NHD

[Gjest Amoline]

tja som sagt er behandlern min sosionom.. så har ingen som egentlig vet nok til å avgjøre.

Og det er ikke bare å få en psykiater eller psykolog , er sjeleglad jeg har noen behandler i det hele tatt

Har du sagt til sosionom slik som det er, at du sliter med selvmordstanker? Samarbeider sosionomen med legen? Jeg vil tro det er innleggelsesgrunn. Dersom du sier det som det er, så må jo sosionomen gjøre noe med situasjonen og kontakte legen din. Legen din kan legge deg inn. Og dersom du tar ansvar for din egen helse, så går du med på det nå. Er redd det ikke blir noe bedre ved at du bor hjemme, slik situasjonen din er nå. Det er ofte når man legger seg inn, at situasjonen endrer seg til det mer positive i forhold til hjelp.

Når man er deprimert, så vegrer man seg mot det meste. Man trenger ofte et puff bak. Søk hjelp hos sosionomen nå og bruk de ressursene du tross alt har.

[bugge -jenta]

Ja jeg er enig.

Mange leger er også usedvanlig arrogante og patroniserende overfor pasientene sine.

Ja, og jeg har møtt og fått behandling hos to psykiatere som ikke er det. Omtrent som å vinne i lotto to ganger på rad. De lytter til pasientene, og tror faktisk på det jeg sier, selv om det skulle være litt usedvanlig og ikke følge skjema. De har denne troen at det fortsatt er mye de som leger faktisk ikke vet om mennesket. Og at om "noen år" er det som mange pasienter får kalt psykosomatikk eller annet i mangel på fysiske bevis ved tester, sannsynligvis målbart. I mellomtiden må mange pasienter dessverre lide i det arrogante systemet hvor man helst bør brekke beinet eller noe lignende.

Min psykiater har 225 mg som en slags veiledende øvre grense ved medisinen efexor. Mange pasienter gav tilbakemelding om støt i hodet ved høye doser og seponering på et tidlig tidspunkt, før det var en "godtatt", velkjent bivirkning. Dette trodde han selvfølgelig på, fordi han tror på pasientene slik leger bør. Og siden hyppigheten av tilbakemelding var såpass stor, veide han det opp mot muligheten for at mange skulle få en forbedret tilstand ved høyere doser, kom frem til at det ikke var verdt å ta sjansen. Dette var noe som kom frem i det jeg selv skulle prøve 225 mg efexor. Selv fikk jeg heldigvis ingen støt.

(Nå skal ikke jeg påstå at ikke noen av hans pasienter ikke går på høyere doser. Det har jeg ikke diskutert inngående med ham, men da har de sannsynligvis respondert spesielt godt på medisinen uten bivirkninger. Han mener helt sikkert ikke at det er uheldig for alle enkeltmennesker. Men da må man ta sjansen først. Det er det som er problemet i forhold til en større pasientgruppe.)

Jeg liker at psykiatere kan være handlekraftige, men samtidig ydmyke. Det er en god kombinasjon. Gosh, hvor heldig jeg har vært som kom til dem jeg kom til når jeg først skulle møte en psykiater. Men jeg måtte lide lenge i systemet før jeg kom til dem. (Gikk først med en, senere den nåværende.) I svært mange år. Det hjelper å være (for primærlegen sin) uforklarlig invalid og sengeliggende. Da ble psykiateren siste mulighet, etter å ha vært hos kreti og pleti av spesialister.

Og psykiateren er den eneste som virkelig har forstått. Den eneste som ikke synes jeg er noe merkelig, uforklarlig og ulogisk noe.