sannheten, mine tanker.

[Gjest hatermeg]

det er natt...

tankene mine løper fra meg. det er ikke noe fornuft, eller klare tanker. bare tanker om hvor utrolig misslykket jeg faktisk er.

jeg er en dritt kjærring, jeg valgte å reise fra samboeren min etter 8 år og ett barn sammen. jeg ville se om vi savnet hverandre, kunne finne litt gnist igjen. han fant en gnist, med en 19 år gammel blondine.

nå ett år etter har de fått ett barn sammen. jeg hater det barnet, tenk det!! jeg klarer ikke late som dette barnet ikke påvirker meg. heg vet de ikke er dens skyld, men jeg vil ikke at det barnet skal være her.. den kjærringa som bor med min ex lever mitt liv.

heldigvis har jeg mitt barn, det barnet som pappaen har glemt. min øyensten som får mamma til å smile, leke og glemme vonde tanker. hun holder meg på jorden.

ny kjæreste har jeg... men han vet ikke hvor vi ender... om vi har noen framtid. ¨

jeg er stygg, tykk, ubrukelig.

noen ganger skulle jeg øske jeg kom ut for en ulykke som tok meg vekk fra alt dette. for jeg kan ikke reise frivillig fra min øyensten...

men ufrivillig hadde vært godt. jeg skader meg selv. men aldri når min øyensten er i huset, jeg går på efexor og går til psykolog. men de ser bare den blide utadvendte meg. den falske...

jeg vil bare leve normalt. jeg hater meg.

[Gjest sitter selv fast]

du må vise hjelperne hva du sliter med hvis de skal ha mulighet til å hjelpe deg. Skriv ut innlegget her og ta med f.e.

Synes å se en del automatiske negative tanker her. Hvilke råd ville du gi en god veninde av deg som fortalte det som du har fortalt nå? Prøv å si det samme til deg selv.