Vanskelig å få bytte terapeut.

[Gjest oppgitt og forvirret]

Etter at jeg skrev dette innlegget

http://www.doktoronline.no/forum/5/720.ipg?view=thread&thread=3027648

har jeg ikke fått noe mer forståelse fra terapeutene mine. De mener fremdeles at jeg bør fortsette på gruppebehandlingen som gjør meg dårligere. De mener jeg bør gå til individuell terapi til kontaktterapeuten min når jeg blir ferdig med gruppen til høsten. De mener at jeg blir dårligere på grunn av innstillingen min. Jeg VET at jeg blir dårligere fordi opplegget ikke passer meg og fordi jeg har store kommunikasjonsproblemer med kontaktterapeuten min.

På møtet med dem i dag, fikk jeg vite to nye diagnoser jeg har fått, så nå er jeg oppe i fire: Generalisert angstlidelse, bulimi, unnvikende/ engstelig personlighetsforstyrrelse og tilbakevendende depressiv lidelse. I tillegg har jeg trekk av borderline og avhengige trekk. Men ikke nok til å få en diagnose på dette.

Selv om diagnosene ikke var uventede, var det akkurat da tungt å få dem. Jeg ble forvirret, og jeg tenkte at terapeutene kanskje har rett i at de vet best.

Jeg har en sterk indre følelse av at jeg har rett i at den hjelpen jeg nå får, bare gjør meg dårligere. Terapeutene sa derimot at jeg som har angst, ikke har en magefølelse som jeg kan stole på, og at jeg må stole på fagpersonene som vet mitt beste bedre enn jeg selv er i stand til å vite. Dette gjorde meg opprørt, samtidig som jeg vet at jeg har en personlighetsforstyrrelse. Jeg ble forvirret i hodet mitt. Mitt indre på den ene siden, og deres autoritære, "faglige" makt på den andre siden. Uansett hvor forstyrret jeg er i hodet mitt, så VET jeg at jeg ikke kan fortsette behandlingen hos kontaktterapeuten min. Hun har en krass og nedlatende måte å være på, og det takler jeg ikke. Hun minner meg svært om min tidligere svigermor. I en behandlingssituasjon er det viktigste for meg å bli møtt og forstått, og ikke å føle meg tråkket på. Mulig denne terapeuten funker på andre pasienter, men ikke på meg. Terapeuten, derimot, mente at det ville være nyttig for meg å fortsette hos henne. Hun mente at vi kunne bygge opp tillit igjen, og at jeg dermed kunne vokse på det. Hun mente at jeg ellers i dagliglivet ikke kan rømme med èn gang kommunikasjonsproblemer oppstår. Jeg på min side VET at hun er en person jeg ikke kan kommunisere med. Vi ER for forskjellige, og det har vi hele tiden vært. Slik er det ellers i livet også. Ikke alle kan bli bestevenner, og da kan det være greit å holde noenlunde avstand. Jeg prøvde først å gjøre dette så knirkefritt som mulig. Men fordi terapeuten ikke gir seg, så må jeg kjempe for saken min. Derfor har den blitt mye større enn jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde det skulle være ganske enkelt å bytte terapeut om jeg ønsket det. Men nei, jeg har angst og vet ikke mitt eget beste. Derfor må jeg fortsette behandlingen som gjør meg dårligere.

Jeg fikk heldigvis igjennom et møte med poliklinikkens psykiater. Men de to "motpartene" mine av terapeuter skal være med på møtet, og jeg må vente 1- 2 mnd før psykiateren har tid. Jg er redd dette også blir et møte der kollegene sitter der og sier imot meg. I mellomtiden vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Problemene mine har forverret seg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut påsken med denne konflikten i bakhodet. Jeg er alene med to barn, og det er dem det går ut over. Jeg vet at de eneste alternativene for meg, er å:

- sulte meg. Hvis jeg lykkes i det, kan jeg holde noenlunde kontroll. Faren med dette, er en sprekk, som kan gjøre meg bunnløst deprimert.

- fortsette den vonde spiralen med stadig mer mat og oppkast (noe som også kan gjøre meg deprimert).

- på egenhånd begynne med antidepressivaen jeg har i hylla her hjemme.

- gjøre noe helt ekstremt som selvskading eller ekstrem festing eller ekstrem trening. På grunn av barna lar dette seg (dessverre?) ikke gjøre å ofte.

Alternativet er å bli fullstendig gal, men på grunn av barna kan jeg ikke det. Jeg begynner også å vurdere om jeg på egenhånd skal begynne å ta antidepressivene jeg har stående her hjemme. Forrige gang ble jeg høy av dem. Ukritisk og uredd. Det var skremmende. Likevel er jeg så langt nede nå, at selv om det kan være farlig, hadde vært deilig med en høy periode nå. Men uansett begynner de ikke å virke før om en mnd, så påsken blir uansett jævlig

Jeg føler at jeg begynner å miste kontrollen fullstendig. Jeg som trodde jeg hadde et snev av indre magefølelse, får nå høre at jeg ikke er i stand til å vurdere noe selv. Jeg føler meg umyndiggjort.

Noen her som har opplevd liknende? Hvorfor skal det være så vanskelig å be om en annen terapeut? Kan det være at terapeuten er redd for reaksjonene til de andre i teamet? Eller er det bare jeg som er forstyrret i hodet mitt og ikke vet mitt eget beste? Jeg vet at en terapeut som jeg har kjemi med, kan gjøre underverker for meg. Hvorfor blir jeg da tvunget til å fortsette med dette som gjør meg dårligere?

Ett spørsmål til: Terapeutene sa at det i rusomsorgen praktiseres symptomlindrende behandling før man kan gyve løs på bakenforliggende årsaker. Hun mener det samme gjelder spiseforstyrrelser. Hun mener jeg må tvinge meg selv til å spise normalt før jeg begynner med det bakenforliggende. Problemet er bare at jeg ikke klarer det, og når hun sier det slik, føler jeg meg bare som en viljesvak dritt. Noen som vet om akkurat dette med rusbehandling kan overføres til behandling av spiseforstyrrelser?

[tøytiger]

Ring prestekontoret og forklar at du har det vanskelig og trenger å snakke med en person med taushetsplikt.

Jeg snakker selv med en prest og det fungerer kjempefint. Prestene har lang utdannelse og erfaring på det å møte folk i ulike situasjoner i livet.

Give it at try!