Trøtthet som følge av sinne man ikke tar ut?

[Gjest vandreulven]

Kan man bli meget trøtt over lang tid, dersom man ikke slipper ut sinne man har inni seg?

Sinnet gjøres da underbevisst på en måte. Kan sinnet da ligge der underbevisst å trekke energi fra bevisstheten?

[bugge -jenta]

Ja det tror jeg absolutt det kan. I likhet med en del andre følelser som redsel, frustrasjoner, skam, skyld osv.

Etter at jeg har opplevd noe spesielt oppskakende kan det falle en dyp tretthet over meg og jeg kan sove i timer, også etter at jeg har vært svært sint. Ofte er jo også disse følelsene nært knyttet til hverandre, og ikke nødvendigvis "rene" i sin form.

Trettheten kan komme både om en tar den ut eller ikke tar den ut tror jeg. Her tror jeg ikke det er et enten eller.

[Gjest vandreulven]

Ja det tror jeg absolutt det kan. I likhet med en del andre følelser som redsel, frustrasjoner, skam, skyld osv.

Etter at jeg har opplevd noe spesielt oppskakende kan det falle en dyp tretthet over meg og jeg kan sove i timer, også etter at jeg har vært svært sint. Ofte er jo også disse følelsene nært knyttet til hverandre, og ikke nødvendigvis "rene" i sin form.

Trettheten kan komme både om en tar den ut eller ikke tar den ut tror jeg. Her tror jeg ikke det er et enten eller.

Tusen takk for svar.

Det jeg tenker på er om kan bli trøtt over lang tid, altså flere år, dersom sinne man ikke har tatt helt ut for lenge siden, altså mange år, blir liggende der i underbevisstheten.

Jeg føler at ditt svar mer gikk på de nærmeste timer/døgn like etterpå hendelsen(e) som gjorde en sint (eller andre følelser som kan opplagres).

Har du noen tanker/erfaringer/teori på dette?

[bugge -jenta]

Tusen takk for svar.

Det jeg tenker på er om kan bli trøtt over lang tid, altså flere år, dersom sinne man ikke har tatt helt ut for lenge siden, altså mange år, blir liggende der i underbevisstheten.

Jeg føler at ditt svar mer gikk på de nærmeste timer/døgn like etterpå hendelsen(e) som gjorde en sint (eller andre følelser som kan opplagres).

Har du noen tanker/erfaringer/teori på dette?

Ja, jeg tror man kan bli trøtt av det. Jeg har selv vært et menneske som den størstedelen av mitt liv har hatt et sinne som ikke skulle komme til overflaten. Det ble sett på som trass, opsternasighet, og mitt sinne ble stille, skjult bak bøker og et rolig ytre. jeg tror ikke folk har tenkt på meg som sint. Jeg blir beskrevet gjennom hele oppveksten som usedvanlig harmonisk og sinnsrolig.

Men jeg vet jeg var sint. Og mye annet også. Og det koster uendelig med energi å holde dette sinnet i sjakk. Dette gjelder også angst,(som fysiologisk er svært likt sinne hvis du tenker etter) og andre følelser man ikke kan utrykke over lang tid av ulike årsaker. Den energien en bruker på å holde kontroll over disse følelsene i forhold til hvordan man opplever at omgivelsene forventer av en, kan dra enorme mengder energi ut av en. Det forsvinner jo ikke, sinnet eller angsten. Det kan bli til trøtthet, og også ofte kroppssmerter. Og mye annet.

Dette tror i hvertfall jeg. Sakte kan de tære på nervesystemet ditt slik at det blir slitent også.

Vh

[Gjest vandreulven]

Ja, jeg tror man kan bli trøtt av det. Jeg har selv vært et menneske som den størstedelen av mitt liv har hatt et sinne som ikke skulle komme til overflaten. Det ble sett på som trass, opsternasighet, og mitt sinne ble stille, skjult bak bøker og et rolig ytre. jeg tror ikke folk har tenkt på meg som sint. Jeg blir beskrevet gjennom hele oppveksten som usedvanlig harmonisk og sinnsrolig.

Men jeg vet jeg var sint. Og mye annet også. Og det koster uendelig med energi å holde dette sinnet i sjakk. Dette gjelder også angst,(som fysiologisk er svært likt sinne hvis du tenker etter) og andre følelser man ikke kan utrykke over lang tid av ulike årsaker. Den energien en bruker på å holde kontroll over disse følelsene i forhold til hvordan man opplever at omgivelsene forventer av en, kan dra enorme mengder energi ut av en. Det forsvinner jo ikke, sinnet eller angsten. Det kan bli til trøtthet, og også ofte kroppssmerter. Og mye annet.

Dette tror i hvertfall jeg. Sakte kan de tære på nervesystemet ditt slik at det blir slitent også.

Vh

Takk for gode tanker.

Ja, jeg er ikke tvil om hva temaet for meg blir fremover. Nemlig å ta ut mitt sinne.

Det er forsåvidt det jeg gjør gjennom det jeg skriver her og andre steder også. I en overført form.

Men det ble helt nytt for meg igår faktisk. Dette med at det å ikke slippe ut sinne, at man faktisk kan bli trøtt av det.

Det kan være forklaringen på min tilstand.

Tusen takk for ditt svar!

[Gjest Miss wings]

Sinne er en følelse,alle følelser vi har i oss skal egentlig ut.

Jeg tror at alle følelser som blir undertrykt,gjøres om til destruktive krefter/energier.

Det igjen fører til fysiske/psykiske sykdommer.

[bugge -jenta]

Takk for gode tanker.

Ja, jeg er ikke tvil om hva temaet for meg blir fremover. Nemlig å ta ut mitt sinne.

Det er forsåvidt det jeg gjør gjennom det jeg skriver her og andre steder også. I en overført form.

Men det ble helt nytt for meg igår faktisk. Dette med at det å ikke slippe ut sinne, at man faktisk kan bli trøtt av det.

Det kan være forklaringen på min tilstand.

Tusen takk for ditt svar!

Husk at det kan være mange måter å få ut sitt sinne på, destruktive og fruktbare. Ofte kan det være vanskelig selv å avgjøre alene hva som er en god måte. Å ha noen å spille på lag med her kan være lurt.

[Gjest vandreulven]

Sinne er en følelse,alle følelser vi har i oss skal egentlig ut.

Jeg tror at alle følelser som blir undertrykt,gjøres om til destruktive krefter/energier.

Det igjen fører til fysiske/psykiske sykdommer.

Jeg tror heller at følelsene som ikke slipper ut, vil bli lagret underbevisst. Og så brukes energi for å holde følelsene der nede. Derfor opplever man seg sliten og trøtt, av mangel på energi til bevisste prosesser.

Energi er ikke annet enn proporsjonalt med masse. Dette har Einstein bevist, og ingen har iallefall motbevist ham. Energi er verken negativt eller positivt. Energi er noe som er knyttet til masse.

En følelse har masse, gjennom at den knyttes hjerneceller som i dette tilfelle representerer følelsen sinne.

Det er nå iallefall så langt jeg har kommet i min tenkning.

[Gjest vandreulven]

Husk at det kan være mange måter å få ut sitt sinne på, destruktive og fruktbare. Ofte kan det være vanskelig selv å avgjøre alene hva som er en god måte. Å ha noen å spille på lag med her kan være lurt.

Ja, jeg har en psykolog, som jeg nå ser frem til mer enn noen gang å møte igjen etter ferien.

Det jeg tar opp i denne tråden, vil jeg anta er blant de meste kjente tema som psykologien som fag har behandlet.

[Gjest vandreulven]

Ja, jeg har en psykolog, som jeg nå ser frem til mer enn noen gang å møte igjen etter ferien.

Det jeg tar opp i denne tråden, vil jeg anta er blant de meste kjente tema som psykologien som fag har behandlet.

For øvrig tror jeg, at når man kjenner seg selv godt nok, så vil man merke hvilke måter som er fruktbare og destruktive.

Det psykologen vil kunne hjelpe mest med, er å komme frem med metoder som andre har brukt.

Tror jeg.

[bugge -jenta]

Ja, jeg har en psykolog, som jeg nå ser frem til mer enn noen gang å møte igjen etter ferien.

Det jeg tar opp i denne tråden, vil jeg anta er blant de meste kjente tema som psykologien som fag har behandlet.

Ja, det er ikke upløyd mark det her:o)

[Gjest vandreulven]

Ja, det er ikke upløyd mark det her:o)

Takk. Det var godt å høre!

[Gjest vandreulven]

Takk. Det var godt å høre!

Men kan ikke la være å ta med at jeg synes det er meget rart at psykiatrien selv ikke fanget opp dette i høst. At de ikke fanget opp at min tilstand skyldtes sinne mot deres system. Og at de ikke kom med noen forslag til hvordan det kunne behandles.

Dersom akuttpsykiatrien ikke skal være annet enn en oppbevaringssentral, vel så er det helt greit. Men da må man jo fortelle det til verden. Og ikke gå ut med at det er behandlingssystem.

Ja, da er sinne med ett på vei ut ja....

[Gjest vandreulven]

Men kan ikke la være å ta med at jeg synes det er meget rart at psykiatrien selv ikke fanget opp dette i høst. At de ikke fanget opp at min tilstand skyldtes sinne mot deres system. Og at de ikke kom med noen forslag til hvordan det kunne behandles.

Dersom akuttpsykiatrien ikke skal være annet enn en oppbevaringssentral, vel så er det helt greit. Men da må man jo fortelle det til verden. Og ikke gå ut med at det er behandlingssystem.

Ja, da er sinne med ett på vei ut ja....

Vel, de så det jo på slutten. Og har også journalført det. Men likevel så fortsetter de med tvang og medikamenter. Veldig snålt. Det er snålt at de ikke foreslo et videre frivillig behandlingsopplegg på sykehuset som nettopp skulle ha til hensikt å få ut mitt sinne. Selv om de var med å påføre meg det.

Det undrer meg.

[Gjest vandreulven]

Ja, det er ikke upløyd mark det her:o)

Du virker å ha god greie på dette.

Kan du si noen måter som man på en fruktbar måte kan få ut slikt sinne på?

Jeg er utholdende, men jeg er ikke tålmodig. Jeg vil gjerne finne ut av dette før jeg kommer til psykologen om to uker.

[Gjest Miss wings]

Jeg tror heller at følelsene som ikke slipper ut, vil bli lagret underbevisst. Og så brukes energi for å holde følelsene der nede. Derfor opplever man seg sliten og trøtt, av mangel på energi til bevisste prosesser.

Energi er ikke annet enn proporsjonalt med masse. Dette har Einstein bevist, og ingen har iallefall motbevist ham. Energi er verken negativt eller positivt. Energi er noe som er knyttet til masse.

En følelse har masse, gjennom at den knyttes hjerneceller som i dette tilfelle representerer følelsen sinne.

Det er nå iallefall så langt jeg har kommet i min tenkning.

Einstein ja....kjenner han jeg også.....=)

Alt er energi,det mener han også....=)

Meg,deg,trær,blomster,stein,dyr..osv...energi alt sammen.

[bugge -jenta]

Du virker å ha god greie på dette.

Kan du si noen måter som man på en fruktbar måte kan få ut slikt sinne på?

Jeg er utholdende, men jeg er ikke tålmodig. Jeg vil gjerne finne ut av dette før jeg kommer til psykologen om to uker.

Jeg har ikke så god greie på dette egentlig. Jeg vet ikke om jeg har så god greie på noe egentlig. Kan litt om en god del, men er ydmyk nok til å vite hvor lite vi tross alt vet om det meste. Likevel prøver en å skrive det man tror, har hørt, lest seg til, føler er riktig, har erfart. Så kan en håpe at noe i innlegget blir verdt å ta med seg.

En ting jeg har fått ydmykhet for er menneskers veier ut av ting. Samme hva det er, om det er prosessen med å komme ut av et angsthelvete, spiseforstyrrelser o.l Min vei ut har sammenheng med er rekke faktorer som hva jeg har opplevd og erfart, drivkraften min, egostyrken min, kunnskapen min og personligheten min med mer. Ofte finnes det noen kjøreregler en kan forslå, men hva som er din vei til å hanskes med sinne tror jeg oppriktig at en ofte finner best ut sammen med den terapeuten som kjenner en.

Jeg har venner som vet at jeg ikke har panikkanfall lenger, men min vei ut var preget av selvforakt, å drive meg selv fremover fordi jeg foraktet min svakhet. Mye satte seg i kropp. Ikke noe mønstertilfelle til etterfølgelse, men jeg gjorde mitt beste alene uten annen hjelp enn han som forrep seg på meg. Men det var den veien som var der for meg slik situasjonen nå engang var da.

Min vei ut av sinne har så vidt begynt. Hos meg handler det om flere følelser som skal separeres på den ene siden, og på den andre siden skal jeg kjenne på sammenhengen mellom dem. Ikke bare sinne skal frigis, men skaperkraft, frustrasjon, entusiasme(DET er skummelt det, noen kan komme og tråkke den rett ned i søla)med mer.

Det hender jeg kan få raseriutbrudd hjemme, da raser jeg verbalt ut mot det jeg er så sint på, enten det er helsevesenet som system eller enkeltpersoner. Ord er viktige, som du vet.

Ofte dreier håndteringen og legingen av et ulovlig sinne for meg også om å sette grenser for meg selv, si i fra om smått og stort. I begynnelsen var jeg redd det skulle gå ut over feil personer, at styrken ikke skulle stå i forhold til det som skjedde, siden jeg hadde så liten trening i grensesetting og å gi passende utløp for sinne. Å klare dette nå, heler mye av det som har skjedd de årene jeg ikke klarte det. Og det er godt å ha en terapeut en kan rådføre seg med på hva som er normal oppførel i forhold til det ulike situsjoner.

Noen ganger kan det også være å konfrontere mennesker fra fortiden med ting med ting, MEN etterhvert som jeg har git dem inn på stua, eller satt en ny grense i dette livet er det siste ikke blitt så viktig. Det handler ikke så mye om dem, men om meg. Så det siste har jeg funnet ut for min del ikke er det som står først på lista i arbeidet.

Å jobbe med sitt sinne å sette grenser, si i fra, betyr ikke for meg å bli en høyrøstet furie til enhver tid.

Det kan på mange måter avle mer sinne hvis en raser rundt i et sett. Man kan jobbe med dette på en konstruktiv og rolig måte også tror jeg.

En måte å sparke fra seg på kan være hard trening. Det kan roe sinte muskler om ikke annet.

Dette blir bare noen strøtanker fra meg.

Men noe du kan tenke på er; Når sinnet er så innestengt og nærværende hos deg, har du gjerne et arbeid foran deg med disse andre følelsene jeg snakker om. Det er nemlig vanskelig å la de andre følelsene få leve fritt og godt med et sinne som er skjult i dypet. Når sinnet mitt kom frem, kom mye annet frem i kjølvannet. For meg; Skaperkraft, entusiasme, sårbarhet, angst,sorg, tap blant annet.

Og kanskje kommer du til å føle på en sorg om en stund fremover i prosessen. Det er en grunn til at man er så sint, og målet er ikke bare å få frem det sinnet. Det handler om å kunne få lov til å ta det ut, sette grenser for seg selv, få lov å si i fra, være et tydelig menneske. Alt dtte kan en stort sett med best hell gjøre på en rolig måte.

Så kommer en viktig bit for at dette ikke skal få være hele ditt liv, drivkraften din som holder det gående. Du må sørge, og heles gradvis. Jeg tror etter å ha lest mange av dine innlegg at det er en naturlig sorg som venter deg ,og våg å gå inn i den når tiden er der. Ikke bli værende i et sinne. Den er bare en av mange følelser livet skal få bestå av på sikt.

Jaja, jeg er ingen psykolog.

og jeg har hodepine og har tat paralgin forte, så dette er ikke så velredigert at det gjør noe. Håper det er greit nok, og at gjentakelsene mine eventuelt kan tolkes som at de er det jeg mener er litt viktig.

Men det med sorg, kjenner jeg i margen at du har foran deg.(synsk som jeg er )

Vær glad for det,NB! få hjelp så det blir en sunn prosess, og slik at du kan heles.

vennlig hilsen en som ser på kryss og tvers.

[Gjest vandreulven]

Jeg har ikke så god greie på dette egentlig. Jeg vet ikke om jeg har så god greie på noe egentlig. Kan litt om en god del, men er ydmyk nok til å vite hvor lite vi tross alt vet om det meste. Likevel prøver en å skrive det man tror, har hørt, lest seg til, føler er riktig, har erfart. Så kan en håpe at noe i innlegget blir verdt å ta med seg.

En ting jeg har fått ydmykhet for er menneskers veier ut av ting. Samme hva det er, om det er prosessen med å komme ut av et angsthelvete, spiseforstyrrelser o.l Min vei ut har sammenheng med er rekke faktorer som hva jeg har opplevd og erfart, drivkraften min, egostyrken min, kunnskapen min og personligheten min med mer. Ofte finnes det noen kjøreregler en kan forslå, men hva som er din vei til å hanskes med sinne tror jeg oppriktig at en ofte finner best ut sammen med den terapeuten som kjenner en.

Jeg har venner som vet at jeg ikke har panikkanfall lenger, men min vei ut var preget av selvforakt, å drive meg selv fremover fordi jeg foraktet min svakhet. Mye satte seg i kropp. Ikke noe mønstertilfelle til etterfølgelse, men jeg gjorde mitt beste alene uten annen hjelp enn han som forrep seg på meg. Men det var den veien som var der for meg slik situasjonen nå engang var da.

Min vei ut av sinne har så vidt begynt. Hos meg handler det om flere følelser som skal separeres på den ene siden, og på den andre siden skal jeg kjenne på sammenhengen mellom dem. Ikke bare sinne skal frigis, men skaperkraft, frustrasjon, entusiasme(DET er skummelt det, noen kan komme og tråkke den rett ned i søla)med mer.

Det hender jeg kan få raseriutbrudd hjemme, da raser jeg verbalt ut mot det jeg er så sint på, enten det er helsevesenet som system eller enkeltpersoner. Ord er viktige, som du vet.

Ofte dreier håndteringen og legingen av et ulovlig sinne for meg også om å sette grenser for meg selv, si i fra om smått og stort. I begynnelsen var jeg redd det skulle gå ut over feil personer, at styrken ikke skulle stå i forhold til det som skjedde, siden jeg hadde så liten trening i grensesetting og å gi passende utløp for sinne. Å klare dette nå, heler mye av det som har skjedd de årene jeg ikke klarte det. Og det er godt å ha en terapeut en kan rådføre seg med på hva som er normal oppførel i forhold til det ulike situsjoner.

Noen ganger kan det også være å konfrontere mennesker fra fortiden med ting med ting, MEN etterhvert som jeg har git dem inn på stua, eller satt en ny grense i dette livet er det siste ikke blitt så viktig. Det handler ikke så mye om dem, men om meg. Så det siste har jeg funnet ut for min del ikke er det som står først på lista i arbeidet.

Å jobbe med sitt sinne å sette grenser, si i fra, betyr ikke for meg å bli en høyrøstet furie til enhver tid.

Det kan på mange måter avle mer sinne hvis en raser rundt i et sett. Man kan jobbe med dette på en konstruktiv og rolig måte også tror jeg.

En måte å sparke fra seg på kan være hard trening. Det kan roe sinte muskler om ikke annet.

Dette blir bare noen strøtanker fra meg.

Men noe du kan tenke på er; Når sinnet er så innestengt og nærværende hos deg, har du gjerne et arbeid foran deg med disse andre følelsene jeg snakker om. Det er nemlig vanskelig å la de andre følelsene få leve fritt og godt med et sinne som er skjult i dypet. Når sinnet mitt kom frem, kom mye annet frem i kjølvannet. For meg; Skaperkraft, entusiasme, sårbarhet, angst,sorg, tap blant annet.

Og kanskje kommer du til å føle på en sorg om en stund fremover i prosessen. Det er en grunn til at man er så sint, og målet er ikke bare å få frem det sinnet. Det handler om å kunne få lov til å ta det ut, sette grenser for seg selv, få lov å si i fra, være et tydelig menneske. Alt dtte kan en stort sett med best hell gjøre på en rolig måte.

Så kommer en viktig bit for at dette ikke skal få være hele ditt liv, drivkraften din som holder det gående. Du må sørge, og heles gradvis. Jeg tror etter å ha lest mange av dine innlegg at det er en naturlig sorg som venter deg ,og våg å gå inn i den når tiden er der. Ikke bli værende i et sinne. Den er bare en av mange følelser livet skal få bestå av på sikt.

Jaja, jeg er ingen psykolog.

og jeg har hodepine og har tat paralgin forte, så dette er ikke så velredigert at det gjør noe. Håper det er greit nok, og at gjentakelsene mine eventuelt kan tolkes som at de er det jeg mener er litt viktig.

Men det med sorg, kjenner jeg i margen at du har foran deg.(synsk som jeg er )

Vær glad for det,NB! få hjelp så det blir en sunn prosess, og slik at du kan heles.

vennlig hilsen en som ser på kryss og tvers.

Tusen, tusen takk for fint svar. Dette må jeg grunne mer på. Spesielt det med sorg var det godt at du forberedte meg på. Jeg følte virkelig det berørte meg da du kom inn på det ja. Tusen takk. Og god påske!

[Gjest vandreulven]

Jeg har ikke så god greie på dette egentlig. Jeg vet ikke om jeg har så god greie på noe egentlig. Kan litt om en god del, men er ydmyk nok til å vite hvor lite vi tross alt vet om det meste. Likevel prøver en å skrive det man tror, har hørt, lest seg til, føler er riktig, har erfart. Så kan en håpe at noe i innlegget blir verdt å ta med seg.

En ting jeg har fått ydmykhet for er menneskers veier ut av ting. Samme hva det er, om det er prosessen med å komme ut av et angsthelvete, spiseforstyrrelser o.l Min vei ut har sammenheng med er rekke faktorer som hva jeg har opplevd og erfart, drivkraften min, egostyrken min, kunnskapen min og personligheten min med mer. Ofte finnes det noen kjøreregler en kan forslå, men hva som er din vei til å hanskes med sinne tror jeg oppriktig at en ofte finner best ut sammen med den terapeuten som kjenner en.

Jeg har venner som vet at jeg ikke har panikkanfall lenger, men min vei ut var preget av selvforakt, å drive meg selv fremover fordi jeg foraktet min svakhet. Mye satte seg i kropp. Ikke noe mønstertilfelle til etterfølgelse, men jeg gjorde mitt beste alene uten annen hjelp enn han som forrep seg på meg. Men det var den veien som var der for meg slik situasjonen nå engang var da.

Min vei ut av sinne har så vidt begynt. Hos meg handler det om flere følelser som skal separeres på den ene siden, og på den andre siden skal jeg kjenne på sammenhengen mellom dem. Ikke bare sinne skal frigis, men skaperkraft, frustrasjon, entusiasme(DET er skummelt det, noen kan komme og tråkke den rett ned i søla)med mer.

Det hender jeg kan få raseriutbrudd hjemme, da raser jeg verbalt ut mot det jeg er så sint på, enten det er helsevesenet som system eller enkeltpersoner. Ord er viktige, som du vet.

Ofte dreier håndteringen og legingen av et ulovlig sinne for meg også om å sette grenser for meg selv, si i fra om smått og stort. I begynnelsen var jeg redd det skulle gå ut over feil personer, at styrken ikke skulle stå i forhold til det som skjedde, siden jeg hadde så liten trening i grensesetting og å gi passende utløp for sinne. Å klare dette nå, heler mye av det som har skjedd de årene jeg ikke klarte det. Og det er godt å ha en terapeut en kan rådføre seg med på hva som er normal oppførel i forhold til det ulike situsjoner.

Noen ganger kan det også være å konfrontere mennesker fra fortiden med ting med ting, MEN etterhvert som jeg har git dem inn på stua, eller satt en ny grense i dette livet er det siste ikke blitt så viktig. Det handler ikke så mye om dem, men om meg. Så det siste har jeg funnet ut for min del ikke er det som står først på lista i arbeidet.

Å jobbe med sitt sinne å sette grenser, si i fra, betyr ikke for meg å bli en høyrøstet furie til enhver tid.

Det kan på mange måter avle mer sinne hvis en raser rundt i et sett. Man kan jobbe med dette på en konstruktiv og rolig måte også tror jeg.

En måte å sparke fra seg på kan være hard trening. Det kan roe sinte muskler om ikke annet.

Dette blir bare noen strøtanker fra meg.

Men noe du kan tenke på er; Når sinnet er så innestengt og nærværende hos deg, har du gjerne et arbeid foran deg med disse andre følelsene jeg snakker om. Det er nemlig vanskelig å la de andre følelsene få leve fritt og godt med et sinne som er skjult i dypet. Når sinnet mitt kom frem, kom mye annet frem i kjølvannet. For meg; Skaperkraft, entusiasme, sårbarhet, angst,sorg, tap blant annet.

Og kanskje kommer du til å føle på en sorg om en stund fremover i prosessen. Det er en grunn til at man er så sint, og målet er ikke bare å få frem det sinnet. Det handler om å kunne få lov til å ta det ut, sette grenser for seg selv, få lov å si i fra, være et tydelig menneske. Alt dtte kan en stort sett med best hell gjøre på en rolig måte.

Så kommer en viktig bit for at dette ikke skal få være hele ditt liv, drivkraften din som holder det gående. Du må sørge, og heles gradvis. Jeg tror etter å ha lest mange av dine innlegg at det er en naturlig sorg som venter deg ,og våg å gå inn i den når tiden er der. Ikke bli værende i et sinne. Den er bare en av mange følelser livet skal få bestå av på sikt.

Jaja, jeg er ingen psykolog.

og jeg har hodepine og har tat paralgin forte, så dette er ikke så velredigert at det gjør noe. Håper det er greit nok, og at gjentakelsene mine eventuelt kan tolkes som at de er det jeg mener er litt viktig.

Men det med sorg, kjenner jeg i margen at du har foran deg.(synsk som jeg er )

Vær glad for det,NB! få hjelp så det blir en sunn prosess, og slik at du kan heles.

vennlig hilsen en som ser på kryss og tvers.

Tusen, tusen takk for fint svar. Dette må jeg grunne mer på. Spesielt det med sorg var det godt at du forberedte meg på. Jeg følte virkelig det berørte meg da du kom inn på det ja, for det er jo mange år av mitt liv som har gått og går "tapt" faktisk. Tusen takk. Og god påske!