Jump to content
Sign in to follow this  
Guest eldre foreldre

Tanker på dag fire.

Recommended Posts

Guest eldre foreldre

Jeg svarte deg på det første innlegget ditt, med samme anonyme nick som nå.

Du er i en helt forjævlig situasjon, kjenner jeg får flashback når jeg leser innleggene dine. Jeg har vært i samme situasjon to ganger, og tatt to forskjellige valg.

Den første gangen var jeg rundt 30 og valgte etter mye tankevirksomhet å få barnet. Det som til slutt ble avgjørende for meg var at jeg prøvde å se for meg hvordan selve inngrepet ville være. Jeg visualiserte turen til sykehuset, hva som skulle skje der, og hvordan det ville være å reise hjem igjen. Det stoppa helt opp for meg når tankene kom til hjemturen. Det var helt umulig å se for meg at jeg skulle komme hjem etter inngrepet og dermed var valget gitt den gangen.

Andre gang jeg ble uønsket gravid var 11 år senere. Også denne gangen var det et nesten umulig valg å ta, men jeg klarte å se for meg et liv videre også etter inngrepet.

Begge valgene har vært vanskelige å leve med på hver sitt vis. Jeg har i perioder angret på begge valgene, men stort sett oppleves begge som riktige i ettertid.

Jeg føler sorg for det barnet som aldri ble født, og sorgen er i perioder sterk. Likevel oppleves valget i hovedsak som riktig. Denne sorgen har over tid blitt mildere, men jeg tror nok aldri den kommer til å forsvinne helt.

Du sier litt om at du syns det er umulig å ta pillene som avslutter svangerskapet. Jeg fikk utført en kirurgisk abort, var kommet for langt for den medikamentelle. Jeg er helt enig med deg, vet ikke om jeg heller hadde klart å ta et sånt medikament. Sånn sett er det 'enklere' å bare sovne og ikke merke noe før det er overstått.

Føler veldig med deg.

Det er svar som dine som rører meg til tårer.

Tusen, tusen takk for at du ville dele også dette med meg, og for all sympati og forstålese og ærlighet du viser.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest eldre foreldre

Jeg kjenner et par som var i omtrent samme situasjon. Men de to store barna deres var felles barn og ikke bare hennes.

Graviditeten var overraskende og uønsket, men etter kort tid bestemte de seg for å gjøre det beste ut av det. De begynte å glede seg litt.

Men så spontanaborterte hun.

Hun kom ikke ordentlig over det og fikk en slags depresjon fordi hun innså at barna var blitt så store og ingen hadde bruk for henne mer osv. Kom aldri tilbake i god gammel form, det blusset opp igjen da barna flyttet ut.

Så det er vanskelig å vite hvordan en vil reagere.

Merkelig nok så hadde jeg i dag for første gang tanker som de du beskriver.

Hva om vi blir 90 begge to tenker jeg, hvor mange år er det stas å sitte ved hytteveggen med en drink uten ansvar for barn?

Kanskje det er meningen at man skal ha mer tid med ansvar for andre slik at en egentid ikke strekker over så mange år at man faktisk føler seg ensom og forlatt?

Tusen takk for ordene dine.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest lille rosinen

Tusen takk for svar med erfaringer og meninger.

Jeg synes ikke du tråkker over noen grenser, jeg er veldig ydmyk for de svar og tanker som kommer, og er enig med svært mange av dem.

Det er første gang jeg virkelig elsker en person utenom mine egne barn, første gang på mange år at ungene og vi lever i et "ordentlig" familieliv fyldt av kjærlighet, glede, humor, og ordnet økonomi.

Det er nok redselen for at først og fremst barna skal miste dette som gjør meg såpass usikker. Og redselen for hva jeg selv kan risikere å miste selvsakt, jeg er for første gang i et trygt og godt forhold selv.

Mannen min sier han nærmest hater seg selv for at han ikke klarer å grave frem noe positivt, han føler seg som den største egoist. Jeg må jo bare vise respekt for følelsene og tankene hans, det er jo ikke noe han maner frem, men noe som bare er der.

Jeg har vært i et forhold selv før som ikke hadde grobunn nok til å klare en graviditet. Vi hadde det ikke bra sammen og derfor ble jeg også alene med barna mine.

Jeg ser så godt nødvendigheten av pararbeid for at en familie skal klare å møte store utfordringer sammen og fremdeles bestå som en lykkelig familie.

Jeg ser på ditt svar til meg som alle de andre svarene jeg har fått, en støtte i en vanskelig tid.

Så tusen takk for ordene dine.

en ting som slo meg nå, når jeg leste noen av svarene du har fått og noen av dine svar.., dere må jo være den perfekte familie til å ta imot et nytt barn og familiemedlem! harmonisk og velfungerende. dere har jo de beste odds for å lykkes med dette (hvis din mann klarer å glede seg over det etterhvert også- og uten at jeg kjenner din mann så tror jeg han vil det når han har blitt kjent med tanken og innstiller seg på at livet ikke alltid blir helt slik man hadde tenkt- men jeg VET ikke... Hva tror han?)!

Share this post


Link to post
Share on other sites
libra

Det er svar som dine som rører meg til tårer.

Tusen, tusen takk for at du ville dele også dette med meg, og for all sympati og forstålese og ærlighet du viser.

Situasjonen din gjør sterkt inntrykk på de av oss som har vært der selv.

Håper du klarer å finne ut hva som er rett for deg, og at du også i framtida klarer å holde fast ved at det er riktig(uansett hva du velger). Jeg tror kanskje det er noe av det viktigste, at man tar det valget som man også i ettertid klarer å holde fast ved som riktig. At det kommer glimt av anger (også her uansett hva man velger) er vel naturlig, men de må få være glimt som ikke næres opp til stor branner.

Vil også si en ting til, som mange andre har vært inne på. Hva mannen din mener skal du selvfølgelig ta hensyn til, men til syvende og sist er det du som skal leve med valget ditt, og da er det deg selv du må ta mest hensyn til akkurat nå.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

en ting som slo meg nå, når jeg leste noen av svarene du har fått og noen av dine svar.., dere må jo være den perfekte familie til å ta imot et nytt barn og familiemedlem! harmonisk og velfungerende. dere har jo de beste odds for å lykkes med dette (hvis din mann klarer å glede seg over det etterhvert også- og uten at jeg kjenner din mann så tror jeg han vil det når han har blitt kjent med tanken og innstiller seg på at livet ikke alltid blir helt slik man hadde tenkt- men jeg VET ikke... Hva tror han?)!

Kjære deg, du har helt rett. Om min mann hadde vært positiv til dette her så hadde mine betenkligheter bleknet og alt hadde ligget til rette for at dette kunne blitt en veldig positiv ting i livet vårt.

Vi har plass, økonomi, kjærlighet.

Min mann prøver å tenke positivt, men klarer det desverre ikke. Jeg sa til ham i sta: "du har alltid hatt for deg at du ikke ville bli gammel, og det skjønner jeg fordi jeg selv har tenkt slik siden jeg var veldig ung".

"Men hva om vi begge blir både 80 og 90 år gammel, hvor mange år synes vi det er stas å ha den friheten at man jobber når man vil med hva man vil"?

"Kanskje vi faktisk vil synes det er fryktelig stusselig etter en femten, tyve år"

Men han mente at å slutte å jobbe ikke var det samme som å sitte i ro, da kunne man jobbe et par måneder ved ønske og utover det kan man ordne litt i skogen og pusle med annet rundt omkring.

Han er altså så innprentet i det livet han har sett for seg at han har vanskeligheter med å se at livet kan være bra selv om det ble anneledes.

Siden han er så fantastisk flink til å stille opp for de barna vi har, som jo egentlig er mine, så kan jeg heller ikke skjønne hvilket meransvar det kan bli med et eget.

Han vil jo stille opp for alle våre barn ved problemer og behov ellers, det blir jo bare det samme med dette liksom.

Takk for svar.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Situasjonen din gjør sterkt inntrykk på de av oss som har vært der selv.

Håper du klarer å finne ut hva som er rett for deg, og at du også i framtida klarer å holde fast ved at det er riktig(uansett hva du velger). Jeg tror kanskje det er noe av det viktigste, at man tar det valget som man også i ettertid klarer å holde fast ved som riktig. At det kommer glimt av anger (også her uansett hva man velger) er vel naturlig, men de må få være glimt som ikke næres opp til stor branner.

Vil også si en ting til, som mange andre har vært inne på. Hva mannen din mener skal du selvfølgelig ta hensyn til, men til syvende og sist er det du som skal leve med valget ditt, og da er det deg selv du må ta mest hensyn til akkurat nå.

Jeg har tenkt mye på dette med å leve med valget jeg tar.

Hvis jeg velger bort dette barnet så vil jeg angre om det skulle bli slutt mellom oss etter et år eller to tror jeg.

Jeg har tilogmed tenkt på situasjonen om han skulle dø mye før meg, da ville jeg nok sitte der alene med store barn og også tenke på det barnet som skulle vært.

Det er i det hele tatt ganske store sjangser for at jeg skal angre innimellom, men det gjør kanskje alle til en viss grad som går gjennom dette?

Jeg vet at min ønske bør gå først, men jeg klarer ikke tanken på å miste det vi har nå, jeg har hatt et så turbulent liv og nå for første gang har jeg liksom fått fred og ro, lykke og kjærlighet, noe som virkelig er ekte, trygt og godt.

Jeg er livredd for å miste dette, og for igjen å sitte alene og kanskje ikke klare å gi barna mine det de trenger av alt.

Så innimellom så føler jeg det som en situasjon da jeg risikerer å velge mellom barna mine, de jeg har og det ufødte, det er helt sprøtt.

Tusen takk for at dere følger meg i denne tiden.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

cecily

Jeg har et svært ønsket knøtt i magen selv. Jeg ser du skriver at vi som vil ha barn ikke trenger å svare, men jeg vil gjerne kommentere likevel.

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, vi er for det første langt yngre og barnet er så ønsket som det er mulig. Jeg misunner det slett ikke situasjonen du er i nå, og om dere velger abort, så er du ikke et forferdelig menneske likevel. Jeg kan godt skjønne at det er et alternativ for dere.

Etter det jeg har lest, så koker det hele ned til tre ting:

1) Vil mannen din gå fra deg om du beholder barnet.

2) Vil han bli glad i barnet om dere bærer det fram?

3) Orker du selv å gå gjennom en abort.

Det er helt umulig å råde dere til noe. Som alle vet, så trengs det to for å danse tango, og selv om det går an å ta abort betyr ikke det at det er en lettvinn løsning. Heldig du som har en mann som faktisk forstår det.

Et barn har en for livet, men en må faktisk også leve med avgjørelsen om eventuell abort også.

Håper dere finner frem til den avgjørelsen som er riktig for dere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Katt-ja

For en vanskelig situasjon, synes synd på deg!

Hvis han er en flott stefar og følger opp ungene dine med glede, kan jeg ikke tenke meg muligheten av at han ikke ville bli glad i egen unge, og glede seg med deg hvis dere bare først får bestemt dere for å gjennomføre det...

Lykke til med valget! (uansett hva beslutningen blir)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest KariKruskakli

Tusen takk, KariKruskakli for historien din, og forståelsen og sympatien.

Gleder meg å lese at dere fikk det bra til slutt, og at du ikke er tynget av valget du en gang tok.

Lykke til videre til deg og dine.

Du har mye å tenke på nå.

Jeg ser du begynner å bli sint på mannen din og det er forståelig.

Jeg tror jeg ville ha stilt han noen spørsmål.

Jeg forstår det slik at han ikke har egne barn.

Vil han være sikker på at valget føles riktig for han om 5-10-20 år?

Vil han da være like fornøyd over å ikke ha et eget barn? Kan han komme til å angre på at han forkastet den eneste sjangsen han hadde?

Er du motivert for småbarn til du er langt opp i 50-årene.

Begynne på nytt med frakting til barnehage. Begynne på nytt med småskolebarn, leksehjelp og alt som hører med?

Babytiden er en koselig tid, men det kommer mange år etter som krever enda mer.

Men dette vet du jo som har barn og du har sikkert tenkt gjennom dette.

Det store spørsmålet blir vel da om du vil ta risikoen på at du kanskje vil måtte ta den største delen av jobben alene.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnnaSara

Kjære deg!!

Nå har jeg lest det aller meste som du selv har skrevet + kommentarene du har fått. Jeg synes det virker som du aller helst vil beholde barnet. Og at du skulle ønske at du hadde mannen din med på det.

Om han er en så fin og god mann som du sier...så er jeg ganske sikker på at han vil bli glad i barnet sitt og aldri angre på at dere valgte å beholde det. Han vil antakelig ikke sørge om valget blir abort. Det er min personlige mening. Jeg tror det generelt er vanskelig for menn å få et forhold til en så liten spire. Du derimot kjenner det jo allerede på kroppen. Så jeg tror du kanskje vil bli alene om evt. sorg....og kanskje også litt alene i svangerskapet (iallefall i begynnelsen). Men det er du kanskje allerede forberdt på...?

Det er iallefall viktig at du ikke lar deg "presse" til noe!! Lurer også på om du vil bli litt bitter på mannen din i ettertid hvis dere velger abort? Han vil kanskje være i stand til å legge det raskt bak seg....mens du sørger og må bære det helt alene.

Dette var bare noen tanker fra meg. Har tenkt så mye på deg i dag og du har vært med i mine bønner. Det er et ekstremt vanskelig valg du står overfor. Og jeg forstår deg uansett hva du måtte velge. Beste hilsen

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Du har mye å tenke på nå.

Jeg ser du begynner å bli sint på mannen din og det er forståelig.

Jeg tror jeg ville ha stilt han noen spørsmål.

Jeg forstår det slik at han ikke har egne barn.

Vil han være sikker på at valget føles riktig for han om 5-10-20 år?

Vil han da være like fornøyd over å ikke ha et eget barn? Kan han komme til å angre på at han forkastet den eneste sjangsen han hadde?

Er du motivert for småbarn til du er langt opp i 50-årene.

Begynne på nytt med frakting til barnehage. Begynne på nytt med småskolebarn, leksehjelp og alt som hører med?

Babytiden er en koselig tid, men det kommer mange år etter som krever enda mer.

Men dette vet du jo som har barn og du har sikkert tenkt gjennom dette.

Det store spørsmålet blir vel da om du vil ta risikoen på at du kanskje vil måtte ta den største delen av jobben alene.

Jeg føler et vell av følelser, de svinger og svinger. I sta var jeg sint og krevde at han tenkte på alt, sa at han ikke hadde rett til å tillate seg å stagnere der han er nå.

Samtidig så sto vi nå for litt siden og smilte forelsket til hverandre og spøkte med en på besøk mens vi satt opp trampolina.

Så dette svinger virkelig.

Han har ikke egne barn, men sier han liksom ikke ser poenget med det. At det eneste poenget må være å en dag se at de har skikket seg, at de jobber og lever et ordentlig liv.

Samtidig så er han jo en veldig flink stefar for mine, og spøker og kjører dem hit og dit mer enn meg.

Han har alltid synes om barn, men kun på låns. Det har vært deilig å kunne gå derfra igjen.

Muligens går ting såpass stålende med mine barn fordi de er så "snille" og forde de er borte i ny og ne, jeg vet ikke.

De "negative" tankene jeg har går på alt det du skisser opp. Å vite at nå følger mange år med spebarnstid, sykdom og våkennetter, barnehage, skolestart, og det ender opp med ennå et barn som man gjerne vil skal skikke seg og ha det trygt og godt.

Det er ting som skremmer meg, men jeg ligger jo liksom midt på og vipper jeg da, så om mannen min hadde vært veldig positiv så hadde jo jeg vokst meg til å lage problemene til ingen ting eller til små.

Jeg er vel nesten reddere for å sitte alene en dag og vite at jeg tok vekk et barn, for hva, enn å sitte alene med ansvaret for det.

Det som skremmer meg er om han ikke skal klare å vokse seg inn i rollen og bebreide meg hver gang det røyner på med våkennetter osv.

At jeg ikke skal tøre å si: "gidder du ta h*n nå for nå er jeg sliten"

At han skal tenke at det får jeg ordne selv siden jeg fikk mitt valg gjennom.

Har vel innerst inne vanskelig for å se at det kan bli sånn siden han er fantastisk til å stille opp nå og forde han er et godt menneske tvert igjennom, men redselen og dumme tanker er nå der i denne tiden.

Setter stor pris på at du ønsker å belyse flere sider av saken, takk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

For en vanskelig situasjon, synes synd på deg!

Hvis han er en flott stefar og følger opp ungene dine med glede, kan jeg ikke tenke meg muligheten av at han ikke ville bli glad i egen unge, og glede seg med deg hvis dere bare først får bestemt dere for å gjennomføre det...

Lykke til med valget! (uansett hva beslutningen blir)

Tusen takk for støtten. Du har mest trolig rett, han ville nok helt klart blitt en god far for sitt eget barn også om vi bare hadde klart å komme dit.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Jeg har et svært ønsket knøtt i magen selv. Jeg ser du skriver at vi som vil ha barn ikke trenger å svare, men jeg vil gjerne kommentere likevel.

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, vi er for det første langt yngre og barnet er så ønsket som det er mulig. Jeg misunner det slett ikke situasjonen du er i nå, og om dere velger abort, så er du ikke et forferdelig menneske likevel. Jeg kan godt skjønne at det er et alternativ for dere.

Etter det jeg har lest, så koker det hele ned til tre ting:

1) Vil mannen din gå fra deg om du beholder barnet.

2) Vil han bli glad i barnet om dere bærer det fram?

3) Orker du selv å gå gjennom en abort.

Det er helt umulig å råde dere til noe. Som alle vet, så trengs det to for å danse tango, og selv om det går an å ta abort betyr ikke det at det er en lettvinn løsning. Heldig du som har en mann som faktisk forstår det.

Et barn har en for livet, men en må faktisk også leve med avgjørelsen om eventuell abort også.

Håper dere finner frem til den avgjørelsen som er riktig for dere.

Det er klart jeg setter pris på svaret fra deg. Når jeg skrev at de som ønsket seg barn og prøvde å få barn ikke skulle lese det så var det for å skåne dem.

Det må være fryktelig sårt og provoserende å lese mine innlegg for mennesker som selv gjerne ville hatt noen.

At jeg ikke ønsket "stygge" svar var helt enkelt fordi jeg er veldig sårbar akkurat nå og nok ikke kan diskutere i denne tråden som i en annen tråd av annen art. Det er liksom sårt nok og kan vel ikke bli værre.

Ennå mer dårlig samvittighet og sorte stunder hjelper ikke på en avgjørelse for å si det sånn.

1) Vil mannen din gå fra deg om du beholder barnet.

Nei, det vil han ikke. Han sier at han så klart er villig til å ta ansvar for det han har vært med på å gjøre. At siden han ikke ville ha barn så skulle han hatt sterilisert seg for lenge siden. Når han nå ikke har fått somlet seg til det og gjort meg gravid så stiller han opp.

Det er bare så vondt at han ikke ser et bitte lite lysglimt, litt stolthet i å ha lagd et barn. I steden så sier han at han ikke synes så godt om seg selv at han ønsker å lage fler av seg.

Det sa jeg selvsakt fra at var noe av det dummeste jeg har hørt. Mannen er da et ordentlig godt menneske.

2) Vil han bli glad i barnet om dere bærer det fram?

Det vil han vel antagelig bli. Det vondt kan jo være at han kan føle at det er mest mitt ansvar siden han var helt imot og at det vil gå utover meg på tider da kanskje barnet krever mer og jeg er sliten.

Et annet alternativ er jo at han smelter totalt og snur helt om og faktisk lar barnet gå foran alt og alle. Ikke helt en drømmesituasjon det heller kanskje når en tenker over det.

3) Orker du selv å gå gjennom en abort.

Jeg gjør det hvis jeg føler at "det er verdt det" for å bruke et så forderdelig ord om dette. Hvis jeg for eksempel føler at den avgjørelsen er til det beste for de barna vi har nå og for familien så må jeg liksom det.

Men jeg er en hard person, og vil nok straffe meg selv med å lide meg igjennom uten smertestillende for eksempel. For å la meg selv lide mest mulig og ikke komme meg lett igjennom, enn hvor grotesk eller dumt det høres ut.

Jeg er veldig glad for at han ser alvoret i en abort, han hadde med glede byttet med meg. Kanskje bør han lese noen historier fra de som har vært gjennom det også for virkelig vite hva vi skal igjennom.

Du har rett, samme hvilket valg en tar så er det et valg som vi må leve med resten av livet. Han klarer det nok meget bedre enn meg.

Tusen takk for innspill og støtte cecily.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Dorthe

Jeg kan ikke hjelpe deg dessverre, det kan ingen, men er du villig til å la mange av drømmene dine gå tapt fordi du skal være foreldre i 18 år til?

Jeg synes kanskje det er en god måte å resonere seg fram til den riktige løsningen.

Minstemannen min var skikkelig planlagt han altså, jeg angrer selvfølgelig ikke et øyeblikk på at jeg fikk ham men jeg ser også hva jeg går glipp av.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Kjære deg!!

Nå har jeg lest det aller meste som du selv har skrevet + kommentarene du har fått. Jeg synes det virker som du aller helst vil beholde barnet. Og at du skulle ønske at du hadde mannen din med på det.

Om han er en så fin og god mann som du sier...så er jeg ganske sikker på at han vil bli glad i barnet sitt og aldri angre på at dere valgte å beholde det. Han vil antakelig ikke sørge om valget blir abort. Det er min personlige mening. Jeg tror det generelt er vanskelig for menn å få et forhold til en så liten spire. Du derimot kjenner det jo allerede på kroppen. Så jeg tror du kanskje vil bli alene om evt. sorg....og kanskje også litt alene i svangerskapet (iallefall i begynnelsen). Men det er du kanskje allerede forberdt på...?

Det er iallefall viktig at du ikke lar deg "presse" til noe!! Lurer også på om du vil bli litt bitter på mannen din i ettertid hvis dere velger abort? Han vil kanskje være i stand til å legge det raskt bak seg....mens du sørger og må bære det helt alene.

Dette var bare noen tanker fra meg. Har tenkt så mye på deg i dag og du har vært med i mine bønner. Det er et ekstremt vanskelig valg du står overfor. Og jeg forstår deg uansett hva du måtte velge. Beste hilsen

Tusen takk for rørende ord AnnaSara, og for ord som jeg selv kjente igjen.

Mannen min vil nok takle aborten ganske bra, han vil ha dårlig samvittighet de gangene jeg har det vondt, og han sier at skal jeg blir ødelagt av det så er det et uaktuellt alternativ.

Men blir det slik så vil han nok komme over det relativt raskt og ja, jeg kan nok komme til, iallefall innimellom, å føle bitterhet.

Kanskje spesiellt de gangene jeg har det litt tøft og han er smilende og blid.

Jeg er også redd for å få et barn nå, jeg tipper liksom frem og tilbake på midten. Men siden det for meg er et enormt valg å ta, det å ta abort, så er det nok mye enklere å finne positive ting på den andre siden.

Jeg er redd for å bære det frem, men livredd for å ta abort, aller helst ville jeg ikke vært i denne situasjonen men det lar seg jo ikke gjøre noe med.

Hvis vi bærer frem barnet så vil han nok være nervøs hele svangerskapet, han er veldig redd for at noe skal være galt med barnet. Det ville nok blitt hyppige ultralyder.

Og mer nervøs far på føden vil nok ikke finnes.

Men jeg har jo håp om at han skal vokse seg inn i situasjonen da om det er dette vi velger, slik at vi i enden begge kan glede oss over det som skjer.

Mest av alt ønsker jeg jo at han skal være veldig glad, og en støtte og stolt far under svangerskap, fødsel og tiden etterpå.

At vi begge kan se på utfordringene som ting vi godt klarer å håndtere.

Tusen takk for at du har latt meg/oss være med deg i tankene i dag, jeg setter svært stor pris på all varmen jeg kjenner så godt fra dere.

Jeg vil fortsette å skrive slik at de av dere som vil kan vite hvordan ting blir, hvordan det er å gå gjennom det vi bestemmer oss for å gå igjennom.

Det fortjener dere forde dere har vist slik en enorm sympati og forståelse, og det er også noe jeg svært gjerne vil selv.

Det er ubeskrivelig viktig for meg det dere gir meg, noen ganger er jeg så voldsomt sår, det gjør så fryktelig vondt inni meg at jeg er fristet til å ringe og bestille time til abort bare for å slippe å lide mer, men det er et valg da basert på feil grunnlag så det vil jeg svært gjerne unngå selvsakt.

Og det er vondt å kjenne graviditeten slik jeg gjør, det minner meg hele tiden på hva som er i gjerde, jeg får ikke fri tra tankene et minutt.

Så tusen takk igjen AnnaSara.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Jeg kan ikke hjelpe deg dessverre, det kan ingen, men er du villig til å la mange av drømmene dine gå tapt fordi du skal være foreldre i 18 år til?

Jeg synes kanskje det er en god måte å resonere seg fram til den riktige løsningen.

Minstemannen min var skikkelig planlagt han altså, jeg angrer selvfølgelig ikke et øyeblikk på at jeg fikk ham men jeg ser også hva jeg går glipp av.

Takk for tanken dine Dorthe.

Det du sier skremmer meg, jeg er ikke hundre prosent sikker jeg heller på om motivasjonen og kreftene er det for et barn til.

Men hadde jeg bare følt det helt den vegen at det var feil så hadde jo saken vært så mye enklere.

Ikke enkel selvsakt, men enklere. Da hadde jeg iallefall følt at avgjørelsen var riktig og da hadde den sikkert vært enklere å leve med.

Takk igjen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
cecily

Tusen takk for rørende ord AnnaSara, og for ord som jeg selv kjente igjen.

Mannen min vil nok takle aborten ganske bra, han vil ha dårlig samvittighet de gangene jeg har det vondt, og han sier at skal jeg blir ødelagt av det så er det et uaktuellt alternativ.

Men blir det slik så vil han nok komme over det relativt raskt og ja, jeg kan nok komme til, iallefall innimellom, å føle bitterhet.

Kanskje spesiellt de gangene jeg har det litt tøft og han er smilende og blid.

Jeg er også redd for å få et barn nå, jeg tipper liksom frem og tilbake på midten. Men siden det for meg er et enormt valg å ta, det å ta abort, så er det nok mye enklere å finne positive ting på den andre siden.

Jeg er redd for å bære det frem, men livredd for å ta abort, aller helst ville jeg ikke vært i denne situasjonen men det lar seg jo ikke gjøre noe med.

Hvis vi bærer frem barnet så vil han nok være nervøs hele svangerskapet, han er veldig redd for at noe skal være galt med barnet. Det ville nok blitt hyppige ultralyder.

Og mer nervøs far på føden vil nok ikke finnes.

Men jeg har jo håp om at han skal vokse seg inn i situasjonen da om det er dette vi velger, slik at vi i enden begge kan glede oss over det som skjer.

Mest av alt ønsker jeg jo at han skal være veldig glad, og en støtte og stolt far under svangerskap, fødsel og tiden etterpå.

At vi begge kan se på utfordringene som ting vi godt klarer å håndtere.

Tusen takk for at du har latt meg/oss være med deg i tankene i dag, jeg setter svært stor pris på all varmen jeg kjenner så godt fra dere.

Jeg vil fortsette å skrive slik at de av dere som vil kan vite hvordan ting blir, hvordan det er å gå gjennom det vi bestemmer oss for å gå igjennom.

Det fortjener dere forde dere har vist slik en enorm sympati og forståelse, og det er også noe jeg svært gjerne vil selv.

Det er ubeskrivelig viktig for meg det dere gir meg, noen ganger er jeg så voldsomt sår, det gjør så fryktelig vondt inni meg at jeg er fristet til å ringe og bestille time til abort bare for å slippe å lide mer, men det er et valg da basert på feil grunnlag så det vil jeg svært gjerne unngå selvsakt.

Og det er vondt å kjenne graviditeten slik jeg gjør, det minner meg hele tiden på hva som er i gjerde, jeg får ikke fri tra tankene et minutt.

Så tusen takk igjen AnnaSara.

Hva om du faktisk bestiller time, og kjenner på følelsen det gir deg/dere?

Det går an å avlyse om du ikke ønsker å gjennomføre en abort likevel.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest gunillen

Kjære deg, du har helt rett. Om min mann hadde vært positiv til dette her så hadde mine betenkligheter bleknet og alt hadde ligget til rette for at dette kunne blitt en veldig positiv ting i livet vårt.

Vi har plass, økonomi, kjærlighet.

Min mann prøver å tenke positivt, men klarer det desverre ikke. Jeg sa til ham i sta: "du har alltid hatt for deg at du ikke ville bli gammel, og det skjønner jeg fordi jeg selv har tenkt slik siden jeg var veldig ung".

"Men hva om vi begge blir både 80 og 90 år gammel, hvor mange år synes vi det er stas å ha den friheten at man jobber når man vil med hva man vil"?

"Kanskje vi faktisk vil synes det er fryktelig stusselig etter en femten, tyve år"

Men han mente at å slutte å jobbe ikke var det samme som å sitte i ro, da kunne man jobbe et par måneder ved ønske og utover det kan man ordne litt i skogen og pusle med annet rundt omkring.

Han er altså så innprentet i det livet han har sett for seg at han har vanskeligheter med å se at livet kan være bra selv om det ble anneledes.

Siden han er så fantastisk flink til å stille opp for de barna vi har, som jo egentlig er mine, så kan jeg heller ikke skjønne hvilket meransvar det kan bli med et eget.

Han vil jo stille opp for alle våre barn ved problemer og behov ellers, det blir jo bare det samme med dette liksom.

Takk for svar.

Jeg tenker at siden du nå først er blitt gravid, og du ønsker barnet, men du ønsker også å ta hensyn til din mann.. det ser nesten ut som om du risikerer mer ved å ta abort enn ikke å gjøre det, i og med at en abort mest sannsynlig vil gå veldig inn på deg (du ønsker barnet) mens mannen din ikke har de samme følelsene.

Du vet ikke hvordan du vil reagere etter en abort, kanskje vil du innerst inne aldri tilgi deg selv (eller ham), og dette kan gå ut over forholdet deres.

Om dere så får barnet, vil han nok aldri "angre" på det. Om det mot formodning skulle gå utover forholdet deres ville dere kanskje ikke tålt en abort heller..?

Vanskelig situasjon, som uansett valg kan få store konsekvenser, men du sier jo at det er mannen som er tilbakeholden her, samt tankene om å være gamle/evige foreldre. Ting blir ikke alltid som man planlegger, og i dette tilfellet er det i mine øyne fler ting som taler for å beholde barnet enn mot.

Jeg håper du leser dette som det er ment; i absolutt vennlighet. Likevel vil jeg ikke bruke mitt vanlige nick.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Hva om du faktisk bestiller time, og kjenner på følelsen det gir deg/dere?

Det går an å avlyse om du ikke ønsker å gjennomføre en abort likevel.

Det har mannen min nevnt, at kanskje det er han som da får panikk og bakker ut, at vi faktisk ikke vet hvordan vi kommer til å reagere på hverken det ene eller det andre.

Han føler seg mørbanket, sliten og tom som om han ikke skulle ha sovet på et par dager. Han sliter jo han og.

Det har vært skikkelig deilig nå, vi hadde besøk av en som graver litt for oss på tomta og da satt vi og snakket og lo i vel et kvarter.

Et kvarter hvor alt var glemt, det var helt skjønt med en slik liten pause.

Kanskje blir alt lettere når et valg endelig er tatt, jeg vet ikke.

Jeg har lurt på å viser ham historier fra jenter som har gjennomgått abort, og å vise ham bilder av barnet den størrelse og utseende det har nå og i de første uker, men jeg føler ikke helt jeg kan det forde det er å presse.

Rart, en skal liksom alltid skåne andre.

Takk for tipset cecily, slettes ikke sikkert det er så dumt.

Ha en fin kveld med dine.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest KariKruskakli

Tusen takk for rørende ord AnnaSara, og for ord som jeg selv kjente igjen.

Mannen min vil nok takle aborten ganske bra, han vil ha dårlig samvittighet de gangene jeg har det vondt, og han sier at skal jeg blir ødelagt av det så er det et uaktuellt alternativ.

Men blir det slik så vil han nok komme over det relativt raskt og ja, jeg kan nok komme til, iallefall innimellom, å føle bitterhet.

Kanskje spesiellt de gangene jeg har det litt tøft og han er smilende og blid.

Jeg er også redd for å få et barn nå, jeg tipper liksom frem og tilbake på midten. Men siden det for meg er et enormt valg å ta, det å ta abort, så er det nok mye enklere å finne positive ting på den andre siden.

Jeg er redd for å bære det frem, men livredd for å ta abort, aller helst ville jeg ikke vært i denne situasjonen men det lar seg jo ikke gjøre noe med.

Hvis vi bærer frem barnet så vil han nok være nervøs hele svangerskapet, han er veldig redd for at noe skal være galt med barnet. Det ville nok blitt hyppige ultralyder.

Og mer nervøs far på føden vil nok ikke finnes.

Men jeg har jo håp om at han skal vokse seg inn i situasjonen da om det er dette vi velger, slik at vi i enden begge kan glede oss over det som skjer.

Mest av alt ønsker jeg jo at han skal være veldig glad, og en støtte og stolt far under svangerskap, fødsel og tiden etterpå.

At vi begge kan se på utfordringene som ting vi godt klarer å håndtere.

Tusen takk for at du har latt meg/oss være med deg i tankene i dag, jeg setter svært stor pris på all varmen jeg kjenner så godt fra dere.

Jeg vil fortsette å skrive slik at de av dere som vil kan vite hvordan ting blir, hvordan det er å gå gjennom det vi bestemmer oss for å gå igjennom.

Det fortjener dere forde dere har vist slik en enorm sympati og forståelse, og det er også noe jeg svært gjerne vil selv.

Det er ubeskrivelig viktig for meg det dere gir meg, noen ganger er jeg så voldsomt sår, det gjør så fryktelig vondt inni meg at jeg er fristet til å ringe og bestille time til abort bare for å slippe å lide mer, men det er et valg da basert på feil grunnlag så det vil jeg svært gjerne unngå selvsakt.

Og det er vondt å kjenne graviditeten slik jeg gjør, det minner meg hele tiden på hva som er i gjerde, jeg får ikke fri tra tankene et minutt.

Så tusen takk igjen AnnaSara.

"Hvis vi bærer frem barnet så vil han nok være nervøs hele svangerskapet, han er veldig redd for at noe skal være galt med barnet"

Kanskje det er dette han er aller mest redd for, når det kommer til stykket?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...