Multippel Personlighet, reell diagnose

[Gjest flere_valg]

Hmm, jeg satt her og tenkte litt. Så et gammelt innlegg om multippel personlighet. Jeg hadde lyst til å skrive inn og gi min mening om dette. Vise dere at jeg bryr meg litt om dette og at andre gjør det også. Jeg ønsker at dere her rundt i dette forumet skal ta denne diagnosen alvorlig, for jeg vet at den finnes. Den finnes så absolutt rundt oss. Den er ikke alltid like lett å oppdage, for personen som lider av dette er så innmari redd for at andre skal oppdage at h*n har det slik at h*n gjør alt for at det ikke skal bli oppdaget.

De fleste med denne lidelsen ønsker bare å bli forstått og å bli tatt på alvor. Dessverre er det så mange som ikke kan klare å godta at dette er en reell diagnose. Det virker så borti natta gœrent at man ikke ønsker å tro at dette er virkelig. Men det er det! Det er like virkelig som at man kan bli forkjølet en vinternatt, eller bli deprimert etter en tragisk hendelse. Dessverre har filmlerret gjort denne diagnosen til noe skummelt. Noe som blir blåst opp til en farlig byll som ingen vil vedkjenne seg. Selvfølgelig er denne lidelsen fœl til tider, men det er ikke slik som i filmer som "Sybill". Man trenger ikke nødvendigvis skifte personlighet like raskt som henne.

Jeg kjenner at jeg blir gretten når jeg tenker på dette, for jeg skulle ønske at det hadde blitt laget en seriøs dokumentar om dette, en film som kunne vise det fra pasientens ståsted.Sannferdig og virkelig.-Det hadde vœrt noe, det. En dokumentar som kunne få flere folk til å forstå å respektere at det er mennesker som har det slik. At det finnes mennesker som lider ved å ha en slik sykdom, men som ikke har noe annet valg enn å gå igjennom hverdagen som en med multippel personlighet.

Jeg skulle ønske at spesielt fagfolk kunne sette seg ned og se at det finnes folk med flere identiteter. Disse identitetene ble til for å takle noe som opplevdes som forfœrdelig og uholdbart. Disse personlighetene ble til for at de sammen kunne ta "jobben" som normalt ett menneske har. Oppgaven til en psykiater blir da å forsøke å samle disse personlighetene. Gjøre dem oppmerksomme på at det finnes andre "hjelpere" i den samme kroppen. Det er ingen lett oppgave, men det går an. Jeg vet, for jeg har fått utrolig god hjelp av en super dyktig psykiater. Mange av mine personligheter var redde for å ikke bli tatt på alvor, men heldigvis gjorde min psykiater det. H*n har forsøkt å forklare dette for andre rundt meg, fastlege, kjœreste, familie og sjef. Jeg vet ikke hvor villig alle har vœrt til å vœre med på denne veien, men psykiateren min har nå gjort alt mulig for at det skal vœre mulig å forstå.

Så, jeg tenker litt på hvorfor det er slik at vi ikke er sœrlig villige til å forstå når enkelte ting blir litt for utrolige. Hvorfor putter de fleste det i den samme boksen merket med "tull"? Er det fordi vi ikke orker å gjøre et forsøk på å forstå? Eller blir det bare så usannsynlig at vi bare forkaster det først som sist? Dette er jo bare rett og slett en av hjernens mange fantastiske måter på å overleve på.

Jeg håper at det blir flere og flere som har lyst til å forstå. Som noen en gang sa,- det er ikke det at du ikke forstår, det er det at du ikke er villig til å forstå. Det er det som er krenkende for en som allerede har nok å slite med.

Tenk at i gamle dager trodde man at grunnen til at man var såkalt gal var at hjernen var overopphetet. Og da var det jo naturlig medisin å helle iskaldt vann på pasienten for at han skulle bli kurert. Flott, sikkert, om det hadde vœrt grunnen til galskap. Men når man sitter på et kaldt og trekkfult rom, med knapt noen varmegrader i luften, er ikke isvann over nakken det man har mest lyst på.... Mulig at tanken var god... Men her er det ikke BARE tanken som teller...

Jeg håper for fremtiden at flere terapeuter er villige til å forstå og respektere DID (dissociative identity disorder). Kanskje når man vet hva man leter etter, så kan man se at den finnes i flere en kunn stavngerområdet. Man må bare vite hvordan å gjennkjenne tegnene.

Jeg ønsker alle lykke til med dette, og håper at dere glemmer hollywodd-versjonen, men heller ser den reelle.

Vi finnes. Og vi er ikke gale. Vi ønsker bare å komme igjennom hverdagen på en ok måte vi, som alle andre.

All œre til alle som orker å gi sine medmennesker empati og forståelse!

[Gjest .xix.xo.ci]

Rart da, at det ikke finnes i enkelte land, mens det i andre kryr av dem. Merkelig at psykiatrien ikke har funnet dette ut for lenge siden. Og også merkelig at bare psykiatere/psykologer som tror diagnosen existerer finner så mange med den, mens de som ikke tror ikke finner den.

Folk med borderline, eller andre diagnoser, kan være lette å lure inn i en slik tankegang. Det er som en religion, som vokser ved hjelp av suggesjon.

Jeg tror nok, du tror du er splittet, men det er noe alle mennesker er. Jeg har onde og gode sider. Mennesker diskuterer med seg selv og har mange falsetter. Men å derimot trekke konklusjonen at man har blackouts og ikke husker når en annen personlighet dukker opp, det er jo en veldig lett utvei for å kvitte seg med ansvar.

[Gjest gulspurven]

Rart da, at det ikke finnes i enkelte land, mens det i andre kryr av dem. Merkelig at psykiatrien ikke har funnet dette ut for lenge siden. Og også merkelig at bare psykiatere/psykologer som tror diagnosen existerer finner så mange med den, mens de som ikke tror ikke finner den.

Folk med borderline, eller andre diagnoser, kan være lette å lure inn i en slik tankegang. Det er som en religion, som vokser ved hjelp av suggesjon.

Jeg tror nok, du tror du er splittet, men det er noe alle mennesker er. Jeg har onde og gode sider. Mennesker diskuterer med seg selv og har mange falsetter. Men å derimot trekke konklusjonen at man har blackouts og ikke husker når en annen personlighet dukker opp, det er jo en veldig lett utvei for å kvitte seg med ansvar.

Er det ikke snart på tide at vi kvitter oss med hele diagnosesyhstemene? Og heller begynner å se på personen bak der? Og ser at det faktisk er unike personer der, at ingen egentlig passer inn i noen båser?