sort og hvitt

[Gjest nede i kjeller`n]

Når jeg blir deppa så mister jeg evnen til å se farver liksom. Alt blir hvitt, grått, sort. Flere som har det sånn?

Det er skremmende fordi alle blir mørke og farlige, alle mennesker er sorte skygger, sorte i øynene og ser stygt på meg. Tror det er kroppen min de glor på, og da får jeg styrket den tanken på at det må være noe galt med meg.

Føler ingenting, bare angst for alt. Angsten gnager så det gjør vondt å røre seg. Men kan ikke bli liggende heller, da blir jeg gal av de mørke tankene, tingene som er inne i hodet mitt. Kan bli sprø av mindre. Jeg er livredd.

Flere som er sånn når dere er skikkelig deprimert?

[missKrogh]

Jeg hadde det slik i min første depressive periode. Det var helt ubeskrivelig fælt. Hele verden var mørk og svart.

Det høres vel rart ut, men jeg hadde så sterk angst hele tiden, uten at det var noen spesiell grunn til det, at jeg følte at jeg kunne gjøre hva det skulle være - jeg kunne ikke blitt mer redd uansett.

Da jeg fikk medisiner og de begynte å virke etter 10-14 dager, var noe av det første jeg la merke til at trærne var grønne og himlen blå. Det var så ubeskrivelig godt!!

Håper at det snart bedrer seg for deg!

[Gjest PandaMiranda]

Det er en del år siden jeg var ordentlig deprimert. Da var alt liksom flatt og likegyldig, som konstant gråvær, som om ting fløt i hverandre.

Jeg trodde det var likegyldig om jeg levde eller døde, følte jeg ikke var verdt noen ting.

Men akkurat så mørkt og skummelt som du beskriver det, hadde jeg det kanskje ikke likevel. Jeg var redd andre mennesker, men på en annen måte - trakk meg helst unna, så på dem som overlegne i forhold til meg og veldig annerledes. Som om de ikke forsto noen ting av livets tøffe realiteter, men bare levde i en slags vellykka, overflatisk tilværelse.

Idag vet jeg at det ikke er slik - hvert menneske er et individ med sine egne tanker, følelser og bakgrunn. Og alle har et eller annet å slite med.

Og heldigvis finnes det muligheter for å bygge opp noe positivt i livet sitt.