Frisk? Forvirret...

[Gjest Destiny]

Heisann. Jeg er da en 21 år gammel jente(?), brukte å være her før. Mange år siden. Har slitt med depresjoner, sf, selvskading, osv. Trodde egentlig jeg var blitt ganske frisk, selv om jeg hadde mine periodevise tilbakeslag.

Greien er at jeg nå tok for meg hele livet mitt... Har brukt filosofi og religion som en støtte. Jeg gravde opp i alle de gamle minnene jeg ikke orket å forholde meg til.. Når jeg tenker over det ble jeg utsatt for ganske sterk omsorgssvikt og psykisk mishandling etter at min stefar kom inn i livet mitt da jeg var 6. Før det husker jeg lyse dager, etter det var alt bare mørkt. Han gjorde meg så usikker. Alt liv, håp, drømmer forsvant. Ble mobbet på skolen, alt var bare galt.

Når jeg tenker meg om må jeg ha skrudd helt av det meste av følelsene mine. Orket ikke å forholde meg til livet, mennesker, i det hele tatt. Det eneste jeg tenkte på var framtiden. Da skulle jeg vise den drittsekken at jeg kunne gjøre det bedre enn han. At han ikke skulle få ødelegge for meg. Slet meg ut med skole i så mange år bare pga det.

Var i et samboerforhold i 5 år. Men det gikk jo rett vest etter et år... Jeg tok vel bare med meg det jeg hadde lært... Fordømmelse, så ned på andre, osv. Familieliv? Vennskap? Jeg mistet helt begreper om sånt... Har jo stort sett vært en del folk i livet mitt, men jeg knyttet meg aldri til dem. Visste at de var onde og hatet meg likevel.

Men når jeg ser på det nå ser jeg utrolig mange ødelagte mennesker rundt meg. Enten de er alkoholikere, narkomane, eller mishandlete. Og jeg klarer å forholde meg til meg selv på en helt annen måte. Er veldig på jakt etter den familien jeg aldri følte jeg hadde. Var utrolig knyttet til besteforeldrene mine, selv om de var alkoholikere (noe jeg ikke visste), men da vi flyttet fra dem da jeg var 10 år (vi var naboer før) ble det mye mindre kontakt. Prøver å ta det opp igjen nå da, mormor er et utrolig snilt menneske. Hun har lært meg så mye.

Men greien er... Jeg føler meg frisk... Jeg har ikke et helt fucket forhold til mat lengre... Jeg klarer å være ærlig om ting... Slippe folk innpå meg... Smiler masse... Er meg selv... Føler masse, både godt og vondt... Andres skjebne går veldig inn på meg til tider, men prøver å holde på det positive. For det meste føler jeg meg rett og slett lykkelig. Har ikke gjort det siden før jeg var 6 år gammel.

Men jeg er jo helt frustrert. Deprimert i 15 år?? Er det mulig? Jeg lurer på om jeg bare lurer meg selv eller hva som skjer...

Snakker veldig mye med andre, og ser jo at de har et helt annet syn på livet sitt. Mer som jeg har nå... Men jeg trodde jo at det jeg følte var helt normalt. For hva annet var det?

Nå har jeg bare sluttet på skolen. Fått meg en grei jobb slik at jeg akkurat klarer meg. Gitt blaffen i status. Konsentrert meg om å knytte nære vennskap og få den familien jeg trenger. Selv om det er sårt har jeg tilgitt min stefar. Når han sier sårende kommentarer så bare prøver jeg å se han for den han er - et ødelagt menneske som aldri har gjort seg ferdig med fortiden sin. Samme med min mor, hun har heller aldri orket å ta et skikkelig oppgjør med en far som var voldelig og psykopatisk. Tror det er derfor de er som de er.

Jeg føler jo at jeg har greit med støtte. Men jeg føler bare at livet mitt er veldig rart for tiden. Selv om det sikkert er dette som er normalt. Sist jeg var hos psykolog følte jeg at det bare ble masing, jeg hadde uansett ingenting å si. Nå vet jeg ikke om jeg burde få meg en time eller hva... Innspill?

Sorry om dette ble langt.

Klem Destiny

[Gjest anabbibs]

jeg mener nå en klart kan oppleve å ha det bedre, nå som livssituasjonen var bedre. Kanskje var dine symptomer en "normal reaksjon på en unormale livssituasjon", misforstå meg rett, sier ikke at depresjoner, sf og selvskading er "normalt".

Fokuser på det positive, nå har du det bedre :-)

[Gjest Destiny]

jeg mener nå en klart kan oppleve å ha det bedre, nå som livssituasjonen var bedre. Kanskje var dine symptomer en "normal reaksjon på en unormale livssituasjon", misforstå meg rett, sier ikke at depresjoner, sf og selvskading er "normalt".

Fokuser på det positive, nå har du det bedre :-)

Takk, gjør så godt jeg kan.

Er jo litt redd for å falle tilbake til det negative, men jeg tror egentlig ikke jeg kommer til å gjøre det.

Men som sagt... Omringet av mørke så lenge. Så kom lyset. Merkelig merkelig. Men veldig fint :D :D