jeg har heller ingen venner NHD

[Gjest logonila]

Jeg så at du svarte Profile, at h*n burde svare mer utfyllende. Jeg har også lagt inn min situasjon innunder dette innlegget. Jeg ønsker også veldig å få hjelp med dette. Men hva bør vi få med? Hvordan skal vi forklare situasjonen mer utfyllende?

[Gjest logonila.]

Jeg har lest endel om sosial fobi nå, og synes at jeg kjenner meg igjen.

Jeg husker fra jeg var liten at jeg mislikte nye situasjoner og omgivelser. Jeg var altid redd for å reise bort. Familien min tuller med det nå, men det var virkelig vanskelig for meg den gang. Og jeg har det slik enda.

Jeg ble mobbet noe gjennom skoletiden, ikke så mye, mener foreldrene mine, men jeg tok det veldig innovre meg, og gjemte meg. Allerede der, gikk jeg nok glipp av mye sosial trening.

Jeg begynte å legge merke til hvordan jeg oppførte meg. Jeg turte ikke høre på walkman offentlig i redsel for at jeg skulle puste høylytt uten å oppdage det selv. Jeg syntes også det var ubehagelig å passere ukjente personer, fordi jeg ikke visste hvilken retning jeg skulle se.

Jeg har jobbet mye med øyekontakt, og er flinkere på det i dag. Men i mange situasjoner savner jeg en som kan veilede meg om hva jeg bør si, hvordan jeg bør oppføre meg osv..

Jeg møtte kjæresten min på fest for mange år siden. Da var jeg full og klarte å slappe av.

Sånn situasjonen er nå, synes jeg det er ubehagelig å havne i sosiale situasjoner uten å være forberedt. Uanmeldt besøk er mareritt. Jeg liker best å holde meg innendørs. Jeg har sluttet å oppsøke steder med mye folk.(f.eks byturer)

Det ultimate mareritt for meg er å havne i en "pause" på skole eller jobb, der det forventes at man tar kontakt med andre, småprater litt og har det hyggelig. I slike situasjoner kan jeg finne på å måtte veldig på do f.eks.

Jeg har mange interesser og jeg er flink til å finne på noe å gjøre. Men jeg begynner å lure på poenget med å gjøre ting. Hvorfor skal jeg gå en tur alene f.eks. Ingen bryr seg om jeg heller ligger på sofaen. Ingen bryr seg om jeg har solt meg på stranda en dag, eller sittet inne i finværet. Alle gleder er hyggeligere når man deler dem med noen.

Tror du det er noe galt med meg? Etter å ha lest det jeg skriver, synes du jeg virker heelt rar?

[rose23]

Jeg har lest endel om sosial fobi nå, og synes at jeg kjenner meg igjen.

Jeg husker fra jeg var liten at jeg mislikte nye situasjoner og omgivelser. Jeg var altid redd for å reise bort. Familien min tuller med det nå, men det var virkelig vanskelig for meg den gang. Og jeg har det slik enda.

Jeg ble mobbet noe gjennom skoletiden, ikke så mye, mener foreldrene mine, men jeg tok det veldig innovre meg, og gjemte meg. Allerede der, gikk jeg nok glipp av mye sosial trening.

Jeg begynte å legge merke til hvordan jeg oppførte meg. Jeg turte ikke høre på walkman offentlig i redsel for at jeg skulle puste høylytt uten å oppdage det selv. Jeg syntes også det var ubehagelig å passere ukjente personer, fordi jeg ikke visste hvilken retning jeg skulle se.

Jeg har jobbet mye med øyekontakt, og er flinkere på det i dag. Men i mange situasjoner savner jeg en som kan veilede meg om hva jeg bør si, hvordan jeg bør oppføre meg osv..

Jeg møtte kjæresten min på fest for mange år siden. Da var jeg full og klarte å slappe av.

Sånn situasjonen er nå, synes jeg det er ubehagelig å havne i sosiale situasjoner uten å være forberedt. Uanmeldt besøk er mareritt. Jeg liker best å holde meg innendørs. Jeg har sluttet å oppsøke steder med mye folk.(f.eks byturer)

Det ultimate mareritt for meg er å havne i en "pause" på skole eller jobb, der det forventes at man tar kontakt med andre, småprater litt og har det hyggelig. I slike situasjoner kan jeg finne på å måtte veldig på do f.eks.

Jeg har mange interesser og jeg er flink til å finne på noe å gjøre. Men jeg begynner å lure på poenget med å gjøre ting. Hvorfor skal jeg gå en tur alene f.eks. Ingen bryr seg om jeg heller ligger på sofaen. Ingen bryr seg om jeg har solt meg på stranda en dag, eller sittet inne i finværet. Alle gleder er hyggeligere når man deler dem med noen.

Tror du det er noe galt med meg? Etter å ha lest det jeg skriver, synes du jeg virker heelt rar?

Du må begynne å like mennesker igjen og tenke godt om de du har rundt deg. Ikke tenk at de synest du er dum, stygg, rar o.s.v

Jeg er sikker på at 90 % av alle mennesker her i Norge vil deg bare godt, og det er mange som synest det er spennende å bli kjent med nye folk.

Men for å beholde vennene dine, må du også gi noe igjen.Visst en bare snakker om seg selv og triste ting blir det ubalanse i vennskapet. En venn er ikke det samme som en støttekontakt. Gi komplement, still spørsmål og server dine meninger. Da blir du likt!

Å bare høre på "tomprat" er kjedlig i lengden, men hører med i starten av et vennskap.

Dette er iallefall hva jeg tenker, og husk det er mye bedre med noen få gode venner enn mange bekjentskaper!

[Gjest logonila]

Du må begynne å like mennesker igjen og tenke godt om de du har rundt deg. Ikke tenk at de synest du er dum, stygg, rar o.s.v

Jeg er sikker på at 90 % av alle mennesker her i Norge vil deg bare godt, og det er mange som synest det er spennende å bli kjent med nye folk.

Men for å beholde vennene dine, må du også gi noe igjen.Visst en bare snakker om seg selv og triste ting blir det ubalanse i vennskapet. En venn er ikke det samme som en støttekontakt. Gi komplement, still spørsmål og server dine meninger. Da blir du likt!

Å bare høre på "tomprat" er kjedlig i lengden, men hører med i starten av et vennskap.

Dette er iallefall hva jeg tenker, og husk det er mye bedre med noen få gode venner enn mange bekjentskaper!

det er det som er så rart. Jeg utleverer aldri triste følelser og tanker overfor andre. På gode dager smiler jeg og ler mye, nesten på grense til å virke utadvendt. Jeg opplever meg selv som lite selvopptatt person. (selv om jeg sikkert virker ganske selvopptatt her og nå) Jeg er veldig interessert i andre mennesker , og spør gjerne hvordan de har det, og diverse spørsmål for å bli kjent med personen. Så har jeg en en til en samtale, eller er jeg i en trygg situasjon, så prater jeg normalt mye og viser interesse for andre.

Men dersom jeg blir usikker på de andre, eller hvis det er flere ukjente i rommet, så kommer jeg ikke på noen samtaleemner.

Etterhvert når jeg har vært på skole/jobb en stund, begynner jeg å bli trist og isolere meg. Føler at jeg har gitt så mye, for å bli kjent med de andre. Når jeg likevel faller utenfor, og når det samme skjer gang på gang, da skjer det noe med meg. Jeg blir lei meg, og siste skole jeg gikk gjorde meg så deprimert at jeg måtte slutte.