Gå til innhold

Tanker på dag fire.


Gjest eldre foreldre

Anbefalte innlegg

Gjest eldre foreldre

(Dette bør hoppes over av de som ønsker/prøver å få små!

Dette er ment for de som valgte eller ikke valgte å bli foreldre i voksen alder.)

Ja, det er dag fire, går helt i surr i dagene. Det er jo bare fire dager i dag siden jeg teste positivt.

Vi prater og prater, all tv vi pleide å kose oss med på kveldene er borte, den drinken vi satt med en og annen gang er borte, alt går på prat, prat, prat.

Desverre så kommer vi ikke lengre.

Partneren min klarer ikke å grave frem noe positivt ved å beholde barnet. Han prvøver, men klarer helt enkelt ikke. Han sier han i så veldig mange år "ikke skulle ha barn", og det antallet han så for seg som ung har han fått når han ble sammen med meg.

Han er en flott stefar og stiller virkelig bra opp for ungene, men han mener at dette jo er et ansvar under frihet siden barna drar bort i ny og ne og at jeg liksom har hovedansvar.

Han ser vanskeligheter i å fortsette de drømmer og tanker han har gjort seg opp for fremtiden hvis vi får et barn nå som vil bruke mange år på å blir så selvstendig som de vi har er nå.

Han klarer altså ikke å glimte til med noe positivt ved å beholde. Det eneste som gjør at han kvier seg for det å ta det bort er det marerittet jeg må gå gjennom på sykehuset, det gjør ham vondt å vite at jeg må ta den største støyten, og han er redd for mine reaksjoner etterpå, redd for at jeg skal blir deprimert, redd for at forholdet skal ryke.

Jeg tipper frem og tilbake. Ser alle utfordringene ved å beholde et barn nå i vår alder. Jeg ser også at de nære fremtidsplanene vi hadde kan forandres noe veldig.

Jeg er også lite motivert til å atter igjen få en kropp som vil bruke år og dag for å komme seg igjen. Og jeg er redd for hva nattevåk og småbarnstid vil gjøre med oss som den familien vi er nå.

Men mange av de praktiske tingene ved dette ser jeg løsninger på, romdeling, bilplass, dagligliv etterhvert osv. er slike ting jeg ikke klarer å se på som utfordringer som ikke lar seg løse.

Men jeg kan ikke bære frem et barn som jeg vet er "uønsket" av min partner. Han vil jo være her, vi bryter ikke opp av den grunn, og han vil prøve å omstille seg situasjonen. Men hvordan vil det bli å dele første spark, fortelle om hikking og alle slike ting når du vet at din partner egentlig ikke har ønsket å dele dette?

Hadde han bare kjent noe positivt så hadde det iallefall vært noe å bygge på.

Hvordan kan jeg dra på sykehuset og svelge den første tabletten, gå to dager å vite at du med vilje har stoppet utviklingen på ditt eget barn, for så å ligge i fire til seks timer å vente på å blø det ut når jeg ikke er sikker på at det er rette avgjørelse?

Hadde jeg vært alene med ungene, som tidligere, så hadde jeg ikke hatt noe valg, da hadde jeg selvsakt beholdt det og nok allerede begynt å glede meg.

Men nå er vi en familige hvor tankene og følelsene til to er det som gjelder. Og skulle jeg ta en avgjørelse som senere skulle være med å ødelegge denne familien så er jo det helt forferdelig for de barna jeg allerede har.

Det er jo så harmonisk og godt det liv vi har nå, hvordan kan jeg risikere å ødelegge det?

Det er vondt å stå opp om morgenen. Jeg har alltid "vært gravid tidlig" og også nå, har skikkelige ømme bryster, magen verker litt og kvalmen bølger en lite stund hver morgen. Jeg kjenner tydelig at jeg er gravid, det gjør ikke ting lettere.

Fikk gjort ting slik at jeg ble "uaktuell" på den vikarjobben jeg var på intervju på i går, kan jo ikke risikere å ta en jobb og så bli borte i et par uker. Jeg vet at jeg vil ha en sorgprosess en stund etterpå ved valget å ta det bort. Da vil jeg være hjemme og sørge for kanskje lettere kunne komme videre etterpå.

Den vikarjobben jeg er i nå har jeg tatt meg en tre dagers på. Fredag var en horribel dag, dagen jeg teste positivt, jeg gjorde knappt en ting riktig, skikkelig tøft når jeg ellers utfører jobben med glans. De lurte jo de rundt meg, selv om det ble en latter og to.

Men i morgen må jeg på jobb igjen, og det blir ikke lett. Og så må jeg bli borte derfra om vi tar det ene valget, det er også vemmelig.

Uff, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å ta et valg. Vi har bestemt oss for å bruke helgen og da er første virkedag på tirsdag. Da må jeg ha kommet til et valg, hvordan nå det skal gå til.

Ja, ja, det var tankene til nå.

Hilsen fra en sliten meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 50
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Goldy79

    3

  • Gemini

    2

  • cecily

    2

  • AnnaSara

    1

Mest aktive i denne tråden

Gjest anonym her nå

Kjære deg. Jeg synes det virker som om du selv ønsker dette barnet. Jeg håper dere finner ut hva dere skal gjøre. (Han finner ut.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

skorpionfisken

Jeg synes dette avsnittet sier alt om hva du egentlig ønsker:

"Hadde jeg vært alene med ungene, som tidligere, så hadde jeg ikke hatt noe valg, da hadde jeg selvsakt beholdt det og nok allerede begynt å glede meg".

Mange ville tenkt omvendt: Jeg klarer ikke få et barn alene, men som to ville det vært enklere.

Du sier at det ville vært greit om du var alene. Da har du på en måte tatt stilling til at det ikke er verdens undergang om du skulle bli alene med et barn.

Jeg kjenner jo ikke din mann. Men har erfaring med min mann, som ikke var helt positiv til å få barn. Han elsket dem etter at de var kommet, og er ennå en god far for dem, selv om han ikke lenger er det sammen med meg.

Jeg synes du skal være 100% sikker på at du gjør det du virkelig ønsker før du gjør noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen :-)

Jeg svarte deg her den andre dagen, og jeg vil du skal vite at du har vært mye i tankene mine... Jeg forstå at valget er fryktelig vanskelig.

Det må være fælt at mannen din ikke ser NOE positivt med et nytt barn! Men han kjenner det jo ikke å kroppen slik som du, og hvis dere velger å beholde det, vil han helt sikkert glede seg over det - etterhvert... men de små gledene i graviditeten må du kanskje ha for deg selv, inntil han er klar.

Jeg hadde nok ikke klart å ta abort, men forstå at andre kan gjøre det i spesielle situasjoner.

Har ikke noe godt råd. Jeg håper for din del og for den lille spirens del at mannen din i løpet av helgen klarer å se noen lysglimt i mørket...

Jeg fortalte om søsteren min. Vi har også noen gode venner som skal ha nr fem. De var også ferdige med småbarnsperioden (yngstemann er snart fem år) og hun hadde nettopp tatt opp igjen jobben. De var fortvilte over situasjonen, men for dem var ikke abort noe alternativ. Noen av søsknene strevet litt med å akseptere et nytt barn de første dagene, men nå gleder deg seg veldig.

Lykke til med en spesiell helg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke vært i dine sko, så jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det.

Men, det jeg har hørt tidligere, er at kvinner som føler seg presset til å ta abort av sin mann/kjæreste, ofte kan utvikle negative følelser for ham etter aborten, fordi man da har gitt etter for hans ønske og ikke sitt eget ift. å beholde eller ikke.

Vet ikke om du har tenkt på den siden av saken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Kjære deg. Jeg synes det virker som om du selv ønsker dette barnet. Jeg håper dere finner ut hva dere skal gjøre. (Han finner ut.)

Jeg ligger liksom i midten, halve meg tenker at det ene alternativet er best for oss, den andre halve meg mener det andre alternativet.

Håper helgen kan gi oss noe å bygge på, den ene eller den andre vegen.

Takk til deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest eldre foreldre

Jeg synes dette avsnittet sier alt om hva du egentlig ønsker:

"Hadde jeg vært alene med ungene, som tidligere, så hadde jeg ikke hatt noe valg, da hadde jeg selvsakt beholdt det og nok allerede begynt å glede meg".

Mange ville tenkt omvendt: Jeg klarer ikke få et barn alene, men som to ville det vært enklere.

Du sier at det ville vært greit om du var alene. Da har du på en måte tatt stilling til at det ikke er verdens undergang om du skulle bli alene med et barn.

Jeg kjenner jo ikke din mann. Men har erfaring med min mann, som ikke var helt positiv til å få barn. Han elsket dem etter at de var kommet, og er ennå en god far for dem, selv om han ikke lenger er det sammen med meg.

Jeg synes du skal være 100% sikker på at du gjør det du virkelig ønsker før du gjør noe.

Jeg vet at mange ville sett det som du sier: "jeg kan ikke klare å være alenemor".

Men jeg har vært alene med mine andre i mange, mange år,s å mange år at det var blitt en livsstil og derfor trengte jeg også å forandre meg for å få et slikt familieliv som vi har nå til å fungere best mulig for alle.

Jeg har derfor sett og opplevd at det å være alene om ansvar for barn er noe som meget vel lar seg gjøre med glans.

Jeg har alltid trodd på skjebnen, det er en mening med alt liksom, derfor føler jeg det også slik nå.

Jeg har alltid ment at blir jeg gravid så tar jeg aldri abort, hele livet har jeg tenkt sånn. Kommer det et barn så er det en mening med det og så lenge man har hus, mat og kjærlighet så er det plass for barnet.

Men nå er jeg i den situasjonen at dette berører en hel familie på en annen måte, det er to voksne mennesker som skal leve med det valget vi tar, og flere barn som også må det. Vel det ene valget da vel og merke.

Dette er fryktelig vanskelig, jeg håper helgen kan gi oss noe mer å bygge på.

Takk for støtten din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Hei igjen :-)

Jeg svarte deg her den andre dagen, og jeg vil du skal vite at du har vært mye i tankene mine... Jeg forstå at valget er fryktelig vanskelig.

Det må være fælt at mannen din ikke ser NOE positivt med et nytt barn! Men han kjenner det jo ikke å kroppen slik som du, og hvis dere velger å beholde det, vil han helt sikkert glede seg over det - etterhvert... men de små gledene i graviditeten må du kanskje ha for deg selv, inntil han er klar.

Jeg hadde nok ikke klart å ta abort, men forstå at andre kan gjøre det i spesielle situasjoner.

Har ikke noe godt råd. Jeg håper for din del og for den lille spirens del at mannen din i løpet av helgen klarer å se noen lysglimt i mørket...

Jeg fortalte om søsteren min. Vi har også noen gode venner som skal ha nr fem. De var også ferdige med småbarnsperioden (yngstemann er snart fem år) og hun hadde nettopp tatt opp igjen jobben. De var fortvilte over situasjonen, men for dem var ikke abort noe alternativ. Noen av søsknene strevet litt med å akseptere et nytt barn de første dagene, men nå gleder deg seg veldig.

Lykke til med en spesiell helg!

Tusen takk for at du tenker på oss, det er om ikke annet en trøst faktisk slik ting er nå at jeg kan dele dette med noen som følger meg med følelser.

Det gjør at man ikke føler seg så alene.

Har tenkt på om jeg skulle søke hjelp hos min aller beste venninde. Men det klarer jeg ikke. Om vi velger å ta bort barnet så vil jeg være så skamfull for det valget så jeg vil ikke klare å se noen i øynene som vet det, andre enn mannen min.

Jeg vet at også vi ville fått ting til å fungere etter tid om vi hadde beholdt barnet. Men å gå ni måneder når jeg selv er såpass voksen og litt usikker og ikke "ha støtten" fra mannen min, det er også en veldig tung bår å bære.

Tusen takk for støtten din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Jeg har ikke vært i dine sko, så jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det.

Men, det jeg har hørt tidligere, er at kvinner som føler seg presset til å ta abort av sin mann/kjæreste, ofte kan utvikle negative følelser for ham etter aborten, fordi man da har gitt etter for hans ønske og ikke sitt eget ift. å beholde eller ikke.

Vet ikke om du har tenkt på den siden av saken?

Det du nevner er tenkt mye på og snakket mye om.

Jeg er noe redd for dette selv.

Tusen takk for at du bryr deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest been there...

Jeg synes egentlig at du selv har svaret her :

"Hvordan kan jeg dra på sykehuset og svelge den første tabletten, gå to dager å vite at du med vilje har stoppet utviklingen på ditt eget barn, for så å ligge i fire til seks timer å vente på å blø det ut når jeg ikke er sikker på at det er rette avgjørelse?

Hadde jeg vært alene med ungene, som tidligere, så hadde jeg ikke hatt noe valg, da hadde jeg selvsakt beholdt det og nok allerede begynt å glede meg."

Du vil ikke ta abort for din egen del, høres det ut som, bare fordi mannen din er usikker.....

Jeg tror også at mannfolk trenger mer tid til å akseptere tanken på et nytt barn, og jeg personlig har aldri hørt om noen som har angret på å beholde barnet, men har hørt om mange som har angret på å tatt det vekk....

Jeg var selv i din situasjon for etpar år siden. Vi valgte å beholde barnet. Det var tøffe tak i graviditeten, men da babye kom smeltet både jeg (egentlig hadde jeg vel ønsket barnet hele tiden, men også barnefaren smeltet...)

Hva du skal gjøre, er det jo bare du selv som akn bestemme, men tenk deg veldig godt om før du tar abort pga manen din. Om dette er et genuint ønske fra deg selv, så stiller selvsagt saken seg helt annerledes.

Håper du ikke syntes jeg tråkket over for mange grenser med dette da....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Jeg synes egentlig at du selv har svaret her :

"Hvordan kan jeg dra på sykehuset og svelge den første tabletten, gå to dager å vite at du med vilje har stoppet utviklingen på ditt eget barn, for så å ligge i fire til seks timer å vente på å blø det ut når jeg ikke er sikker på at det er rette avgjørelse?

Hadde jeg vært alene med ungene, som tidligere, så hadde jeg ikke hatt noe valg, da hadde jeg selvsakt beholdt det og nok allerede begynt å glede meg."

Du vil ikke ta abort for din egen del, høres det ut som, bare fordi mannen din er usikker.....

Jeg tror også at mannfolk trenger mer tid til å akseptere tanken på et nytt barn, og jeg personlig har aldri hørt om noen som har angret på å beholde barnet, men har hørt om mange som har angret på å tatt det vekk....

Jeg var selv i din situasjon for etpar år siden. Vi valgte å beholde barnet. Det var tøffe tak i graviditeten, men da babye kom smeltet både jeg (egentlig hadde jeg vel ønsket barnet hele tiden, men også barnefaren smeltet...)

Hva du skal gjøre, er det jo bare du selv som akn bestemme, men tenk deg veldig godt om før du tar abort pga manen din. Om dette er et genuint ønske fra deg selv, så stiller selvsagt saken seg helt annerledes.

Håper du ikke syntes jeg tråkket over for mange grenser med dette da....

Tusen takk for svar med erfaringer og meninger.

Jeg synes ikke du tråkker over noen grenser, jeg er veldig ydmyk for de svar og tanker som kommer, og er enig med svært mange av dem.

Det er første gang jeg virkelig elsker en person utenom mine egne barn, første gang på mange år at ungene og vi lever i et "ordentlig" familieliv fyldt av kjærlighet, glede, humor, og ordnet økonomi.

Det er nok redselen for at først og fremst barna skal miste dette som gjør meg såpass usikker. Og redselen for hva jeg selv kan risikere å miste selvsakt, jeg er for første gang i et trygt og godt forhold selv.

Mannen min sier han nærmest hater seg selv for at han ikke klarer å grave frem noe positivt, han føler seg som den største egoist. Jeg må jo bare vise respekt for følelsene og tankene hans, det er jo ikke noe han maner frem, men noe som bare er der.

Jeg har vært i et forhold selv før som ikke hadde grobunn nok til å klare en graviditet. Vi hadde det ikke bra sammen og derfor ble jeg også alene med barna mine.

Jeg ser så godt nødvendigheten av pararbeid for at en familie skal klare å møte store utfordringer sammen og fremdeles bestå som en lykkelig familie.

Jeg ser på ditt svar til meg som alle de andre svarene jeg har fått, en støtte i en vanskelig tid.

Så tusen takk for ordene dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vond opplevelse at mannen ikkje vil ha barnet...

Tusen takk for svar med erfaringer og meninger.

Jeg synes ikke du tråkker over noen grenser, jeg er veldig ydmyk for de svar og tanker som kommer, og er enig med svært mange av dem.

Det er første gang jeg virkelig elsker en person utenom mine egne barn, første gang på mange år at ungene og vi lever i et "ordentlig" familieliv fyldt av kjærlighet, glede, humor, og ordnet økonomi.

Det er nok redselen for at først og fremst barna skal miste dette som gjør meg såpass usikker. Og redselen for hva jeg selv kan risikere å miste selvsakt, jeg er for første gang i et trygt og godt forhold selv.

Mannen min sier han nærmest hater seg selv for at han ikke klarer å grave frem noe positivt, han føler seg som den største egoist. Jeg må jo bare vise respekt for følelsene og tankene hans, det er jo ikke noe han maner frem, men noe som bare er der.

Jeg har vært i et forhold selv før som ikke hadde grobunn nok til å klare en graviditet. Vi hadde det ikke bra sammen og derfor ble jeg også alene med barna mine.

Jeg ser så godt nødvendigheten av pararbeid for at en familie skal klare å møte store utfordringer sammen og fremdeles bestå som en lykkelig familie.

Jeg ser på ditt svar til meg som alle de andre svarene jeg har fått, en støtte i en vanskelig tid.

Så tusen takk for ordene dine.

Eg er sjølv i ein situasjon der mannen ikkje vil ha fleire barn. (har ett) Eg har på ein måte eit stort sår i meg sidan han ikkje vil ha fleire. Hadde håpa at dette ordna seg, men ser dessverre ikkje sånn ut. På ein måte håpar eg på positiv test, men på ein annan måte er eg redd for korleis mannen vil reagere :-( Vil for alt i verden ikkje ta det vekk om det blir noko. Då vil eg heller ofre ekteskapet trur eg... Eg sit med tankane om at om eg tar abort kjem eg til å angre og sikkert og på ein måte "få eit hat" til mannen min som måtte tvinge meg gjennom dette når ungen er så ønska frå mi side :-(Alt er så vondt når ein kjem i ein sånn situasjon...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Eg er sjølv i ein situasjon der mannen ikkje vil ha fleire barn. (har ett) Eg har på ein måte eit stort sår i meg sidan han ikkje vil ha fleire. Hadde håpa at dette ordna seg, men ser dessverre ikkje sånn ut. På ein måte håpar eg på positiv test, men på ein annan måte er eg redd for korleis mannen vil reagere :-( Vil for alt i verden ikkje ta det vekk om det blir noko. Då vil eg heller ofre ekteskapet trur eg... Eg sit med tankane om at om eg tar abort kjem eg til å angre og sikkert og på ein måte "få eit hat" til mannen min som måtte tvinge meg gjennom dette når ungen er så ønska frå mi side :-(Alt er så vondt når ein kjem i ein sånn situasjon...

Jeg skjønner deg meget godt, selv om jeg ikke akkurat er i den situasjonen selv at barnet er hundre prosent ønsket heller fra min side.

Eller, som sakt tidligere så ser jeg meget vel de store utfordringene det tross alt er.

Det er sterkt å lese at du ville være villig til å gå fra mannen din i en satt situasjon, slikt har jeg også tenkt i alle år.

Men nå som jeg endelig "har funnet total lykke" både for barna mine og meg selv så er ting plutselig ikke så enkelt lenger.

Jeg har jo allerede ansvaret for de barna jeg har, for at de skal ha det så godt, trygt og fint som mulig.

Det ville på en måte blitt som å velge mellom barna liksom.

Vel, er jo ikke helt den situasjonen her da.

Tusen takk for ordene dine, og at du ville dele tankene dine med meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det du nevner er tenkt mye på og snakket mye om.

Jeg er noe redd for dette selv.

Tusen takk for at du bryr deg.

Jeg føler virkelig med deg, det må være et absolutt håpløst vanskelig valg å stå ovenfor. Ønsker deg all mulig lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Jeg føler virkelig med deg, det må være et absolutt håpløst vanskelig valg å stå ovenfor. Ønsker deg all mulig lykke til!

Tusen takk Gemini.

Det er helt forferdelig, jeg traver rundt og har ikke et øyeblikks fred. At jeg får sove på nettene i det hele tatt er vel fordi jeg er helt utslitt.

At det går ann å komme i en slik situasjon, det har jeg vel ikke helt forstått ennå.

Begynner å kjenne svingninger støtte og sinne til min mann. Hvis han er så imot så bør han kunne argumentere mer for det synes jeg.

Foreløbig så står han fast der han er, kommer ikke noe lenger alene med tankene, har ikke alltid hatt tid til å tenke, greit forståelig nok det da med mye jobb, men fanken, jeg får da ikke et sekunds fred.

Jeg presser ham til det ytterste, sier at det å si: "jeg vet ikke mer å si" ikke er godt nok, at han får presse seg som aldri før til å tenke lenger for dagen går og et valg må tas.

Hadde jeg brent skikkelig for et av valgene så hadde jeg jo argumentert for det valget, gang på gang.

Vel, jeg argumenterer egentlig mye nok nå jeg da men, som jeg sier så klarer jeg ikke finne like mange "løsninger" på situasjonen om å ta det bort som for å bære det frem

Men han som er så for det ene valget bør kunne "brenne for det" for å si det sånn.

Kan jo ikke bare stoppe opp liksom, det kommer det jo ikke noe valg ut av.

Undskyld meg, men jeg er vel kommmet inn i en litt sint fase av situasjonen nå kanskje.

Tusen, tusen takk for ordene og støtten din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KariKruskakli

Jeg kan ikke hjelpe deg med valget ditt, bare fortelle mine erfaringer.

Da vi hadde fått nr.2, ble jeg gravid igjen da han bare var 3.mnd.

Jeg hadde gledet meg til å komme i form etter graviditeten, og da det viste seg at jeg var gravid igjen, kom det som et slag i trynet. Jeg var absolutt ikke klar for det. Jeg visste at jeg hadde lyst på 3 barn, men det skulle bli noen år til.

Likevel hadde jeg store problemer med å ta et valg. Mannen min var som mannen din, han greide ikke å se noe postivt med to så tette barn.

Han argumenterte veldig med at vi kunne få et barn til senere heller.

Jeg kan si at det var begges valg at aborten ble tatt, men hadde han vært kjempepositiv og sagt at: Dette greier vi, så hadde vi beholdt det.

Jeg hadde ingen store problemer sånn i tiden etter. Jeg tenkte en del på at jeg følte at grunnen til aborten ikke var god nok.

Og jeg følte meg uvel med tanke på at vi valgte bort et barn til fordel et annet barn som skulle komme, når tiden var inne for oss.

Men jeg greide å overbevise meg selv om at det var et riktig valg, selv om jeg slet med samvittigheten innimellom.

Etter noen år kom vi til at begge ønsket et barn til.

Men som en skjebnens ironi, gikk måned etter måned, år etter år og jeg ble ikke gravid.

Jeg ble helt besatt av det å få et barn til, mens han tok det helt rolig. Vi hadde jo to barn og nå var de kommet i den alderen hvor de kunne bli med på lange skiturer og fjellturer. Vi reiste mye utenlands og hadde veldig fint, bortsett fra jeg ikke greide å roe meg.

Jeg følte at vi hadde kastet bort muligheten til å få et barn til da sjangsen var der. I tillegg tenke jeg tanker som at dette var en straff for det vi hadde gjort, selv om jeg ikke er religiøs.

Aborten begynte å plage meg ordentlig. Og jeg var ikke bedre enn at jeg la skylden på han i mitt stille sinn. Det var han som var sterkest for en abort og nå når det viste seg at vi ikke greide å få det til, var han ganske likegyldig til det, selv om han ikke var negativ.

Han gikk med på at begge skulle testes for å finne årsakene. Som en skjebnes ironi igjen, var sædkvaliteten blitt så dårlig at sjangsen for å få flere barn nærmest lik null.

Fra vi fikk vite dette gikk det kjapt. Vi bestemte oss (eller mest jeg for å være ærlig) at vi skulle forsøke icsi i Danmark.

Jeg skjønte at han grudde seg til denne prosessen, og jeg bestemte meg for å "skåne" han mest mulig.

Han gjorde det han måtte gjøre;), og resten gikk jeg gjennom alene uten å gjøre noe nummer ut av det.

Jeg brukte heller ufb-sidene her inne flittig.

Jeg forsto at det var prosessen han grudde seg til å ikke det å få et barn til, selv om holdningen hans var mer lunken. Jeg forsto også at han gjorde det mest for min skyld.

Men jeg visste også at bare barnet kom ville komme, ville han bli like glad i barnet som i de to andre.

Og det skjedde også. Jeg ser at han forguder datteren sin.

Han koser mye med henne og leker og tøyser.

Noe jeg var forberdet på på forhånd, var at jeg ville komme til å ta det meste av jobben med henne. Han var 43 da hun kom til verden og jeg var 35.

Han er et aktivt friluftsmenneske og han tar de store ungene med mens jeg ofte må være hjemme med minstemor.

Jeg ser litt mer langsiktig på ting, og ser dette bare som en periode. Nå har det godt nesten 5 år allerede og hun kan allerede være med oss på kortere turer og det går fint å ta henne med på reiser.

Det er jeg som tar meg av det praktiske. Jeg leverer og henter i barnehage hver dag. Han begynner tidlig og er ute av huset før vi står opp.

Men dette er greit. Jeg var motivert for det. Han var ikke motivert for den delen.

I helgene føles det nærmest som vi har et enebarn. De to største ungene vil heller være sammen med venner, og det er oftest bare minstemor som er med oss på små turer.

Jeg nærmer meg 40 og han er 48, og jeg kan si at ingen angrer på valget.

Han er ikke like delaktig som han var med første og andre barn, og jeg aksepterer at det er slik det er.

Jeg er veldig glad for at jeg var såpass besluttsom som jeg var, hvis ikke hadde vi jo ikke hatt henne.

Dette hadde vært mye verre om han var liegyldig til barnet, men jeg ser hvor glad han er i henne.

Nå er vi også ferdig med babytiden atter en gang, og livet har normalisert seg og jeg kan konsentrere meg om jobben fremover, isteden for å ha dette som murret i bakhodet.

Og jeg føler meg totalt ferdig nå. Jeg har også kommet til det punkt at jeg er null motivert for enda et barn nå, og det er i grunnen deilig å ha kommet dit. Aborten tenker jeg ikke mere på, annet en når jeg leser innlegg av abortmotstandere her inne.

Jeg synes synd på deg. Det må være et forferdelig valg du står over nå.

Men jeg kan ikke råde verken til det ene elelr andre. Bare komme med egne opplevelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier som been there... Det høres ut til at du selv ønsker deg barnet, men vurderer abort av hensyn til partneren din. Det er ikke ham du skal ta hensyn til her, men deg selv. Og jeg kan ikke forestille meg at han etter at barnet evt. er født fortsatt vil ønske du hadde tatt abort.

"Hadde jeg vært alene med ungene, som tidligere, så hadde jeg ikke hatt noe valg, da hadde jeg selvsakt beholdt det og nok allerede begynt å glede meg."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest anonymt

Jeg svarte deg på det første innlegget ditt, med samme anonyme nick som nå.

Du er i en helt forjævlig situasjon, kjenner jeg får flashback når jeg leser innleggene dine. Jeg har vært i samme situasjon to ganger, og tatt to forskjellige valg.

Den første gangen var jeg rundt 30 og valgte etter mye tankevirksomhet å få barnet. Det som til slutt ble avgjørende for meg var at jeg prøvde å se for meg hvordan selve inngrepet ville være. Jeg visualiserte turen til sykehuset, hva som skulle skje der, og hvordan det ville være å reise hjem igjen. Det stoppa helt opp for meg når tankene kom til hjemturen. Det var helt umulig å se for meg at jeg skulle komme hjem etter inngrepet og dermed var valget gitt den gangen.

Andre gang jeg ble uønsket gravid var 11 år senere. Også denne gangen var det et nesten umulig valg å ta, men jeg klarte å se for meg et liv videre også etter inngrepet.

Begge valgene har vært vanskelige å leve med på hver sitt vis. Jeg har i perioder angret på begge valgene, men stort sett oppleves begge som riktige i ettertid.

Jeg føler sorg for det barnet som aldri ble født, og sorgen er i perioder sterk. Likevel oppleves valget i hovedsak som riktig. Denne sorgen har over tid blitt mildere, men jeg tror nok aldri den kommer til å forsvinne helt.

Du sier litt om at du syns det er umulig å ta pillene som avslutter svangerskapet. Jeg fikk utført en kirurgisk abort, var kommet for langt for den medikamentelle. Jeg er helt enig med deg, vet ikke om jeg heller hadde klart å ta et sånt medikament. Sånn sett er det 'enklere' å bare sovne og ikke merke noe før det er overstått.

Føler veldig med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest tør ikke gi deg råd

Jeg kjenner et par som var i omtrent samme situasjon. Men de to store barna deres var felles barn og ikke bare hennes.

Graviditeten var overraskende og uønsket, men etter kort tid bestemte de seg for å gjøre det beste ut av det. De begynte å glede seg litt.

Men så spontanaborterte hun.

Hun kom ikke ordentlig over det og fikk en slags depresjon fordi hun innså at barna var blitt så store og ingen hadde bruk for henne mer osv. Kom aldri tilbake i god gammel form, det blusset opp igjen da barna flyttet ut.

Så det er vanskelig å vite hvordan en vil reagere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eldre foreldre

Jeg kan ikke hjelpe deg med valget ditt, bare fortelle mine erfaringer.

Da vi hadde fått nr.2, ble jeg gravid igjen da han bare var 3.mnd.

Jeg hadde gledet meg til å komme i form etter graviditeten, og da det viste seg at jeg var gravid igjen, kom det som et slag i trynet. Jeg var absolutt ikke klar for det. Jeg visste at jeg hadde lyst på 3 barn, men det skulle bli noen år til.

Likevel hadde jeg store problemer med å ta et valg. Mannen min var som mannen din, han greide ikke å se noe postivt med to så tette barn.

Han argumenterte veldig med at vi kunne få et barn til senere heller.

Jeg kan si at det var begges valg at aborten ble tatt, men hadde han vært kjempepositiv og sagt at: Dette greier vi, så hadde vi beholdt det.

Jeg hadde ingen store problemer sånn i tiden etter. Jeg tenkte en del på at jeg følte at grunnen til aborten ikke var god nok.

Og jeg følte meg uvel med tanke på at vi valgte bort et barn til fordel et annet barn som skulle komme, når tiden var inne for oss.

Men jeg greide å overbevise meg selv om at det var et riktig valg, selv om jeg slet med samvittigheten innimellom.

Etter noen år kom vi til at begge ønsket et barn til.

Men som en skjebnens ironi, gikk måned etter måned, år etter år og jeg ble ikke gravid.

Jeg ble helt besatt av det å få et barn til, mens han tok det helt rolig. Vi hadde jo to barn og nå var de kommet i den alderen hvor de kunne bli med på lange skiturer og fjellturer. Vi reiste mye utenlands og hadde veldig fint, bortsett fra jeg ikke greide å roe meg.

Jeg følte at vi hadde kastet bort muligheten til å få et barn til da sjangsen var der. I tillegg tenke jeg tanker som at dette var en straff for det vi hadde gjort, selv om jeg ikke er religiøs.

Aborten begynte å plage meg ordentlig. Og jeg var ikke bedre enn at jeg la skylden på han i mitt stille sinn. Det var han som var sterkest for en abort og nå når det viste seg at vi ikke greide å få det til, var han ganske likegyldig til det, selv om han ikke var negativ.

Han gikk med på at begge skulle testes for å finne årsakene. Som en skjebnes ironi igjen, var sædkvaliteten blitt så dårlig at sjangsen for å få flere barn nærmest lik null.

Fra vi fikk vite dette gikk det kjapt. Vi bestemte oss (eller mest jeg for å være ærlig) at vi skulle forsøke icsi i Danmark.

Jeg skjønte at han grudde seg til denne prosessen, og jeg bestemte meg for å "skåne" han mest mulig.

Han gjorde det han måtte gjøre;), og resten gikk jeg gjennom alene uten å gjøre noe nummer ut av det.

Jeg brukte heller ufb-sidene her inne flittig.

Jeg forsto at det var prosessen han grudde seg til å ikke det å få et barn til, selv om holdningen hans var mer lunken. Jeg forsto også at han gjorde det mest for min skyld.

Men jeg visste også at bare barnet kom ville komme, ville han bli like glad i barnet som i de to andre.

Og det skjedde også. Jeg ser at han forguder datteren sin.

Han koser mye med henne og leker og tøyser.

Noe jeg var forberdet på på forhånd, var at jeg ville komme til å ta det meste av jobben med henne. Han var 43 da hun kom til verden og jeg var 35.

Han er et aktivt friluftsmenneske og han tar de store ungene med mens jeg ofte må være hjemme med minstemor.

Jeg ser litt mer langsiktig på ting, og ser dette bare som en periode. Nå har det godt nesten 5 år allerede og hun kan allerede være med oss på kortere turer og det går fint å ta henne med på reiser.

Det er jeg som tar meg av det praktiske. Jeg leverer og henter i barnehage hver dag. Han begynner tidlig og er ute av huset før vi står opp.

Men dette er greit. Jeg var motivert for det. Han var ikke motivert for den delen.

I helgene føles det nærmest som vi har et enebarn. De to største ungene vil heller være sammen med venner, og det er oftest bare minstemor som er med oss på små turer.

Jeg nærmer meg 40 og han er 48, og jeg kan si at ingen angrer på valget.

Han er ikke like delaktig som han var med første og andre barn, og jeg aksepterer at det er slik det er.

Jeg er veldig glad for at jeg var såpass besluttsom som jeg var, hvis ikke hadde vi jo ikke hatt henne.

Dette hadde vært mye verre om han var liegyldig til barnet, men jeg ser hvor glad han er i henne.

Nå er vi også ferdig med babytiden atter en gang, og livet har normalisert seg og jeg kan konsentrere meg om jobben fremover, isteden for å ha dette som murret i bakhodet.

Og jeg føler meg totalt ferdig nå. Jeg har også kommet til det punkt at jeg er null motivert for enda et barn nå, og det er i grunnen deilig å ha kommet dit. Aborten tenker jeg ikke mere på, annet en når jeg leser innlegg av abortmotstandere her inne.

Jeg synes synd på deg. Det må være et forferdelig valg du står over nå.

Men jeg kan ikke råde verken til det ene elelr andre. Bare komme med egne opplevelser.

Tusen takk, KariKruskakli for historien din, og forståelsen og sympatien.

Gleder meg å lese at dere fikk det bra til slutt, og at du ikke er tynget av valget du en gang tok.

Lykke til videre til deg og dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...