hvordan endre sosial omgang?

[cabbage]

Hvordan er det best og forholde seg til venner naar det gjelder egen psykisk helse? Jeg sliter ofte med og takle situasjoner, og hendelser, og har til tider snakket aapent om dette til venner. (bare noen ytterst faa utvalgte, men belastningen blir jo da stoerre paa dem)

For noen dager siden snakket jeg med en vennine paa msn, og hun gav meg tilbakemelding om at det ble for mye for henne, hun foelte seg som min terapaut ikke venn. Hun ville gjerne hjelpe, og ville vaere min venn, men hun ville ikke foele seg som en soeppelboette der jeg dumpet alle negative tanker/betraktinger/hendelser.

Jeg ante ikke at jeg fremstod slik, og er veldig takknemlig for at problmet ble paapekt. Problemet er bare hvordan finner du balansegangen mellom og vaere aapen og paatrengende aapen?

Jeg er naa redd for og fremstaa negativ, og belastnede i forhold til andre venner. Jeg er engstelig for og nevne ting som jeg er redd for, problemer jeg har, psykisk eller ikke. Dette er jo i motsatt ende av spekteret og ikke en balansegang.

Jeg foeler at jeg er falsk naa som jeg ikke forteller om mine tanker til andre, Jeg foeler meg innesluttet, og vet ikke hva jeg na skal snakket om med andre. Det i seg selv er vel et varsels signal paa at det er et problem i forhold til og hvordna jeg snakker emd andre, Dete r en ting og vaere aerlig, men en helt annen og nedlesse venner med alle problemer en ikke klarer og loese selv.

[missKrogh]

Jeg prøver i utgangspunktet å prate minst mulig om mine problemer. Jeg vil være ett medmenneske og ikke "en psykdom".

Likevel er det av og til nødvendig å si litt f.eks om dagsformen, slik att ikke omgivelsene skal tro jeg er sure på dem e.l..

Når formen er som verst så holder jeg meg for meg selv. Jeg kan isolere meg i 3-4 dager i slengen, men pga familien må jeg også delta litt i samfunnet.

Jeg har problemer med å sitte å småprate med folk. Har derfor funnet ut at det beste er å drive med aktiviteter sammen med venner - de få jeg har igjen etter at jeg ble syk.

Mine problemer diskuterer jeg i hovedsak med min psykiater, samt at sambo nok får gjennomgå litt han og. Men selv med sambo prøver jeg å fokusere på andre ting. Blir det for ille går jeg for meg selv.

Vet ikke om dette var ett svar som sto helt i stil med innlegget ditt, men det er iallefall min måte å takle omverdenen på.

[cabbage]

Jeg prøver i utgangspunktet å prate minst mulig om mine problemer. Jeg vil være ett medmenneske og ikke "en psykdom".

Likevel er det av og til nødvendig å si litt f.eks om dagsformen, slik att ikke omgivelsene skal tro jeg er sure på dem e.l..

Når formen er som verst så holder jeg meg for meg selv. Jeg kan isolere meg i 3-4 dager i slengen, men pga familien må jeg også delta litt i samfunnet.

Jeg har problemer med å sitte å småprate med folk. Har derfor funnet ut at det beste er å drive med aktiviteter sammen med venner - de få jeg har igjen etter at jeg ble syk.

Mine problemer diskuterer jeg i hovedsak med min psykiater, samt at sambo nok får gjennomgå litt han og. Men selv med sambo prøver jeg å fokusere på andre ting. Blir det for ille går jeg for meg selv.

Vet ikke om dette var ett svar som sto helt i stil med innlegget ditt, men det er iallefall min måte å takle omverdenen på.

takk for svar. Det er vel og fokusere paa andre ting jeg sliter med, side det og vaerer psyk er en saa integrert del av meg. JEg har vaert psyk siden jeg var 13 aar, og da er det lett og foele jeg er psykdomen min.

Det er vel en treningsak og greie og holde ting for seg selv, og la andre ting bli fokuset. takk for innspill, gav meg noe aa tneke paa

[tøytiger]

Ikke snakk om sykehus, medisiner, psykoterapi problemer ol med venner.

Det er greit å dele akutte kriser med venner, men dersom de akutte krisene er vedvarenede bør en skåne vennskapet for dem.

Når det gjelder den venninnen du nevte synes jeg ikke at du i det hele tatt skal ta opp mer sykdomsrelatert prat med henne, da vil du sannsynligvis komme til å miste henne.

[Gjest nede i kjeller`n]

takk for svar. Det er vel og fokusere paa andre ting jeg sliter med, side det og vaerer psyk er en saa integrert del av meg. JEg har vaert psyk siden jeg var 13 aar, og da er det lett og foele jeg er psykdomen min.

Det er vel en treningsak og greie og holde ting for seg selv, og la andre ting bli fokuset. takk for innspill, gav meg noe aa tneke paa

Dette er som her nevnt en treningssak. Personlig oppsøker jeg ikke mine venner når jeg er deppa. Vil ikke bry dem med dette. Vet selv hvor slitsomt dette er. Har hatt psykisk syke mennesker sittende på "hodet mitt" hele mitt liv. Til slutt sa det bare pang. Og dette sliter jeg med enda. Tåler ikke stress, hendelser, noen som klager, går rett i bunnen for ingenting.Jeg unngår idag mennesker som bare snakker om problemer, bruker meg som terapeut, blir syk av dette selv.

Vennskap er greit å ha. Men man skal ALDRI utnytte vennene sine og bruke dem som behandlere. Prøv å "spare" opp alle frustrasjonene til neste time hos psykolog el. Hvis du har noen da. Dette går det an å trene på )

[surferosa]

takk for svar. Det er vel og fokusere paa andre ting jeg sliter med, side det og vaerer psyk er en saa integrert del av meg. JEg har vaert psyk siden jeg var 13 aar, og da er det lett og foele jeg er psykdomen min.

Det er vel en treningsak og greie og holde ting for seg selv, og la andre ting bli fokuset. takk for innspill, gav meg noe aa tneke paa

Det er klart, hvis det blir for mye prat om problemene dine kan det være belastende for den andre.

Men saken er jo den at det er forskjellig fra person til person hvor mye som oppleves som belastende. Noen tåler mye, andre klarer nesten ikke å høre om andres problemer, men ønsker bare å ta del i livets "lyse sider".

Så kan man jo diskutere om disse siste er venner i ordets rette forstand. Det er vel ulike definisjoner av venner også. Etter min mening vil en god venn prøve å hjelpe deg, hvis du som ligger nede.

Men det er etter min definisjon av hva en venn er. Neste gang kan det være han som trenger hjelp. Og da er selvfølgelig du der for han.

Det koster nemlig å ha og være venner, på samme måte som det koster å "ha" ektefelle og barn: Du legger ned ufattelig mye "arbeid". På den annen side får du ufattelig mye igjen for det.

Og dette "søppelbøtte"-pratet: Du er jo ikke ei søppelbøtte selv om du prøver å hjelpe, og kanskje hjelper en venn?

[Gjest PandaMiranda]

Kanskje du kan øve deg på å fokusere litt på de tingene vennene dine er opptatt av?

Ved psykiske problemer kan det være lett å bli litt selvfokusert. Men et vennskap må gå to veier, det må være rom for begge.

Hvis alt dreier seg om den som er syk eller psyk, kan nok vennskapet smuldre opp.

Jeg har en venninne som sliter veldig med angst. Men hun er en fantastisk samtalepartner, kan snakke om alt mulig - OGSÅ problemene sine. Men de skygger ikke over, blir bare en del av en helhet.

Og så er hun like opptatt av mine problemer, selv om de er mindre i forhold til hennes.