Hvordan er det å være fornøyd da?

[Gjest tussami]

Nå har jeg vært på en to ukers lang tur til Asia.Vi dro en god gjeng sammen.Vi har opplevd mye,sett mye og moret oss. Eller har vi det? Har klart å holde en blid og positiv maske nesten hele tiden.Måtte kaste inn håndklet en dag da tårene presset for sterkt på.Men ellers har jeg bare grått 2-3 ganger. Og da alene.

Har brukt mye tid på å tenke hva som er normalt i det siste. Jeg gråter jo en del. Men fungerer tilsynelatende bra i samfunnet. Så da får jeg litt dårlig samvittighet for mine pessimistiske tankemønstre. Prøver desperat å finne en grunn til dette. For burde jeg ikke vært fornøyd med det jeg har? Burde jeg ikke vært glad? Hvordan føles glede da? Tar meg ofte i å "fake" latter og begeistring.. Og det får meg til å føle meg falsk. Men hva skal jeg kalle meg? Pessimist? Deprimert? Falsk? Normal?! For hva er normalt da? Skal jeg fortsette å gå til psykologen helt til jeg ikke har et eneste problem igjen i livet? Men vil ikke det være et problem i seg selv? For er det problemfrie det ideelle?

Nei vet ikke jeg. Og så lurer jeg på-hvor mange er det som får en diagnose hos en psykolog? Min psykolog har ikke sagt noe til meg. Og jeg har gått i ett år. Hun har nevt at jeg har/har hatt litt depressive trekk, men det har aldri vært snakk om noen diagnose. Tror kanskje det hadde vært lettere å gå til psykologen hvis jeg hadde hatt en diagnose å "forbinde" mine problemer til. Nå føler jeg bare det er syting..Selv om hun sier at jeg ikke ville fått det tilbudet jeg har dersom hun ikke trodde jeg trenger det..

[frosken]

Hva skal du bruke en mer eksplisitt diagnose til?

[rose23]

Du skal ikke gå til psykolog til du ikke har et eneste problem igjen, men til du har lært deg å takle dem. Livet er vanskelig for flertallet og byr på problemer hele vegen. Du vil nok få nye smeller og dager der alt er bare dritt, men det blir nok mindre etterhvert når du vet hvordan du skal forholde deg til dem.

[Gjest tussami]

Hva skal du bruke en mer eksplisitt diagnose til?

tja,er mest for min egen del tror jeg. sliter en del med å snakke under timene.kanskje diagnose er litt feil ord.men et konkret utsagn fra psykologen om at det jeg kommer med ikke er feil på noen måte.at jeg har grunn/rett til å føle det jeg gjør.tror at det kan bli lettere å gå til timene dersom jeg kan tenke at jeg har en konkret grunn til det.at jeg kan si til meg selv at jeg går i terapi pga f.eks depresjon/angst.

nå har jeg kun gått til en behandler og vet ikke hva som er normalt.men det blir aldri spurt spm.jeg hadde et par episoder for noen mnd siden som kanskje kan ligne angst, men har aldri blitt spurt om hvordan det går i etterkant.og da tenker jeg at det sikkert ikke var angst likevel.og da synes jeg det er vanskelig å ta opp lignende ting, for er redd jeg skal bli avblåst eller noe.har hatt en 3-4 "nesten" episoder,men føler det er vanskelig å ta de opp når jeg i utgangspunktet føler at det ikke er "berettiget" å gjøre til et tema.så hvis det var blitt sagt eksplisitt "du har en form for angst/depresjon",så tror jeg at det hadde vært lettere.da kunne jeg f.eks sagt "denne uken har ikke angsten vært så sterk" eller noe.men nå føles det ikke rett å bruke det ordet.

hmmm..dette ble kanskje litt rot..

[Gjest PandaMiranda]

Psykologen din snakket om depressive trekk. Så har du i hvert fall noe å forholde deg til.

Det er mulig at psykologer ikke jobber så mye med diagnoser som det psykiatere gjør. Psykologer hjelper ofte personer som egentlig er friske, men som sliter med følelseslivet sitt. Psykiatere tar seg kanskje oftere av tyngre tilfeller.

Alle kan oppleve problemer med følelseslivet. Ting kan kjøre seg skikkelig fast, og da trenger en hjelp - uten at en nødvendigvis har en diagnose av den grunn.

Men kanskje du kan bruke egne ord på det? Så kan du i det minste for din egen del kjenne på at terapien er nødvendig for deg, at du absolutt er berettiget å få hjelp. Et forslag: Kan "mismot" være et dekkende ord?

Forresten kjenner jeg igjen noe av det du skriver. Følelsen av at en burde reagere annerledes på ting enn en gjør, at en bør være som de andre osv. At en ikke helt vet hva en føler, men at ting floker seg uten at en helt vet hvorfor.

Kan hende opplever du noe av det samme jeg har vært igjennom. Jeg kan si litt om hva jeg har slitt med, i hvert fall - så kan du jo se om du kjenner igjen noe.

Mine problemer har stort sett handlet om manglende kontakt med følelsene. Og en tankegang at jeg må leve opp til andres forventninger for å være noe verdt. Jeg skulle liksom ikke være noe verdt i meg selv, mine meninger tellet liksom ikke - jeg måtte alltid støtte meg til andres meninger, andres vilje, andres initiativ.

Dette har vært et stort problem for meg, men det problemet er gradvis blitt mindre etter noen runder med terapi og selvutvikling. Idag har jeg bedre kontakt med følelsene mine enn tidligere. Jeg øver meg på å gi rom for dem, fordi det er svært vondt å undertrykke sine følelser. Det ødelegger livskvaliteten, og kan også få vonde ringvirkninger.

Sånn jeg opplever det, er det gjerne de vondeste tingene som hører fortiden til - ting som jeg ikke har greid å bearbeide, og som derfor henger igjen som "slagg" og negative mønstre i hele systemet. "Friske" problemer kan være litt lettere å forholde seg til enn de gamle. Sånn sett har jeg tro på at det nytter å bearbeide de tingene en bærer på, så blir en mer rustet til å møte nye utfordringer på en konstruktiv måte.

Men hvordan er det å være fornøyd, da?

Ettersom jeg er blitt mer kjent med mine egne følelser, kan jeg også i større grad og oftere kjenne meg fornøyd. Det blir mer rom for det.

Og så kjenner jeg at jeg av og til må jobbe med å tillate meg selv å være fornøyd. Øve meg på å kjenne etter hva slags ting jeg liker eller trenger å gjøre. Hva slags type musikk liker jeg? En type bøker? Filmer? Gå tur i marka? Trene? Svømme? Sole meg?

Hvis jeg føler meg utilstrekkelig en dag fordi jeg ikke føler meg effektiv: Kanskje jeg trenger å hvile? Kanskje det er greit å tillate meg selv å være sliten og trøtt? Kanskje jeg egentlig er lei meg og trenger å gråte?

Alle disse tingene har vært fulle av fornektelser hos meg. Men etter hvert som jeg har lært litt mer å kjenne etter hva jeg liker og trenger, så er jeg også blitt mer i harmoni med meg selv.

Og da er det også lettere å se meg selv som en verdifull person.

Kan det være liknende ting du sliter med, tro?

[Gjest tussami]

Psykologen din snakket om depressive trekk. Så har du i hvert fall noe å forholde deg til.

Det er mulig at psykologer ikke jobber så mye med diagnoser som det psykiatere gjør. Psykologer hjelper ofte personer som egentlig er friske, men som sliter med følelseslivet sitt. Psykiatere tar seg kanskje oftere av tyngre tilfeller.

Alle kan oppleve problemer med følelseslivet. Ting kan kjøre seg skikkelig fast, og da trenger en hjelp - uten at en nødvendigvis har en diagnose av den grunn.

Men kanskje du kan bruke egne ord på det? Så kan du i det minste for din egen del kjenne på at terapien er nødvendig for deg, at du absolutt er berettiget å få hjelp. Et forslag: Kan "mismot" være et dekkende ord?

Forresten kjenner jeg igjen noe av det du skriver. Følelsen av at en burde reagere annerledes på ting enn en gjør, at en bør være som de andre osv. At en ikke helt vet hva en føler, men at ting floker seg uten at en helt vet hvorfor.

Kan hende opplever du noe av det samme jeg har vært igjennom. Jeg kan si litt om hva jeg har slitt med, i hvert fall - så kan du jo se om du kjenner igjen noe.

Mine problemer har stort sett handlet om manglende kontakt med følelsene. Og en tankegang at jeg må leve opp til andres forventninger for å være noe verdt. Jeg skulle liksom ikke være noe verdt i meg selv, mine meninger tellet liksom ikke - jeg måtte alltid støtte meg til andres meninger, andres vilje, andres initiativ.

Dette har vært et stort problem for meg, men det problemet er gradvis blitt mindre etter noen runder med terapi og selvutvikling. Idag har jeg bedre kontakt med følelsene mine enn tidligere. Jeg øver meg på å gi rom for dem, fordi det er svært vondt å undertrykke sine følelser. Det ødelegger livskvaliteten, og kan også få vonde ringvirkninger.

Sånn jeg opplever det, er det gjerne de vondeste tingene som hører fortiden til - ting som jeg ikke har greid å bearbeide, og som derfor henger igjen som "slagg" og negative mønstre i hele systemet. "Friske" problemer kan være litt lettere å forholde seg til enn de gamle. Sånn sett har jeg tro på at det nytter å bearbeide de tingene en bærer på, så blir en mer rustet til å møte nye utfordringer på en konstruktiv måte.

Men hvordan er det å være fornøyd, da?

Ettersom jeg er blitt mer kjent med mine egne følelser, kan jeg også i større grad og oftere kjenne meg fornøyd. Det blir mer rom for det.

Og så kjenner jeg at jeg av og til må jobbe med å tillate meg selv å være fornøyd. Øve meg på å kjenne etter hva slags ting jeg liker eller trenger å gjøre. Hva slags type musikk liker jeg? En type bøker? Filmer? Gå tur i marka? Trene? Svømme? Sole meg?

Hvis jeg føler meg utilstrekkelig en dag fordi jeg ikke føler meg effektiv: Kanskje jeg trenger å hvile? Kanskje det er greit å tillate meg selv å være sliten og trøtt? Kanskje jeg egentlig er lei meg og trenger å gråte?

Alle disse tingene har vært fulle av fornektelser hos meg. Men etter hvert som jeg har lært litt mer å kjenne etter hva jeg liker og trenger, så er jeg også blitt mer i harmoni med meg selv.

Og da er det også lettere å se meg selv som en verdifull person.

Kan det være liknende ting du sliter med, tro?

hei du,

takk for svar!

her var det mye likt ja..tenker mye på hvordan jeg burde være.obs på hvem jeg er med og hvem jeg skal være sammen med dem slik at de skal like meg.så forsvinner jeg selv i det hele..vet ikke hva jeg liker,hva jeg trenger..må lese det du skrev noen ganger til-mye bra der..

mismot kan være et fint ord-skal "smake" litt til på det.takk:)

føler meg på en måte ikke "syk" nei,bare nedstemt og grublende.kanskje litt for mye,men ja..vet ikke hva folk går til psykologen for jeg.har en nær venninne som har alvorlig bulimi/depresjon/angst og har på en måte bare henne å sammenligne meg med.da blir mine tanker så små og uviktige i forhold.skammer meg for å være lei meg når hun VIRKELIG sliter..selv om jeg og har episoder i livet mitt som ikke er helt bra,så var det noe som skjedde for lenge siden.og som du sa,det er vanskelig å ta opp slike gamle episoder..men de ligger likevel der og roter til.

igjen,takk for gode råd.godt å høre andre sine erfaringer med det samme. jeg må tenke litt nå

[Gjest PandaMiranda]

hei du,

takk for svar!

her var det mye likt ja..tenker mye på hvordan jeg burde være.obs på hvem jeg er med og hvem jeg skal være sammen med dem slik at de skal like meg.så forsvinner jeg selv i det hele..vet ikke hva jeg liker,hva jeg trenger..må lese det du skrev noen ganger til-mye bra der..

mismot kan være et fint ord-skal "smake" litt til på det.takk:)

føler meg på en måte ikke "syk" nei,bare nedstemt og grublende.kanskje litt for mye,men ja..vet ikke hva folk går til psykologen for jeg.har en nær venninne som har alvorlig bulimi/depresjon/angst og har på en måte bare henne å sammenligne meg med.da blir mine tanker så små og uviktige i forhold.skammer meg for å være lei meg når hun VIRKELIG sliter..selv om jeg og har episoder i livet mitt som ikke er helt bra,så var det noe som skjedde for lenge siden.og som du sa,det er vanskelig å ta opp slike gamle episoder..men de ligger likevel der og roter til.

igjen,takk for gode råd.godt å høre andre sine erfaringer med det samme. jeg må tenke litt nå

Ja, det er klart at alle problemer kan finnes i mange grader og varianter - og noen har det sikkert verre enn andre.

Samtidig så kan det fort også bli sånn med den typen problem vi sliter med, at vi lettere ser at andre har det vondt enn oss selv. Våre egne problemer blir liksom litt krympet... Men kanskje de ikke er så små likevel? Tror egentlig det er viktig å vie sine egne problemer oppmerksomhet også, og ikke bare andres.

Kanskje du kan kjenne på et ord til: "selvutslettende". Treffer det også? Det er mange som sliter med det, og som kan få god hjelp av en psykolog for det.

Ellers regner jeg med at en psykolog jobber med utrolig mange forskjellige problemstillinger. Det kan være alt fra gamle problemer til nye, plutselige livskriser. Utagerende atferd eller innadvendte problemer.

Lykke til, i hvert fall!

[Gjest tussami]

Ja, det er klart at alle problemer kan finnes i mange grader og varianter - og noen har det sikkert verre enn andre.

Samtidig så kan det fort også bli sånn med den typen problem vi sliter med, at vi lettere ser at andre har det vondt enn oss selv. Våre egne problemer blir liksom litt krympet... Men kanskje de ikke er så små likevel? Tror egentlig det er viktig å vie sine egne problemer oppmerksomhet også, og ikke bare andres.

Kanskje du kan kjenne på et ord til: "selvutslettende". Treffer det også? Det er mange som sliter med det, og som kan få god hjelp av en psykolog for det.

Ellers regner jeg med at en psykolog jobber med utrolig mange forskjellige problemstillinger. Det kan være alt fra gamle problemer til nye, plutselige livskriser. Utagerende atferd eller innadvendte problemer.

Lykke til, i hvert fall!

tusen takk PandaMiranda!

god natt