Mine foreldre bruker meg

[Gjest Henrietta76]

Jeg orker ikke foreldrene mine lenger. barndommen var jeg rolig og snill og gjorde alt foreldrene mine sa. Jeg ble mobbet på skolen, men sa ikke noe til foreldrene mine, slik at de ikke skulle bli skuffet (spes faren min, fordi han er så fordømmende), i tenårende kom "alt" på en gang og jeg utagerte i et slags tenåringsopprør. Min far reagerte med å bli "nesten" voldelig. Han sprang etter meg i huset og jeg måtte stenge døren til rommet mitt slik at han ikke skulle banke meg. Han forsøkte å ta kvelertak på meg et par ganger. Ikke for å kvele meg, men..vet ikke hvorfor. Han prøvde å sparke inn døra min noen ganger også.

I tidlig 20-årene begynte jeg med selvskading og foreldrene mine begynte å tenke på meg som et "problem". Jeg hadde store problemer med meg selv, men alt skulle være så fint og flott på overflaten. Familieselskaper hvor det skulle snakkes om politikk og materielle ting. Jeg kunne aldri snakke om slik jeg hadde hatt det hele livet mitt (pga mine egne utagerende/ustabile foreldre og mobbing i skolen).

En gang var helt utav meg og skjærte meg opp og gråt, men broren min og foreldrene mine tvang meg ned i kjelleren og lukket dørene og gikk fra meg. Det har jeg aldri glemt.

Fremdeles får jeg angst av å være sammen med foreldrene mine, fordi de er så urolige og labile, på en måte. De stresser sånn hele tiden og skal liksom rekke noe hele tiden (selv om det ikke er noe spesielt..) og det blir jeg nervøs av. Og jeg er sensitiv av meg.

Far min kan snakke hardt til meg, og min mor kan mase på meg og de kan avreagere på meg. Og til slutt blir jeg svært nervøs. Og da sier jeg at jeg har angst til dem. De vet jeg sliter fordi jeg har vært innlagt. I dag var dette tilfellet. Men da sa min mor "unnskyld meg, men din far har holdt på helt til i kveld med å hjelpe deg med bilen din!!"

Min far overhørte dette, og sa til meg: IKKE begynn nå...til meg.

Dette sa han med henvisning til min utagering i ungdommen. Mine foreldre ser meg som et problem, og kanskje de "bruker" meg også? Jeg mener, kanskje de selv har problemer de ikke er bevisst, men bruker meg for å avlede..

Måtte bare får ut alt dette, og høre hva dere mener....

[Gjest Henrietta76]

Jeg vil legge til at jeg aldri får lov til å være sint, skuffet eller sånt. Det har bare faren min og moren min lov til..

Hvis jeg er sint og skuffet, så "begynner jeg å lage problemer" som de sier...

Og dette sårer meg sånn. Jeg har aldri utagert i ungdommen for å manipulere, men fordi jeg aldri fikk hjelp eller ble sett, og tross alt hadde det svært vondt. Det virker ikke som jeg kommer noen vei med mine foreldre. Men de gjør meg svært nervøs, fordi de er svært labile, begge to.

[Gjest Pezi]

Mine foreldre ligner dine. Jeg får heller ikke vise glede, sinne, fortvilelse, -følelser overhodet. Har kommet til at de rett og slett ikke takler å måtte forholde seg til det. De vet ikke hva de skal gjøre eller si om jeg blir fortvila eller ute av meg. Så jeg har blitt avvist siden jeg var barn, selv de gangene jeg var glad og ville dele gleden min.

Det sier seg selv at vi ikke har noe nært forhold i min familie. Både jeg og broren min har tatt skade av dette og har problemer. Men foreldrene våre tar det ikke til seg om jeg prøver å snakke til dem (ikke beskylde dem).

Vet ikke hvor gammel du er, men bor du fortsatt hjemme bør du kanskje prøve å gjøre noe med det? Har du venner du kan være deg selv hos? Kjæreste? Hadde det ikke vært for kjæresten min hadde jeg neppe vært her i dag. Foreldrene dine vil aldri endre seg, så finn deg andre å støtte deg til.

[Gjest Lia79]

Jeg vil legge til at jeg aldri får lov til å være sint, skuffet eller sånt. Det har bare faren min og moren min lov til..

Hvis jeg er sint og skuffet, så "begynner jeg å lage problemer" som de sier...

Og dette sårer meg sånn. Jeg har aldri utagert i ungdommen for å manipulere, men fordi jeg aldri fikk hjelp eller ble sett, og tross alt hadde det svært vondt. Det virker ikke som jeg kommer noen vei med mine foreldre. Men de gjør meg svært nervøs, fordi de er svært labile, begge to.

Skriv alle tanker, følelser og hvordan du har har det/har hatt det i ett brev og lever til foreldrene dine. Si alt rett ut med dine ord. Jeg kjente meg veldig igjen i det du sier og jeg gjorde som nevnt over. Det var i forbindelse med når jeg flyttet og det hjalp utrolig, ikke sikkert det vil det for deg men verdt ett forsøk?

Mine foreldre landet virkelig med ett brak da de leste det og mamma tryglet om tilgivelse, pappa gråt og gråt, noe jeg aldri hadde hverken hørt eller sett før. Det fikk familien vår knyttet sammen igjen. Hvis ikke de tar det til seg syns jeg du skal være minst mulig sammen med de, de er ikke snille mot deg og det fortjener du ikke.

Ble litt usikker på om dette virket dumt eller ikke nå, men bare min mening.

[tøytiger]

Av nicket ditt får jeg det for meg at du er født i 1976 og ikke lengre er et barn.

Det virker som du er unaturlig mye knyttet til foreldrene dine alderen tatt i betraktning.

Jeg synes du burde søke hjelp hos en behandler for å klare å løsrive deg fra foreldrene dine.