Til dere som er fosterforeldre

[Meg1365380063]

Syns det var en teit sammenligning uansett.

Og i dette tilfelle hvor barnet har jevnlig kontakt med sin biologiske mor, så syns jeg ikke det er riktig ovenfor biologisk mor at fostermor oppfordrer barnet til å kalle fostermor for mamma.

Du har rett til å mene hva du vil, og det har jeg og.

Jeg synes ikke en helg annen hver måned er jevnlig kontakt.

Og hele poenget mitt er at flere personer kan være mamma. Et barn vil ikke tro det er rart - med mindre noen forteller det at det er rart og merkelig! Og hvem er først ute til å fortelle om slikt? (Retorisk spørsmål)

[Gjest Polio]

Barnet har en mamma. Jeg synes det er feil av fostermor å kalle seg mamma ovenfor barnet.

Jeg ville brukt fornavn.

Det samme ang steforeldre som benevner seg mor ditt eller pappa datt. Uff.

Det fine er at dere ikke har noe med det. Enhver familie må få bestemme hva som passer seg best for dem...

[Petrine Eiffel]

"Selv er jeg ofte dagmamma i perioder. Og dagbarna kaller meg mamma slik som resten av mine egne barn gjør."

Er du seriøs? Det ville jeg aldri akseptert hos en barnepasser.

Unger er i stand til å kalle folk med navn fra de lærer seg å snakke, og det er en soleklar grenseoverskridelse av en som passer barnet å kalle seg mamma overfor det.

Da min datter er mye hos sin tante og har vært det hele tiden, ble det til at hun kalte henne "tante mamma". Dette var fordi vi hadde lært henne å si tante til henne, mens tantens barn kalte henne mamma, og hun koplet dette da som navnet hennes- derav tante mamma... Synes dette var søtt jeg;-)

[cec5]

Selvfølgelig kjenner vi ikke hele historien-men det er heller ikke det som er poenget!

Poenget her er at barnet faktisk har en mamma som det tilbringer tid sammen med og som det skal ha kontakt med.

Om det viser seg at barnet aldri skal tilbake til sin mor så forandrer ikke det det faktum at barnet allerede har en mamma!

Hva er en mamma da?

Er det hun som har født ungen eller er det hun som tar seg av ungen i det daglige?

Jeg synes det er helt ok at fostermora blir kallt mamma. Det gir faktisk fosterbarnet en veldig trygghet. Og måtte kalle fosterforeldre ved navn (når ungen er så liten) blir unaturlig og virker litt "kaldt" for meg.

Jeg har vært fosterbarn selv og kallte fostermor for mamma selv om jeg var adskillig eldre enn barnet du snakker om.

[Sofline]

Jeg synes ikke dette er rart, spesielt ikke hvis man regner med at barnet skal bo hos dem i en årrekke.

[Gjest chaguala]

Hva er en mamma da?

Er det hun som har født ungen eller er det hun som tar seg av ungen i det daglige?

Jeg synes det er helt ok at fostermora blir kallt mamma. Det gir faktisk fosterbarnet en veldig trygghet. Og måtte kalle fosterforeldre ved navn (når ungen er så liten) blir unaturlig og virker litt "kaldt" for meg.

Jeg har vært fosterbarn selv og kallte fostermor for mamma selv om jeg var adskillig eldre enn barnet du snakker om.

Den diskusjonen har vi hatt i heimen hos oss, og her er vi skjønt enige om at det går helt fint ann å ha to mammaer. En man har ligget i magen til, og en man bor hos. Så min datter forteller stolt at hun har to mammaer, og at de er like ordentlige begge to.

Hadde jeg hatt et langtidsplassert forsterbarn hadde jeg hatt null problem med at barnet kalte meg mamma. Men vel å merke kun hvis barnet selv tok initiativ til det. Ser ikke helt problemet med det. "Mamma" er bare et begrep, en betegnelse på noen man bryr seg om.

[Sofline]

"Selv er jeg ofte dagmamma i perioder. Og dagbarna kaller meg mamma slik som resten av mine egne barn gjør."

Er du seriøs? Det ville jeg aldri akseptert hos en barnepasser.

Unger er i stand til å kalle folk med navn fra de lærer seg å snakke, og det er en soleklar grenseoverskridelse av en som passer barnet å kalle seg mamma overfor det.

Barna lærer da som oftest fortere å si mamma enn andre navn. Jeg kjenner en liten jente som lenge kalte meg mamma fordi hun ikke klarte si navnet mitt (ikke noe jeg oppfordret henne til). Samtidig kalte hun faren sin ved hans fornavn fordi det ikke var andre i husstanden som kalte ham "pappa" (det gikk også over).

[cec5]

Den diskusjonen har vi hatt i heimen hos oss, og her er vi skjønt enige om at det går helt fint ann å ha to mammaer. En man har ligget i magen til, og en man bor hos. Så min datter forteller stolt at hun har to mammaer, og at de er like ordentlige begge to.

Hadde jeg hatt et langtidsplassert forsterbarn hadde jeg hatt null problem med at barnet kalte meg mamma. Men vel å merke kun hvis barnet selv tok initiativ til det. Ser ikke helt problemet med det. "Mamma" er bare et begrep, en betegnelse på noen man bryr seg om.

Ja, det er sant. Om den biologiske mora blir såret over at fostermor blir kallt mamma, så synes jeg hun får jobbe med seg selv. Det viktigste er at ungen har det bra og trygt.

[Gjest ingen signatur nå]

Vi er fosterforeldre og har vært det i et par år, barnet er nå 4 år og kaller oss mamma og pappa.

Kaller også sine biologiske foreldre mamma og pappa, men slenger da gjerne på navnet bak. Har samvær, men ikke så ofte.

I begynnelsen så brukte vi og alle andre barnet omgås til vanlig konsekvent navnene våre, senere når barnet begynte i barnehage ble det en naturlig overgang til mamma og pappa.

Altså har barnet fått velge selv hva det vil kalle oss og slik gjorde vi det i samråd med barnevernet. Vi fikk som råd å la barnet få velge selv, de sa også at det sikkert ville bli en naturlig overgang når barnet begynte i bhg.

Det beste er å gjøre/si det som virker mest naturlig mener jeg. Det er tross alt barnet det handler om her og ikke hva andre måtte synes, mene og tro.

[Gjest fosterbarnet]

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest alle trådene nedover her. Grunnen til dette er at jeg synes folk generelt snakker om ting de faktisk ikke har innsikt i. Du derimot virker som en fornuftig og oppegående dame. Og det er et meget relevant og fornuftig spørsmål du stiller deg selv og andre her inne.

Selv er jeg et fosterbarn som ikke hadde kontakt med mor. Jeg mener bestemt at fosterforeldre bør fri seg totalt for å la et barn kalle seg mamma,med mindre de ikke har planer om å adoptere barnet. Det å være fosterforeldre er kynisk nok en lønnet JOBB. Og jeg ble selv "lurt" til å tro at jeg var en del av en etterlengtet familie. Dette som din venninne gjør er noe av det værste man kan gjøre mot et menneske,så lenge de ikke adopterer.

Først når jeg ble 18 gikk sannheten opp for meg. Så lenge de ikke fikk betalt lenger,så var jobben deres ferdig og jeg ble overlatt helt for meg selv.Dette med at jeg hadde en familie var kun en illusjon. Og det har vært fryktelig vondt å bli totalt rotløs og alene uten noe nettverk. Alt som heter nettverk forsvinner for et fosterbarn når det blir 18. I løpet av 10 år har mine fosterforeldre vært på besøk hos meg 3 ganger. De har fått biologiske barnebarn som krever all tid. Og jeg har bestandig følt meg som en gjest i deres hus.

Jeg har vært borti verre skjebner enn min egen, der fosterforeldre ikke takler vrange tenåringer og dermed "sier opp jobben" og sender vekk fosterbarn når de ikke klarer å løse problemene (bare fordi det er enklere).

Det å i det hele tatt la et fosterbarn kalle seg mamma er et mentalt overtramp som kan få fatale konsekvenser, for ingen kan forutse ting fremover. Det er også uhyre egoistisk med mindre man ikke velger å adoptere barnet. For det er skremmende hvor kynisk mennesker blir,så lenge det kun er penger som forplikter et ansvar.

[Sofline]

"Og at du lar din dagmamma barn kaller deg for mamma synes jeg også er uhørt."

Helt enig!

Hva hvis barna er så små at de ikke klarer si annet enn mamma?

[Sofline]

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest alle trådene nedover her. Grunnen til dette er at jeg synes folk generelt snakker om ting de faktisk ikke har innsikt i. Du derimot virker som en fornuftig og oppegående dame. Og det er et meget relevant og fornuftig spørsmål du stiller deg selv og andre her inne.

Selv er jeg et fosterbarn som ikke hadde kontakt med mor. Jeg mener bestemt at fosterforeldre bør fri seg totalt for å la et barn kalle seg mamma,med mindre de ikke har planer om å adoptere barnet. Det å være fosterforeldre er kynisk nok en lønnet JOBB. Og jeg ble selv "lurt" til å tro at jeg var en del av en etterlengtet familie. Dette som din venninne gjør er noe av det værste man kan gjøre mot et menneske,så lenge de ikke adopterer.

Først når jeg ble 18 gikk sannheten opp for meg. Så lenge de ikke fikk betalt lenger,så var jobben deres ferdig og jeg ble overlatt helt for meg selv.Dette med at jeg hadde en familie var kun en illusjon. Og det har vært fryktelig vondt å bli totalt rotløs og alene uten noe nettverk. Alt som heter nettverk forsvinner for et fosterbarn når det blir 18. I løpet av 10 år har mine fosterforeldre vært på besøk hos meg 3 ganger. De har fått biologiske barnebarn som krever all tid. Og jeg har bestandig følt meg som en gjest i deres hus.

Jeg har vært borti verre skjebner enn min egen, der fosterforeldre ikke takler vrange tenåringer og dermed "sier opp jobben" og sender vekk fosterbarn når de ikke klarer å løse problemene (bare fordi det er enklere).

Det å i det hele tatt la et fosterbarn kalle seg mamma er et mentalt overtramp som kan få fatale konsekvenser, for ingen kan forutse ting fremover. Det er også uhyre egoistisk med mindre man ikke velger å adoptere barnet. For det er skremmende hvor kynisk mennesker blir,så lenge det kun er penger som forplikter et ansvar.

Det er vel ikke sikkert alle fosterbarn har samme opplevelse som deg? (Som jeg skjønner er en vond opplevelse.) Jeg kjenner til flere fosterbarn som har fortsatt med å bo hos fosterforeldrene etter fyllte 18 år.

[Gjest fosterbarnet]

Det er vel ikke sikkert alle fosterbarn har samme opplevelse som deg? (Som jeg skjønner er en vond opplevelse.) Jeg kjenner til flere fosterbarn som har fortsatt med å bo hos fosterforeldrene etter fyllte 18 år.

ja,men det er dog alikevel ingen som kan forutse konsekvensene for dette barnet. Så min mening om å ikke la et fosterbarn kalle seg mamma,står jeg uansett fortsatt ved :0)

[Gjest chaguala]

Ja, det er sant. Om den biologiske mora blir såret over at fostermor blir kallt mamma, så synes jeg hun får jobbe med seg selv. Det viktigste er at ungen har det bra og trygt.

Helt enig i det. Ungen er det viktigste her, ikke foreldrene, verken adoptiv-, foster- eller biologiske foreldre. Jeg lurte veldig på hvordan jeg ville reagere om eller når min datter ble opptatt av biologisk opphav. I ettertid kan jeg si at det eneste jeg føler er glede over at vi har fått henne til å forstå at dette er noe som er ok å snakke om.

[Gjest fosterbarnet]

ja,men det er dog alikevel ingen som kan forutse konsekvensene for dette barnet. Så min mening om å ikke la et fosterbarn kalle seg mamma,står jeg uansett fortsatt ved :0)

Ps: jeg har forsøkt å fortrenge fortiden min,så mye som det er mulig. Men du fikk meg til å tenke litt. Faktisk ble kontrakten med mine fosterforeldre også forlenget,så faktum er at også jeg bodde hos fosterforeldrene mine etter fyllte 18. Kan desverre ikke se at saken eller problemstillingen blir noe bedre av den grunn. Men er enig med deg i at det finnes gledeshistorier også.

[Gjest ingen signatur nå]

ja,men det er dog alikevel ingen som kan forutse konsekvensene for dette barnet. Så min mening om å ikke la et fosterbarn kalle seg mamma,står jeg uansett fortsatt ved :0)

Så du mener man skal nekte barnet å kalle fosterforledrene mamma og pappa i de tilfellene det faller seg naturlig?

Hvilken forklaring skulle man gitt til det?

Skjønner du har hatt det vanskelig, men ikke skjær alle fosterforeldre over en kam vær så snill!

Du kan ikke snakke for alle fosterbarn like lite som jeg kan snakke for alle fosterforeldre.

[Gjest er det bare meg?]

Det er jo DITT problem at du reagerer på dette da. Det er tydeligvis ingen andre i denne omgangskretsen som synes dette er noe problem. Så derfor synes jeg du skal la de bestemme dette selv, og bry deg med ting som dreier seg om DIN hverdag.

Dette er ikke en problemstilling som er diskutert i omgangskretsen vår-og det kommer heller aldri til å bli noe tema(så hvorfor er du på hugget?).

Dette er et spørsmål som jeg stiller inne på forum,nettopp av den grunn at jeg ikke skal blande meg opp i noe jeg ikke har noe med.Det er bare noe jeg lurer på i mitt stille sinn.

[Gjest fosterbarnet]

"Selv er jeg ofte dagmamma i perioder. Og dagbarna kaller meg mamma slik som resten av mine egne barn gjør."

Er du seriøs? Det ville jeg aldri akseptert hos en barnepasser.

Unger er i stand til å kalle folk med navn fra de lærer seg å snakke, og det er en soleklar grenseoverskridelse av en som passer barnet å kalle seg mamma overfor det.

Der synes jeg at du er inne på et godt poeng! Fosterforeldre er betalt for å passe på et barn - og å sørge for at barnet har det bra. Det er en døgnjobb. Selv om man deler hjemmet sitt med noen,så er det like fullt ikke noe annet enn en skattepliktig jobb som man frivillig har tatt på seg.

De fleste ville ha reagert på om en lærer eller barnahageansatt skulle insistere på å bli kalt mamma. Det at man føler seg knyttet til barnet og til tider er mer sammen med barnet enn det moren er - er ingen unnskyldning nok!

Greit nok at "mamma" kun er et ord. Men ord forplikter de også. Spesielt over tid. Og fosterforeldrerollen forplikter alt for lite til at folk ikke skal ha rett til å reagere..

[Gjest ikke problem mener jeg]

"Selv er jeg ofte dagmamma i perioder. Og dagbarna kaller meg mamma slik som resten av mine egne barn gjør."

Er du seriøs? Det ville jeg aldri akseptert hos en barnepasser.

Unger er i stand til å kalle folk med navn fra de lærer seg å snakke, og det er en soleklar grenseoverskridelse av en som passer barnet å kalle seg mamma overfor det.

Det er da ikke noe spesielt i det? Har selv sagt ifra til foreldrene at deres barn gjør det og det er ingen som har sagt noe negativt om det. Her er det barn som er så små jeg passer at de kan ikke si noe navn, men har lært seg mamma, hei og hadet.

Dessuten hører de av mine egne barn at det blir sagt mamma og derfor er det naturlig for dem også.

Barna vet jo hvem som er deres ordentlige mamma og at jeg er dagmamma. Hva med ordet dagmamma, er det også galt hvis et barn hadde kalt meg det?

Jeg har faktisk kalt meg selv for navn til mine dagbarn, men som sagt de sier mamma til meg.

[Gjest fosterbarnet]

Så du mener man skal nekte barnet å kalle fosterforledrene mamma og pappa i de tilfellene det faller seg naturlig?

Hvilken forklaring skulle man gitt til det?

Skjønner du har hatt det vanskelig, men ikke skjær alle fosterforeldre over en kam vær så snill!

Du kan ikke snakke for alle fosterbarn like lite som jeg kan snakke for alle fosterforeldre.

Nei,men det er ikke dette, denne konkrete saken som trådstarter refererer til handler om. Jeg er til en viss grad enig med deg,men så absolutt ikke enig i at fosterforeldre skal "kreve" at barnet kaller seg for mamma. Råder deg til å lese den tråden jeg skrev til Mrs W. Så får du en bedre oppfattelse av standpunktene som jeg ytrer.