lik linje med andre.

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

tror ikke det er uvanlig å tenke slik, det er bare sånn man fungerer når man har det litt tungt.

følelsen av å "være vanskelig" og negativ. kanskje også at andre ikke liker en og syns en er kjedelig.

personlig tror jeg disse tankene kan puttes i sekken irrasjonell tankegang, av egen erfaring.

det at du må vente litt på timene tror jeg ikke du bør legge noe spesielt i, det kan være så mye. det hjelper i allefall ikke å kverne på de tankene du har nå.

prøv å tenk på deg selv og hva du vil snakke om og hvorfor du går dit, selv om det er lett for meg å si.

har noe lignende tanker selv innimellom, men det er ofte fordi jeg har sagt ting jeg analyserer ihjel, det kommer aldri noe godt ut av det og er uten unntak grunnløst. det er bare det å få hodet til å spille på samme lag, ikke alltid like lett.

Hei tikkanen

Jeg ser jo så godt hvor dumt det er å ha slike tanker. Hvor ulogisk det er å gå rundt å føle det slik. Og enda dummere er det å slike tanker og følelser få ødelegge terapitimene.

Men så var det, det med å klare å legge det fra seg.....

Det er jo rart da, når andre kan få av din tid.

Når så mange andre av pasientene tilsynelatende er så interesange at de er inne til time både 60min og mer.

Føler meg litt på utsiden av hele greia liksom.

Som om jeg er så kjedelig å ha der at han så fort som mulig må få meg ut døren.

[cabbage]

hei PieLill

Jeg er helt med på hva du sier... problemet er bare at når jeg skal inn til timen, møter jeg nesten alltid pasienter i døren. Men når jeg går er det ikke slik. Grunnen er jo at jeg da har vært inne i timen i 45min istede for 60 som veldig mange andre.

Ofte så får jo andre også av min tid, når jeg blir sittende og vente.... og går til normal tid.

Det hender av og til at jeg ikke får mine 45 min en gang.

Dette gir meg slike teite tanker....

Jeg vet det er dumt....

Vil jo bare bli behandlet på lik linje med andre.

Bare en tanke, men tror det vil loenne seg aa skifte fokus. Hvorfor er du interesert i hva som skjer med de andre pasientene til psykologen? Det som teller er din time, og det dere faar arbeidet med der. Om du har vanskelig med og kommunisere, og utrykke dine problemer/behov, er det vanskelig for psykologen aa hjelpe.

Psykologen min er veldig klar paa det. I timene der jeg bare sitter der, og bidrar minimalt, og bare rister paa hodet naar han spoer meg spoersmaal, er det klart timen blir over raskere enn om jeg hadde bidrat mye. For min del hjelper det og gaa gjennom mine intensjoner med timen, hva jeg oensker aa snakke om og faa hjelp med.

Jeg ville ikke tenkt paa antall minutter hver time tar, jeg ville fokusert paa egen bedring og hvordan du kan bruke tiden din mest hensiktsmessig.

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Bare en tanke, men tror det vil loenne seg aa skifte fokus. Hvorfor er du interesert i hva som skjer med de andre pasientene til psykologen? Det som teller er din time, og det dere faar arbeidet med der. Om du har vanskelig med og kommunisere, og utrykke dine problemer/behov, er det vanskelig for psykologen aa hjelpe.

Psykologen min er veldig klar paa det. I timene der jeg bare sitter der, og bidrar minimalt, og bare rister paa hodet naar han spoer meg spoersmaal, er det klart timen blir over raskere enn om jeg hadde bidrat mye. For min del hjelper det og gaa gjennom mine intensjoner med timen, hva jeg oensker aa snakke om og faa hjelp med.

Jeg ville ikke tenkt paa antall minutter hver time tar, jeg ville fokusert paa egen bedring og hvordan du kan bruke tiden din mest hensiktsmessig.

Du har helt sikkert rett. Og jeg prøver og prøver og prøver.

Tar sats, legger disse tingene bak meg, og går på med nytt mot. Jeg vil jo kun at det skal gå vekk.

Men det dukker opp igjen.

Føler vel en del ubehag ved å møte andre i døren.

Jeg vet rett og slett ikke.

Men jeg prøver sikkert igjen, Å glemme de teite timene og minuttene.

Litt overrasket er jeg jo, trodde flere ville kunne kjenne seg igjen i dette.

Blir jo litt som barn i terapi.

Hvorfor får andre osv..

Trodde det var normalt å reagere når man blir behandlet så annerledes med henhold til tid behandler bruker på oss pasienter.

Men kanskje er det ikke det, kanskje de fleste ikke ville reagere i he det hele tatt.

[bugge -jenta]

Når det gjelder punktlighet; Begge mine psykiatere kom/kommer pinlig nøyaktig tidsnok til timen og henter meg. Jeg kommer gjerne heseblesende, dessverre. Toppen to minutter over tiden er han. De sier/sa begge at det er MIN tid. (Så kommer jeg for sent og unnskylder meg, sier de igjen at det er helt greit, Jeg gjør som jeg vil med min tid. For å sette det litt på spissen da.)

I boken Uro (Finn Skaarderud)kan du lese et lite kapittel som heter "Pust på meg". Den tar opp dette emnet. Hvor uendelig sårbar en kan være, og kan bli akkurat i denne relasjonen.

Jeg synes ikke det er akseptabelt, og det er helt unødvendig også.

Ja, dette ville jeg tatt opp. Primærleger har naturlig nok større problemer med dette, men akkurat denne gruppen skal holde tiden.

Lykke til, det kan være litt ekkelt med slike konfrontasjoner.

vennlig hilsen

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Når det gjelder punktlighet; Begge mine psykiatere kom/kommer pinlig nøyaktig tidsnok til timen og henter meg. Jeg kommer gjerne heseblesende, dessverre. Toppen to minutter over tiden er han. De sier/sa begge at det er MIN tid. (Så kommer jeg for sent og unnskylder meg, sier de igjen at det er helt greit, Jeg gjør som jeg vil med min tid. For å sette det litt på spissen da.)

I boken Uro (Finn Skaarderud)kan du lese et lite kapittel som heter "Pust på meg". Den tar opp dette emnet. Hvor uendelig sårbar en kan være, og kan bli akkurat i denne relasjonen.

Jeg synes ikke det er akseptabelt, og det er helt unødvendig også.

Ja, dette ville jeg tatt opp. Primærleger har naturlig nok større problemer med dette, men akkurat denne gruppen skal holde tiden.

Lykke til, det kan være litt ekkelt med slike konfrontasjoner.

vennlig hilsen

Takk for et godt tips. Den boken vil jeg gjerne lese.

Ja det er rart hvor utrolig liten og sårbar man kan føle seg i en slik relasjon.

Og det er nettopp det jeg mener når jeg søker trygghet.

Mye av min usikkerhet ville nok forsvinne hvis flere av disse spørsmålene mine ble besvart.

Synes ikke det er akseptablet jeg heller.

Det koster jo så lite å imøtekomme akkuratt denne type trygghet hos en usikker pasient.

Som det å være punktlig, og nøyaktig slik at jeg faktisk får den tiden jeg har krav på.

Og vise meg den samme interessen han viser en del av de andre pasientene som får dele hans tid mye lenger enn meg.

Av og til blir man litt tåpelig og fantasien løper løpsk når man er usikker. Da føler jeg vel at behandler bør se dette og forklare og roe ned, så kan mange unødvendige misforståelser og såre følelser unngås.

Tror at tiden jeg ville trenge på hele behandlingen ville bli kortet mye ned.

7 år er jo lang tid, føler at fokuset kunne ha vært på helt andre ting enn dette.

Takk for forståelse for noe som er veldig sårt for meg.

[bugge -jenta]

Takk for et godt tips. Den boken vil jeg gjerne lese.

Ja det er rart hvor utrolig liten og sårbar man kan føle seg i en slik relasjon.

Og det er nettopp det jeg mener når jeg søker trygghet.

Mye av min usikkerhet ville nok forsvinne hvis flere av disse spørsmålene mine ble besvart.

Synes ikke det er akseptablet jeg heller.

Det koster jo så lite å imøtekomme akkuratt denne type trygghet hos en usikker pasient.

Som det å være punktlig, og nøyaktig slik at jeg faktisk får den tiden jeg har krav på.

Og vise meg den samme interessen han viser en del av de andre pasientene som får dele hans tid mye lenger enn meg.

Av og til blir man litt tåpelig og fantasien løper løpsk når man er usikker. Da føler jeg vel at behandler bør se dette og forklare og roe ned, så kan mange unødvendige misforståelser og såre følelser unngås.

Tror at tiden jeg ville trenge på hele behandlingen ville bli kortet mye ned.

7 år er jo lang tid, føler at fokuset kunne ha vært på helt andre ting enn dette.

Takk for forståelse for noe som er veldig sårt for meg.

Kjære deg!

Jeg har selv gått omtrent like lenge som du i terapi, rundt 5 år hos min nåværende terapeut. 2 år hos en som flyttet før det.

Så jeg skjønner en del rundt dette å ha en relasjon som betyr mye, men som samtidig har disse rammene. Jeg kan føle usikkerhet runndt mange ting angående terapien jeg også inniblant. Av og til er jeg på bånn når det gjelder selvfølelsen og trenger mye mer enn han umiddelbart gir meg av bekreftelse. Jeg har funnet ut at jeg har mest å hente på å være modig å spørre mer, oppklare ting, istedenfor å holde ting inne i meg. Det kostet spesielt mye i begynnelsen, men alternativet; å gå ut av timen å føle seg ikke sett, ikke hørt, forstått, respektert og verdifull nettopp i denne relasjonen er verre. Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke, men det er uansett verre.

For eksempel er det noen ganger han er så stille, og jeg føler han gir så lite tilbake. Jeg har dobbelttimer, så da kan det jo bli litt trått.

Før sa jeg ingenting da. Nå ber jeg han si noe. Hva mener han, hva tror han, hva tenker han? Jeg har for eksempel sagt; "Du sier så lite i dag? Hva tenker du om det jeg sier nå?" osv

Etterhvert har jeg lært meg til å gjøre det med en litt avvæpnende snert, fleip som ufarligjør ting som er spesielt vanskelig å si. Jeg ligger på en sofa, og han sitter litt bak meg. Så blir han for stille, kan jeg spørre han om han holder på å duppe av."Du sier ingenting, er det gørrkjedelig å høre på meg?" Ofte da har han lyttet mye, for da kan han komme med mye som forteller meg at han absolutt har vært til stede.

Ofte ender det opp nettopp med litt humor, når jeg har snakket litt fra levra. Jeg gir disse litt dumme eksemplene for å vise at en ikke trenger å gjøre det så avansert. Det er lov å føle seg litt klønete.

Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned og skrevet det opp,alle tingene som sårer deg, som du er usikker på, som du ikke forstår. Skriv opp det du er fornøyd med også. Så tar du det opp med ham. Ikke nødvendigvis alt på en gang. Det vil være et stort steg i din terapi, uansett utfallet av hva han sier. Jeg tror han vil synes det samme.

Er du redd du er kjedeligere enn de andre pasientene hans? Jeg er stadig vekk redd for det. Jeg ligger jo der og snakker og synes jeg gjentar meg innimellom til det kjedsommelige. Og jo leiere jeg er av meg selv og mitt jo mer lei tror jeg han er. Jeg har spurt ham om det opptil flere ganger. Så må jeg deretter spørre om han ikke blir lei av at jeg hele tiden tror jeg er kjedeligere enn alle de andre pasientene hans selv om han sier nei hver gang.

Så må jeg spørre om han ikke blir lei av at jeg spør om dette for nte gang.) Et lite rituale, fordi "læring" kan ta tid.

Jeg håper du skjønner hvor jeg vil hen med disse små eksemplene, men du må "kreve" selv også som pasient. Da vil ofte tryggheten komme. Det er også slik at gir du mye av deg selv, får du mye tilbake. Dette gjelder også i terapi.

Så gi ham din usikkerhet, og du får kanskje trygghet tilbake. Ta en sjanse.

Fortell meg gjerne hvordan det går hvis du vil prøve ut noe. Jeg er nå ofte her inne. (Nå fikk jeg litt sånn dårlig selvtillit oppe i alt. Hva er det hun tror hun liksom har greie på? Tror hun at hun liksom kan dette med å gå i terapi?) Jaja. Håper noe kan hjelpe, og hvis ikke har jeg tastet litt forgjeves.

Og jeg husker nicket ditt. Jeg er bare en jente. Tillegg fra meg: en helt spesiell en:o)

vennlig hilsen

[bugge -jenta]

Du har helt sikkert rett. Og jeg prøver og prøver og prøver.

Tar sats, legger disse tingene bak meg, og går på med nytt mot. Jeg vil jo kun at det skal gå vekk.

Men det dukker opp igjen.

Føler vel en del ubehag ved å møte andre i døren.

Jeg vet rett og slett ikke.

Men jeg prøver sikkert igjen, Å glemme de teite timene og minuttene.

Litt overrasket er jeg jo, trodde flere ville kunne kjenne seg igjen i dette.

Blir jo litt som barn i terapi.

Hvorfor får andre osv..

Trodde det var normalt å reagere når man blir behandlet så annerledes med henhold til tid behandler bruker på oss pasienter.

Men kanskje er det ikke det, kanskje de fleste ikke ville reagere i he det hele tatt.

Jeg synes ikke du skal glemme dette jeg. Er nok litt uenig med noen andre her, og svarer litt igjen. Muligens blir det ingen forandring, men mener du skal ta det opp.

Jeg er heller ikke enig i at snakker man lite en time, avslutter man den før tiden, mye har skjedd de siste fem minuttene av og til. Mine terapeuter har sjelden gitt tegn til å avsklutte noe før tiden, bare litt ekstra tidlig de gangene de skal skrive ut resepter.

Du føler det du føler, det gnager deg, og du har hatt en langvarig terapi, så jeg synes ikke du skal glemme dette. Terapi handler jo nettopp om ikke å feie ting under teppe, tørre å konfrontere er en viktig del av å styrke sitt eget ego.

Kanskje er du forvirret nå, men åpenhet er den store nøkkelen i terapi mener jeg.

Jeg angrer ikke på noe jeg har sagt, men jeg angrer av og til på at jeg ikke sa et før.

Uansett, du er fri til å ta ditt eget valg samme hva noen av oss her foreslår.

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Jeg synes ikke du skal glemme dette jeg. Er nok litt uenig med noen andre her, og svarer litt igjen. Muligens blir det ingen forandring, men mener du skal ta det opp.

Jeg er heller ikke enig i at snakker man lite en time, avslutter man den før tiden, mye har skjedd de siste fem minuttene av og til. Mine terapeuter har sjelden gitt tegn til å avsklutte noe før tiden, bare litt ekstra tidlig de gangene de skal skrive ut resepter.

Du føler det du føler, det gnager deg, og du har hatt en langvarig terapi, så jeg synes ikke du skal glemme dette. Terapi handler jo nettopp om ikke å feie ting under teppe, tørre å konfrontere er en viktig del av å styrke sitt eget ego.

Kanskje er du forvirret nå, men åpenhet er den store nøkkelen i terapi mener jeg.

Jeg angrer ikke på noe jeg har sagt, men jeg angrer av og til på at jeg ikke sa et før.

Uansett, du er fri til å ta ditt eget valg samme hva noen av oss her foreslår.

hei Bugge-jenta

Tusen takk for dine ord.

Jeg skulle gjerne ha svart deg mer utfyllende, men skal være borte i helgen og står på farten til å reise.

Men du skal vite at jeg setter uåtelig pris på slike tilbakemeldinger.

god helg

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Kjære deg!

Jeg har selv gått omtrent like lenge som du i terapi, rundt 5 år hos min nåværende terapeut. 2 år hos en som flyttet før det.

Så jeg skjønner en del rundt dette å ha en relasjon som betyr mye, men som samtidig har disse rammene. Jeg kan føle usikkerhet runndt mange ting angående terapien jeg også inniblant. Av og til er jeg på bånn når det gjelder selvfølelsen og trenger mye mer enn han umiddelbart gir meg av bekreftelse. Jeg har funnet ut at jeg har mest å hente på å være modig å spørre mer, oppklare ting, istedenfor å holde ting inne i meg. Det kostet spesielt mye i begynnelsen, men alternativet; å gå ut av timen å føle seg ikke sett, ikke hørt, forstått, respektert og verdifull nettopp i denne relasjonen er verre. Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke, men det er uansett verre.

For eksempel er det noen ganger han er så stille, og jeg føler han gir så lite tilbake. Jeg har dobbelttimer, så da kan det jo bli litt trått.

Før sa jeg ingenting da. Nå ber jeg han si noe. Hva mener han, hva tror han, hva tenker han? Jeg har for eksempel sagt; "Du sier så lite i dag? Hva tenker du om det jeg sier nå?" osv

Etterhvert har jeg lært meg til å gjøre det med en litt avvæpnende snert, fleip som ufarligjør ting som er spesielt vanskelig å si. Jeg ligger på en sofa, og han sitter litt bak meg. Så blir han for stille, kan jeg spørre han om han holder på å duppe av."Du sier ingenting, er det gørrkjedelig å høre på meg?" Ofte da har han lyttet mye, for da kan han komme med mye som forteller meg at han absolutt har vært til stede.

Ofte ender det opp nettopp med litt humor, når jeg har snakket litt fra levra. Jeg gir disse litt dumme eksemplene for å vise at en ikke trenger å gjøre det så avansert. Det er lov å føle seg litt klønete.

Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned og skrevet det opp,alle tingene som sårer deg, som du er usikker på, som du ikke forstår. Skriv opp det du er fornøyd med også. Så tar du det opp med ham. Ikke nødvendigvis alt på en gang. Det vil være et stort steg i din terapi, uansett utfallet av hva han sier. Jeg tror han vil synes det samme.

Er du redd du er kjedeligere enn de andre pasientene hans? Jeg er stadig vekk redd for det. Jeg ligger jo der og snakker og synes jeg gjentar meg innimellom til det kjedsommelige. Og jo leiere jeg er av meg selv og mitt jo mer lei tror jeg han er. Jeg har spurt ham om det opptil flere ganger. Så må jeg deretter spørre om han ikke blir lei av at jeg hele tiden tror jeg er kjedeligere enn alle de andre pasientene hans selv om han sier nei hver gang.

Så må jeg spørre om han ikke blir lei av at jeg spør om dette for nte gang.) Et lite rituale, fordi "læring" kan ta tid.

Jeg håper du skjønner hvor jeg vil hen med disse små eksemplene, men du må "kreve" selv også som pasient. Da vil ofte tryggheten komme. Det er også slik at gir du mye av deg selv, får du mye tilbake. Dette gjelder også i terapi.

Så gi ham din usikkerhet, og du får kanskje trygghet tilbake. Ta en sjanse.

Fortell meg gjerne hvordan det går hvis du vil prøve ut noe. Jeg er nå ofte her inne. (Nå fikk jeg litt sånn dårlig selvtillit oppe i alt. Hva er det hun tror hun liksom har greie på? Tror hun at hun liksom kan dette med å gå i terapi?) Jaja. Håper noe kan hjelpe, og hvis ikke har jeg tastet litt forgjeves.

Og jeg husker nicket ditt. Jeg er bare en jente. Tillegg fra meg: en helt spesiell en:o)

vennlig hilsen

Hei bugge-jenta

Nei, jeg tror slett ikke du gir deg ut for å være noen ekspert når det kommer til terapi.

Du har mange nyttige tips og erfaringer å dele med deg.

Jeg har av og til også spurt for å få usikkerheten til å forsvinne.

Jeg har feks spurt ham om han synes jeg er for avhengig av ham. (han svarte nei)

Eller jeg har spurt ham om han ikke rett og slett blir lei av masingen min, usikkerheten min osv. ( han svarer alltid nei)

Problemet ligger nok i at svarene han gir meg er bare ord. Jeg føler ikke oppriktigheten i de.

Det er så mange måter å si ting på.

Han gir alltid korte svar, og går vekk i fra temaet veldig fort. Usikkerheten har heller blitt større, ikke mindre.

Samtidig har han jo gitt meg en del opp igjennom.

Men jeg føler kynismen i systemet.

Føler at han sier ting, gjør ting som får meg til falle til bunnen.

Det er alltid ensomt der nede. Jeg ser ham aldri, selv ikke under vår neste time.

Han sårer meg, jeg tar det opp med ham. Det er som om hårene hans reiser bust. Helt uforstående til hvordan det kunne skje.

Jeg føler vel at engasjemanget hans har vært dalende.

Antagelig har han gitt meg opp.

Føler selv at jeg nesten har gitt opp ham.

Men så kan jeg si noe, og han blir i fyr og flamme.

Dette må vi snakke mye om, dette er viktig sier han.

Neste gang er jeg full av pågangsmot, har tenkt grundig igjennom tråden vi fant sist gang.

Han er tilbake i dvalen igjen.

Henter meg ti min for sent.

Jeg snakker om de tingene han nesten tok av fra stolen for sist time.

Ingen interesse å spore. Jeg mister motet, tråden, og jeg kjenner usikkerheten komme sigende.

Hva kan jeg nå snakke om, som vil få ham til å se meg, forstå meg?

Av og til lurer jeg på om det ikke er ren og skjær galskap å gå i terapi. Er man ikke på jordet når man kommer dit, befinner en seg snart mitt utpå med riva i henda.

En ting på tampen..

Dobbeltime sier du?

Har lest noen innlegg du har skrevet før her inne.

Var det ikke du som gikk tre ganger i uken også?

Det kaller jeg isåfall oppfølging.

[Gjest rosella27]

Hei bugge-jenta

Nei, jeg tror slett ikke du gir deg ut for å være noen ekspert når det kommer til terapi.

Du har mange nyttige tips og erfaringer å dele med deg.

Jeg har av og til også spurt for å få usikkerheten til å forsvinne.

Jeg har feks spurt ham om han synes jeg er for avhengig av ham. (han svarte nei)

Eller jeg har spurt ham om han ikke rett og slett blir lei av masingen min, usikkerheten min osv. ( han svarer alltid nei)

Problemet ligger nok i at svarene han gir meg er bare ord. Jeg føler ikke oppriktigheten i de.

Det er så mange måter å si ting på.

Han gir alltid korte svar, og går vekk i fra temaet veldig fort. Usikkerheten har heller blitt større, ikke mindre.

Samtidig har han jo gitt meg en del opp igjennom.

Men jeg føler kynismen i systemet.

Føler at han sier ting, gjør ting som får meg til falle til bunnen.

Det er alltid ensomt der nede. Jeg ser ham aldri, selv ikke under vår neste time.

Han sårer meg, jeg tar det opp med ham. Det er som om hårene hans reiser bust. Helt uforstående til hvordan det kunne skje.

Jeg føler vel at engasjemanget hans har vært dalende.

Antagelig har han gitt meg opp.

Føler selv at jeg nesten har gitt opp ham.

Men så kan jeg si noe, og han blir i fyr og flamme.

Dette må vi snakke mye om, dette er viktig sier han.

Neste gang er jeg full av pågangsmot, har tenkt grundig igjennom tråden vi fant sist gang.

Han er tilbake i dvalen igjen.

Henter meg ti min for sent.

Jeg snakker om de tingene han nesten tok av fra stolen for sist time.

Ingen interesse å spore. Jeg mister motet, tråden, og jeg kjenner usikkerheten komme sigende.

Hva kan jeg nå snakke om, som vil få ham til å se meg, forstå meg?

Av og til lurer jeg på om det ikke er ren og skjær galskap å gå i terapi. Er man ikke på jordet når man kommer dit, befinner en seg snart mitt utpå med riva i henda.

En ting på tampen..

Dobbeltime sier du?

Har lest noen innlegg du har skrevet før her inne.

Var det ikke du som gikk tre ganger i uken også?

Det kaller jeg isåfall oppfølging.

Hvordan er du når du snakker? Forstår han at det du tar opp er veldig viktig for deg?

Psykologen min fortalte at noen av de mest utfordrendes pasientene var de som skravlet ustanselig om "ingenting", og at det da kunne være vanskelig å holde seg våken og følge med i slike sutuasjoner...

[bugge -jenta]

Hei bugge-jenta

Nei, jeg tror slett ikke du gir deg ut for å være noen ekspert når det kommer til terapi.

Du har mange nyttige tips og erfaringer å dele med deg.

Jeg har av og til også spurt for å få usikkerheten til å forsvinne.

Jeg har feks spurt ham om han synes jeg er for avhengig av ham. (han svarte nei)

Eller jeg har spurt ham om han ikke rett og slett blir lei av masingen min, usikkerheten min osv. ( han svarer alltid nei)

Problemet ligger nok i at svarene han gir meg er bare ord. Jeg føler ikke oppriktigheten i de.

Det er så mange måter å si ting på.

Han gir alltid korte svar, og går vekk i fra temaet veldig fort. Usikkerheten har heller blitt større, ikke mindre.

Samtidig har han jo gitt meg en del opp igjennom.

Men jeg føler kynismen i systemet.

Føler at han sier ting, gjør ting som får meg til falle til bunnen.

Det er alltid ensomt der nede. Jeg ser ham aldri, selv ikke under vår neste time.

Han sårer meg, jeg tar det opp med ham. Det er som om hårene hans reiser bust. Helt uforstående til hvordan det kunne skje.

Jeg føler vel at engasjemanget hans har vært dalende.

Antagelig har han gitt meg opp.

Føler selv at jeg nesten har gitt opp ham.

Men så kan jeg si noe, og han blir i fyr og flamme.

Dette må vi snakke mye om, dette er viktig sier han.

Neste gang er jeg full av pågangsmot, har tenkt grundig igjennom tråden vi fant sist gang.

Han er tilbake i dvalen igjen.

Henter meg ti min for sent.

Jeg snakker om de tingene han nesten tok av fra stolen for sist time.

Ingen interesse å spore. Jeg mister motet, tråden, og jeg kjenner usikkerheten komme sigende.

Hva kan jeg nå snakke om, som vil få ham til å se meg, forstå meg?

Av og til lurer jeg på om det ikke er ren og skjær galskap å gå i terapi. Er man ikke på jordet når man kommer dit, befinner en seg snart mitt utpå med riva i henda.

En ting på tampen..

Dobbeltime sier du?

Har lest noen innlegg du har skrevet før her inne.

Var det ikke du som gikk tre ganger i uken også?

Det kaller jeg isåfall oppfølging.

Nei, jeg går bare en gang i uka. Skrekk og gru med tre dobbelttimer i uka:o) I begynnelsen hadde jeg enkelttimer, men jeg var så tydelig en som "kom i gang" sent, det er nærmest etter klokka når jeg kommer til et slags gjennombrudd i timen, og derfor fikk jeg tilbud om dobbelttime. Det holder lenge, for det er slitsomme greier og mye å bearbeide.

Kanskje er det slik at du har kommet til et punkt hvor det kunne være nyttig med et terapeutskifte. Etter to år måtte jeg dessverre skifte psykiater, og det var nærmest traumatisk for meg på det tidspunktet. Det tok også tid før jeg kom inn i det med den andre, og en stund ble det litt som å bli satt tilbake. Men i ettertid ser jeg at de har begge tilført meg ulike ting, og at det summa summarium ikke var så dumt. Man tenker gjerne, jeg orker ikke begynne på nytt igjen, men det gjør man strengt tatt ikke, selv om det er en viss innkjøringstid. Og å gå videre med en ny, gir en mulighet til å snu på enkelte steiner igjen med et nytt menneske.

Jeg valgte å gå til en som hadde samme utdannelse/samme grunnsyn som den første, for at det ikke skulle bli full forandring. Bare en tanke. Sju år er lang tid, så kanskje en forandring kunne gitt deg en utfordring, blitt noe positivt og ført deg videre. Ingen terapeut vil bli fornærmet over ønske om skifte etter så lang tid heller. I så tilfelle er vedkommende virkelig sliten.

Det høres kanskje ut som terapeuten din er litt sliten.

Siden han er såpass opp og ned.

Skulle du prøve en annen sverger jeg til de med litt fartstid, som har fulgt pasienter over år før. Jeg kaster meg ikke ut på dypt vann med en som ikke har dratt andre folk på land flere ganger. Ikke for pur ung, ikke for gammel, sånn midt imellom:o)

Mine preferanser når det gjelder psykiatere er sånn ca. mellom 43-52 år når langvarig behandling innledes:o) Hehe.

Vennlig hilsen