Evigond sirkel?

[willow]

Det begynte med at jeg innså hvor redd jeg var for alle menneskene jeg skulle intervjue. Hvor redd jeg var for fotografene jeg gikk til intervjuene med. Hvor nervøs jeg var for noe. Og hvor overfladisk alt ble. Det ble et surr. Ingenting var sikkert. Ingenting var trygt. Det eneste var de to vennene jeg bodde til. De var trygge. Veldig trygge. Men jeg forsatte å bli redd. Hver dag. Jeg ble sikker på at alle mislikte meg, ingen likte meg, alle hadde noe imot meg. Jeg ble sint. Illsint. Så ble alle så snille plutselig, og jeg ble glad igjen. Alt gikk liksom bra. Så kom jeg tilbake til Oslo. Da jeg kom inn døra slo lukten av noe meg i ansiktet. De nye møblene? Skinn? Noe. Det grep meg som en klo. Jeg ble livredd. Jeg var ikke trygg. Mitt hjem føltes som et fengsel. Min elskede som min fengselsvokter. Min kalde beskytter. Det er nå fire dager siden jeg kom hjem. Hver dag har frykten grodd på meg. Jeg har desperat prøvd å ikke se at dette ikke er et hjem. Jeg prøver desperat å lete etter den kjærligheten jeg tror jeg har for ham et sted. Da jeg gikk på jobb i dag var jeg mutt av redsel. Jeg klarte ikke spise ordentlig. Jeg følte meg utenfor absolutt alt. Jeg prøvde å delta, men det ble halvkvalt. Jeg prøvde å vekke meg selv ved å ta opp en situasjon med en venninne, der hun hadde gjort meg sint. Jeg begynte å gråte, og ble fysisk dårlig. Etter jobb gikk jeg og min kjære og spiste. Det er helt fjernt for meg fremdeles. Jeg følte meg bare ond. Stor, ond, slem, tom og kald. Jeg følte meg misfortått, uten helt å vite hva jeg hadde sagt. Maten gjorde meg rolig. Foreløpig. Jeg var litt lykkelig på vei hjem. Så skulle vi sove. Jeg kunne kjenne pulsen dundre mot tærne, i fingrene, i tinningene. Jeg frøs. Magen este. Jeg hadde så desperat lyst til å sove. I stedet sitter jeg her. Og funderer. Snart to uker siden terapi, og går det egentlig fremover. Er det bare premenstruelle ting, er det bare tredveårs-angst, er det bare fordi jeg er i ferd med å avslutte utdannelsen. Hvorfor blir denne angsten stadig her. Hvorfor synes det som jeg har epoker hvor enten den eller depresjonen truer med å lamme meg, og jeg har lyst til å kaste meg fullstendig over, gi fullstendig opp, for en gangs skyld. Som om det var min redning.

[Gjest gulspurven]

Du er så god til å beskrive situasjonen din. Men jeg har ikke noe vettugt å si. Håper noen andre kommer med gode kommentarer til deg! Ønsker deg alt godt!

[willow]

Du er så god til å beskrive situasjonen din. Men jeg har ikke noe vettugt å si. Håper noen andre kommer med gode kommentarer til deg! Ønsker deg alt godt!

takk....