nhd -- skifte av medisin

[inkink]

Hei, jeg tåler ikke gå på cipralex, og tåler ikke seponere. Har nå kommet ned i 2,5 og er så dårlig som jeg aldri har vært før. Mye verre nå enn før jeg begynte.

Våkner med angstkramper i magen, --spenninger-- som og gjør meg veldig svimmel. Her for en uke siden hadde jeg et anfall fom legen trodde kunne være blodsukkerfall??--- kanskje det var en reaksjon på at jeg hadde gått ned. Gjør det megasakte så vet ikke-

Men det jeg vet at etter 14 dager på 2,5 ble jeg plutselig dårlig. veldig dårlig. Har brukt lang tid på å komme hit ned, men ser ut som det ikke funker.

Er dette en overgang og at jeg bare må ha tolmodighet, eller er jeg blitt slik underveis. Så mye angst??

Hva kan jeg lettest skifte til. cipramil?? xoloft--- vil ha det mildeste..... og hvilken dose kan jeg da gå rett over til. Vil jeg merke dette?? en overgang til andre medisiner, jeg som er så hypervar??

Jeg var dårlig men oppegående på cipralex ned til 3,75-3,5 mg,men da var det også stopp. 2,5 ble altå for lite.

Må vel avfinne meg med at det har skapt et behov, og jeg ikke er

sterk nok til å ta plagene med å komme av.

Spurte også om alle ssri påvirket blodsukkeret??-- første jeg må gjøre om morgenen og siste jeg må gjøre før jeg legger meg er å spise. Så det må nødt til å trigge insulinet på ett vis. Den morgenen jeg våknet så svimmel at jeg ikke greide stå på beina, og hadde frostrier, hadde jeg ikke spist ordentlig på kvelden. Bare drukket brus.

Hvilke råd kan du gi meg. Jeg er sofaliggende og trenger sårt et råd. Svimmel,sjelven og utarmet. --og er redd jeg ender opp med å bli like dårlig som broren min, --og han maktet ikke mer 25 år gammel som jeg har skrevet om før.

fortvilet, redd og skuffet, da jeg merket bedring ved å gå ned fra 7,5 til halparten. Hadde et håp om at jeg skulle bli meg selv igjen ved å slutte helt, men altså--noe skjedde..brått... etter2 uker på 2,5.

Håper du tar det tid til å svare meg.

[bugge -jenta]

Kjære inkink!

Vil bare si at det er så leit at du sliter slik nå. Det må være vanskelig å se lyspunkter der framme, siden du har kavet med dette så lenge. Du viser en styrke oppe i alt. Tipper du ike føler så sterkt på den, men at du har styrke vet vi som har fulgt deg. Du våget deg utpå til tross for mange dårlige erfaringer, og ennå prøver du å finne andre muligheter som kan får deg til å få det bedre.

Skulle ønske jeg hadde kunnskap som kunne hjulpet deg. Det er nok vanskelig å si hva som er et mildt SSRI, siden det er så individuelt. Cipralex oppleves jo som mildt av mange, mens du kan skrive under på at vi nettopp er individuelle. Men siden jeg "kjenner" deg litt; Jeg ville ikke prøvd seroxat, det kan jeg si. Heller ikke efexor. Nettopp fordi min psykiater sier at det er noen av pasientene hans som ikke kommer seg av seroxaten, og mange her inne gir uttrykk for efexor som også litt tung å seponere. Fontex eller Zoloft hadde stått på min liste hvis jeg var deg. Cipramil et hakk nedenfor. Du er nå på en så lav dose at du sannsynligvis starter på "skratsj" med en ny medisin. Husk at en del av det du gjennomgår er seponeringsbivirkninger, men en del kan også være det faktum at du er uten et angstdempende medikament som du trenger.

Jeg sender en tanke til oven om at du må finne en medisin som passer deg nå snart. Nå er det din tur, synes jeg. Og jeg synes du er tøff. Du har GAD, og er veldig modig og tøff.

Jeg vet hvordan det er å ligge der på sofaen.

Klem fra din "nettvenninne"(om jeg får lov?)

[inkink]

Kjære inkink!

Vil bare si at det er så leit at du sliter slik nå. Det må være vanskelig å se lyspunkter der framme, siden du har kavet med dette så lenge. Du viser en styrke oppe i alt. Tipper du ike føler så sterkt på den, men at du har styrke vet vi som har fulgt deg. Du våget deg utpå til tross for mange dårlige erfaringer, og ennå prøver du å finne andre muligheter som kan får deg til å få det bedre.

Skulle ønske jeg hadde kunnskap som kunne hjulpet deg. Det er nok vanskelig å si hva som er et mildt SSRI, siden det er så individuelt. Cipralex oppleves jo som mildt av mange, mens du kan skrive under på at vi nettopp er individuelle. Men siden jeg "kjenner" deg litt; Jeg ville ikke prøvd seroxat, det kan jeg si. Heller ikke efexor. Nettopp fordi min psykiater sier at det er noen av pasientene hans som ikke kommer seg av seroxaten, og mange her inne gir uttrykk for efexor som også litt tung å seponere. Fontex eller Zoloft hadde stått på min liste hvis jeg var deg. Cipramil et hakk nedenfor. Du er nå på en så lav dose at du sannsynligvis starter på "skratsj" med en ny medisin. Husk at en del av det du gjennomgår er seponeringsbivirkninger, men en del kan også være det faktum at du er uten et angstdempende medikament som du trenger.

Jeg sender en tanke til oven om at du må finne en medisin som passer deg nå snart. Nå er det din tur, synes jeg. Og jeg synes du er tøff. Du har GAD, og er veldig modig og tøff.

Jeg vet hvordan det er å ligge der på sofaen.

Klem fra din "nettvenninne"(om jeg får lov?)

Tusen takk for at du svarte meg Bugge, du er alltid der når noen trenger deg...:0))

minner om min email igjen.. (bare for sikkerhets-skyld:0))

[email protected] Du har lov å være anomym der og vet du.

Ja, jeg får håpe at noe kan hjelpe snart. Problemet er at en med GAD som tar så fysisk som på meg vil merke alt.. er jo aldeles oppskrudd i sns allerede.

Så om folk "ler" av mine små doser, og mine problemer med det, så er det faktisk veldig reelt.

Hadde jo serum som andre har på større doser, på 7,5 mg. (40)--så jeg er veldig var, det sier legen også.

Denne krampeangsten i magen som gjør at jeg brekker meg og hoster har jeg hatt før, bare at da har det vært situasjonsbetinget. Og altså hatt en "god grunn" for å si det slik.Nå våkner jeg ved seks tida av det?? Umulig å få roet seg... ned igjen...

Slik har jeg aldri vært før, så det må vel ha noe med seponering å gjøre?? Angsten øker vel ved seponering og??

Hvor lenge tror du det tar?

Første uka på 2,5 var jeg veldig deppa og hadde veldig uro, men var faktisk mye bedre forrige uke. (bedre i mine øyne) helga var ok.. og jeg følte at jeg var i riktig retning. Optimistisk var jeg før jeg våknet av dette anfallet eller hva det nå var mandagsmorgen. Og etter det har det bare vært helt ille.

Før jeg begynte på ssri, hadde jeg veldig mange rare kroppslige symptomer som jeg lærte meg å godta som plagsomme,men de ville skremt livet av meg nå. Så det virker som om jeg er blitt mer engstelig av dem. Tålte vel ikke å oppleve panikk??? har hatt angstanfall??kroppslige anfall (ikke panikk) og mye rart før(veldig mye rart), men tenkte da at nå er det over.... mens nå... tolker jeg alle kroppens signaler som om noe voldsomt skjer.

Jeg har det faktisk like ille nå som da jeg trappet opp. Måtte jo begynne på "latterlige" 1,25 og ble forferdelig dårlig av det. Brukte 5 uker på å komme med opp på 5 mg. Og da følte jeg faktisk bedring. Og skulle ha stoppet der.

Men så sa alle at jeg måtte opp på 10 mg. Og som du vet så endte det i forferdeligt panikkangsanfall... enda jeg smøyg meg opp på 7,5. Men tok sjansen på å øke 1,25 mot 10... men da sa kroppen stopp. men har du hørt om før...:0))

Nei, jeg er helt rådvill... om kroppen vil venne seg til min nåværende dose eller om jeg må opp igjen. Hadde det mye bedre på 3,5 mg enn på 7,5.

Og så er det jo ikke så lite sammenlignet med de som går på lavdose cipranmil for fibromyalgi og sånn--- 3 mg cipralex er jo som en 10 mg cipramil hvis jeg ikke har missforstått...

Og så det denne rare hungeren som og kan vekke meg om nettene. Må spise hele tiden?? og har greid å legge på meg 6 kg. Enda jeg prøver å leve sunt.

Har du opplevd dette??

Inbiller meg at det kan være noe md blodsukkert som på meg er litt i nedre grese fra før. Har tatt blodsukkertest hos homeopat og gikk på kur for noen år siden. Nå prøver jeg en tilnærmet lindberg kur..for å prøve å stabilisere det, men har en følelse at ssri trigger dette.... har nemlig ikke vært slik at jeg må spise hele tiden før heller???

Jaja..bugge takk for at du svarte meg. setter veldig pris på det. Selv om de virkler som jeg bare syter, så "går" jeg egentlig til jeg "stuper"-- så det er ikke få ganger den siste uken at jeg har følt besvimelsen nær når jeg har gått over gulvet her hjemme--,men jeg trasser på for at familien skal skjønne minst mulig av hvor ille jeg er. Er redd ungene kan bli redde for meg. Ikke så hyggelig å høre at mor er så dårlig. Er jeg for svimmel må jeg jo bare ligge, men det er de vant til-- men tårene holder jeg for meg selv!! prøver å være positiv overfor familien, og det koster mye.... veldig stiv i øvre del av rygg og nakke og generelt uvel og kvalm, gulvet gynger, og ja... grøss

Huff dette var litt av en klagesang... må bare få ut litt gruff....siden jeg holder så mye inne her hjemme:=((

Er også redd mht det som skjedde broren min---et sjokk for oss alle... og er redd jeg og skal bli så ille ---trår vannet nå---- og er redd jeg ikke kommer meg opp av gjørma...har jo prøvd 7 ad...ingen har hjulpet.

klem

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg må svare generelt. Den "mildeste" SSRI er Cipramil. Enda mer "light" er Johannesurt. Du kan sikkert gå over fra Cipralex 2,5 til Cipramil 5 mg.

Alternativt kan du forsøke Cipralex dråper. 1 dråpe er 0,5 mg. Da er det mulig med virkelig gradvis nedtrapping.

[bugge -jenta]

Tusen takk for at du svarte meg Bugge, du er alltid der når noen trenger deg...:0))

minner om min email igjen.. (bare for sikkerhets-skyld:0))

[email protected] Du har lov å være anomym der og vet du.

Ja, jeg får håpe at noe kan hjelpe snart. Problemet er at en med GAD som tar så fysisk som på meg vil merke alt.. er jo aldeles oppskrudd i sns allerede.

Så om folk "ler" av mine små doser, og mine problemer med det, så er det faktisk veldig reelt.

Hadde jo serum som andre har på større doser, på 7,5 mg. (40)--så jeg er veldig var, det sier legen også.

Denne krampeangsten i magen som gjør at jeg brekker meg og hoster har jeg hatt før, bare at da har det vært situasjonsbetinget. Og altså hatt en "god grunn" for å si det slik.Nå våkner jeg ved seks tida av det?? Umulig å få roet seg... ned igjen...

Slik har jeg aldri vært før, så det må vel ha noe med seponering å gjøre?? Angsten øker vel ved seponering og??

Hvor lenge tror du det tar?

Første uka på 2,5 var jeg veldig deppa og hadde veldig uro, men var faktisk mye bedre forrige uke. (bedre i mine øyne) helga var ok.. og jeg følte at jeg var i riktig retning. Optimistisk var jeg før jeg våknet av dette anfallet eller hva det nå var mandagsmorgen. Og etter det har det bare vært helt ille.

Før jeg begynte på ssri, hadde jeg veldig mange rare kroppslige symptomer som jeg lærte meg å godta som plagsomme,men de ville skremt livet av meg nå. Så det virker som om jeg er blitt mer engstelig av dem. Tålte vel ikke å oppleve panikk??? har hatt angstanfall??kroppslige anfall (ikke panikk) og mye rart før(veldig mye rart), men tenkte da at nå er det over.... mens nå... tolker jeg alle kroppens signaler som om noe voldsomt skjer.

Jeg har det faktisk like ille nå som da jeg trappet opp. Måtte jo begynne på "latterlige" 1,25 og ble forferdelig dårlig av det. Brukte 5 uker på å komme med opp på 5 mg. Og da følte jeg faktisk bedring. Og skulle ha stoppet der.

Men så sa alle at jeg måtte opp på 10 mg. Og som du vet så endte det i forferdeligt panikkangsanfall... enda jeg smøyg meg opp på 7,5. Men tok sjansen på å øke 1,25 mot 10... men da sa kroppen stopp. men har du hørt om før...:0))

Nei, jeg er helt rådvill... om kroppen vil venne seg til min nåværende dose eller om jeg må opp igjen. Hadde det mye bedre på 3,5 mg enn på 7,5.

Og så er det jo ikke så lite sammenlignet med de som går på lavdose cipranmil for fibromyalgi og sånn--- 3 mg cipralex er jo som en 10 mg cipramil hvis jeg ikke har missforstått...

Og så det denne rare hungeren som og kan vekke meg om nettene. Må spise hele tiden?? og har greid å legge på meg 6 kg. Enda jeg prøver å leve sunt.

Har du opplevd dette??

Inbiller meg at det kan være noe md blodsukkert som på meg er litt i nedre grese fra før. Har tatt blodsukkertest hos homeopat og gikk på kur for noen år siden. Nå prøver jeg en tilnærmet lindberg kur..for å prøve å stabilisere det, men har en følelse at ssri trigger dette.... har nemlig ikke vært slik at jeg må spise hele tiden før heller???

Jaja..bugge takk for at du svarte meg. setter veldig pris på det. Selv om de virkler som jeg bare syter, så "går" jeg egentlig til jeg "stuper"-- så det er ikke få ganger den siste uken at jeg har følt besvimelsen nær når jeg har gått over gulvet her hjemme--,men jeg trasser på for at familien skal skjønne minst mulig av hvor ille jeg er. Er redd ungene kan bli redde for meg. Ikke så hyggelig å høre at mor er så dårlig. Er jeg for svimmel må jeg jo bare ligge, men det er de vant til-- men tårene holder jeg for meg selv!! prøver å være positiv overfor familien, og det koster mye.... veldig stiv i øvre del av rygg og nakke og generelt uvel og kvalm, gulvet gynger, og ja... grøss

Huff dette var litt av en klagesang... må bare få ut litt gruff....siden jeg holder så mye inne her hjemme:=((

Er også redd mht det som skjedde broren min---et sjokk for oss alle... og er redd jeg og skal bli så ille ---trår vannet nå---- og er redd jeg ikke kommer meg opp av gjørma...har jo prøvd 7 ad...ingen har hjulpet.

klem

Hei inkink!

Det er svært vanskelig å gi deg noen konkrete råd, nettopp fordi du har reagert så sterkt og derfor ikke kan gis de vanlige rådene som du jo egentlig kan like godt som en annen.

Mener primærlegen din at du burde gradvis gå av denne medisinen, eller tenker han at du kan gå på en liten dose? Eller er han rådløs og lar det være opp til deg å ta den avgjørelsen? Hadde du ønsket å være helt uten cipralex helst, men føler det nærmest umulig å slutte med de siste 2.5 mg?

(som jeg absolutt skjønner ikke oppleves som lite for din kropp.)

Jeg tror man kan ha mange slags kroppslige, ekle opplevelser knyttet til både angst og medisiner og seponering, men jeg er temmelig sikker på at de du opplever og vil oppleve ikke er farlige, men svært ubehagelige. Jeg vet jo at det er svært vanskelig å holde fast på for en med GAD. Det blir fattig trøst å be deg ikke overtolke, kjenne så godt etter og å tenke det verste. Hadde det vært lett hadde du gjort det for lenge siden.

Skulle gjerne gitt deg konkrete råd, men spørsmålet er hvor mye de ville være verdt. Slik føler muligens legene rundt deg også.

Det eneste jeg tror, er at med din diagnose, er det viktig med en klar "plan", ikke all denne usikkerheten. Bestemme seg for noe, selv om det muligens er en foreløpig plan, og så gå for det. For mye "hvis, om og men" vil forsterke angsten til en med GAD, tror du ikke? Og det vil igjen forsterke de fysiske reaksjonene dine, og igjen forsterke tolkningen av dem osv. Så det ville jeg prøvd å unngå. Jeg har kanskje ikke GAD, men er selv til tider ekspert på "hvis, om og men"i mitt eget liv, og det matrer et menneske virkelig i stykker når det får ta overhånd.

Hvis du tror det kunne være en ide; Kan du skrive tilbake her og sette opp en liten liste over mulige alternativer som du har/ser?

Da får du satt ting ned på papiret, og vi kunne sett litt på dem sammen. Hva som taler for alternativet, hva som taler mot. Ingen av oss sitter med et ekspertsvar, men det tror jeg ikke legene gjør heller. Du kan gjøre det for deg selv også selvfølgelig. En liten opprydding i situasjonen slik den kjennes akkurat _nå_.

Klem fra

[Gjest Cipralexbruker]

Jeg må svare generelt. Den "mildeste" SSRI er Cipramil. Enda mer "light" er Johannesurt. Du kan sikkert gå over fra Cipralex 2,5 til Cipramil 5 mg.

Alternativt kan du forsøke Cipralex dråper. 1 dråpe er 0,5 mg. Da er det mulig med virkelig gradvis nedtrapping.

Er Cipralex kjent for å være vanskelig å seponere? Nå ble jeg redd her, bruker Cipralex nemlig. Og vil ikke gå på det forever.

Husker det var mye skriving her om seponeringsvansker ved Efexor tidligere, noe som jeg også selv fikk erfare.

Jeg er også veldig sulten hele tiden nå etter å ha brukt Cipralex i et år, var ikke slik den første tiden. Nå suger det i magen og jeg føler meg sulten bare en time etter et normalt måltid, og jeg har begynt å legge på meg. La på meg mange kilo med Cipramil for snart ti år siden, og har aldri klart å gå dem ned, så jeg er engstlig våde for et nytt seponeringshelvete og en ny vektoppgang.

Har du noe som helst trøst?

[inkink]

Er Cipralex kjent for å være vanskelig å seponere? Nå ble jeg redd her, bruker Cipralex nemlig. Og vil ikke gå på det forever.

Husker det var mye skriving her om seponeringsvansker ved Efexor tidligere, noe som jeg også selv fikk erfare.

Jeg er også veldig sulten hele tiden nå etter å ha brukt Cipralex i et år, var ikke slik den første tiden. Nå suger det i magen og jeg føler meg sulten bare en time etter et normalt måltid, og jeg har begynt å legge på meg. La på meg mange kilo med Cipramil for snart ti år siden, og har aldri klart å gå dem ned, så jeg er engstlig våde for et nytt seponeringshelvete og en ny vektoppgang.

Har du noe som helst trøst?

For meg er det iallfall vanskelig å seponere, men det gjelder ikke alle. svært individuellt.

Jeg ble også veldig syk i oppstart, og skulle vel aldri ha fortsatt, men gjorde det likevel..hadde et håp om at det kunne hjelpe meg.

Før tålte jeg ganske mye ubehag kroppslig som har vært mitt største problem, nå er jeg helt frynsete i hele nervesystemet. Har brukt cipralex i ett år. Men jeg har i utgangspunktet ikke depresjon, men GAD. Og mange har jo veldig god virkning av disse. hadde jeg hatt det så skulle jeg gladelig gått på dem forever!

Når de gjelder denne sulten, som jeg og sliter med, så er det vel bare en ting å gjøre.

Prøve å spise lavglykemisk mat, slik at en på en måte holder blodsukkeret jevnt. Altså ikke raske karbohydrater. Spise ofte, men lite, og passe på at det er proteiner i alle måltider. Kutte sukker helt ut...ja, du vet sikkert hva en slik diett innebærer. Men ikke sikkert dette fører frem, men uansett er det sunt. Og et slikt kosthold er ikke det man i utgangspunktet legger mest på seg av. Så da har vi iallefall gjort vårt får å ikke gå for mye opp!!

Vet som sagt ikke om det funker på ssri, men et forsøk. Det funker ellers!

[Gjest medisinfri]

Er Cipralex kjent for å være vanskelig å seponere? Nå ble jeg redd her, bruker Cipralex nemlig. Og vil ikke gå på det forever.

Husker det var mye skriving her om seponeringsvansker ved Efexor tidligere, noe som jeg også selv fikk erfare.

Jeg er også veldig sulten hele tiden nå etter å ha brukt Cipralex i et år, var ikke slik den første tiden. Nå suger det i magen og jeg føler meg sulten bare en time etter et normalt måltid, og jeg har begynt å legge på meg. La på meg mange kilo med Cipramil for snart ti år siden, og har aldri klart å gå dem ned, så jeg er engstlig våde for et nytt seponeringshelvete og en ny vektoppgang.

Har du noe som helst trøst?

Her kommer trøst! Jeg har hatt intet problem med å slutte med sånne medisiner. Har brukt både cipralex og mange andre typer. Har til og med kuttet dem brått (anbefales ikke av andre tror jeg), men uten problem for meg.

Vi er heldigvis ikke alle like. Så ikke vær bekymret, du må ta det som kommer for deg, ikke se på det andre plages med.

[bugge -jenta]

Er Cipralex kjent for å være vanskelig å seponere? Nå ble jeg redd her, bruker Cipralex nemlig. Og vil ikke gå på det forever.

Husker det var mye skriving her om seponeringsvansker ved Efexor tidligere, noe som jeg også selv fikk erfare.

Jeg er også veldig sulten hele tiden nå etter å ha brukt Cipralex i et år, var ikke slik den første tiden. Nå suger det i magen og jeg føler meg sulten bare en time etter et normalt måltid, og jeg har begynt å legge på meg. La på meg mange kilo med Cipramil for snart ti år siden, og har aldri klart å gå dem ned, så jeg er engstlig våde for et nytt seponeringshelvete og en ny vektoppgang.

Har du noe som helst trøst?

Jeg syntes det var tøft å seponere efexor slik som du. Men cipralex gikk uten problemer. Den er ikke kjent for å være en versting på det området nei.

[inkink]

Hei inkink!

Det er svært vanskelig å gi deg noen konkrete råd, nettopp fordi du har reagert så sterkt og derfor ikke kan gis de vanlige rådene som du jo egentlig kan like godt som en annen.

Mener primærlegen din at du burde gradvis gå av denne medisinen, eller tenker han at du kan gå på en liten dose? Eller er han rådløs og lar det være opp til deg å ta den avgjørelsen? Hadde du ønsket å være helt uten cipralex helst, men føler det nærmest umulig å slutte med de siste 2.5 mg?

(som jeg absolutt skjønner ikke oppleves som lite for din kropp.)

Jeg tror man kan ha mange slags kroppslige, ekle opplevelser knyttet til både angst og medisiner og seponering, men jeg er temmelig sikker på at de du opplever og vil oppleve ikke er farlige, men svært ubehagelige. Jeg vet jo at det er svært vanskelig å holde fast på for en med GAD. Det blir fattig trøst å be deg ikke overtolke, kjenne så godt etter og å tenke det verste. Hadde det vært lett hadde du gjort det for lenge siden.

Skulle gjerne gitt deg konkrete råd, men spørsmålet er hvor mye de ville være verdt. Slik føler muligens legene rundt deg også.

Det eneste jeg tror, er at med din diagnose, er det viktig med en klar "plan", ikke all denne usikkerheten. Bestemme seg for noe, selv om det muligens er en foreløpig plan, og så gå for det. For mye "hvis, om og men" vil forsterke angsten til en med GAD, tror du ikke? Og det vil igjen forsterke de fysiske reaksjonene dine, og igjen forsterke tolkningen av dem osv. Så det ville jeg prøvd å unngå. Jeg har kanskje ikke GAD, men er selv til tider ekspert på "hvis, om og men"i mitt eget liv, og det matrer et menneske virkelig i stykker når det får ta overhånd.

Hvis du tror det kunne være en ide; Kan du skrive tilbake her og sette opp en liten liste over mulige alternativer som du har/ser?

Da får du satt ting ned på papiret, og vi kunne sett litt på dem sammen. Hva som taler for alternativet, hva som taler mot. Ingen av oss sitter med et ekspertsvar, men det tror jeg ikke legene gjør heller. Du kan gjøre det for deg selv også selvfølgelig. En liten opprydding i situasjonen slik den kjennes akkurat _nå_.

Klem fra

Hei igjen Bugge-jenta...

Når det gjelder hva jeg helst vil, så er det å ikke være avhengig av noe. Iallefall ikke ssri. I og med at den ikke hjelper meg nevneverdig, (er blitt som et skjørt løvblad) etter jeg begynte. På meg så øker den angsten føles det som. Men så tåler jeg jo ikke å seponere heller.

Før tålte jeg det utroligste av slike ekle symptomer!! Trasset på i alle sammenhenger så dårlig at jeg har ikke ord innimellom.Men med valiumen i veska, taklet jeg det. Ble helt utslitt men taklet det psykisk.

Var redd for fysisk sykdom da, men hadde ikke fått denne redselen for angst.

Men når det er sagt så var jeg innmari svimmel når jeg begynte også på cipralex også da, så kanskje den har hjulpet litt allikevel?? det er dette jeg er usikker på.

Har som du vet slitt med utrolig mye kroppslige symptomer siden 1994. Hele denne tiden har jeg prøvd forskjellige AD men alltid måttet falle tilbake på benzo. De er de eneste som har hjulpet. Og plagene var svingende men på en måte stabile. Visste hvor jeg hadde meg selv.

Etter en prolaps i ryggen høst i 2002--- begynte jeg hos kiropraktor, og han behandlet nakken min i tillegg til prolapsen. Dette gjorde meg utrolig svimmel, som det alltid har gjort når jeg har latt noen tukle med nakken. Og orket meg ikke på noen måte denne høsten. Det ble sofaen. Prøvde da sinequan... men ble utrolig deprimert.. eller angst vet ikke?? våknet med tårer i øynene hver morgen i seponeringstida. Men for meg så var det imidlertid mye lettere å begynne og mye letter å slutte med sinequan enn ssri. Så etter en nedtrappingsperiode, sluttet jeg og depresjnen forsvant??? Men jeg hadde ingen bedring psykosomatisk.

Hadde lagt på meg mange kilo denne rolige sinequan høsten, og begynte på grete roede...over nyttår og det merkelige er at jeg ble bedre. (så kanskje kosthold har en del å si-- prøver derfor dette igjen nå) --enten det eller så ble jeg så opptatt av det jeg drev med at jeg ble bedre.

Kostholdet skled etterhvert ut:0))--men

Fungerte iallefall bedre enn på lenge i halvannet års tid, inntil sommeren 2004. Da kom det igjen kastet på meg igjen..sosial angst og svimmelhet. en skikkelig nedtur?? Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med deg for jeg gruet livet av meg til en mr-test bugge:o))-- var på allmen.medisin tror jeg.

Så begynte jeg etter råd på DOL på Aurorix(som jeg hadde prøvd to ganger før, men på for liten dose)... Der fikk jeg energi, men også mye indre uro. Og kjente rett og slett ikke igjen mitt eget blikk... var nesten manisk i uro.. og sov veldig dårlig. greide ikke sitte stille liksom...helt merkelig. Brukte på det meste 450 mg. Men mest 375.

Seponerte så i desember.. og den uroen jeg hadde også sjelelig... ble borte. Fungerte så i seks, sju uker, så sa det pang igjen...denne gangen med en utrolig svimmelhet. Greide så vidt å kreke meg rundt i huset her. Verre en jeg noen gang hadde vært før.

Så ble det cipralex, og den storyen kjenner du vel til det kjedsommelige:0))

Men den fikk med på ett vis på bena... fikk aldri energi eller ble kvitt svimmelhet og mine vante plager, men jeg kom meg ut av huset igjen...hvor jeg hadde sittet i 8 uker.

Så kanskje jeg har blitt så dårlig rett og slett?? At jeg trenger en liten dose??' Feilen jeg gjorde var å ikke stoppe på5 mg... for da følte jeg meg faktisk litt bedre. Iallefall bedre enn utgangspunktet i mars i fjor. Men hadde håp da om at å øke så ville det kanskje ta vekk alle mine plager, men så ble det disse panikkanfallene istedet.:0(( Skulle bare aldri opplevd disse panikkanfallenen... det har ført til at jeg ikke lenger godtar alle de til tider voldsomme spykosomatiske plagere... er blitt som jeg sa ovenfor som et skjørt blad overfor dem... mulig medisinene og har gjort med mer engestelig??? vet ikke, men tror det selv.

Når det gjelder psykiatikeren som skriver dem ut, har han sagt siden tidlig i høst..etterseks mnd utprøving at jeg burde seponere. Det har jeg valgt veldig gradsis...og det gikk på ett vis ned hit til 2,5. Så sa det pang igjen.etter mandagsmorgen da jeg ikke greide reise meg fra senga??? Er nå totalt uten energi..blir skjelven av å sitte her..vaske håret, gjøre noe i huset, eier ikke energi overhodet.. borte vekk.. det lille jeg hadde.

Må småspise hele tiden, for å ha litt. Og så må jeg bruke fra 12,5 til 15 mg valium om dagen bare ved å være her hjemme. Virker som det er min eneste energi. Og i tillegg virker det ikke som den virker normalt hverken på opptrapping eller nedtrapping... (har hørt flere har sagt det) begynner først å virke normal igjen på stabil dose.

Så alt i meg skriker etter å slutte med ssri...men spørs om jeg må bite i det sure eplet og gå på litt bare for å fungere???? er rådvill.

Tror du forresten at cipramil kan hjelpe meg, når den er så beslektet med cipralex??

Har prøvd sinequan 3 ganger, aurorix 3 ganger, anafranil, seroxat, tolvon, cipralex pluss liten dose trilafon for lenge siden.

Så er redd Ad ikke hjelper meg.

huff... frustrert en kan bli.

Uansett så er det så vanskelig å slutte at jeg vurderer bare å være fornøyd med å være tålig oppegående.

Rotete men jeg er helt utslitt av å skrive dette også...håper du finner tråden.

klem

[bugge -jenta]

Hei igjen Bugge-jenta...

Når det gjelder hva jeg helst vil, så er det å ikke være avhengig av noe. Iallefall ikke ssri. I og med at den ikke hjelper meg nevneverdig, (er blitt som et skjørt løvblad) etter jeg begynte. På meg så øker den angsten føles det som. Men så tåler jeg jo ikke å seponere heller.

Før tålte jeg det utroligste av slike ekle symptomer!! Trasset på i alle sammenhenger så dårlig at jeg har ikke ord innimellom.Men med valiumen i veska, taklet jeg det. Ble helt utslitt men taklet det psykisk.

Var redd for fysisk sykdom da, men hadde ikke fått denne redselen for angst.

Men når det er sagt så var jeg innmari svimmel når jeg begynte også på cipralex også da, så kanskje den har hjulpet litt allikevel?? det er dette jeg er usikker på.

Har som du vet slitt med utrolig mye kroppslige symptomer siden 1994. Hele denne tiden har jeg prøvd forskjellige AD men alltid måttet falle tilbake på benzo. De er de eneste som har hjulpet. Og plagene var svingende men på en måte stabile. Visste hvor jeg hadde meg selv.

Etter en prolaps i ryggen høst i 2002--- begynte jeg hos kiropraktor, og han behandlet nakken min i tillegg til prolapsen. Dette gjorde meg utrolig svimmel, som det alltid har gjort når jeg har latt noen tukle med nakken. Og orket meg ikke på noen måte denne høsten. Det ble sofaen. Prøvde da sinequan... men ble utrolig deprimert.. eller angst vet ikke?? våknet med tårer i øynene hver morgen i seponeringstida. Men for meg så var det imidlertid mye lettere å begynne og mye letter å slutte med sinequan enn ssri. Så etter en nedtrappingsperiode, sluttet jeg og depresjnen forsvant??? Men jeg hadde ingen bedring psykosomatisk.

Hadde lagt på meg mange kilo denne rolige sinequan høsten, og begynte på grete roede...over nyttår og det merkelige er at jeg ble bedre. (så kanskje kosthold har en del å si-- prøver derfor dette igjen nå) --enten det eller så ble jeg så opptatt av det jeg drev med at jeg ble bedre.

Kostholdet skled etterhvert ut:0))--men

Fungerte iallefall bedre enn på lenge i halvannet års tid, inntil sommeren 2004. Da kom det igjen kastet på meg igjen..sosial angst og svimmelhet. en skikkelig nedtur?? Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med deg for jeg gruet livet av meg til en mr-test bugge:o))-- var på allmen.medisin tror jeg.

Så begynte jeg etter råd på DOL på Aurorix(som jeg hadde prøvd to ganger før, men på for liten dose)... Der fikk jeg energi, men også mye indre uro. Og kjente rett og slett ikke igjen mitt eget blikk... var nesten manisk i uro.. og sov veldig dårlig. greide ikke sitte stille liksom...helt merkelig. Brukte på det meste 450 mg. Men mest 375.

Seponerte så i desember.. og den uroen jeg hadde også sjelelig... ble borte. Fungerte så i seks, sju uker, så sa det pang igjen...denne gangen med en utrolig svimmelhet. Greide så vidt å kreke meg rundt i huset her. Verre en jeg noen gang hadde vært før.

Så ble det cipralex, og den storyen kjenner du vel til det kjedsommelige:0))

Men den fikk med på ett vis på bena... fikk aldri energi eller ble kvitt svimmelhet og mine vante plager, men jeg kom meg ut av huset igjen...hvor jeg hadde sittet i 8 uker.

Så kanskje jeg har blitt så dårlig rett og slett?? At jeg trenger en liten dose??' Feilen jeg gjorde var å ikke stoppe på5 mg... for da følte jeg meg faktisk litt bedre. Iallefall bedre enn utgangspunktet i mars i fjor. Men hadde håp da om at å øke så ville det kanskje ta vekk alle mine plager, men så ble det disse panikkanfallene istedet.:0(( Skulle bare aldri opplevd disse panikkanfallenen... det har ført til at jeg ikke lenger godtar alle de til tider voldsomme spykosomatiske plagere... er blitt som jeg sa ovenfor som et skjørt blad overfor dem... mulig medisinene og har gjort med mer engestelig??? vet ikke, men tror det selv.

Når det gjelder psykiatikeren som skriver dem ut, har han sagt siden tidlig i høst..etterseks mnd utprøving at jeg burde seponere. Det har jeg valgt veldig gradsis...og det gikk på ett vis ned hit til 2,5. Så sa det pang igjen.etter mandagsmorgen da jeg ikke greide reise meg fra senga??? Er nå totalt uten energi..blir skjelven av å sitte her..vaske håret, gjøre noe i huset, eier ikke energi overhodet.. borte vekk.. det lille jeg hadde.

Må småspise hele tiden, for å ha litt. Og så må jeg bruke fra 12,5 til 15 mg valium om dagen bare ved å være her hjemme. Virker som det er min eneste energi. Og i tillegg virker det ikke som den virker normalt hverken på opptrapping eller nedtrapping... (har hørt flere har sagt det) begynner først å virke normal igjen på stabil dose.

Så alt i meg skriker etter å slutte med ssri...men spørs om jeg må bite i det sure eplet og gå på litt bare for å fungere???? er rådvill.

Tror du forresten at cipramil kan hjelpe meg, når den er så beslektet med cipralex??

Har prøvd sinequan 3 ganger, aurorix 3 ganger, anafranil, seroxat, tolvon, cipralex pluss liten dose trilafon for lenge siden.

Så er redd Ad ikke hjelper meg.

huff... frustrert en kan bli.

Uansett så er det så vanskelig å slutte at jeg vurderer bare å være fornøyd med å være tålig oppegående.

Rotete men jeg er helt utslitt av å skrive dette også...håper du finner tråden.

klem

Hei inkink!

Har lest innlegget, må bare tenke meg litt om før jeg svarer. Kommer tilbake en av de nærmeste dagene.

Klem

[Gjest Cipralex-bruker]

Jeg syntes det var tøft å seponere efexor slik som du. Men cipralex gikk uten problemer. Den er ikke kjent for å være en versting på det området nei.

Takk, det var godt å høre! Har ikke tenkt å slutte riktig enda da. Så får jeg bare venne meg til å gå rundt å være sulten, prøve å legge om kosten så jeg ikke fyker ytterligere opp i vekt.

[bugge -jenta]

Takk, det var godt å høre! Har ikke tenkt å slutte riktig enda da. Så får jeg bare venne meg til å gå rundt å være sulten, prøve å legge om kosten så jeg ikke fyker ytterligere opp i vekt.

Pass på at du ikke slutter for tidlig. Hvis du er misfornøyd med å legge på deg av cipralex, og er temmelig sikker på at det kommer av medisinen, er det mulig at et annet SSRI kunne vært bedre. Fontex eller Zoloft for eksempel.

Eller du kan prøve å legge om kosten som du sier, det kan jo være lett å legge på seg av selve depresjonen også.

Men ikke bekymre deg om seponering. Man kan bruke lang tid på det hvis man vil. Veldig mange som har opplevd seponeringsvansker har også gått veldig kjapt ned viser det seg, hvis en ser nærmere på nedtrappingsplanen deres.

Vh

[bugge -jenta]

Hei igjen Bugge-jenta...

Når det gjelder hva jeg helst vil, så er det å ikke være avhengig av noe. Iallefall ikke ssri. I og med at den ikke hjelper meg nevneverdig, (er blitt som et skjørt løvblad) etter jeg begynte. På meg så øker den angsten føles det som. Men så tåler jeg jo ikke å seponere heller.

Før tålte jeg det utroligste av slike ekle symptomer!! Trasset på i alle sammenhenger så dårlig at jeg har ikke ord innimellom.Men med valiumen i veska, taklet jeg det. Ble helt utslitt men taklet det psykisk.

Var redd for fysisk sykdom da, men hadde ikke fått denne redselen for angst.

Men når det er sagt så var jeg innmari svimmel når jeg begynte også på cipralex også da, så kanskje den har hjulpet litt allikevel?? det er dette jeg er usikker på.

Har som du vet slitt med utrolig mye kroppslige symptomer siden 1994. Hele denne tiden har jeg prøvd forskjellige AD men alltid måttet falle tilbake på benzo. De er de eneste som har hjulpet. Og plagene var svingende men på en måte stabile. Visste hvor jeg hadde meg selv.

Etter en prolaps i ryggen høst i 2002--- begynte jeg hos kiropraktor, og han behandlet nakken min i tillegg til prolapsen. Dette gjorde meg utrolig svimmel, som det alltid har gjort når jeg har latt noen tukle med nakken. Og orket meg ikke på noen måte denne høsten. Det ble sofaen. Prøvde da sinequan... men ble utrolig deprimert.. eller angst vet ikke?? våknet med tårer i øynene hver morgen i seponeringstida. Men for meg så var det imidlertid mye lettere å begynne og mye letter å slutte med sinequan enn ssri. Så etter en nedtrappingsperiode, sluttet jeg og depresjnen forsvant??? Men jeg hadde ingen bedring psykosomatisk.

Hadde lagt på meg mange kilo denne rolige sinequan høsten, og begynte på grete roede...over nyttår og det merkelige er at jeg ble bedre. (så kanskje kosthold har en del å si-- prøver derfor dette igjen nå) --enten det eller så ble jeg så opptatt av det jeg drev med at jeg ble bedre.

Kostholdet skled etterhvert ut:0))--men

Fungerte iallefall bedre enn på lenge i halvannet års tid, inntil sommeren 2004. Da kom det igjen kastet på meg igjen..sosial angst og svimmelhet. en skikkelig nedtur?? Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med deg for jeg gruet livet av meg til en mr-test bugge:o))-- var på allmen.medisin tror jeg.

Så begynte jeg etter råd på DOL på Aurorix(som jeg hadde prøvd to ganger før, men på for liten dose)... Der fikk jeg energi, men også mye indre uro. Og kjente rett og slett ikke igjen mitt eget blikk... var nesten manisk i uro.. og sov veldig dårlig. greide ikke sitte stille liksom...helt merkelig. Brukte på det meste 450 mg. Men mest 375.

Seponerte så i desember.. og den uroen jeg hadde også sjelelig... ble borte. Fungerte så i seks, sju uker, så sa det pang igjen...denne gangen med en utrolig svimmelhet. Greide så vidt å kreke meg rundt i huset her. Verre en jeg noen gang hadde vært før.

Så ble det cipralex, og den storyen kjenner du vel til det kjedsommelige:0))

Men den fikk med på ett vis på bena... fikk aldri energi eller ble kvitt svimmelhet og mine vante plager, men jeg kom meg ut av huset igjen...hvor jeg hadde sittet i 8 uker.

Så kanskje jeg har blitt så dårlig rett og slett?? At jeg trenger en liten dose??' Feilen jeg gjorde var å ikke stoppe på5 mg... for da følte jeg meg faktisk litt bedre. Iallefall bedre enn utgangspunktet i mars i fjor. Men hadde håp da om at å øke så ville det kanskje ta vekk alle mine plager, men så ble det disse panikkanfallene istedet.:0(( Skulle bare aldri opplevd disse panikkanfallenen... det har ført til at jeg ikke lenger godtar alle de til tider voldsomme spykosomatiske plagere... er blitt som jeg sa ovenfor som et skjørt blad overfor dem... mulig medisinene og har gjort med mer engestelig??? vet ikke, men tror det selv.

Når det gjelder psykiatikeren som skriver dem ut, har han sagt siden tidlig i høst..etterseks mnd utprøving at jeg burde seponere. Det har jeg valgt veldig gradsis...og det gikk på ett vis ned hit til 2,5. Så sa det pang igjen.etter mandagsmorgen da jeg ikke greide reise meg fra senga??? Er nå totalt uten energi..blir skjelven av å sitte her..vaske håret, gjøre noe i huset, eier ikke energi overhodet.. borte vekk.. det lille jeg hadde.

Må småspise hele tiden, for å ha litt. Og så må jeg bruke fra 12,5 til 15 mg valium om dagen bare ved å være her hjemme. Virker som det er min eneste energi. Og i tillegg virker det ikke som den virker normalt hverken på opptrapping eller nedtrapping... (har hørt flere har sagt det) begynner først å virke normal igjen på stabil dose.

Så alt i meg skriker etter å slutte med ssri...men spørs om jeg må bite i det sure eplet og gå på litt bare for å fungere???? er rådvill.

Tror du forresten at cipramil kan hjelpe meg, når den er så beslektet med cipralex??

Har prøvd sinequan 3 ganger, aurorix 3 ganger, anafranil, seroxat, tolvon, cipralex pluss liten dose trilafon for lenge siden.

Så er redd Ad ikke hjelper meg.

huff... frustrert en kan bli.

Uansett så er det så vanskelig å slutte at jeg vurderer bare å være fornøyd med å være tålig oppegående.

Rotete men jeg er helt utslitt av å skrive dette også...håper du finner tråden.

klem

Hei inkink!

Jeg tror at med din diagnose, og slik jeg har lært å kjenne deg, vil ikke du få fred før du er av denne medisinen. Du kommer til å tenke på om du burde gått opp, ned osv. Alle symptomer du har blir lett relatert til cipralexen, den stresser deg såpass at den sannsynligvis gir deg flere symptomer også.

Det blir kanskje et helvete for deg å komme av, men det er midlertidig, og uansett ubehag, vil det ikke være noe farlig du kan oppleve. Din psykiater har foreslått det, og jeg tror han har rett. Jeg tror ikke du skal gå opp igjen til 5 mg. Nå har denne medisineringen fått styre så mye av livet ditt så lenge, og jeg tror du ønsker å være fri for den, og bør gjøre det, selv om det vil koste.

1. Du kan gjøre som NHD sa. Gå over til 5 mg cipramil, og se om det blir lettere å seponere fra cipramil. Da har du det ukjente aspektet der, at du ikke vet hvordan det vil være, men det må veies opp mot angsten du har for å seponere på den kjente cipralexen. Hvis du føler det er så ille som det kan få blitt, har du kanskje ikke så mye å tape på å prøve veien om cipramil.

2. Så kan du prøve dråper på cipralex, slik NHD sa.

Jeg ville fått "svineriet" ut av kroppen, for det er det det er for deg. Og det blir omtrent umulig for deg tror jeg å ikke relatere plager til cipralex. Det kjennes umulig ut kanskje, men det er det ikke. Men det blir nok som en "avrusing". _Ikke farlig_ uansett hvor ubehagelig.

Personlig ville jeg gått veien om cipramil, (men jeg har ikke GAD.) Så jeg ville sett om det ikke ble bedre den veien.

Du må nok ta valget selv.

Klem fra

[inkink]

Hei inkink!

Jeg tror at med din diagnose, og slik jeg har lært å kjenne deg, vil ikke du få fred før du er av denne medisinen. Du kommer til å tenke på om du burde gått opp, ned osv. Alle symptomer du har blir lett relatert til cipralexen, den stresser deg såpass at den sannsynligvis gir deg flere symptomer også.

Det blir kanskje et helvete for deg å komme av, men det er midlertidig, og uansett ubehag, vil det ikke være noe farlig du kan oppleve. Din psykiater har foreslått det, og jeg tror han har rett. Jeg tror ikke du skal gå opp igjen til 5 mg. Nå har denne medisineringen fått styre så mye av livet ditt så lenge, og jeg tror du ønsker å være fri for den, og bør gjøre det, selv om det vil koste.

1. Du kan gjøre som NHD sa. Gå over til 5 mg cipramil, og se om det blir lettere å seponere fra cipramil. Da har du det ukjente aspektet der, at du ikke vet hvordan det vil være, men det må veies opp mot angsten du har for å seponere på den kjente cipralexen. Hvis du føler det er så ille som det kan få blitt, har du kanskje ikke så mye å tape på å prøve veien om cipramil.

2. Så kan du prøve dråper på cipralex, slik NHD sa.

Jeg ville fått "svineriet" ut av kroppen, for det er det det er for deg. Og det blir omtrent umulig for deg tror jeg å ikke relatere plager til cipralex. Det kjennes umulig ut kanskje, men det er det ikke. Men det blir nok som en "avrusing". _Ikke farlig_ uansett hvor ubehagelig.

Personlig ville jeg gått veien om cipramil, (men jeg har ikke GAD.) Så jeg ville sett om det ikke ble bedre den veien.

Du må nok ta valget selv.

Klem fra

Takk bugge, jeg har og vært helt klar på det der, at jeg må komme meg av denne medisinen.

Men når jeg nå har gått ned så funker jo ingen ting. Jeg er helt totalt utslitt, orker ingen ting, gråter, har kramper i magen, og så svimmel at jeg nesten ikke kan gå.

Da jeg trappet opp var jeg og veldig syk, men jeg hadde håpet! Håpet om bedring!

Det har jeg ikke nå! Så er så redd jeg har blitt sånn.

Er det vanlig å bli så dårlig av seponering da??

Jeg var innmari deprimert når jeg sluttet med sinequan for noen år siden som jeg skrev, men var ikke så fysisk dårlig som jeg er nå. Men husker jeg tenkte aldri mer AD. Så det var ille. Husker jeg tenkte at nå har jeg opplevd min første ordentlige depresjon.

Merkelig reakjsonsevne på meg. Ikke hjelper det, og så forverre alt seg når jeg skal gå av. Men nå gav ikke avslutningen på sineguan abstinenser da. "bare" en tung dep. tror jeg kjempet med gråten(og gråt i ensomhet) sammenhengende i 4 uker. Men her må jeg i tillegg tåle abstinenser fra sns. Og jeg har helseangst..og tror min siste time har kommet hver gang.

Jeg er alene i dag, og jeg kan love deg tårene har fått flyte fritt. Og det tar på kreftene det og... er helt skjelven.

takk for svar... og så er jeg så redd jeg ikke skal klare dette. Bli som broren min... så det er jo alvorlig når en blir så dårlig og Ad ikke virker.

Klem.

[bugge -jenta]

Takk bugge, jeg har og vært helt klar på det der, at jeg må komme meg av denne medisinen.

Men når jeg nå har gått ned så funker jo ingen ting. Jeg er helt totalt utslitt, orker ingen ting, gråter, har kramper i magen, og så svimmel at jeg nesten ikke kan gå.

Da jeg trappet opp var jeg og veldig syk, men jeg hadde håpet! Håpet om bedring!

Det har jeg ikke nå! Så er så redd jeg har blitt sånn.

Er det vanlig å bli så dårlig av seponering da??

Jeg var innmari deprimert når jeg sluttet med sinequan for noen år siden som jeg skrev, men var ikke så fysisk dårlig som jeg er nå. Men husker jeg tenkte aldri mer AD. Så det var ille. Husker jeg tenkte at nå har jeg opplevd min første ordentlige depresjon.

Merkelig reakjsonsevne på meg. Ikke hjelper det, og så forverre alt seg når jeg skal gå av. Men nå gav ikke avslutningen på sineguan abstinenser da. "bare" en tung dep. tror jeg kjempet med gråten(og gråt i ensomhet) sammenhengende i 4 uker. Men her må jeg i tillegg tåle abstinenser fra sns. Og jeg har helseangst..og tror min siste time har kommet hver gang.

Jeg er alene i dag, og jeg kan love deg tårene har fått flyte fritt. Og det tar på kreftene det og... er helt skjelven.

takk for svar... og så er jeg så redd jeg ikke skal klare dette. Bli som broren min... så det er jo alvorlig når en blir så dårlig og Ad ikke virker.

Klem.

Kjære inkink!

Forstår at det er tøft, men for det første er du ikke broren din. Broren din var broren din, ikke deg. Dette vet du selvfølgelig, men tenk over hva det betyr. At du skal ende opp som broren din er ikke reellt, mer en tvangstanke tror jeg som har satt seg litt fast i deg.

Det er nok ikke vanlig å bli så dårlig av seponering for de fleste, men jeg kan fortelle deg litt om de to siste ukene mine på efexor. Ikke for å skremme deg, men for å fortelle at du ikke er alene om å ha seponeringsvansker, selv om du nok er blant de mer uheldige. Jeg vil fortelle at jeg overlevde. Jeg var hos mine foreldre, slik at de kunne pleie meg. Jeg hadde en dundrende hodepine, var svimmel, slapp, kvalm, spiste svært lite, sov lite, når jeg satte meg opp(noe jeg nesten ikke greide, fikk jeg med jevne mellomrom svarte hull i hodet hvor jeg følte at jeg forsvant. Nærmest som pittesmå epilepsianfall innbiller jeg meg. Kroppen verket, men hodet var verst.

Det var temmelig tøft, og det psykiske hadde jeg nesten ikke tid til å forholde meg til, fordi det fysiske var så fremtredende. MEN så kom jeg meg av, og den første uka uten var verst, men tiden gikk, og jeg har ikke fått noen varige men. Rundt en to uker, kanskje to og en halv uke tok det. Da hadde jeg som deg trappet rolig ned på vanlig måte til en lav dose.

Men jeg bare gikk for det, vel vitende om at jeg aldri har hørt noen dø av seponering. Det er mye som er ubehagelig og skremmende, men det meste dør en ikke av. Og ikke dette.

Tenk på de som seponerer alvorlige narkotiske stoffer. Det er tøft, men mange kommer seg gjennom det, og du har den bonusen at du ikke vil ha dragning mot stoffet pga. avhengighet og få tilbakefall. Du skal gjennom det _en_ gang.

Jeg ville konsentrert meg om nedtrapping nå. Få noen til å ta vare på deg om mulig. La fortid være mest mulig fortid, fremtid likeså. Så når du er av medisinen og har vært det en stund, ikke dager, men uker, kan du gjøre opp status quo.

Så har du ikke håp nå. Det betyr ikke at du ikke kan få det bedre. Det er godt å ha håpet, men om du er aldri så mye uten håp kan du få det bedre. Jeg har et håp for deg.

Jeg har hatt det så miserabelt selv og fått det bedre, derfor har jeg håp for deg også.

Og du har styrke, du bruker dessverre så mye av den og energien din på lidelsen din, naturlig nok. Slik er nå det en gang å ha GAD. Men jeg tviler ikke på at du greier det. Men finn fokuset ditt, bruk energien der. La fortid og fremtid få ta vare på seg selv utenfor tankene dine så godt det lar seg gjøre, og bare gå for det. Snakk med de rundt deg, familien, og få støtte. Dette er ikke tiden for forstillelse. For deg er det som en avrusning. Min mor har jobbet en gang i tiden på et "alkoholikerhjem", og hun sa etterpå at det var som å være med på en avrusning.

Jeg angrer likevel ikke på efexoren. Den hjalp meg en del når jeg gikk på den, og jeg prøvde ut noe for å prøve å få det bedre. Og det gikk over. DET GIKK OVER. Det var fælt der og da, men tross alt var det bare noen uker av mitt liv.

Kom innom her og vi vil være der for deg hvis du orker det.

Jeg svarer deg, vettu.

Og jeg vet du er modig og har styrke. Ikke tomme ord for; Du turte å begynne på medisinen, og du lever med GAD hver dag.

Styrkeklem fra

[inkink]

Kjære inkink!

Forstår at det er tøft, men for det første er du ikke broren din. Broren din var broren din, ikke deg. Dette vet du selvfølgelig, men tenk over hva det betyr. At du skal ende opp som broren din er ikke reellt, mer en tvangstanke tror jeg som har satt seg litt fast i deg.

Det er nok ikke vanlig å bli så dårlig av seponering for de fleste, men jeg kan fortelle deg litt om de to siste ukene mine på efexor. Ikke for å skremme deg, men for å fortelle at du ikke er alene om å ha seponeringsvansker, selv om du nok er blant de mer uheldige. Jeg vil fortelle at jeg overlevde. Jeg var hos mine foreldre, slik at de kunne pleie meg. Jeg hadde en dundrende hodepine, var svimmel, slapp, kvalm, spiste svært lite, sov lite, når jeg satte meg opp(noe jeg nesten ikke greide, fikk jeg med jevne mellomrom svarte hull i hodet hvor jeg følte at jeg forsvant. Nærmest som pittesmå epilepsianfall innbiller jeg meg. Kroppen verket, men hodet var verst.

Det var temmelig tøft, og det psykiske hadde jeg nesten ikke tid til å forholde meg til, fordi det fysiske var så fremtredende. MEN så kom jeg meg av, og den første uka uten var verst, men tiden gikk, og jeg har ikke fått noen varige men. Rundt en to uker, kanskje to og en halv uke tok det. Da hadde jeg som deg trappet rolig ned på vanlig måte til en lav dose.

Men jeg bare gikk for det, vel vitende om at jeg aldri har hørt noen dø av seponering. Det er mye som er ubehagelig og skremmende, men det meste dør en ikke av. Og ikke dette.

Tenk på de som seponerer alvorlige narkotiske stoffer. Det er tøft, men mange kommer seg gjennom det, og du har den bonusen at du ikke vil ha dragning mot stoffet pga. avhengighet og få tilbakefall. Du skal gjennom det _en_ gang.

Jeg ville konsentrert meg om nedtrapping nå. Få noen til å ta vare på deg om mulig. La fortid være mest mulig fortid, fremtid likeså. Så når du er av medisinen og har vært det en stund, ikke dager, men uker, kan du gjøre opp status quo.

Så har du ikke håp nå. Det betyr ikke at du ikke kan få det bedre. Det er godt å ha håpet, men om du er aldri så mye uten håp kan du få det bedre. Jeg har et håp for deg.

Jeg har hatt det så miserabelt selv og fått det bedre, derfor har jeg håp for deg også.

Og du har styrke, du bruker dessverre så mye av den og energien din på lidelsen din, naturlig nok. Slik er nå det en gang å ha GAD. Men jeg tviler ikke på at du greier det. Men finn fokuset ditt, bruk energien der. La fortid og fremtid få ta vare på seg selv utenfor tankene dine så godt det lar seg gjøre, og bare gå for det. Snakk med de rundt deg, familien, og få støtte. Dette er ikke tiden for forstillelse. For deg er det som en avrusning. Min mor har jobbet en gang i tiden på et "alkoholikerhjem", og hun sa etterpå at det var som å være med på en avrusning.

Jeg angrer likevel ikke på efexoren. Den hjalp meg en del når jeg gikk på den, og jeg prøvde ut noe for å prøve å få det bedre. Og det gikk over. DET GIKK OVER. Det var fælt der og da, men tross alt var det bare noen uker av mitt liv.

Kom innom her og vi vil være der for deg hvis du orker det.

Jeg svarer deg, vettu.

Og jeg vet du er modig og har styrke. Ikke tomme ord for; Du turte å begynne på medisinen, og du lever med GAD hver dag.

Styrkeklem fra

Takk Bugge, men grøss og gru... seponerte du også veldig veldig sakte,, og var det de siste smulene som det var så ille med. ?

Ja, godt jeg har deg. Du hører fra meg...

[bugge -jenta]

Takk Bugge, men grøss og gru... seponerte du også veldig veldig sakte,, og var det de siste smulene som det var så ille med. ?

Ja, godt jeg har deg. Du hører fra meg...

Jeg seponerte til den laveste dosen på efexor, dvs. den jeg startet med 37.5 mg. Jeg gikk på den en stund, så kuttet jeg.

På en måte følte jeg da et behov for å gå for det å få det overstått.

Min avsluttende seponering var min, hvordan din blir kan selvsagt ikke sammenliknes på forhånd. Det vet du ikke før etterpå, og mine symptomer var typiske for meg. Som du vet, ingen fasit.

Men skal en sammenlikne er du nå på en like lav dose som jeg var når jeg kuttet, men der har du det med omsetting i kroppen, så helt kan man ikke sammenlikne.

Likevel; Jeg ville ikke dratt denne avsluttende seponeringen ut i mange uker var jeg deg. Uten å være faglig kvalifisert,(her kan ingen gi deg kvalifiserte råd tror jeg) toppen tre uker. For du har brukt så lang tid på å komme deg dit du er nå, så du må bare lage deg en nedtrappingsplan. Lag deg en plan, enten med dråper, eller med cipramil og få det overstått.

Vh

[inkink]

Jeg seponerte til den laveste dosen på efexor, dvs. den jeg startet med 37.5 mg. Jeg gikk på den en stund, så kuttet jeg.

På en måte følte jeg da et behov for å gå for det å få det overstått.

Min avsluttende seponering var min, hvordan din blir kan selvsagt ikke sammenliknes på forhånd. Det vet du ikke før etterpå, og mine symptomer var typiske for meg. Som du vet, ingen fasit.

Men skal en sammenlikne er du nå på en like lav dose som jeg var når jeg kuttet, men der har du det med omsetting i kroppen, så helt kan man ikke sammenlikne.

Likevel; Jeg ville ikke dratt denne avsluttende seponeringen ut i mange uker var jeg deg. Uten å være faglig kvalifisert,(her kan ingen gi deg kvalifiserte råd tror jeg) toppen tre uker. For du har brukt så lang tid på å komme deg dit du er nå, så du må bare lage deg en nedtrappingsplan. Lag deg en plan, enten med dråper, eller med cipramil og få det overstått.

Vh

grøss..men det er vel ingen vei utenom. Det verste er at jeg tror ikke noe annet ad kan funke heller. Har jo vært innom en del. Og da står jeg jo der. De psykiatikerne jeg har hatt kontakt med sier at ssri ene er såpass beslektet at tåler en det så dårlig som meg, så er det stor sjanse for at det samme vil skje igjen. Anafranil.. som ifølge nhd idag ville blitt klassifisert som et ssri, seroxat og cipralex-- har ikke tålt noen av dem. Men den verste er nok cipralex.. eller så har jeg blitt mer ømtålig med årene. har en følelse av det...

Ha en god natt... buggejenta!

[bugge -jenta]

grøss..men det er vel ingen vei utenom. Det verste er at jeg tror ikke noe annet ad kan funke heller. Har jo vært innom en del. Og da står jeg jo der. De psykiatikerne jeg har hatt kontakt med sier at ssri ene er såpass beslektet at tåler en det så dårlig som meg, så er det stor sjanse for at det samme vil skje igjen. Anafranil.. som ifølge nhd idag ville blitt klassifisert som et ssri, seroxat og cipralex-- har ikke tålt noen av dem. Men den verste er nok cipralex.. eller så har jeg blitt mer ømtålig med årene. har en følelse av det...

Ha en god natt... buggejenta!

God natt til deg også inkink!