Jump to content
Sign in to follow this  
Guest eldre foreldre

Tanker på dag fire.

Recommended Posts

Guest eldre foreldre

Jeg tenker at siden du nå først er blitt gravid, og du ønsker barnet, men du ønsker også å ta hensyn til din mann.. det ser nesten ut som om du risikerer mer ved å ta abort enn ikke å gjøre det, i og med at en abort mest sannsynlig vil gå veldig inn på deg (du ønsker barnet) mens mannen din ikke har de samme følelsene.

Du vet ikke hvordan du vil reagere etter en abort, kanskje vil du innerst inne aldri tilgi deg selv (eller ham), og dette kan gå ut over forholdet deres.

Om dere så får barnet, vil han nok aldri "angre" på det. Om det mot formodning skulle gå utover forholdet deres ville dere kanskje ikke tålt en abort heller..?

Vanskelig situasjon, som uansett valg kan få store konsekvenser, men du sier jo at det er mannen som er tilbakeholden her, samt tankene om å være gamle/evige foreldre. Ting blir ikke alltid som man planlegger, og i dette tilfellet er det i mine øyne fler ting som taler for å beholde barnet enn mot.

Jeg håper du leser dette som det er ment; i absolutt vennlighet. Likevel vil jeg ikke bruke mitt vanlige nick.

Selvsakt leser jeg ditt svar på en positiv måte, jeg har ikke reagert på noen av svarene jeg har fått.

Det er svært vanskelig for meg, det er jo ikke lettere for dere som ser saken utenfra heller, og dere evner jo kanskje å se ting som vi som er midt inni det ikke ser.

Så tusen takk for svaret ditt gunillen, helt greit for meg at du ikke bruker vanlig nick, det har ingen betydning for meg, dine ord har.

Du har nok litt rett i det du skriver, sjangsene er nok kanskje en smule større for at ting kan ordne seg til det beste ved å velg å bære frem. Antagelig er det det.

Det som skremmer litt er jo hvordan jeg selv skal takle tiden som kommer siden jeg jo også er redd for dette hvis jeg ikke klarer å få min mann til å støtte meg.

Håper ikke svaret ble rotete, jeg er veldig sliten så tankene svømmer litt vel mye nå.

Men uansett, tusen takk for innspill, jeg setter like stor pris på ditt svar som på alle de andres som har brydd seg med å skrive til meg.

Ha en riktig så fin kveld med dine.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest eldre foreldre

"Hvis vi bærer frem barnet så vil han nok være nervøs hele svangerskapet, han er veldig redd for at noe skal være galt med barnet"

Kanskje det er dette han er aller mest redd for, når det kommer til stykket?

Han har nok mange redsler og tanker han kanskje ikke klarer å sette ord på.

Han fikk seg jo til å si at han var synes han var så lite å være stolt av selv at det ikke akkurat var positivt å lage fler av ham.

Han har da gjort sine feil, men det har da vi alle. Han er usedvanlig snill, tolerant og et tvert igjennom godt menneske.

Så ja, det er nok kanskje redsler for både det ene og det andre som kan bidra sterkt til hans valg.

Men inntil han kommer til meg med dem så får jeg ikke hjulpet ham, desverre.

Ha en fin kveld med dine KrusKakli.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest gunillen

Selvsakt leser jeg ditt svar på en positiv måte, jeg har ikke reagert på noen av svarene jeg har fått.

Det er svært vanskelig for meg, det er jo ikke lettere for dere som ser saken utenfra heller, og dere evner jo kanskje å se ting som vi som er midt inni det ikke ser.

Så tusen takk for svaret ditt gunillen, helt greit for meg at du ikke bruker vanlig nick, det har ingen betydning for meg, dine ord har.

Du har nok litt rett i det du skriver, sjangsene er nok kanskje en smule større for at ting kan ordne seg til det beste ved å velg å bære frem. Antagelig er det det.

Det som skremmer litt er jo hvordan jeg selv skal takle tiden som kommer siden jeg jo også er redd for dette hvis jeg ikke klarer å få min mann til å støtte meg.

Håper ikke svaret ble rotete, jeg er veldig sliten så tankene svømmer litt vel mye nå.

Men uansett, tusen takk for innspill, jeg setter like stor pris på ditt svar som på alle de andres som har brydd seg med å skrive til meg.

Ha en riktig så fin kveld med dine.

Jeg mente egentlig å understreke at jeg ikke ønsker å påvirke deg til det ene eller det andre, var redd det kunne virke sånn. Jeg ser at dette er et ufattelig dilemma.

Jeg må likevel få si at jeg har en sterk følelse av at dere (i hovedsak du) kommer til å sitte igjen med flere ubesvarte spørsmål dersom dere velger abort, enn dersom barnet får leve opp. På den annen side vil det være mye mer jobb med barnet dersom dere velger å få det. Men hva er "verst"?

Ja, det kan ingen vite. Frøet er sådd, og du ønsker egentlig å beholde det. Han vil ikke. Så for å være banal så er han i "mindretall" for å si det sånn. Men dette er ikke noe regnestykke, det har masse nyanser.

Jeg forstår så veldig godt tankene dine om at det vil bli ditt ansvar å stå opp hver natt barnet gråter, fordi det var "ditt valg" å få barnet. Osv. Men det virker som dere har svært god kommunikasjon, så jeg tror dere klarer å bli enige om at debatten få/ikke få barnet er over når valget først er tatt.

I prinsippet heller jeg mot at dersom to foreldre er uenige om å beholde et barn, så er det verre å ta abort enn å beholde, dersom ingenting i omstendighetene sier at det er feil å få barnet. Og du sier såvidt jeg kan se, at mannen din har uklare motargumenter, om jeg ikke har misforstått deg?

Til sist må jeg enda en gang si at jeg ikke har noen hensikt om å påvirke deg til det ene eller det andre. Så må jeg også passe meg for å være så innbilds at jeg tror jeg kan påvirke noen til noe som helst..... ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Paloma

Hei, mitt første svar til deg, har ikke lest alle innleggene dine tror jeg, men har lest hele denne tråden.

Det som slår meg er at mannen din nå reagerer som mange 'førstegangsfedre', selv om han har hatt dine barn til låns. Jeg kjenner igjen reaksjonen hos min mann, tankene om at han ikke er bra nok, at livet blir så annerledes etc. Vårt første barn var ikke planlagt, så vi gikk gjennom mange blandede følelser. Det var ganske skremmende. Kanskje du ikke reagerer sånn nå fordi du har vært gjennom det før, og vet hvor glad du blir i barnet når det først kommer.

For noen måneder siden gjorde vi så dette igjen, ble gravide uten at vi ville det, denne gangen passet det dårlig mht jobb, og vi hadde allerede to ganske små barn - vi hadde noen uker der vi var ganske nedfor, selv om vi hadde bestemt oss for å beholde barnet. Nå har jeg 6 uker igjen av svangerskapet, og er fortsatt ikke vill av begeistring, men nå har faktisk min mann kommet på banen og er nesten mer opptatt av graviditeten enn jeg er.

Nå er det jo slik at din situasjon er unik, og derfor er mine erfaringer ikke så relevante, men jeg ville nå bare si at jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine..

Til slutt vil jeg si at jeg tror storesøsken sjelden bærer nag til en ny baby, selv om de kanskje syns det er flaut i begynnelsen, tror jeg nok de vil bli glad i den lille, og at den nye babyen også vil bli til berikelse for dem.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Jeg mente egentlig å understreke at jeg ikke ønsker å påvirke deg til det ene eller det andre, var redd det kunne virke sånn. Jeg ser at dette er et ufattelig dilemma.

Jeg må likevel få si at jeg har en sterk følelse av at dere (i hovedsak du) kommer til å sitte igjen med flere ubesvarte spørsmål dersom dere velger abort, enn dersom barnet får leve opp. På den annen side vil det være mye mer jobb med barnet dersom dere velger å få det. Men hva er "verst"?

Ja, det kan ingen vite. Frøet er sådd, og du ønsker egentlig å beholde det. Han vil ikke. Så for å være banal så er han i "mindretall" for å si det sånn. Men dette er ikke noe regnestykke, det har masse nyanser.

Jeg forstår så veldig godt tankene dine om at det vil bli ditt ansvar å stå opp hver natt barnet gråter, fordi det var "ditt valg" å få barnet. Osv. Men det virker som dere har svært god kommunikasjon, så jeg tror dere klarer å bli enige om at debatten få/ikke få barnet er over når valget først er tatt.

I prinsippet heller jeg mot at dersom to foreldre er uenige om å beholde et barn, så er det verre å ta abort enn å beholde, dersom ingenting i omstendighetene sier at det er feil å få barnet. Og du sier såvidt jeg kan se, at mannen din har uklare motargumenter, om jeg ikke har misforstått deg?

Til sist må jeg enda en gang si at jeg ikke har noen hensikt om å påvirke deg til det ene eller det andre. Så må jeg også passe meg for å være så innbilds at jeg tror jeg kan påvirke noen til noe som helst..... ;)

Du skriver klart og fornuftig. Og jeg tar ingen innlegg som påvirkning. Dvs. naturlig nok så vil det være en god del av dere som vi "helle sterkere" mot det ene eller det andre, og det er da veldig naturlig.

Alikavel så vet jeg at det er vårt valg og at det selvsakt må tas basert på hva som skjer her hos oss.

Så ikke vær redd for det. Det er faktisk litt godt å se argumenteringen enten de heller hit eller dit, det kan kanskje få en selv til å tenke på ting en ikke har tenkt på før.

Så jeg tar imot dine inlegg på ikke annet en tvert igjennom godt måte, og takker mye for at du ønske å svare.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Hei, mitt første svar til deg, har ikke lest alle innleggene dine tror jeg, men har lest hele denne tråden.

Det som slår meg er at mannen din nå reagerer som mange 'førstegangsfedre', selv om han har hatt dine barn til låns. Jeg kjenner igjen reaksjonen hos min mann, tankene om at han ikke er bra nok, at livet blir så annerledes etc. Vårt første barn var ikke planlagt, så vi gikk gjennom mange blandede følelser. Det var ganske skremmende. Kanskje du ikke reagerer sånn nå fordi du har vært gjennom det før, og vet hvor glad du blir i barnet når det først kommer.

For noen måneder siden gjorde vi så dette igjen, ble gravide uten at vi ville det, denne gangen passet det dårlig mht jobb, og vi hadde allerede to ganske små barn - vi hadde noen uker der vi var ganske nedfor, selv om vi hadde bestemt oss for å beholde barnet. Nå har jeg 6 uker igjen av svangerskapet, og er fortsatt ikke vill av begeistring, men nå har faktisk min mann kommet på banen og er nesten mer opptatt av graviditeten enn jeg er.

Nå er det jo slik at din situasjon er unik, og derfor er mine erfaringer ikke så relevante, men jeg ville nå bare si at jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine..

Til slutt vil jeg si at jeg tror storesøsken sjelden bærer nag til en ny baby, selv om de kanskje syns det er flaut i begynnelsen, tror jeg nok de vil bli glad i den lille, og at den nye babyen også vil bli til berikelse for dem.

Tusen takk for din historie Paloma.

Selv om hver en situasjon er unik så setter jeg veldig stor pris på å høre om andres erfaringer, og meninger.

Din historie er litt spesiell, for du sier at du ennå ikke er vill av begeistring, det får meg til å "kjenne meg igjen" og å føle at jeg kanskje ikke er helt unormal, det er godt å lese, selv om det kanskje ikke er helt godt for deg å ha det sånn, at ikke alt bør være rosenrødt når det kommer et barn.

Det gir meg en følelse av at det er lov å føle litt usikkerhet også.

Så ditt innlegg ble litt spesiellt for meg. Tusen takk for støtte og sympati, og lykke til selv fremover.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Goldy79

Jeg skjønner deg meget godt, selv om jeg ikke akkurat er i den situasjonen selv at barnet er hundre prosent ønsket heller fra min side.

Eller, som sakt tidligere så ser jeg meget vel de store utfordringene det tross alt er.

Det er sterkt å lese at du ville være villig til å gå fra mannen din i en satt situasjon, slikt har jeg også tenkt i alle år.

Men nå som jeg endelig "har funnet total lykke" både for barna mine og meg selv så er ting plutselig ikke så enkelt lenger.

Jeg har jo allerede ansvaret for de barna jeg har, for at de skal ha det så godt, trygt og fint som mulig.

Det ville på en måte blitt som å velge mellom barna liksom.

Vel, er jo ikke helt den situasjonen her da.

Tusen takk for ordene dine, og at du ville dele tankene dine med meg.

Hei. Har tenkt mykje på deg i det siste...

Kossen går det med deg/dåke?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest følger med skjønner jeg?

Hei. Har tenkt mykje på deg i det siste...

Kossen går det med deg/dåke?

Kanskje du bør oppdatere deg litt ettersom eldre foreldre nå har tatt abort og skrevet FLERE innlegg,helt til Tanker på dag 11 osv.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Goldy79

Kanskje du bør oppdatere deg litt ettersom eldre foreldre nå har tatt abort og skrevet FLERE innlegg,helt til Tanker på dag 11 osv.

Kvifor er du så hissig då?

Det var no berre eit spørsmål!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest eldre foreldre

Hei. Har tenkt mykje på deg i det siste...

Kossen går det med deg/dåke?

Hei Goldy79.

Så rørende å lese at du ikke har glemt meg/oss tross mitt fravær her inne.

Hvordan det går med meg/oss, ja si det. Vil vel si at det er to sider i livet mitt pr i dag.

Skal prøve å forklare.

Vi tar den "positive" først. Fysisk så har vel ting gått så bra som det overhode kan. Halvannen uke etter inngrepet så er kroppen helt som før. Ingen blødninger, magen helt flat, ingen kvalme eller noe som helst annet som kan "minne" om det som har vært.

Har fått tilbud om videre vikariat på jobben til en meget god lønn, de er strålende fornøyde med min innsats.

Mannen min hjelper meg med å tippe litt på fotball om dagene, for engasjementet og inntekt, og jeg har vunndet noen tusenlapper på det.

Forholdet oss imellom er strålende, forelskede, lekne, lystne, i det hele tatt.

Ungene våre har det toppers, er i storform, friske, blide, fornøyde.

Så sånn sett har livet vært mer positivt og lettere enn på lenge.

Men, det er et stort men. Jeg har klart å "glemme" det som har hendt i stor grad. Det er som om jeg ikke vil, klarer, ønsker å godta at det har skjedd, og at det har skjedd meg.

Første uken tenkte jeg så godt som ikke på det, det var veldig merkelig, men jeg har hatt på følelsen av at det toppet seg psykisk og at det er en nektelsesprosess. Og mulig har jeg rett.

I det siste så har jeg nemmelig tenkt mer på det, og selv om jeg fremdeles klarer å "dytte det bort" så klarer jeg i en liten stund å kjenne skremmende følelser. Panikk, sorg, redsel, tristhet. Jeg ville vært 7 uker og 5 dager på veg i dag.

Jeg er et veldig sterkt menneske, med store resurser. Tross meget store og vanskelig utfordringer i livet står jeg stødig på to ben i dag. Det er nok det som har "reddet" meg også nå. Jeg evner å skyve ting fra meg for å gå videre som best jeg kan.

Det som skremmer meg er om jeg ikke vil klarer dette over tid, at jeg en dag skal få reaksjonen på det som har skjedd og at ting da skal rase for meg. Jeg vet ikke om jeg psykisk vil klare å være så sterk som nå over tid. Det gjenstår å se.

Mannen min fikk time til sterilisering og bare det i seg var en stor påminnelse, det var faktisk vanskelig å takle. Vi skal dit nå på mandag og jeg lurer på hvordan det blir følelsesmessig.

Så kjære Goldy79, sånn med en gang ser alt helt perfekt ut, jeg vil nok ikke vite før over tid hvordan ting virkelig vil være. Jeg håper vi klarer å fortsette i det sporet vi er nå slik at ting blekner over tid og at vi lever lykkelige med den avgjørelsen vi har tatt.

Men jeg var ikke hundre prosent sikker da jeg gjorde det og jeg er ikke det nå heller. Jeg tror svært mange av oss er "mammaer" okke som når vi blir gravide, og vi ønsker at våre partnere skal være stolte av oss, følge oss i graviditeten, være glade i oss og barna. Det er vondt når det ikke blir helt sånn.

Men tid leger sår heter det, jeg håper det stemmer, spesiellt med tanke på termintiden.

Ellers så takker jeg dypt for at livet ser ut til å være snillt mot meg for tiden, det hjelper, og slik har det ikke vært på svært lenge. Det gir meg håp om at det nå kanskje er min tur til å få slappe av og nyte dagene med de jeg er glad i uten for store forstyrrelser og utfordringer.

Tusen takk for tankene Goldy79. Håper livet farer godt med deg og dine.

Varm hilsen fra meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Goldy79

Hei Goldy79.

Så rørende å lese at du ikke har glemt meg/oss tross mitt fravær her inne.

Hvordan det går med meg/oss, ja si det. Vil vel si at det er to sider i livet mitt pr i dag.

Skal prøve å forklare.

Vi tar den "positive" først. Fysisk så har vel ting gått så bra som det overhode kan. Halvannen uke etter inngrepet så er kroppen helt som før. Ingen blødninger, magen helt flat, ingen kvalme eller noe som helst annet som kan "minne" om det som har vært.

Har fått tilbud om videre vikariat på jobben til en meget god lønn, de er strålende fornøyde med min innsats.

Mannen min hjelper meg med å tippe litt på fotball om dagene, for engasjementet og inntekt, og jeg har vunndet noen tusenlapper på det.

Forholdet oss imellom er strålende, forelskede, lekne, lystne, i det hele tatt.

Ungene våre har det toppers, er i storform, friske, blide, fornøyde.

Så sånn sett har livet vært mer positivt og lettere enn på lenge.

Men, det er et stort men. Jeg har klart å "glemme" det som har hendt i stor grad. Det er som om jeg ikke vil, klarer, ønsker å godta at det har skjedd, og at det har skjedd meg.

Første uken tenkte jeg så godt som ikke på det, det var veldig merkelig, men jeg har hatt på følelsen av at det toppet seg psykisk og at det er en nektelsesprosess. Og mulig har jeg rett.

I det siste så har jeg nemmelig tenkt mer på det, og selv om jeg fremdeles klarer å "dytte det bort" så klarer jeg i en liten stund å kjenne skremmende følelser. Panikk, sorg, redsel, tristhet. Jeg ville vært 7 uker og 5 dager på veg i dag.

Jeg er et veldig sterkt menneske, med store resurser. Tross meget store og vanskelig utfordringer i livet står jeg stødig på to ben i dag. Det er nok det som har "reddet" meg også nå. Jeg evner å skyve ting fra meg for å gå videre som best jeg kan.

Det som skremmer meg er om jeg ikke vil klarer dette over tid, at jeg en dag skal få reaksjonen på det som har skjedd og at ting da skal rase for meg. Jeg vet ikke om jeg psykisk vil klare å være så sterk som nå over tid. Det gjenstår å se.

Mannen min fikk time til sterilisering og bare det i seg var en stor påminnelse, det var faktisk vanskelig å takle. Vi skal dit nå på mandag og jeg lurer på hvordan det blir følelsesmessig.

Så kjære Goldy79, sånn med en gang ser alt helt perfekt ut, jeg vil nok ikke vite før over tid hvordan ting virkelig vil være. Jeg håper vi klarer å fortsette i det sporet vi er nå slik at ting blekner over tid og at vi lever lykkelige med den avgjørelsen vi har tatt.

Men jeg var ikke hundre prosent sikker da jeg gjorde det og jeg er ikke det nå heller. Jeg tror svært mange av oss er "mammaer" okke som når vi blir gravide, og vi ønsker at våre partnere skal være stolte av oss, følge oss i graviditeten, være glade i oss og barna. Det er vondt når det ikke blir helt sånn.

Men tid leger sår heter det, jeg håper det stemmer, spesiellt med tanke på termintiden.

Ellers så takker jeg dypt for at livet ser ut til å være snillt mot meg for tiden, det hjelper, og slik har det ikke vært på svært lenge. Det gir meg håp om at det nå kanskje er min tur til å få slappe av og nyte dagene med de jeg er glad i uten for store forstyrrelser og utfordringer.

Tusen takk for tankene Goldy79. Håper livet farer godt med deg og dine.

Varm hilsen fra meg.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, fekk mange negative svar her inne, siden det er så lenge siden. Men har liksom ikkje fått dåke ut av tankane...

Håpar dåke fortsatt får det bra og at ting ordnar seg til det beste.

Tusen Takk som sagt for at du ville dela dette med meg :-)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...