NHD - angående fremtiden min. Har du en kommentar til det jeg skriver her?

[Gjest gulspurven]

NHD - angående fremtiden min. Har du en kommentar til det jeg skriver her?

Jeg skriver videre i den samme tråden:

"Så til det du sier om min situasjon.. du sier jeg kan få det skriftelig på forhånd ... ja.... det er jo nettopp dette en forhåndserklæring er .... men dette støttes ikke juridisk i lovverket..... og en ting kan jeg garantere... at under et slikt frivillig opphold, så vil en ting skje.. og det er at jeg kommer til å få et enormt følelsesmessig utbrudd.... mot systemet... når jeg prater med en eller annen lege.... dette vil vedkommende kunne komme til å oppfatte som så sykt... at han vil gjøre tvungen observasjon... det kan jeg nesten garantere.. samtidig som jeg her og nå kan si at jeg vil ha kontroll og at selv om de oppfatter det som truende i verste fall... så vet jeg at jeg har kontroll.... men psykiatrien har ikke så god tid... de vil ikke tillate det... de er ikke vandt til å la følelser få utløp... uten å håndtere det med tvang.... som en psykiater sa på en konferanse.... vi er redde på begge sider av bordet.... vel... man må ta seg tid.... jeg er jo der frivillig.. men de vil tro at jeg vil kunne skrive meg ut og gå rett ut å skade meg eller noe..... for - uansett hvor mye man forsikrer på forhånd, så er det slik at psykiatrien er basert på føre-var prinsippet..... de bruker tvang heller engang for mye enn en gang for lite.... man får ikke det inntrykk i media... men vel.... jeg har mine erfaringer....

så jeg skjønner intensjonene dine... men den forsikringen på forhånd du nevner, den er ikke mulig etter loven å få... men så står det som du sier at man ikke kan medisiner under frivillighet.. og det står også at man ikke kan overføre fra frivillighet til tvang.... så på papiret kan det virke sikkert.... jeg har lagt merke til § 2-3 "Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern" de siste dagene... den er veldig sikker juridisk... men det har tatt meg så mange år å se den.... så kanskje vil jeg tørre..... men ikke ennå.... dessuten foreslår departementet en endring av denne nå, et unntak for mistanke om fare.... det tyder på en ting... at dette brukes i praksis i dag.... for - dersom de observerer mistanke om fare....så bryter de selvsagt loven.... og med rette kan man si.... men - dersom den faregrunnen er uberettiget.... hvor lett er det da å komme tilbake til frivillig.... da er jeg satt i klemmen igjen....

Så - jeg tenkte dette på samme tid ifjor å legge meg inn frivillig..... men er det lurt å utfordre sjebnen? Ja, det er kanskje det.... det var jo det jeg gjorde i høst også... for å få tillit til politiet.... det er det jeg gjør når jeg skriver her....

så §2-3 er meget klar: den sier: "Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår."

Men vil jeg tørre å slippe ut følelsene der... ja kanskje vil jeg det.... merker det i magen nå... men det kommmer til å bli et rabalder uten like fra min side.... bare verbalt men jeg kommer også til å dukke stolen i gulvet.... slå knyttneven i bordet.... i min protesttale mot det psykiatrien har gjort.... i enerom med en psykiater... er det riktig overfor ham å gjøre det? Det er så mye kraft inni meg at ingen aner det.... Det er systemet jeg er mot.... skal jeg utsette en enkeltpsykiater for dette? Det vil gå meget sterkt inn på ham.... han er bare et menneske.... og sannsynligvis kan jeg ikke regne med å få en av dem jeg har hatt før... så han vil jo være helt "uskyldig" også.... men den egentlige grunnen til at jeg gjør det... er ikke egentlig kritikken.... det er for å kunne gå frivillig ut igjen etterpå..... det er jo av frykt for å bli holdt tilbake og tvangsmedisinert jeg har alt dette inni meg..... fordi jeg har holdt på å dø av medikamentene.... det vil bli høylydt rabalder.... ikke bare i en samtale... det kan pågå over flere uker..... har systemet psykiatere som vil tillate det? det er et annet spm? vil det kunne bli et nederlag at de kaster meg ut? For - det er viktig at også avslutningen foregår på mine premisser at jeg får selv si fra når jeg er ferdigbearbeidet.... hva vil skje hvis de sier at ok.... du er ikke farlig... men sånn oppførsel kan vi ikke ha her... da vil jeg komme ut av sykehuset i en enorm affekt... jeg vil sannsynligvis da kontakte en journalist.... for den dagen er det slutt... da VIL jeg ha en lovendring... for det er det må ende opp med tilslutt... for det som har skjedd var feil og det vil forbli feil også dersom innleggelsen avsluttes på mine premisser... vel psykiateren vil måtte forstå at jeg ALDRI må behandles med tvangsmedisinering i fremtiden. og heller ikke tvang uten om i faresituasjon..... det er det endelige målet.....

men oppnås ikke det.. vel så vil jeg iallefall ha fått ut en hel del .... min tillit vil ikek være gjenopprettet.... men det vil ha økt...

så vel....

tusen takk bry....

...og vioola

og alle dere andre....

kanskje vil jeg ta mot til meg....

men da vil jeg repetere for annenhver setning konverteringsforbudet §2-3.

Men det kommer til å bli høylydt noe så grusomt høylydt kommer det til å bli.

TUSEN TAKK!

Og så til slutt. Ikke syns synd på meg. Ikke si at det er trist det med meg.... jeg har ikke behov for medfølelse... vel greit at dere sier det... men jeg klarer meg .... jeg er sterk...

Og - det kanskje verste ved å skulle innlegge meg... er at jeg ikke kommer til å utskrive meg igjen.... før lovendringen er på plass.... lovendringen som sikrer at jeg ikke blir tvangsinnlagt etter observasjon eller behandlingskriteriet... og heller ikke vil jeg tillate tvangsmed under evt farekriteriet, utenom i nødrett, med det er jo helt kritisk situasjon da man handler instiktivt og på første innfall metoden som apparat, det må man for å redde liv.

vel.... Juklerød nummer 2... jeg vil ikke ha noe telt... jeg vil nekte å gå ut.... og jeg vil nekte å flytte fra den posten jeg er... fra det rommet jeg har .... inntil lovendringen er på plass...

det er dette det kan ende opp med.

så dypt stikker dette,.,

for nå begynner jeg å få nok.

men tusen takk for at du fikk meg på tanken igjen...

det er det helt rette å gjøre.

Tusen takk!"

[frosken]

Jeg merker at det er vanskelig å ikke la meg irritere over ordflommen din. For noen uker siden lovet du å begrense deg noe mht antall innlegg du skrev, men nå ser det ut til at du flyter ut igjen. I begynnelsen forsvarte jeg din rett til å skrive om dine følelser rundt det å bli tvangsbehandlet, men slik som dette har utviklet seg synes jeg det ser ut til snarere å gjøre deg mer og ikke mindre, opphengt i temaet.

Mer konkret til det du skriver: Det er lang sedvane i psykiatrien at man påberoper seg nødrettslige prinsipper dersom en frivillig innlagt pasient som man antar er til fare for seg selv eller andre vil skrive seg ut - pasienten overføres til tvungent psykisk helsevern for å unngå at vedkommende skader seg selv eller andre.

Du kan forøvrig neppe med hell nekte å forlate et sykehus (selv om Juklerød gjorde det). Antar at politiet vil fjerne deg dersom du ikke er ønsket fra sykehusets side og ikke kvalifiserer for tvungent psykisk helsevern.

[Gjest Man merker stadig noe nytt]

Jeg merker at det er vanskelig å ikke la meg irritere over ordflommen din. For noen uker siden lovet du å begrense deg noe mht antall innlegg du skrev, men nå ser det ut til at du flyter ut igjen. I begynnelsen forsvarte jeg din rett til å skrive om dine følelser rundt det å bli tvangsbehandlet, men slik som dette har utviklet seg synes jeg det ser ut til snarere å gjøre deg mer og ikke mindre, opphengt i temaet.

Mer konkret til det du skriver: Det er lang sedvane i psykiatrien at man påberoper seg nødrettslige prinsipper dersom en frivillig innlagt pasient som man antar er til fare for seg selv eller andre vil skrive seg ut - pasienten overføres til tvungent psykisk helsevern for å unngå at vedkommende skader seg selv eller andre.

Du kan forøvrig neppe med hell nekte å forlate et sykehus (selv om Juklerød gjorde det). Antar at politiet vil fjerne deg dersom du ikke er ønsket fra sykehusets side og ikke kvalifiserer for tvungent psykisk helsevern.

Hei frosken

Jeg merker at det er vanskelig å ikke la meg irritere veldig ofte når jeg ser nicket ditt og at du har svart på et eller annet. Jeg har riktignok stort sett sluttet å kommentere det.

[bugge -jenta]

Hei frosken

Jeg merker at det er vanskelig å ikke la meg irritere veldig ofte når jeg ser nicket ditt og at du har svart på et eller annet. Jeg har riktignok stort sett sluttet å kommentere det.

Jaja.

)

[Gjest gulspurven]

Jeg merker at det er vanskelig å ikke la meg irritere over ordflommen din. For noen uker siden lovet du å begrense deg noe mht antall innlegg du skrev, men nå ser det ut til at du flyter ut igjen. I begynnelsen forsvarte jeg din rett til å skrive om dine følelser rundt det å bli tvangsbehandlet, men slik som dette har utviklet seg synes jeg det ser ut til snarere å gjøre deg mer og ikke mindre, opphengt i temaet.

Mer konkret til det du skriver: Det er lang sedvane i psykiatrien at man påberoper seg nødrettslige prinsipper dersom en frivillig innlagt pasient som man antar er til fare for seg selv eller andre vil skrive seg ut - pasienten overføres til tvungent psykisk helsevern for å unngå at vedkommende skader seg selv eller andre.

Du kan forøvrig neppe med hell nekte å forlate et sykehus (selv om Juklerød gjorde det). Antar at politiet vil fjerne deg dersom du ikke er ønsket fra sykehusets side og ikke kvalifiserer for tvungent psykisk helsevern.

Du har forstått lite frosken. Dersom du ikke ser en utvikling i min skriving. Jeg sitter jo nå faktisk å prater om å tilnærme meg psykiatrien. Det med å nekte å skrive seg ut, vel, det er tanker jeg skriver. Hvis du ikke ser min følelsesmessig utvikling, vel jeg er DOL stor takk for at jeg har utviklet meg slik jeg har. Det jeg skriver i de to siste trådene nå for eksempel er meget kontruktivt ifht til min fremtidige situasjon. Hvis du ikke ser dette, så vel, egentlig bør jeg ikke kommentere det. At jeg "lovet" å ikke skrive mer.... vel... det er ikke helt rett.. det var ikke antall meldinger NHD kritiserte i sin advarsel. det var mer å terpe på samme tema. Vel, jeg er han stor takk for den advarselen, det har vært med på å bidra til å løfte meg fremover. Faktisk.

[Gjest gulspurven]

Du har forstått lite frosken. Dersom du ikke ser en utvikling i min skriving. Jeg sitter jo nå faktisk å prater om å tilnærme meg psykiatrien. Det med å nekte å skrive seg ut, vel, det er tanker jeg skriver. Hvis du ikke ser min følelsesmessig utvikling, vel jeg er DOL stor takk for at jeg har utviklet meg slik jeg har. Det jeg skriver i de to siste trådene nå for eksempel er meget kontruktivt ifht til min fremtidige situasjon. Hvis du ikke ser dette, så vel, egentlig bør jeg ikke kommentere det. At jeg "lovet" å ikke skrive mer.... vel... det er ikke helt rett.. det var ikke antall meldinger NHD kritiserte i sin advarsel. det var mer å terpe på samme tema. Vel, jeg er han stor takk for den advarselen, det har vært med på å bidra til å løfte meg fremover. Faktisk.

Det at jeg faktisk tenker tanken på en reell frivillig innleggelse fullstendig på egen hånd, altså ikke slik under "frivillig tvang" slik det skjedde i høst. Det er enormt stort steg fremover for meg. Jeg lar meg ikke engang provosere over ditt svar. Det er et utrolig steg frem for meg, det at jeg ikke kommenterer det med nødrett. Jeg er ikke fokusert på en kritikk av psykiatrien i det senere jeg skriver. Jeg er fokusert på min tilnærming til den. Det er et enormt tankemessig sprang for meg.

[Gjest rota]

Det kan tilsynelatende se ut som du er en vanskelig pasient å behandle, at du er kravstor og egenrådig og potensielt farlig.

Er du kanskje fysisk stor også?

Men jeg tror du egentlig er en lett sjel og behandle jeg. Du vil bare bli sett og akseptert som det individet du er.

Så den dagen du møter en behandler som er tøff nok til ikke å bli redd og gå i forsvar, selv om du dunker stolen i gulvet, slår knyttneven i bordet og blir voldsom i språket, så vil du bli et lam.

En som ikke vil dømme deg ut fra ditt aggressive verbale og fysiske språk, men fortsette og snakke med deg om saken uten å ty til noe tvang av noe slag.

Ved å allerede bestemme deg for å slå knyttneven i bordet ved en innleggelse, vil du fremprovosere en reaksjon som er i tråd med tidligere reaksjoner på deg, og du vil få bekreftelse på det du allerede har som erfaringer. Og du er på stedet hvil.

Men møter du en tøffing av en lege, som gjennomskuer deg, da er du kommet mange skritt videre.En lege som kan se tvers gjennom ditt ytre, og inn i den snille sjelen og det lille barnet som befinner seg inni der.

Håper det skjer før du er pensjonist, eller om du skifter strategi i mellomtiden.

[Adriana]

Det at jeg faktisk tenker tanken på en reell frivillig innleggelse fullstendig på egen hånd, altså ikke slik under "frivillig tvang" slik det skjedde i høst. Det er enormt stort steg fremover for meg. Jeg lar meg ikke engang provosere over ditt svar. Det er et utrolig steg frem for meg, det at jeg ikke kommenterer det med nødrett. Jeg er ikke fokusert på en kritikk av psykiatrien i det senere jeg skriver. Jeg er fokusert på min tilnærming til den. Det er et enormt tankemessig sprang for meg.

Det hadde vel hjulpet om du kunne ha skrevet deg ferdig i ETT innlegg når du først skal skrive også da... Hva med å tenke over om det er noe mer du har lyst til å skrive FØR du trykker på sendknappen?

Ellers er jeg enig med frosken i at man kan bli litt lei av alle innleggene dine etterhvert... Hva med å skrive ned det du har på hjertet først og så skrive et sammendrag her etterpå? :-p

[Gjest gulspurven]

Det kan tilsynelatende se ut som du er en vanskelig pasient å behandle, at du er kravstor og egenrådig og potensielt farlig.

Er du kanskje fysisk stor også?

Men jeg tror du egentlig er en lett sjel og behandle jeg. Du vil bare bli sett og akseptert som det individet du er.

Så den dagen du møter en behandler som er tøff nok til ikke å bli redd og gå i forsvar, selv om du dunker stolen i gulvet, slår knyttneven i bordet og blir voldsom i språket, så vil du bli et lam.

En som ikke vil dømme deg ut fra ditt aggressive verbale og fysiske språk, men fortsette og snakke med deg om saken uten å ty til noe tvang av noe slag.

Ved å allerede bestemme deg for å slå knyttneven i bordet ved en innleggelse, vil du fremprovosere en reaksjon som er i tråd med tidligere reaksjoner på deg, og du vil få bekreftelse på det du allerede har som erfaringer. Og du er på stedet hvil.

Men møter du en tøffing av en lege, som gjennomskuer deg, da er du kommet mange skritt videre.En lege som kan se tvers gjennom ditt ytre, og inn i den snille sjelen og det lille barnet som befinner seg inni der.

Håper det skjer før du er pensjonist, eller om du skifter strategi i mellomtiden.

Vel, du har misforstått på noen sentrale punkter. Men samtidig har du forstått det aller meste. Det du har forstått er det du skriver om legene, om deres ulike reaksjonsformer.

Så er det noe du har glemt. Og det er det systematiske som er feil oppi dette. Som ingen lege kan styre, men dette visste du nok selv om du ikke skrev det. Men det er jo det systematiske som jeg reagerer på.

Det du har mistått er min legning. Jeg er faktisk et snilt lam, av fullstendig normal fysisk størrelse. Og jeg er ikke kravstor, ikke egenrådig, ikke potensielt farlig. Jeg er tvertimot meget samarbeidsvillig, setter andre høyere enn meg selv, og pasifist, det siste holdt jeg også fast ved under tvangsinnleggelsene, så man skal være sjeleglad for at det var nettopp meg som ble rammet av dette.

Så - når det gjelder min strategi. Jeg har ingen strategi. Jeg tilpasser meg omgivelsene etter beste evne, det er derfor jeg klarer å komme meg såpass velberget gjennom som jeg har gjort. Men jeg godtar ikke at noen tråkker meg på tærne, gjennom å frata meg min vilje over min kropp, enten det er gjennom tvangsinnsperring eller gjennom tvangsmedisinering. Jeg godtar det bare ikke.

Derfor handler det ikke om min strategi. Det handler om legene. Men som jeg skriver i en tråd lengre nede. Jeg tror legene er smarte, under en frivillig innleggelse, til å lytte til meg, da vil jeg prate rolig, så vil jeg for den minste innvendig gå i været, rent følelsesmessig, men ikke lengre enn til de reaksjonformene, ordbruk, bordbank, stol i gulvet, smelling med dør. Det er dette legen må godta. Og jeg tror at han vil forstå. Fordi - jeg vil forberede dem på det ved oppstart. Den muligheten har jeg aldri hatt før, fordi det begge ganger har skjedd utenfor min kontroll. De har ikke gitt meg anledning til å forklare min reaksjonsform. Det vil jeg nå ha. Fordi jeg selv styrer inngangen. Første gangen var det ikke mulig, ja, det var jo den som skapte hele situasjonen. Andre gangen, fikk jeg ingen anledning til det, for tvangsvedtaket kom jo når jeg mente at jeg var frivillig innlagt, og jeg visste ikke da at jeg ville reagere slik på nytt, eller jo jeg visste det, men jeg fant ikke grunn til å si det, eller nei, anledningen bød seg faktisk ikke. De tok meg på sengen. Nå vet jeg bedre. Jeg må forberede dem på min reaksjon, som VIL komme.

Vel, så er det meningsløst å forklare noe videre her. For det er en kompleks situasjon, og det er ikke mulig å forklare dette veldig kort.

Jeg vet at det var godt ment, rota. Jeg ble glad jeg så innlegget var fra deg, derfor leste jeg det, istedet for å legge meg.

Det du vel misforstår, det er det at jeg ikke bevisst velger noen strategi. Jeg gjør det som er nødvendig for å gjenvinne tillit, og nøkkelen ligger ikke hos meg, men på den andre siden. Dersom det blir overføring til tvang, noe som strengt tatt er ulovlig ifølge konverteringsforbudet, så har ikke legen forstått meg. Vel, det vil ikke sette meg tilbake. Jeg vil gå fremover på det også. Fordi jeg vil redusere min frykt ytterligere også på det. Men det er ingen god måte å gjøre det på. Det å ta på edderkoppen som reelt er farlig. Systemet må vise at de forstår min bakgrunn, som du korrekt beskriver som den tøffe legen. Men jeg har ingen slik personlighet at jeg utgyter frykt av væremåte, snarere tvertimot, jeg er et lam. Faktisk. Det er tvangen som gjør meg til den utagerende. Og dette vil den smarte legen forstå. Selvsagt vil han det. Den legen som forstår seg på noe mer enn medisin, altså også på psyken til et overgrepsoffer. Overgrep som hans eget system ene og alene har produsert. Hans system. Ikke ham selv. Alle systemer har slike ytterste konsekvenser.

Jeg sier likevel tusen takk til deg, rota. For som vioola og bry lærte meg at jeg må være forberedt på å bli kastet ut før jeg vil det selv. Så lærer du meg at jeg må være forberdt på at jeg møter psykiatere som ikke forstår meg, som ikke har den nødvendige psykologiske kompetansen, selv om jeg orienterer dem om mine mulige, ja nærmest sikre reaksjoner i forkant. Så tusen takk!

Ja, dette er det jeg ville si, nemlig at dersom jeg IKKE bruker mitt reaksjonsregister, det vil si dersom jeg IKKE er ærlig med mine følelser og tanker mot systemet, og lar disse få de nevnte fysiske reaksjonsformer, så vil jeg IKKE få den nødvendige tilleggseffekt av oppholdet. For da fikk jeg ikke testet at systemet forstod seg selv og meg. Det er jo det siste jeg skal oppnå. Det vil jeg ikke oppnå ved å endre strategi. Det man må forstå, det er det at jeg har ingen psykisk problem foruten det psykiatrien har påført meg. Det er fakta. Vel,hadde jeg hatt det,vel så har jeg jo blitt særdeles sterk gjennom å gå i denne stormen i hele sju år. En storm som på mange måter var letter å kjempe mot da den romsterte fysisk gjennom tvang, enn nå i ettertid med den psykiske reaksjonen på det. Men selvsagt er den fysiske frihetsberøvelsen verre enn den psykiske frihetsberøvelsen som følger som en senbelastning av den første. Men hver på sin måte er det tøffe begge to. Nok til å kalle det en storm begge to, med orkan i kastene.'

Tusen takk, rota! Du bidrog til å løfte meg enda videre. Takk!

[Gjest gulspurven]

Det hadde vel hjulpet om du kunne ha skrevet deg ferdig i ETT innlegg når du først skal skrive også da... Hva med å tenke over om det er noe mer du har lyst til å skrive FØR du trykker på sendknappen?

Ellers er jeg enig med frosken i at man kan bli litt lei av alle innleggene dine etterhvert... Hva med å skrive ned det du har på hjertet først og så skrive et sammendrag her etterpå? :-p

Vil du bli sekretæren min? Jeg har vel egentlig nok med meg selv og det jeg skriver, om jeg ikke skulle redigere det og i tillegg sammenfatte det. Du får se om en to-tre-fire-fem-seks år til kanskje.... da kommer det vel kanskje en kort oppsummering av de noen tusen siden jeg har skrevet de foregående årene. Hva vet vel jeg.

Det var egentlig mye enklere for 2000 år siden. For da måtte vanlige folk som oss skrive i sanden.

[Adriana]

Vil du bli sekretæren min? Jeg har vel egentlig nok med meg selv og det jeg skriver, om jeg ikke skulle redigere det og i tillegg sammenfatte det. Du får se om en to-tre-fire-fem-seks år til kanskje.... da kommer det vel kanskje en kort oppsummering av de noen tusen siden jeg har skrevet de foregående årene. Hva vet vel jeg.

Det var egentlig mye enklere for 2000 år siden. For da måtte vanlige folk som oss skrive i sanden.

Poenget mitt var bare at du skriver så lange innlegg som med fordel kunne blitt kortet litt ned. Slitsomt å lese så mye om en og samme ting!

[Gjest rota]

Vel, du har misforstått på noen sentrale punkter. Men samtidig har du forstått det aller meste. Det du har forstått er det du skriver om legene, om deres ulike reaksjonsformer.

Så er det noe du har glemt. Og det er det systematiske som er feil oppi dette. Som ingen lege kan styre, men dette visste du nok selv om du ikke skrev det. Men det er jo det systematiske som jeg reagerer på.

Det du har mistått er min legning. Jeg er faktisk et snilt lam, av fullstendig normal fysisk størrelse. Og jeg er ikke kravstor, ikke egenrådig, ikke potensielt farlig. Jeg er tvertimot meget samarbeidsvillig, setter andre høyere enn meg selv, og pasifist, det siste holdt jeg også fast ved under tvangsinnleggelsene, så man skal være sjeleglad for at det var nettopp meg som ble rammet av dette.

Så - når det gjelder min strategi. Jeg har ingen strategi. Jeg tilpasser meg omgivelsene etter beste evne, det er derfor jeg klarer å komme meg såpass velberget gjennom som jeg har gjort. Men jeg godtar ikke at noen tråkker meg på tærne, gjennom å frata meg min vilje over min kropp, enten det er gjennom tvangsinnsperring eller gjennom tvangsmedisinering. Jeg godtar det bare ikke.

Derfor handler det ikke om min strategi. Det handler om legene. Men som jeg skriver i en tråd lengre nede. Jeg tror legene er smarte, under en frivillig innleggelse, til å lytte til meg, da vil jeg prate rolig, så vil jeg for den minste innvendig gå i været, rent følelsesmessig, men ikke lengre enn til de reaksjonformene, ordbruk, bordbank, stol i gulvet, smelling med dør. Det er dette legen må godta. Og jeg tror at han vil forstå. Fordi - jeg vil forberede dem på det ved oppstart. Den muligheten har jeg aldri hatt før, fordi det begge ganger har skjedd utenfor min kontroll. De har ikke gitt meg anledning til å forklare min reaksjonsform. Det vil jeg nå ha. Fordi jeg selv styrer inngangen. Første gangen var det ikke mulig, ja, det var jo den som skapte hele situasjonen. Andre gangen, fikk jeg ingen anledning til det, for tvangsvedtaket kom jo når jeg mente at jeg var frivillig innlagt, og jeg visste ikke da at jeg ville reagere slik på nytt, eller jo jeg visste det, men jeg fant ikke grunn til å si det, eller nei, anledningen bød seg faktisk ikke. De tok meg på sengen. Nå vet jeg bedre. Jeg må forberede dem på min reaksjon, som VIL komme.

Vel, så er det meningsløst å forklare noe videre her. For det er en kompleks situasjon, og det er ikke mulig å forklare dette veldig kort.

Jeg vet at det var godt ment, rota. Jeg ble glad jeg så innlegget var fra deg, derfor leste jeg det, istedet for å legge meg.

Det du vel misforstår, det er det at jeg ikke bevisst velger noen strategi. Jeg gjør det som er nødvendig for å gjenvinne tillit, og nøkkelen ligger ikke hos meg, men på den andre siden. Dersom det blir overføring til tvang, noe som strengt tatt er ulovlig ifølge konverteringsforbudet, så har ikke legen forstått meg. Vel, det vil ikke sette meg tilbake. Jeg vil gå fremover på det også. Fordi jeg vil redusere min frykt ytterligere også på det. Men det er ingen god måte å gjøre det på. Det å ta på edderkoppen som reelt er farlig. Systemet må vise at de forstår min bakgrunn, som du korrekt beskriver som den tøffe legen. Men jeg har ingen slik personlighet at jeg utgyter frykt av væremåte, snarere tvertimot, jeg er et lam. Faktisk. Det er tvangen som gjør meg til den utagerende. Og dette vil den smarte legen forstå. Selvsagt vil han det. Den legen som forstår seg på noe mer enn medisin, altså også på psyken til et overgrepsoffer. Overgrep som hans eget system ene og alene har produsert. Hans system. Ikke ham selv. Alle systemer har slike ytterste konsekvenser.

Jeg sier likevel tusen takk til deg, rota. For som vioola og bry lærte meg at jeg må være forberedt på å bli kastet ut før jeg vil det selv. Så lærer du meg at jeg må være forberdt på at jeg møter psykiatere som ikke forstår meg, som ikke har den nødvendige psykologiske kompetansen, selv om jeg orienterer dem om mine mulige, ja nærmest sikre reaksjoner i forkant. Så tusen takk!

Ja, dette er det jeg ville si, nemlig at dersom jeg IKKE bruker mitt reaksjonsregister, det vil si dersom jeg IKKE er ærlig med mine følelser og tanker mot systemet, og lar disse få de nevnte fysiske reaksjonsformer, så vil jeg IKKE få den nødvendige tilleggseffekt av oppholdet. For da fikk jeg ikke testet at systemet forstod seg selv og meg. Det er jo det siste jeg skal oppnå. Det vil jeg ikke oppnå ved å endre strategi. Det man må forstå, det er det at jeg har ingen psykisk problem foruten det psykiatrien har påført meg. Det er fakta. Vel,hadde jeg hatt det,vel så har jeg jo blitt særdeles sterk gjennom å gå i denne stormen i hele sju år. En storm som på mange måter var letter å kjempe mot da den romsterte fysisk gjennom tvang, enn nå i ettertid med den psykiske reaksjonen på det. Men selvsagt er den fysiske frihetsberøvelsen verre enn den psykiske frihetsberøvelsen som følger som en senbelastning av den første. Men hver på sin måte er det tøffe begge to. Nok til å kalle det en storm begge to, med orkan i kastene.'

Tusen takk, rota! Du bidrog til å løfte meg enda videre. Takk!

Når jeg leser det du skriver nå, så kan jeg ikke se at det er så mye jeg har misforstått. Jeg sier jo du er et lam innerst inne. Og du har faktisk en strategi, det å ha bestemt deg for å gjøre som du beskriver, helt til en forstår deg og ikke ser bare dine ytre ting, som å slå i bordet osv. Lam pleier ikke å gjøre det, men du har tenkt å gjøre det. Og den strategien er helt grei den, så det er derfor jeg skriver at jeg håper du møter denne tøffe legen som ikke lar seg affisere av din oppførsel der og da, men ser gjennom og inn.

Selvfølgelig skjønner jeg at det er systemet du er sint på, men samtidig er din person i bildet her også, og det er den personen som prøver å få en slutt på tvang i psykiatrien, ved å provosere frem tvangsreaksjoner helt til de skjønner at det ikke er nødvendig med tvang likevel, for mannen er jo snill.

Du skriver jo selv at du vil teste systemet, og det er det jeg mente du ville gjøre også. Så det er bare og begynne, for det kan nok dessverre ta noen runder før du møter den rette. Men har du flaks så møter du den tøffe ved neste anledning.

Jeg skulle likt og vært flue på veggen da.

Good luck

[Gjest gulspurven]

Når jeg leser det du skriver nå, så kan jeg ikke se at det er så mye jeg har misforstått. Jeg sier jo du er et lam innerst inne. Og du har faktisk en strategi, det å ha bestemt deg for å gjøre som du beskriver, helt til en forstår deg og ikke ser bare dine ytre ting, som å slå i bordet osv. Lam pleier ikke å gjøre det, men du har tenkt å gjøre det. Og den strategien er helt grei den, så det er derfor jeg skriver at jeg håper du møter denne tøffe legen som ikke lar seg affisere av din oppførsel der og da, men ser gjennom og inn.

Selvfølgelig skjønner jeg at det er systemet du er sint på, men samtidig er din person i bildet her også, og det er den personen som prøver å få en slutt på tvang i psykiatrien, ved å provosere frem tvangsreaksjoner helt til de skjønner at det ikke er nødvendig med tvang likevel, for mannen er jo snill.

Du skriver jo selv at du vil teste systemet, og det er det jeg mente du ville gjøre også. Så det er bare og begynne, for det kan nok dessverre ta noen runder før du møter den rette. Men har du flaks så møter du den tøffe ved neste anledning.

Jeg skulle likt og vært flue på veggen da.

Good luck

Det er veldig fint det du skriver. Du skal vite at det ene innlegget du nå skrev, var verdt hele mitt opphold her på DOL. Tusen takk.

Om du har forstått, vel ja grovt sett, men det er så mange nyanser her. Som er vanskelige å få ut også gjennom mange innlegg.

Da jeg brukte ordet test eksempelvis. Jeg visste jo da jeg skrev det at det ikke var rett. For å teste systemet, vel det er ikke det jeg vil, vel.. det jeg vil ikke teste det... men systemet vil testes.... vel... systemet vil heller ikke selv testes.... ingen av partene vil teste systemet, verken det selv eller meg.... å ville teste er en aktiv handling... men en uunngåelig konskvens vil bli at systemet testes.... rent passivt.... det er ingen av aktørene som tester det aktivt... det er situasjon som lar systemet testes..... og forsåvidt også meg selv testes... for fra min side er det som testes hvorvidt jeg faktisk klare å holde meg til de reaksjonsformene jeg har tillatt meg selv på forhånd...innenfor de rammene.... jeg baserer jo dette på hva som har skjedd i praksis... jeg ønsker ikke at jeg skal banke i bordet, eller dunke stol i gulvet eller smelle dør... de reaksjonene skjer bare.... som en naturlig forlengelse av mine ord når jeg opplever at de ikke når frem.... men det forløper jo høylydte argumenter i forkant... og ikke høylydt innledningsvis... jeg vil nemlig opptre som det lammet jeg er... slik jeg gjorde i to dager i høst... inntil tvangsvedtaket kom.... også da ville jeg jo forholde meg rolig... men det var en umulighet.... det er en belastningsreaksjon.... selvsagt vil man hver hvert møte øke kontrollen over sine reaksjoner.... slik at jeg kanskje faktisk kan unngå de tre fysiske reaksjonene jeg har antydet... men - jeg tror det er meget lurt at jeg tillater meg dem... for ellers tror jeg det er en reell sjanse for å virkelig eksplodere på et tidspunkt... og det kan komme som en tsunami... man merker det jo på forhånd, men det kan komme fort... min pasifisme vil ligge i bunn.. men selv den kan bli utfordret... derfor tror jeg det er lurt at jeg tillater meg de tre nevnte fysiske reaksjonsformene... men jeg planlegger ikke å bruke dem for å teste systemet.

Men du har helt rett sett fra systemets side. For det du beskriver som flue på veggen er jo nettopp det som objektivt sett er "testen", altså ikke en test fra min side, og heller ikke fra systemts side. Men det du beskriver er... (ja det er merksnodig... det å skrive mange punktum etterhverandre... det er ikke syntaktisk riktig... men det gir en bedre flyt..... det er det som er naturlig.... ikke ofte.. men nå.... hmmm.... man lærer så lenge man lever.... inni meg er det et strev etter å følge syntaksen for norsk bokmål, men den begrenser meg.... ja, den som forstår... det er relasjoner til tvang i psykiatrien her også ja... hjelpes...

Ja, for du har helt rett.... systemet må på et tidspunkt finne ut at jeg ikke er farlig... ved hvor mange innleggelser skal jeg vise det.... eller er det slik at selv om en person før har vist at han ikke er det.. så kan han bli det? Ja, selvsagt.... Men vel. Det hele handler om at psykiatrien faktisk må gjøre et par grep - i mitt tilfelle. Bruk gjerne §4-8, altså korttidsvirkende tvangsmiddel (belter, bedøvende sprøyte). Men for all del - ikke bruk §4-4, den daglige tvangsbruken, den langsiktige. Det er den som er mest belastende for meg. Jeg klarer mange runder i beltesengen, og enkeltstående stikk. Men når det blir rutine å bruke tvang, ja tvang i behandlende øyemed faktisk.... det er det jeg reagerer på ... .det er dette jeg lærer de to siste dagene... Tillat faktisk §4-8-ting under frivillig innleggelse! Men ikke overfør til tvangsparagraf! For - psykiatrien må vite at jeg er ikke farlig etterpå iallefall! Og det er jo heller ikke derfor de bruker tvang etterpå.... det er jo for å behandle en tilstand... faktisk.... de ser jo det snille lammet... det er faktisk ikke der problemet ligger....!! ser jeg nå... jeg har jo alltid visst det.... problemet er ikke håndtering av det de observerer som mulig fare... problemet er det som skjer før og etter... nemlig tvangsbehandling.... urk! vel.. så sjekker jeg loven nå.... Det er ingen krav til tvangsvedtak under §4-8 tiltak... faktisk!! så bra da! Så er da heller ikke pga fare eller redsel de setter meg på §4-4-tvangsbehandling, det er pga.... min påstått sykdomstilstand..... det er der problemet ligger.... de tror at jeg vil ha nytte av medikamenter.... om nødvendig under tvang... det er det største sprøyt! Og det er jo nettopp den jeg reagerer på §4-4-tvang....

Så har vi §4-3.... altså skjerming.... disse tingene har jeg ikke studert så grundig før... det har ikke vært mulig..... faktisk... men jeg husket at pasientombudet sa at skjerming også kan brukes under frivillig innleggelse... og det er korrekt ifølge loven faktisk.... men pasienten kan jo da skrive seg ut likevel... og da er det jo helt greit! men da må han gjøres oppmerksom på det.... for ellers kan protest oppstå.... han kan gjerne tro at han ikke har den muligheten under frivillig... men vel... skjerming kan uansett provosere frem §4-8-tvang.,... faktisk.... belter/korttidsvirkende sprøyter... derfor er det en dårlig ting... under frivillighet må man komme frem til enighet om skjerming... slik at det blir frivillig skjerming... og er det pga de andre pasientene...vel, så må man orientere om det.... er det pga en selv eller pga de andre.... Men det er forskjell på §4-3-skjerming under §3-tvang og §2-frivillig... det var jo det som skjedde da jeg fikk tvungen observasjonsvedtaket §3-8... da eksploderte jeg.. for da ble den skjermingen som i mine øyne hadde vært frivillig... i et eneste øyeblikk omgjort til tvang... da mister man kontrollen over eget liv... dette bør være kjent for enhver terapeut som har kunnskap om overgrepsproblematikk..... men psykiatrien har tydeligvis ikke dette ennå.. og det er ikke så rart...for skjerming og annen tvang har vokst opp gjennom en kultur og tradisjon.... akkurat som overgrep mot barn går i arv fra foreldre til barn... som går tvangsovergrep mot pasienter i arv fra et psykiater-kull til det neste... faktisk... man ser ikke på det som overgrep.. fordi det alltid har vært sånn at man har gjort sånn....

Tusen takk for innlegget ditt! Det brakte meg enda et viktig skritt videre!!!

Jeg skjønner klart at det er §4-4-tvang altså dag-etter-dag-tvangsbehandling som er mitt problem... ikke §4-8-tvang (altså belter, bedøvende sprøyter)... .vel også det siste blir et problem, og selvsagt større.. når det brukes rutinemessig..... for da blir det jo brukt i behandlingsøyemed det også.. og da selvsagt grovere... men dett er i tråd med det jeg har trodd om mine reaksjoner tidligere... jeg har jo sagt til en overlege at de reagerte HELT korrekt da de la meg i belter første gang... men nå det senere gjentok seg rent rutinemessig uten slike foranledninger.... bare for den minste protest.... vel... da blir det overgripende og belastende... og så §4-4-tvang... (eller §4-8 dersom det brukes i utide regelmessig).... det er på UBESTEMT tid.... joda, man har en regel om at det skal prøves på nytt etter maks 3 måneder er det vel.. men det er jo formalia...og heldigvis har det aldri vedvart mer enn akkurat så lenge for meg.... men.... når man er undergitt det.... så oppleves det som på ubestemt tid.... denne tanken.... er ganske så torturerende.... faktisk.... for man vet ikke etter 2 måneder om det skal vedvare i nye 2 måneder....

Så - la meg slippe §4-4-tvang... så er faktisk veldig mye gjort.... faktisk!

§4-3 skjerming under tvangsparagraf.... det vil kunne provosere frem §4-8-situasjoner.... og §4-3-skjerming vil kunne forlenge §3-vedtak..... betydelig... for da oppfatter man min protest mot innesperring som sykdom.... men jeg ville sluppet medikamentene - jeg ville iallefall fått beholde min kropp for meg selv! Ikke bevegelsesfriheten av kroppen.,.... men iallefall selve kroppen ville da blitt min... og ikke samfunnets eie! faktisk!

jeg vil ikke gi meg før også §4-3-skjerming skal kreve §3-tvang vedtak... altså ulovlig under §2-frivillig.... for selvsagt er skjerming tvang.... det er et brudd på FN's menneskerettighetserklæring artikkel 13.

Men jeg vil faktisk kunne leve lenge på et fritak for §4-4. på livstid....

innesperret i psykiatrien på livstid skulle jeg klart etter detjeg har vært gjennom dersom jeg bare hadde fått fritak for §4-4... som jo er tvangsmedisinering i praksis.

Hvem eier kroppen min? Staten eller meg?

Men selvsagt ville jeg ikke gi meg der.... neste runde ville bli kamp for fritak for §3-8-tvangsobservasjon og §3-3a-tvangsbehandlingskriteriet slik at jeg ikke kunne tvinges til opphold på sykehus uten en faresituasjon.... men vel.... inntil nå har jeg jo sett min egen tilstand.... ved det som tilsvarer hvert eneste §3-8/§3-3a vedtak.. for jeg har jo villet vært på sykehuset frivillig.... faktisk! Så det er ikke det som er problemet.. å oppholde seg på sykehuset.. problemet er at det gjøres under tvang.... men sett at jeg faktisk ikke så min egen situasjon da... ja.... kanskje er det et bra lovverk likevel da... hvis det følges... kanskje vil jeg ikke be om fritak for §3-8/§3-3a likevel da? jeg må tenke mer på det....

Men skal jeg skal jeg kunne det... så må gjøres en endring i §3-3... nemlig at dersom pasienten er villig til å oppholde seg frivillig på sykehuset.... helt uavhengig av om jeg vil ta imot behandling eller ei på det tidspunkt.... så skal man ikke ha lov til å begå §3-tvang.... da må §2-frivillighet vedtas....

Og tilslutt vil jeg arbeide for å kreve §4-3-skjerming kun under §3-tvang.... fordi §4-3-skjerming kan så uhyre lett medføre §4-8-tiltak.... som psykiater (?) Per Vaglum korrekt sa i en forsamlig engang , vi er redde på begge sider, ja i mitt tilfelle er man kanskje ikke redde på noen sider... men jeg ser at det kan være tilfelle ofte at man kan være redde på begge sider... eller på en av sidene... spiller ingen rolle...

Så -

§4-4-fritak gjennom individuell forhåndserklæring

Forbud mot §3-vedtak dersom pasienten er villig til §2-vedtak

Men jeg ser helt klart dilemmaet ved forbud mot overføring fra §2 til §3... for hva om en pasient faktisk er alvorlig psykotisk..... uten selvsinnsikt, uten selvkontroll, uten virkelighetsforståelse.. men samtidig uten farlighet..... vel... da vil jo vedkommende forlate sykehuset.... og gå i svime til enten psykosen går over... eller til han går til grunne.... jeg ser det dilemmaet faktisk.... selv om jeg selv ikke har vært psykotisk/manisk til nå i mitt liv (det skal jo ikke være mulig etter å bli utsatt for tvang..... vel man vil forstå den dagen man lytter lenge nok til meg)

Vel, i 1994 ville jeg forlatt sykehuset.... men når .... jo nettopp da de tvang meg til medikemanter.. det som idag ville tilsvart §4-4.... dengang var det ingenting hos meg av det osm idag ville klassifisert som §4-8-problematikk. Det var det i 1999. Men begge disse gangene og også i 2005 var jeg villig til å være på sykehuset.... så vel... hvordan komme ut av dette.... dette er som et puslespill.... nei som en Rubiks kube nærmest dette.... i sju år!

§3-8..... ikke lovlig dersom villighet til §2.....

jepp... det er løsningen! fordi det var §3-8-observasjonsvedtaket som medførte min nærmest momentante kraftige protest/utagering - som igjen medførte §3-3a og momentant §4-4....

Så -

Forbud mot §3-8 hvis villig til §2.... fordi - under §3-8 er det jo uansett ingen §4-4-mulgighet.... så slik sett ble det faktisk begått et lovbrudd i høst kanskje..hmm? dette må jeg sjekke opp... er det lov å begå §3-8 hvis villighet til §2 ? NHD?

Man har jo da nemlig ikke påvist noen alvorlig lidelse... bare mistanke om det....

vel.... i fremtiden...uansett hva som er lov...

Så-

Forbud mot §3-8 hvis §2-villighet.

Forbud mot §4-4 dersom forhåndserklæring eller ekstern behandler krever det eller pårørende.

Hva så med §2 til §3- overføring.... departementet har forslått et unntak fra forbudet... nemlig ved fare... §3-3b.... sikkerhet kan aldri tas nok på alvorlig.... kan faktisk være villig til å gå med på det.... men det må da være et krav om direkte tilbakeføring til §2... slik at man ikke bruker overføring til §3-3a som en sovepute..... og slik unngår farevurderinger... psykiatrien vil slik læres opp til å bli flinkere i farevurderinger... trekke inn politi-kompetanse og annet.....

men den vanskeligste brikken i dette spillet er følgende:

§2 til §3 overføring.... hvis pasient skriver seg ut... man må iallefall (!) ha forbud mot at psykehuset kan sette igang overføringsprosessen på egen hånd... slik det skjedde med meg i 1999.... riktignok til §3-8.... det er ikke lovlig idag... faktisk..... dengang vet jeg ennå ikke, for en lekmann sier ikke loven dette tydelig nok (gjør det i 1961-loven for paragraf 5 men ikke like tydelig for paragraf 3 dengang)

Så det gjelder § 2 til § 3-3A overføring..... på et kriterium... pasienten skriver seg aktivt ut.... han er vurdert til psykotisk... ikke selvinnsikt, ikke virkelighetsforståelse, ikke selvkontroll... men ikke farlighet....

i mine 1994 og 1999-tilfeller så ville det ikke vært noe problem om det hadde vært lov...fordi jeg gjorde ingen utskrivning....

det må kun være lov dersom pasienten aktivt har skrevet seg ut.... i SAMME juridiske øyeblikk så må da psykehuset ha lov til å overføre til §3-3a... ikke §3-8..... jo! til §3-8... ikke til §3-3a....

Forbud mot overføring til 3-3a , men lov til §3-8... hvis pasienten skriver seg ut... det blir en form for frivillig tvang.... men ikke alltid... ikke i mitt 2005-tilfelle..... for jeg ville ikke skrive meg ut..... faktisk! jeg gjorde jo aldri noe forsøk på det faktisk....

men under dagens betingelser ville jeg gjort det....

fordi - skal jeg kunne komme videre... og det er det vikttigst..

så må følgende innføres :

Forbud mot §4-4 dersom forhåndserklæring eller ekstern behandler krever det eller pårørende.

Faktisk.... så får jeg heller i neste omgang tåle §4-8-bråk dersom de flytter til §3... greit det da! Man blir hardbarket av sånt.. faktisk!

Men overføring fra §2 til §3... det viktigste er jo å sikre at pasienten går seg ut i ørska ned i avgrunnen..... jeg har sett den problemstillingen hele tiden..... (selv om den ikke har vært relevant for meg personlig iallefall ikke i min fortid).... man hadde i den gamle loven av 1961... noe som sa noe slikt som hindre at pasienten lider overlast... dette ble tatt bort i 2001. var bare en tanke.. men den hjalp meg ikke videre i resonnementet...

hvordan villle jeg reagert dersom jeg etter 3-4 dager ville skrevet meg ut, det er det reelle korteste-tid-scenariet.... jeg var der jo (i mine øyne frivillig i to dager... til jeg fikk vite at §3-8 hadde blitt begått fra dag en og ikke §2... ) men dersom §2 var blitt begått... så kommer man til fredagen... så vil jeg ut...rent hypotetisk... så har man da (til forskjell fra idag) en åpning i konverteringsforbudet..... man nekter meg å forlate sykehuset pga mistanke om alvorlig lidelse/påvist alvorlig lidelse... (i deres øyne selvsagt)... hvordan villle jeg da reagert..... vel..... jeg ville iallefall trukket tilbake min utskrivning.... ville jeg da benyttet neste utgang til å rømme? tja.... det samme ville jo isåfall ikke vært noe mindre sannsynlig etter en overføring til §3-8 eller §3-3a. Sjansen i mitt tilfelle ville vært større. Det eneste som hindret meg fra å rømme i høst... var at jeg hadde medikamenter.... som jeg ikke ville hatt muligheten til å seponere gradvis.... jeg var redd for hva som ville skjedd dersom antipsykotikaen ble stoppet brått... vel i 1999... så rømte jeg.... med Sobril.... vel... det kunne gått riktig galt mhp medikamenter... for... det står i Felleskatalogen, nei ikke der engang men i en utvidet preparatomtale at brå seponering kan gi alvorlig tilstand (ikke sykdom altså, men skade)... hva gjorde sykehuset for å stoppe meg - intet! var de klar over faren ved Sobril-bråstopp? Nei! Slett arbeid.... da jeg så etter frivillig retur, lar det gå to-tre uker prøver jeg en annen strategi... jeg seponerer Sobril selv.... med gradvis.... nettopp fordi jeg hadde jo hørt generelt at bråseponering ikke er bra... dette tenkte jeg ikke på tidligere.... jeg ville bare vekk! koste-hva-det-koste ville...og det ville jo sikkert gått bra, det meste går jo bra... men medikamenter skal man være meget varsom med, det vet jeg jo fra 1997/1998.... vel....

det jeg vil frem til er at overgang fra §2 til §3 vil ikke redusere rømingsfaren, snarere tvertimot. Og - når det er sagt.... så kan jo sykehuset tipse en tutor (nærmest til det er jo pårørende) til å begjære en allerede utskrevet §2 til §3-8... men vel det er jo ikke det som er det problematiske... slik er det jo iallefall mulig idag....

problemet er at sykehuset er redd for at §2-pasienter skal skrive seg selv ut.... men hvor reelt er egentlig dette problemet? Vel, det må jo være reelt, siden de sier det... hmmm... hvordan skal vi løse dette.... sett at jeg faktisk rent hypotetisk var psykotisk/manisk da... med alt av innsikt/kontroll borte.... og skriver meg ut... vel.... da er det jo greit... bare overfør! selvsagt! jeg er jo glad i livet dypest sett!

vel.. nå ser jeg hvor problemet ligger. Det er i de tilfellene hvor pasientens egenforståelse.... bryter med sykehusets forståelse.... faktisk!!!!!!! eureka!!!!!

For - en pasient som har god innsikt.... som er på §2.. han vil jo ikke skrive seg ut dersom han forstår det som alle rundt ham iallefall antyder i det minste.... jeg hadde jo selv nevnt innleggelse noen ganger.. det som hindret meg var §4-3 og men enda mer §4-4... og muligheten for at en urettmessig overføring til §3 eller faktisk bare §4-3 kan lede til §4-8-tiltak... som igjen kan lede til §3-overføring på faremistanke.. Og da mener jeg jo selv at det er korrekt... farevurderinger må gjøres bedre.. derfor er §2 til §3-3B flott. MEN - man må ikke være EN dag for lenge der, for det kan provosere frem mer fare. Og viktigere! §3-3B må ikke brukes som noen sovepute.... for å være sikker overfører man til §3-3A.... nei! psykiatrien må lære seg farevurderinger.... man må av hensyn til alle parter lære seg dette... forbud mot §3-3B til §3-3A må eksistere for i utganspunktet §2-pasient.

Men problemet er altså, ved §2 til §3-8 og §3-3A: Sykehusets forståelse er annen enn pasientens forståelse av egen tilstand.

For en §2 med såkalt objektiv innsikt vil jo ikke skrive seg ut og risikere noe. Joda, han vil kunne skrive seg ut mye før sykehuset tenker, men han vil jo inni seg vite best da... for det er to muligheter... nei tre. eller faktisk fire:

Objekt innsikt er altså sannheten, for noe er faktisk sant.

1) Sykehuset har den objektive innsikt, pasienten har det ikke => §2-pasient begjærer seg utskrevet => Overfør til §3

2) Pasienten har den objektive innsikt, sykehuset har det ikke, altså er sykehusets observasjon feil.... ja , selvsagt hender det! (Systemer som sier noe annet ja... trenger jeg si noe mer...).. => utskrivning fra §2 vil gå bra.

Til dette punktet hører også trikkedrapet inn. Men da var det ikke pasienten som skrev seg ut, det var jo psykehuset... altså var det psykehuset som ikke hadde den objektive innsikt.. mens faktisk trikkedrapsmannen hadde det, for han ville jo være på sykehuset han!

3) Pasienten har ikke den objektive innsikt, Sykehuset har heller ikke den objektive innsikt.... vel... en psykotisk pasient uten kontroll, uten innsikt, uten virkelig, uten farlighet.. ser det selvsagt ikke selv, og heller ikke psykehuset... => Skriver seg ut.... til det komplette kaos.

4) Sykehuset har den objektive innsikt, Pasienten har det også. => Idealsituasjonen. Pasienten skriver seg ut på eget ønske. Sykehuset har ingen innvendinger.

Vel... det hele ender opp med disse punktene:

*) Hvordan finne objektiv innsikt?

*) Forhånderklæring, pårørende eller ekstern behandler må kunne si forbud mot §4-4.

*) Sykehuset kan ikke overføre fra §2 til §3 før pasienten aktivt har "begjært" seg utskrevet. Idag er det jo psykehuset som faktisk gjennomlovbrudd (eller slik det skjedde med meg i 1999) griper inn i forkant, uten at man vet om pasienten har tenkt på å skrive seg ut engang. Jeg kan si med tre kors på halsen at jeg ikke ville skrive meg ut i 1999 iallefall.. Jeg var jo også tre uker på frivillig etter tre måneder med tvang.. og på hver rømning returnerte jeg frivillig... men på det siste rømningsforsøket (som mislyktes) så ville jeg aldri kommet tilbake. Det ville jeg heller ikke i høst dersom jeg hadde forsøkt å rømme, men det prøvde jeg aldri på pga medikamentene, hvis ikke det ( ihøst) viser selvinnsikt så vet ikke jeg.

Så det hele ender opp med for dårlig kommunikasjon. Men slik vil det alltid være.

jeg har iallefall et viktig punkt §4-4 vil jeg aldri utsettes for mer. Og de pasientene som ikke vil det, vel det vil være samme situsjon for dem idag som det var for samtlige pasienter før 1950, altså før medikamentenes inntog. Man ville ikke gå til grunne, for man ville jo bli tatt hånd om på sykehuset. Vel så kunne man fått mye psykotisk smerte i ulike varianter.. vel ja.... men det ville ikke medført livsfare, for det ville blitt håndtert gjennom at man faktisk var innesperret på §3. Dessuten kan man også tenke seg mer avanserte forhåndserklæringer,. Jeg kunne jo f.eks. skrevet: Dersom jeg ikke har blitt frisk fra en påstått psykose, og pårørende eller ekstern behandler mener det samme som psykehuset, så kan pårørende eller ekstern behandler oppheve §4-4-forbudet etter eksempelvis kanskje tre månder, eller 1 år, eller tre uker? jeg har ikke tenkt grundig på dette ennå, dette er helt nye tanker... PLUSS at man ved første oppheving vil da gi sykehuset tre døgn (eller et annet bestemt antall dager) til å utføre §4-4-behandling. Slik ville jeg unngått det torturende i at det varer på ubestemt tid.

Vel... det grøsser litt i meg ved det... for hva om psykehuset faktisk ikke har den objektive innsikt, mens jeg har den selv .... det er det som er problemstillingen....

Pasientens selvinnsikt og Systemets pasientinnsikt. Og få disse til å sammenfalle.

Men jeg har noe punkter altså:

*) Forhånderklæring, pårørende eller ekstern behandler må kunne si forbud mot §4-4.

*) Sykehuset kan ikke overføre fra §2 til §3 før pasienten aktivt har "begjært" seg utskrevet.

*) Hvordan finne objektiv innsikt? Pasientens selvinnsikt og Systemets pasientinnsikt. Og få disse til å sammenfalle.

Jeg har iallefall isolert det hele ned til at ved mine tre tidligere innleggelser som endte opp med tvang så ville følgende reddet situasjonen:

*) §4-4-forbud

*) samt et forbud mot overføring fra §2 til §3 uten at jeg selv først hadde forsøkt utskriving

*) krav om forsøk på §2 dersom pasienten var villig til det (forrige punkt ville sikret at jeg ikke skrev meg ut, sett fra psykehuset side)

Jeg skal ikke garantere hvor lenge jeg ville vært på psykehuset. Men jeg begynner å bli rimelig sikker på at jeg ville vært der fortsatt.. for i praksis er jeg innlagt, rent psykisk. I det andre døgnet hvor jeg opplevde at jeg var der frivillig (jeg hadde ikke fått presentert tvungenobservasjon §3-8 vedtaket ennå) så tenkte jeg at jippi nå skal jeg bruke dette oppholde til å bearbeide dette oppholdet. De menneskene som jobber her er jo hyggelige! de har pusset opp rommene... dette var ikke planlagt... men når jeg har endt opp her.... så skal jeg bruke den muligheten.... ja endog kanskje nekte å utskrive meg før loven er endret... istedet så begikk ledelsen tvang.....

TUSEN TAKK for at du skrev det innlegget! Det ledet meg langt videre i min strukturering! Tusen takk!

[frosken]

Hei frosken

Jeg merker at det er vanskelig å ikke la meg irritere veldig ofte når jeg ser nicket ditt og at du har svart på et eller annet. Jeg har riktignok stort sett sluttet å kommentere det.

Jeg har ikke noe i mot at du kommenter det jeg skriver og slik viser hva du er uenig i eller misliker.

Jeg synes direkte tilbakemeldinger er det som ofte fungerer mest konstruktivt.

[Gjest gulspurven]

Poenget mitt var bare at du skriver så lange innlegg som med fordel kunne blitt kortet litt ned. Slitsomt å lese så mye om en og samme ting!

Du trenger jo ikke å lese alt som skrives her, eller? Jeg spør bare jeg. Jeg leser ikke alt som alle skriver her på DOL, mener jeg, det var vel det jeg ville frem til.