skal ting man sier i psykoterapi tolkes på lik linje med ting man sier til andre

[Gjest Elverum]

Går til psykolog, og jeg har begynt å prate litt,åpnet litt opp.. sist uke så begynte jeg å snakke om ting som frustrerte meg, som jeg hadde problemer med å takle. Jeg snakket da om at jeg hadde store problemer med å takle at vennen min hadde skiftet religion . At jeg rett og slett syntes det var flaut etc.

Psykologen mente da at jeg var svært fordomsfull siden jeg sa dette. At dette var ikke mitt problem og at dette måtte jeg leve med.

Men dette med min venn, er jo ikke noe som jeg konfronterer han med. Men jeg fortalte terapeuten ting som forvirret meg i hverdagen. Er helt klar over at det er fordomsfullt.

Når jeg går i psykoterapi og ulike tanker dukker opp, skal alt tolkes som om det er noe jeg ville sagt til hvilken som helst annen person?.

Mulig jeg har misforstått meningen med psykoterapi, men jeg har trodd at jeg der kan si ting som jeg ellers ikke ville sagt til noen andre, uten at jeg skal bli fortalt at jeg er rasist, fordomsfull eller krevende, når dette er ting jeg ikke sier til andre enn psykoterauten og jeg blir spurt om å fortelle om det jeg tenker på.

Hva tenker dere om dette?

Er jeg rasist og fordomsfull fordi jeg synes det er vanskelig å akseptere at min venn har skiftet religion? (uten at jeg har konfrontert min venn med hva jeg tenker)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er det som er en av forskjellene på terapi og det å snakke med en bekjent.

Dette var dessuten ingen tolkning, men en meningsytring fra behandleren din. En meget ufaglig ytring.

[Gjest bry]

Syns du skal få tenke det du tenker og tro det du tror,det må din terapeut bare rette seg etter.

Om ikke terapeuten er enig,kan han holde dette for seg selv,du har lov å ha dine meninger....=)

[Gjest Tidligere pasient]

Nei, det er det som er en av forskjellene på terapi og det å snakke med en bekjent.

Dette var dessuten ingen tolkning, men en meningsytring fra behandleren din. En meget ufaglig ytring.

Jeg har gått hos tre forskjellige behandlere, og faktisk virket det som om alle tre behandlet meg som om den jeg fremsto som i terapien, var den jeg var ute blant folk også. Virket som de trodde det! Det overrasket meg. Jeg var nemlig rasende og gråt mye i terapien, mens jeg undertrykte dette ute blant folk. Trodde det var greit i terapien liksom. Men da fikk jeg høre at 'når du blir så sinna, osv...'. Det skuffet meg og gjorde at jeg lukket meg. Det TOK FOR GITT at jeg var sinna utenfor også, men det var jeg jo ikke. Kanskje skulle jeg vært det. Men når de hadde så dårlig innsikt i at en pasient ofte er en annen i timene, en SKAL jo åpne opp, så mistet jeg automatisk tilliten til dem.

[Gjest Elverum]

Jeg har gått hos tre forskjellige behandlere, og faktisk virket det som om alle tre behandlet meg som om den jeg fremsto som i terapien, var den jeg var ute blant folk også. Virket som de trodde det! Det overrasket meg. Jeg var nemlig rasende og gråt mye i terapien, mens jeg undertrykte dette ute blant folk. Trodde det var greit i terapien liksom. Men da fikk jeg høre at 'når du blir så sinna, osv...'. Det skuffet meg og gjorde at jeg lukket meg. Det TOK FOR GITT at jeg var sinna utenfor også, men det var jeg jo ikke. Kanskje skulle jeg vært det. Men når de hadde så dårlig innsikt i at en pasient ofte er en annen i timene, en SKAL jo åpne opp, så mistet jeg automatisk tilliten til dem.

Har det samme inntrykket blant behandlere, at den jeg er i terapien, den personen er jeg i virkeligheten også. Så da er jeg vel fordomsfull, krevende, rasistisk og lite tolerant da?

Kanskje man skulle bli advart før man begynner i terapi med at " alt du sier kan og vil bli brukt i mot deg. Du har rett til å tie"?

Tror jeg må tenke mere på hva jeg sier heretter. Gud veit hva slags diagnoser jeg får av denne psykologen.

[Gjest tidligere pasient]

Har det samme inntrykket blant behandlere, at den jeg er i terapien, den personen er jeg i virkeligheten også. Så da er jeg vel fordomsfull, krevende, rasistisk og lite tolerant da?

Kanskje man skulle bli advart før man begynner i terapi med at " alt du sier kan og vil bli brukt i mot deg. Du har rett til å tie"?

Tror jeg må tenke mere på hva jeg sier heretter. Gud veit hva slags diagnoser jeg får av denne psykologen.

Vi var en gruppe som gikk i gruppeterapi sammen, som har beholdt kontakten.Vi har i ettertid ledd mye av hvordan psykologen oppfattet oss. H v o r naturlig er det liksom å sitte på en vond stol, i en åpen ring vendt mot hverandre, å snakke om sine problemer? Jeg har iallefall aldri gjort det i det virkelige liv. hehe...

De personene jeg treffer nå i ettertid er, også for meg, helt andre personligheter enn de jeg var sammen med i gruppa. De som prata mest der, prater mindre 'her ute'. De som ikke sa noe, kan prate som en foss bare de får sitte i en sofa og har en kaffekopp mellom henda.

Merkelig at de ikke i løpet av mange år på skolen har læsrt seg å 'se igjennom' terapisituasjonen?

[Gjest profile]

Vi var en gruppe som gikk i gruppeterapi sammen, som har beholdt kontakten.Vi har i ettertid ledd mye av hvordan psykologen oppfattet oss. H v o r naturlig er det liksom å sitte på en vond stol, i en åpen ring vendt mot hverandre, å snakke om sine problemer? Jeg har iallefall aldri gjort det i det virkelige liv. hehe...

De personene jeg treffer nå i ettertid er, også for meg, helt andre personligheter enn de jeg var sammen med i gruppa. De som prata mest der, prater mindre 'her ute'. De som ikke sa noe, kan prate som en foss bare de får sitte i en sofa og har en kaffekopp mellom henda.

Merkelig at de ikke i løpet av mange år på skolen har læsrt seg å 'se igjennom' terapisituasjonen?

En kan ikke gå ut fra at andre mennesker skal vite ting en ikke viser dem. Hvordan kan psykologen vite hvordan personen er utenom timene, når en ikke forteller om det, det ville jo i hvertfall bli synsing fra behandlers side. Behandleren kan jo bare forholde seg til det vedkommende observerer, og det er klienten i timene.

[Gjest profile]

Det er vel ikke noe galt i å ha for-dommer. Det har vel alle, det er jo det naturlige selv om en ofte er oppdratt til å tro at det er galt.

[bugge -jenta]

En av de store fordelene med terapi, er muligheten til å skape seg et felles språk med terapeuten sin som de to sammen skjønner godt. Jeg sverger på at en del av samtalene våre ville hørtes ut som "goddag mann økseskaft" for noen utenforstående som var flue på veggen, men det kjennes ut som om språket blir dradd opp til et høyere/annerledes nivå, og jeg har aldri opplevd det sammen med andre enn de to terapeutene mine. Jeg tror muligens andre psykiatere som driver den "samme type" terapi ville forstått noe hvis de hørte opptak, og fikk en kjapp innføring. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle samtalene våre.

Dette er noe av det spennende med terapi. Og det faktum at i et terapirom er ikke noe tabu å si, men mye av det hører til der inne i den boblen av et rom og merkelig fellesskap, og skal ikke ut andre steder.

Noe av det første jeg sa til psykiateren min var at jeg skal gjøre mitt beste for å være ærlig med meg selv og deg. Det innebærer å tenke seg om før man snakker,(eller kanskje mer etterpå en har snakket) for å kjenne etter om man gulper opp ting man har vent seg til å si, eller om man faktisk mener eller tror på det man sier. Dette er kanskje spesielt viktig hvis man har snakket og snakket før uten å komme noen vei, og prøver terapi igjen. Mange av oss har en haug med ord som vi bruker på hendelser i livet vårt, om oss selv osv som stadig er i en forandring, og som kanskje ikke har noe med livet vårt å gjøre når alt kommer til alt.

Men en ting måtte de da ha klart for seg når jeg begynte på terapi rundt historien om mitt liv. Å legge alt mulig inn i ordene mine, overtolke alt jeg sier, (slik jeg har følt primærlegene mine lett gjør,) orker jeg ikke. Hva er vitsen med å prøve å si ting slik de er, hvis alt skal vrenges på? Selvfølgelig lurer man seg selv med ord, men i løpet av en ærlig terapi har det en tendens til å komme frem når man får jobbet litt med saken.

Nei, i et terapirom er ikke noe tabu i seg selv. I dag lever vi i en verden hvor det knapt finnes grenser utenfor terapirommet, og det er bekymringsfullt. Men ikke i terapirommet. Du burde kunne si hva som helst, og sammen se nærmere på det med terapeuten din. Hvorfor har man det slik? Hvorfor føler man det slik? Som min psykiater sier; Det er grunner til at du føler som du gjør.

Man skal ikke møte fordømmelse, men heller undersøke beveggrunner, og gradvis forstå mer av seg selv og utvikle seg selv. OG; Det betyr ikke alltid å forandre på det en føler, men forandre på det en tenker om det en føler.

Du sa ingenting som fortjente en fordømmelse. Jeg har sagt hundre ganger "verre ting" til mine psykiatere, men aldri møtt noe som har brutt meg ned unødvendig. Tvert i mot normaliserer de mye av det som jeg selv synes er mindre rosverdig med meg selv. Det er hardt nok å gå i terapi, om en skal bli brutt ned av feil ting.

Igjen råder jeg som vanlig alle til å ta det opp med terapeuten sin. Si at du har tenkt på det, og hvordan du opplever det. Hvordan kunne samtalen utviklet seg hvis den fikk en ny sjanse? Kunne dere prøvd igjen?

Det ble noen tanker om terapi fra meg som har gått i mange år. Jeg ønsker deg lykke til, og klarer du det; Konfronter og ta opp ting. Lykke til du.

vennlig hilsen

[bugge -jenta]

En kan ikke gå ut fra at andre mennesker skal vite ting en ikke viser dem. Hvordan kan psykologen vite hvordan personen er utenom timene, når en ikke forteller om det, det ville jo i hvertfall bli synsing fra behandlers side. Behandleren kan jo bare forholde seg til det vedkommende observerer, og det er klienten i timene.

Men det er vel naturlig å snakke om livet sitt utenfor terapirommet? Det er jo det livet man prøver å mestre på et vis, med de traumer og faktorer man ellers har i livet som gjør det vanskelig.

Selv jeg som går i en psykoanalytisk/dynamisk terapiform har fokus på mestring her og nå. Han har ikke sett meg i det virkelige liv selvfølgelig, men jeg forteller mye.

[Gjest tidligere pasient]

En kan ikke gå ut fra at andre mennesker skal vite ting en ikke viser dem. Hvordan kan psykologen vite hvordan personen er utenom timene, når en ikke forteller om det, det ville jo i hvertfall bli synsing fra behandlers side. Behandleren kan jo bare forholde seg til det vedkommende observerer, og det er klienten i timene.

Det er vel livet på utsiden vi prater om hele tida!! Vi sitter da ikke og prater om hvordan vi funker sammen med behandleren, det er jo ikke livet vårt, h-n skal jo bare hjelpe oss med å takle livet på utsiden. Hva ellers? Derfor burde de jo tenke at pasienten ofte er en annen 'der ute'. På samme måte som vi foreldre må tenke at ungene våre sikkert oppfører seg annerledes sammen med jevnaldrende venner enn med oss foreldre. JEG trenger da ikke psykologiutdanning for å forstå det, da burde også en høyt utdannet behandler klare å tenke at det kan være slik.