Tanker om jobb

[Gjest personen]

Javel. Så har det skjedd. Jeg våkner opp med en viruslignende tilstand for tredje dag på rad. Men likefullt så går jeg inn på aetat.no og finn.no og gjør et søk på ledige stillinger innen min bransje. Jeg registerer også opp for å motta nye stillinger som lyses ut.

Og så starter jeg faktisk også å lese på mitt fags "hovedside" på nettet, for å si det slik. Så leser jeg ikke mer enn to sider der. Og så er jeg tilbake hit på doktoronline.

Jeg er sliten ja. Og hvorfor. Jo fordi jeg har masse sinne inni meg. Og derfor havner jeg tilbake hit. Jeg har dårlig samvittighet når jeg kritiserer psykiatrien, som jo NHD her er endel av, uten at noe av det jeg skriver er ment å være rettet mot noen personlig. Det er systemet jeg velger å kritisere, selv om jeg kunne gått mot enkeltpersoner, selvsagt.

Så hvorfor kommer jeg tilbake hit nå? Ikke fordi jeg er sliten, det må jeg bare lære å leve med inntil videre. Det var sterkt for meg å seriøst lese stillingsannonser, og jeg fant faktisk en jobb jeg kan tenke meg å søke på.

Jeg vil klare meg selv. Jeg er ikke interessert i støtte via trygdekontoret dersom jeg kan klare dette alene. Men det er klart, at overfor en arbeidsgiver, så tar jeg en risiko. For denne gang vet jeg ikke når psykiatrisaken igjen vil boble over. Men denne gang skal jeg være åpen om det, om arbeidsgiver spør eller ei. For min egen del er det nemlig viktig. En delårsak til at det gikk galt sist, var nemlig det at arbeidsgiver ikke var interessert i årsak til min tidligere feilbehandling. Det var ikke viktig sa de, og hadde naturligvis rent profesjonelt helt rett i det. Men for meg personlig hemmet det meg. På de to andre jobbene jeg har hatt tidligere, har jeg nemlig pratet masse om min negative erfaring med psykiatri, under jobbintervjuene. Det var jeg også innstilt på å gjøre forrige gang. Men arbeidsgiver sa at det var ikke viktig, dersom jeg ikke selv absolutt ville da. Jeg kunne benyttet den anledningen. Men jeg tenkte at nå kan jeg jo forsøke engang uten å nevne dette, spesielt siden de ikke er interessert i årsak, hehe presis som psykiatrien selv faktisk, slår det meg her og nå. Psykiatrien bryr seg jo ikke om hvorfor man har havnet på sykehuset. De er bare interesserte i tilstanden der og da, fullstendig uavhengig av om man har opplevd traumer eller annet på forhånd. Iallefall var det slik i mitt tilfelle. Vel, hvorvidt jeg hadde holdt ut mer enn de 4 månedene jeg gjorde før sykmeldingen kom, skal være usagt, men jeg tror faktisk muligens det. Det ble nemlig et større og større problem for meg at jeg ikke hadde sagt årsaken, nemlig at samfunnet ved lov hadde ledet meg inn i denne situasjonen. I de to andre jobbene jeg hadde etter utskrivning, som tilsammen vart i 2,5 år, så var dette aldri noe problem. Jeg kunne jo når som helst prate med sjefen om dette, så bare å ha denne muligheten, var nok. Men i denne siste og tredje jobben, hadde jeg ikke den muligheten på samme måte. For det er liksom litt annerledes å skulle gå inn til en sjef og si at jeg har vært tvangsinnlagt enn å skulle si at jeg hadde hatt en alvorlig sykdom eller vært utsatt for en ulykke. I ordet tvangsinnlagt så ligger det mye kraft, iallefall for den som har opplevd det. Men i de to første jobbene, så hadde jeg jo allerede under intervjuene vært åpen og snakket mye om både tvang og om den medikamentelle bivirkningen.

Dette kommer jeg også til å gjøre på kommende jobbintervjuer. Jeg blir nødt til det. De reduserer muligheten for å få jobb, dessverre er det slik fortsatt. Men samtidig så er slike arbeidsgivere ikke noe å satse på. Når det er sagt, så ville jeg fått jobben i det siste tilfelle, også dersom jeg hadde nevnt tvang og sykdom under intervjuet, det er jeg rimelig sikker på. For når jeg først sa det, da jeg gikk ut i sykmelding 50%, så var jeg åpen. Og da håndterte de dette på en utmerket måte. Den sjefen jeg hadde gjorde en utmerket jobb, og gav meg frie tøyler uten noe arbeidspress i det hele tatt.

Men en annen ting, også overfor mine kolleger, så var det et problem, at jeg ikke hadde sagt noe om min tvangsbruk. Det hadde jeg heller ikke gjort i de to første jobbene. Eller vel, etter halvannet år i den første jobben, så sa jeg det til en kollega, faktisk. Hun betydde mye rent personlig. Men det hadde ikke vært nødvendig. For jeg hadde jo orientert sjefen om det under intervjuet. Også da jeg fikk ny sjef i den første jobben, så orienterte jeg ham om min fortid, ikke like detaljert som under intervjuet, men likevel nok.

Vel, så er det nå fire år siden. Og jeg har hatt to nye arbeidsgivere siden den tid.

Så hvorfor skriver jeg her nå da, på doktoronline.no. Hvorfor leser jeg ikke videre på nettsiden til mitt fag. Den siden som samler opp det nye skjer innen faget.

Hvorfor. Jo, nettopp av samme grunn som hvorfor jeg ble sykmeldt 50% for ett år siden, som senere økte.

Jeg gjør det, jeg skriver her, fordi psykiatrisaken bobler opp. Den kommer opp fra underbevisstheten og opp i overflaten, og tar over for det jeg egentlig ønsker. For er det sterke nok krefter, så klarer man ikke å stå mot.

Så klart er jeg sint på psykiatrien! Min kamp mot for opprettelse av et alternativt psykisk helsesystem, som er basert på ikke-medikamenter og ikke-tvang, for de av oss som vil ha det, kommer til å øke i styrke. Det kommer faktisk til å skje. Jeg ønsker ikke at et slikt alternativt system skal erstatte dagens psykiatri. Jeg ønsker at de to systemene skal leve ved siden av hverandre. Så kan man som statsborger selv velge under hvilket system man vil behandles. Det vil bety at de som ønsker å bli behandlet med medikamenter og tvang som idag, skal få fortsette med det. Men viktigere for meg personlig, vi som ønsker oss frabedt dette, vil få slippe det. Psykiatriens medikamenter og tvang har "ødelagt" tolv år av mitt liv, og det fortsetter å skje. Dette kan jeg ikke tillate.

En måte å gjøre det på, ta skjeen i egen hånd, er jo nettopp å gå tilbake til jobb. Presis slik slår det meg nå, var det jeg tenkte for sju år siden. Jeg skulle ikke la psykaitrien knekke meg. Det var derfor jeg gikk raskt tilbake til studiet, fullførte dette, og gikk raskt ut i jobb.

Det er de samme mekanismene som gjør seg gjeldende nå. Så ser jeg at NHD ikke har kommentert innlegget "bearbeide minner fra innleggelser?". Det er ikke uventet. Men det er trist. For her er vi, eller var vi iallefall igår kveld da jeg skrev mitt innlegg der, tre stykker som hadde tilnærmet likelydende erfaringer med tvangsbruk. Det bekymringsverdige med dette, er at psykiatrien ikke forstår hvor alvorlig det er å frata et menneske friheten. Så skal man selvsagt ikke konkludere utfra fravær av en kommentar til et innlegg på DOL. Selvsagt ikke. Men det føyer seg bare inn i rekke av inntrykk jeg har hatt i disse sju årene. Psykiatrien ser ikke hvor alvorlig det _kan_ være å frata et menneske friheten. Man stirrer seg blind på de eventuelle positive effektene.

Så kunne jeg skrevet mer. Men jeg gjør det ikke. For det er nok dette siste som er kjernen i problemet. For hadde man sett de negative sideeffektene av tvangsbruk, så hadde man i ettertid håndtert meg annerledes. Da hadde psykiatrien som system hatt et offentlig opplegg for å debriefe pasienter etter tvangbruk. Men noe slikt finnes ikke. Det fantes ikke i 1999. Og det fantes ikke i 2005.

Er det så riktig av meg overfor en arbeidsgiver å ta en stilling hos dem. Når jeg er sliten. Opptrer jeg ansvarsløst? Vel, jeg mener det. Men jeg må ta den risikoen. Det handler her om økonomi for bedriften. Og jeg blir nødt til å se på samfunnet som en helhetlig mekanisme. Der bedrifter og mennesker skal leve i samkvem. Det er klart at dersom jeg kun tenker på aksjonærene i bedriften, så må jeg holde meg unna. Selvsagt må jeg det. Men så finne det heldigvis bedrifter som ser sitt samfunnsansvar, også for ting i samfunnet som de ikke selv har et direkte ansvar for. De finnes faktisk. Slike bedrifter har ofte en meget god personalpolitikk. Noe jeg opplevde i min første jobb. Men i min første jobb, så var jeg i stand til å yte 100% og vel så det. Det var ett år etter utskrivning. Jeg gledet meg over å være ute av psykiatrien etter fem år der, men alvorlig medikamentell bivirkning og tvang til slutt. Jeg fløt på de positive effektene av fravær av det onde.

Så gikk tiden. Og i ettertid er det lett å se at i 2003 var jeg sliten. Det startet nok i årskiftet 2002/2003 faktisk. Min slitenhet. Jo, det startet før. Det startet allerede før den første jobben ble avsluttet, allerede våren 2002. Og har vart til nå. Men det var i 2003 det ble så tydelig. Jeg arbeidet nesten ikke en time overtid i min andre jobb. Men likefullt presset jeg meg gjennom. Og gjennomførte en god nok jobb til å kunne få forlenget kontrakten dersom arbeidsgiver hadde fått flere oppdrag, hvilket de ikke fikk. For meg personlig var det nok bra. For hele 2004 søkte jeg på nye jobber. Så fikk jeg den jobben jeg hadde ifjor. Som tvangsinnleggelsen ødela, høyst sannsynlig. Som arbeidsgiver kunne de selvsagt ikke fornye kontrakten når tvangsinnleggelsen opphørte oktober. Og det viste seg i ettertid å være helt korrekt. For denne vinteren 2005/2006 har jeg vært mer sliten enn noensinne. Tvangsinnleggelsen høsten 2005 bidrog selvsagt ikke i positiv retning.

Uff! Det er ille å tenke på. I seks år hadde jeg kanskje vært blant dem som hadde skrevet mest i dette landet mot tvangsbruk. Og så blir jeg tvangsinnlagt. Man forsøkte ikke et eneste millisekund med frivillighet. Jeg var villig til å oppholde meg på sykehuset. Men uten å ta medikamenter. Og da var jo saken klar. Når deres observasjoner oppfylte kriteriene for tvang.

Vel, så kan jeg skrive masse om dette. Og det kommer jeg til å gjøre.

Men jeg orker ikke.

Så det å gå ut i jobb. Det er på en måte en flukt bort fra verden. Selvsagt er det det.

For hvem som er så sliten som jeg er nå, ville vel tenke på å søke en jobb. Ikke at jeg er noe supermenneske, for det er jeg ikke.

Mine tanker om å bli en Juklerød nummer 2, har jeg nevnt flere ganger, senest hos min fastlege igår. Men jeg tillater meg det ikke. For jeg vet at det ikke vil føre frem. Og så ble såklart Juklerød rammet mye hardere enn meg. I tre hele år var han vel tvangsmedisinert på Gaustad. Stakkars mann. Jeg har ikke blitt det mer åtte-ni måneder tilsammen i løpet av tolv år. Og man kan ikke karakterisere mer enn sju av dem som grove brudd på min integritet.

Så vel, jeg håper de som leser dette oppfatter at jeg er interesert i å komme videre i livet. For det er jeg virkelig.

Mitt største ønske er å aldri mer ta ordet psykiatri i min munn. Men sånn er ikke verden. Selvsagt ikke. De som opplevde krigen, ønsket garantert det samme. Uten sammenligning for øvrig. Minner kan man ikke bare glemme. Og det er ikke lurt heller. Da går det ned i underbevisstheten. Det lureste jeg kunne gjort, og kan gjøre, for min egen helse. Det er å gå i protest mot psykiatrien, inntil det fullverdige alternative systemet er opprettet.

Men det vil kunne ta mange år. Og jeg tenker på tiden etter. Om det så skal ta 50 år. Og jeg vil ikke se tilbake på livet mitt, og vite at det bare var en eneste kamp mot psykiatrien. Selv om det ville være det beste for meg her og nå.

Så er det vel også slik da, at variasjon er bra. Det er vel derfor jeg får tanker om jobb igjen. Men så er heller ikke variasjon riktig. Det handler om at hjernen ikke orker mer psykiatri alene. Der er nok det nærmeste sannheten.

Den vil ha noe alternativt å holde på med. Jeg har jo også det. Selvsagt. Men underbevisstheten og bevisstheten tilsammen er nok 70% opptatt av psykiatri. Faktisk.

Vel, så skal jeg ikke spekulere i underliggende forklaringsmodeller.

Jeg må bare la meg lede, og det er klart at det å være i jobb også har endel positive effekter, hvorav den viktigste faktisk er følelsen av å bidra til samfunnets maskineri der og da.

Jeg bidrar også gjennom mine skriverier omkring tvangspsykiatri, men ikke på den samme måten, for alt skriveriet omkring dette, er verdiløst inntil det alternative systemet opprettes (noe som inkluderer en lovendring). Men gjennom å arbeide i en bedrift, bidrar man hver dag. Gjennom at penger flyter gjennom samfunnet. Det gjør det også når man går sykmeldt/trygdet. Men ikke på samme måten. Det er ikke ens egeninnsats som bidrar, utenom gjennom forbruk av pengene da. Vel, det slår meg at jeg holder fast på tidligere teorier, om at også bedrifter som ikke eksporterer, faktisk ikke bidrar direkte noe mer enn en trygdet. Ren innenlandsk virksomhet henter ikke inn kapital fra utlandet. Den opererer således i en lukket del. Slik sett, om man arbeider i en ikke-eksportbedrift, så bidrar man ikke noe mer til samfunnet enn når man er trygdet. For veldig mange bedrifter er ikke annet enn videreformidlere. De flytter ressurser fra et sted til et annet. Børsen eksempelvis. Børsen fungerer ikke egentlig på annen måte enn de trygdede. Man tar i mot penger. Man bruker penger og lar dem bytte eier. Børsen gjennom at kjøpere betaler. Trygdede gjennom at de kjøper varer i butikker osv. Jaja, så er det klart at det å ha arbeid, reduserer risiko for sideeffekter. Og så er jeg den første til å innrømme at min teori er fullstendig verdiløs, og iallefall meningsløs. For skal et samfunn gå rundt, så må noen utføre oppgavene. Og jo flere oppgaver som utfører, jo flere oppgaver kreves. Og slik skaper man også eksport. Eller bedre og mer utnyttelse av innenlandske ressurser. Så selvsagt kan aldri trygd i det store samfunnsperspektiv måles mot arbeid. Arbeid er lik masse som flyttes en vei. Noen må flytte massen, slik er det i et samfunn som lever i en verden som er fundert i masse, og ikke i ånd. Ja, Gud har valgt å skape verden i masse. Og ikke i ånd alene.

Så - har sikkert mange falt av gjennom det siste avsnittet. Ja, der har vi ham igjen. Nå har han fullstendig mistet fotfestet. Ja, da har man ikke lært at man ikke bør skue hunden på hårene.

For tilbake til temaet. Det å gå på jobbintervju. Det skader jo intet. Verken bedriftene eller meg selv. Bedriftene får alltid tak i de beste kandidatene. Når jeg tilhører middelskiktet, så vil jeg aldri gjennom å delta på intervjuer hindre de beste kandidatene fra å bli innkalt. Men såklart, en annen middelskiktkandidat vil jeg ta en en intervjuplass fra. For som oftest er det slik at bedriftene har en maksimal grense for hvor mange som innkalles. Men vel, det er ikke det viktigste problemet her.

Problemet oppstår når jeg sitter på et kontor. Javel, så satt jeg her. Jobben var min. Og jeg er fortsatt like sliten som da jeg satt og skrev i 2004,2005 og 2006.

Vel, da må jeg bare konstatere det. Ok. Jeg er sliten. Men da er jo bare å gå videre med kortere skritt, eller med laver tempo enn ved de forrige jobbene jeg har hatt. Og alle forventninger og kompentansekrav jeg har til meg selv, må jeg bare glemme. Og heller glede meg over de nye tingene jeg tilegner meg. Bygge stein på stein. Istedet for å irritere eller bekymre seg over de steinene jeg ikke har.

Ja, jeg må fokusere på det jeg faktisk har av kunnskap. Og ikke på det jeg ikke har.

Ja, jeg vil jo gå roligere. Det samme vil gjelde i min sosiale omgang med kolleger. Jeg må fokusere på de få ordene jeg sier til kolleger. Og ikke fokuserer på alle de timene jeg ikke sier et eneste ord.

Og - jeg må ikke være redd for å si noe til dem. Gjerne brette ut mitt liv. Selvsagt ikke slik at det er vanskelig for noen. Men når de prater om det de er opptatt av, så kan jeg gjøre det samme. Og jeg er opptatt av tvangspsykiatri og medikamentpsykiatri. Sånn er det bare. I tidligere jobber så har jeg jo ikke pratet om dette med mer enn en eneste kollega.

Men gjennom å gjøre dette åpent, så vil jeg ta et viktig steg videre. For ingen var redd for å prate om frihetsberøvelsen som de ble utsatt for under andre verdenskrig, uten sammenligning for øvrig. Og skal man få til endringer i dette landet, så må vi prate på grasroten. Vi må faktisk det. Vi må prate med politikere og fagfolk, men også med grasroten, med vanlige folk. Akkurat som andre samfunnsforhold omtales på en arbeidsplass, så må også tvangspsykiatrien diskuteres. Den rammer årlig fortsatt 8.000 mennesker. Kun omtrent 15 % av disse er farlige. Men befolkningen tror dette farlighetstallet er mye høyere. Ja, det er en vanlig oppfatning blant mange i gruppen "folk flest", at alle som er tvangsinnlagte er farlige for eget eller andres liv. Det er en myte som er feil.

Så skal selvsagt ikke jeg gå inn i et arbeidsforhold for å prate om psykiatri. Selvsagt ikke. Selvsagt ikke.

Vel, nå har jeg sittet her 1,5 time. Jeg klarer å skrive om psykiatri. Og jeg klarer å søke rundt på nettet dagen lang. Så det er klart at kroppen har energien som er nødvendig. Men så er mennesket mer komplisert enn som så. Det handler ikke bare om nok energi/masse. For hvorfor sier jeg at jeg er sliten da. Jo fordi jeg ikke orker veldig mye annet enn psykiatri, bibelen og trening. De tre. Og en ting til. Ha kontakt med folk. Eller hvordan skal jeg si det. Hvorfor er det ikke nok for meg å skrive dette her i en dagbok. Hvorfor drives jeg til å offentliggjøre det. Til å fortelle om meg selv til andre.

Vel, det er vel det samme som gjør seg gjeldende ved å fortelle om min bakgrunn til en arbeidsgiver. Men vel. Så er det ikke det likevel.

Det jeg vil frem til, er at jeg søker folk. Jeg søker et menneske som kan forstå meg.

Ikke fullt ut. Men dypt nok.

Da - faller jeg til ro. Det er det jeg søker. Det er dette eller disse menneskene jeg søker. Og jeg trodde jeg hadde truffet ett. Og kanskje har jeg truffet flere. Men jeg opplever ikke lengre at noen forstår meg, og har bare en sjelden gang opplevd det.

Det kan bety at jeg lever veldig inni meg selv. Ja, for det er nok det som skjer når man tvangsinnlegges. At man går inn i seg selv. Man blir ikke bare innesperret i en bygning. Også sjelen, ånden vår, blir innesperret, i oss selv. lengre inne enn før. Og det tar tid for den å komme seg ut. Det er en lang vei å gå.

Så utartet det jeg skriver her til å bli noe annet enn jeg tenkte. Det jeg tenkte innledningvis var at dette skulle være nok en solid kritikk av psykiatrien. Og det er det også. Men det ble ikke direkte. Men det er vel det som er iferd med å skje. At jeg er i ferd med å skjønne at mitt budskap, har en lang vei å gå. Det er et særdeles lite endringsvillig både samfunn og psykiatrisystem vi har med å gjøre. Det bestående er det trygge tenker man, og tenker videre på alle de som faktisk får hjelp av dagens system. Og så glemmer man dem, altså oss, som blir skadelidende av dagens system, dagens psykiatri. Jeg forstår den tankegangen. Men det jeg ikke forstår, det er hvorfor samfunnet eller psykiatrien ikke er mer interesserte i en dialog med oss som er skadelidende av deres virksomhet. Vi kommer ikke for å skade dere. Vi kommer for å fortelle hvordan vi opplevde det dere gjorde. Men er dere ikke villig til å tro at vi har rett om det vi sier? Eller hva er problemet? Hvorfor er ikke psykiatrien mer villige til å se etter forbedringpunkter? Det er vel og bra og påpeke egne positive sider. Men hvorfor man ikke er mer villig til å være selvkritisk, det er for meg en gåte. På systemnivå, aå skulle det ikke være så vanskelig å implementere en tilbakemeldings- og dialoginstans for tidligere tvangsinnlagte.

Vel, så har jeg skrevet om mangt i disse årene. Og det kommer jeg til å fortsette med. Den dagen jeg igjen går ut i jobb, så kommer skrivingen til å tilta, jeg kommer til å skrive enda mer. For når man opptar mange timer daglig med en jobb, så presses ens opplevelser bort, slik at de må få utløp senere. Så slik sett er det positivt å ha en jobb.

Men det er klart, at man må få først komme seg såpass opp, at man klarer å leve med sin slitenhet.

Og det er vel dette siste som er iferd med å skje. At jeg bare må akseptere at jeg er sliten. At jeg bare må kanaliserer energi til akkurat det jeg jobber med, og ikke noe annet. Det vil være et risikoprosjekt. Men det er verdt det. Det verste som kan skje, er at jeg mister jobben. Og på lang sikt, så er det jo smart å ha så mye som mulig erfaring på sin cv.

Vel så er det to punkter som gjenstår. Arbeidsgivers risiko. Og egen økonomisk fremtid.

Ved å være trygdet istedet for å kaste seg ut i jobb, har man en økonomisk sikker fremtid, riktignok på et mye lavere økonomisk nivå, men det er ikke det viktige. Det viktige er at man vet at man for resten av livet, er sikret økonomisk. Ved å gå ut i jobb, så får man med ett tanker om at dersom man mister jobben, så kan man gå to år på ledighetstrygd, og så er det ut på sosialen. Med alt av utforbakke det medfører. Vel, man har to år på seg. Og til nå har jeg aldri brukt mer enn et år på å skaffe meg en ny jobb - innen min egen bransje. Det er klart at dersom man blir presset på tid, og alternativet er sosialen, så tar man annet arbeide. Og - samfunnet har endel mekanismer gjennom aetat som i siste instans også vil kunne gi en eller annen jobb som en kan mestre om enn ikke trives i.

Vel, så er det slik, at det sannsynlige årsak til å miste en jobb vil være helserelatert, ved de to første jobbene var det bedriftens egen ordreinngang som sviktet. Ved den tredje og siste jobben, så var det helsen. Og slik vil det sannsynligvis være neste gang også. Det viktige for meg er å være like åpen med arbeidsgiver på intervjuene som jeg var på de to første jobbene jeg fikk. Og av den tredje jobben har jeg lært, at jeg også må være åpen om min tvangspsykiatri-fortid, selv om ikke arbeidsgiver ber meg om det.

Så kommer vi til det andre punktet. Nemlig at jeg tar en risiko på arbeidsgivers vegne. Vel, hvis jeg er åpen om min fortid, og selvsagt også omkring min nåtid. Jeg sier selvsagt at jeg har vært sliten, og fortsatt er det, osv. Vel, så er det jo opp til arbeidsgiver å velge å ansette meg. Det kan tenkes at det finnes arbeidsgivere, som ser at mitt engasjement for endring av psykiatrien, også kan omsettes i helt annet arbeide. For selvsagt kommer jeg til å fortelle masse også om alt jeg har bedrevet av skriverier og annet overfor organsisasjoner angående tvangspsykiatri. En arbeidsgiver vil da kunne skjønne at jeg selv føler når jeg er klar for en jobb. Men jeg vil også påpeke at de tar en risiko. Det er klart at ved en så ensidig negativ fremstilling på et intervju så vil man aldri få jobben, kan man si. Og det er rett. Men den rette arbeidsgiver vil fange opp ting. Og han vil vri spørsmål over på de faglige tingene etterhvert. De tingene man faktisk skal jobbe med. Og han vil da merke om jeg er istand til den endringen først og fremst. Han vil merke om jeg er istand til å prate like lenge om mitt fag. Han vil kunne merke at engasjementet ikke er det samme for mitt fag som for psykiatrien. Med rette. Men han vil likefullt merke at jeg er grunnleggende interessert i mitt fag. Og han vil merke at mitt faglige nivå er lavere enn andre på min alder, men han vil forstå hvorfor. Men vel, hvorfor vil han ansette meg da? Kanskje fordi jeg iallefall har bedre kompentanse enn en nyutdannet i middelskiktet. For min egen del må jeg faktisk tenke på å konkurrere med dem, på alle mulige måter. Jeg må bare glemme min alder. Jeg må konkurrere med de nyutdannede. Det gir meg håp. Men selvsagt er det litt trist. Men det må jeg bare glemme. Jeg må tenke at jeg tross alt iallefall kan bidra med ørlite mer enn det en nyutdannet kan. Og iallefall ved min andre jobb, så sa sjefen min at jeg hadde hatt en bratt læringskurve, så det er verdt å ta med seg. At jeg har et slikt potensiale. Men saken er det at jeg er veldig smal. Jeg har ikke krefter til å arbeide med mer enn akkurat det jeg skal gjøre. Det å innsamle bred kompentanse, det er helt utelukket. Vel, det kan ha sine positive sider også, å være så fokusert. Men i den store sammenheng, så er det såklart en fordel med en ansatt som hele tiden søker bred kompetanse, også på tilgrensende områder.

Men dit vil jeg kanskje komme en vakker dag i fremtiden. Kanskje den dagen det alternative psykisk helsesystemet opprettes.

Ja, kanskje det er den dagen jeg vil oppgi min yrkeskarriere faktisk. Og legge meg rett i der.

Ja, vil nok det. Og så vil jeg skrive meg ut etter få dager. Bare for å ha opplevd det.

Og så vil jeg selge alt jeg eier i dette landet. Og bare ta på meg sekken og gå rundt i verden. Og endelig kunne nyte livet.

Men det alternative systemet blir ikke opprettet i 2006 og heller ikke før valget i 2009, og sikkert heller ikke i 2013 og heller ikke i 2017.... men kanskje om 20 år? Er det lov å håpe.

Jaja. Det er en lang arbeidsdag som venter.

En bekker renner nedover fra fjellsiden. Brått stoppes den av noe. Den bygger seg opp. Opp og opp. Den bryter seg til slutt gjennom demningen. Den renner nedover i uttørket landskap. En annen vei enn den hadde tidligere. Den snor seg rundt fururøtter, rundt hvitveiser, rundt blåveiser, den ser en stor foss, ved siden der. Den skulle veldig gjerne sluttet seg til den store fossen, og den brede elven videre der. Men den klarer det ikke. Løpets endring langt der opp under fjellet fot, endret den lille bekkens ferd for alltid. Solen skinte opp fra øst. En vandreulv lusket i buskene. Den drakk fra den lille bekken. Ikke fra den store elven. En gulspurv kvitret i toppen av grantreet. Bekken fortsatte å renne. Langt der fremme var havet. Bekken visste om det. For den måtte ofte stoppe opp og kikke seg rundt, når den ble hindret. Den store elven bare rant, og rant. Havet var der bare for den. For bekken var det annerledes. Den visste ikke engang om det ville rekke frem til havet. Den kunne tørke ut på veien. Den kunne bli stoppet av nye kvister. Nye steiner som ble lagt i dens vei. For elven skulle renne. Bredere og bredere. Men samtidig smalere og smalere. Elva skulle nemlig bli blankere og blankere. Alt urent skulle rengjøres. For bekken var ikke det viktig. Den renset seg selv liksom gjennom å renne gjennom mose, grønn mose, grå mose. Over en liten fjellside. Gravde ørlite ned i fjellsiden, akkurat som en hellerisntning som ingen noen gang ville se. Men med elva var det vanskeligere. For den hadde mistet sine naturlige rensningsegenskaper. Gjennom å bli så stor, hadde elva glemt at den engang hadde bestått av mange små bekker.

Heldigvis glemte aldri den lille bekken selv det. Der den rant videre et stykke på siden av den svære elva.

På vei mot havet. Begge to.

Oi. Men var det ikke et par bekker som rant på den andre siden av den store elven også.

Det som glinset så fint i solen der mot vest. Fra østsiden var det ingen som så den lille ensomme bekken.

Og så de den, så glemte de den.

Ja, den glemte seg selv også. Den ville gjerne få renne ut i den store brede elva.

For å få en lettere ferd mot havet.

Men så ble den heldigvis igjen minnet på verdien av å være en ulv.

Alle har sine kostnadssider, både elven og bekken. Men for elven er det så vanskelig å fange opp. Alt flyter der. Det må nærmest en katastrofe til for at man skal oppdage at den lille bekken som rant inn der oppe hadde noe nytt og viktig å tilføre. Elva renner jo videre uansett.

Av seg selv. Det er det mest skremmende kanskje. Elva renner av seg selv. Den kan styre seg selv, om den vil. Så sterk er den.

Bekken derimot, må tilpasse seg landskapet, hele veien.

Havet blinker der i det fjerne.

Oi det skulle bli en vakker dag. Da skulle han snøre på seg sekken. Og bare gå og gå. Da var ferden fullført. Da hadde arbeidet for fullt i så mange år, uten å vite det. For det var først i ettertid at arbeidet bar frukter.

Og kanskje ville han ikke legge seg inn på det alternative systemet. Det ville være nok å vite at det fantes.

Verden var større. Kanskje trengte man et slikt system hos det svære bjørn naboen i øst. Ja, kanskje der mest av alt. Men internasjonale oppgaver ville være for store for ham. Selvsagt.

Ja, for også nasjonale oppgaver var for store for ham.

Ja, han var ingen leder overhodet. Han var bare en vandreulv. Eller han var blitt en vandreulv.

Før var han en glad gutt faktisk. Og ja, kanskje ville han bli det igjen.

En gammel mann som satt på benken. Og så parene som gikk forbi. Trillet sine barnevogner.

Småbarna som spiste is med hele ansiktet. Barna som syklet og veltet og reiste seg opp igjen med skrammer på kneet som ble raskt børstet vekk. Ungdommene som pratet høyt der de gikk forbi. Ja, han ville glede seg da.

I vissheten om at det var et alternativt psykisk helsesystem, hvor det ikke fantes medikamenter og heller ikke tvang, utenom i faresituasjoner.

En gulspurv kvitret i toppen av grantreet ved siden av benken. Det begynte å gå mot midt på dagen. Gulspurven hadde forvillet seg dit, latt seg lede dit. Den kvitret til sju. Den gamle mannen ble takknemlig.

Han satt der like jordnær som alltid. Uten hans jordnærhet så ville det hele gått galere enn noen i sin villeste fantasi kunne tenke seg.

Men det var ikke verdt å ofre tanker på lengre. For det alternative systemet ivaretok menneskeverdet for den vanlige mann.

Psykiatrien hadde ikke villet det slik. De hadde bare vært blinde. Slik hadde det vært med alle systemer opp gjennom historien. De utviklet seg, lærte av sine svakheter.

Også det alternative system måtte lære slik. Men det var det alternative systmets viktigste fundament, og hele tiden se etter endringspunkter og forbedringspunkter.

Han ble bare sittende. Dagene gikk. Endelig kunne han sitte på den samme benken dag etter dag.

Hvis noen spurte ham om hvorfor han nå satt på den samme benken hver dag, visste han endelig hva han skulle svare. Men ingen ville spørre ham.

For selv i den svære brede elven, så levde bekkene for seg selv. De levde slik for seg selv, uten å vite det. Man måtte ha sitt løp lenge utenfor den store elven for å kunne forstå det. Tydeligvis.

Den gamle mannen reiste seg. Og gikk videre. Med stokken sin. Det var mest for syns skyld. Men nei, han trengte den jo. Joda, selv han ble gammel en dag. Han gledet seg til å oppleve nasjonens 200-årsjubileum som selvstendig stat.

Endelig skulle hans egen frihet sammenfalle med nasjonens frihet igjen.

Men fortsatt fikk han en fornemmelse av dårlig samvittighet overfor sine tidligere mange kritiske utsagn omkring det psykiatriske systemet. Den dårlige samvittigheten skyldtes de personene som arbeidet i systemet, og som hadde måtte høre på ham. Hans kritikk hadde vært rett og riktig. Men han likte dårlig at personer måtte høre på den. For det var systemet den var rettet mot.

Det var også derfor tankene om det alternative systemet økte. Fordi det ville kunne utvikles helt uavhengig av det psykiatriske systemet. Kritikk mot det eksisterende, hadde blitt til oppbyggende tanker for det alternative systemet.

Men også Jeremia brukte lang tid på rive ned gammelt, før han kunne starte på å bygge opp noe nytt, uten sammenligning for øvrig.

Ja, mange så nok fortsatt på han som en original uten normalt fotfeste. Iallefall i det han skrev.

Men saken er den, at de da glemte at han alltid var den samme.

Han hadde bare opplevd mye vanskelig i det psykiatriske systemet. Tanker som måtte ut.

For at han skulle komme videre.

Og jeg var ennå ikke kommet meg i jobb. Og jeg var ennå ikke bestemt på å prøve det. For jeg var sliten. Jeg er sliten.

Selvsagt er jeg sliten.

Men det er også Thor Hushovd når han sykler oppover de franske alper. Der han leder på hele hovedfeltet, selv om han vet at han ikke er noen klaterer, så forsøkte han.

Og han lærte av fjorårests stopp. Så et år kommer han til å holde helt opp til toppen. Og hvis det ikke holder til seier, så har han iallefall tatt ut sitt potensiale.

Og det krever at han setter inn støtet når han er sliten. Det er nettopp da det gjelder. Det oppleves som å sette inn støtet. Men det er bare mentalt. Rent ytre sett, så merker man ikke store forskjellen.

Men man vet at dersom man ikke hadde stilt opp i tyngre gir, reist seg opp fra setet, og tråkket seigt og hardere videre, så hadde man stoppet opp. Man hadde stoppet helt opp, etter kort tid. Joda, man kunne kommet videre neste dag. Men - det vil man også kunne gjøre dersom man tar seg ut idag. Og tråkker videre, med økt kraft, når man føler seg som mest sliten, så legger man om til et tyngre gir. Og fester blikket, langt der fremme. Og ikke på den neste svingen. Nei, langt der fremme. Helt på toppen. Der man glimter såvidt målet, før neste sving igjen skjuler det.

Det glitrer der oppe rundt målsnøret. Kanskje er det gulspurven. Kanskje er det en bekk som har tatt en ny vei. En bekk som holder på å tørke ut i solsteiken.

Han er så sliten. Men han vet at han krefter. Han vet ikke hvor de kommer fra, rent fysisk. Men han klarer med sin vilje å øke takten ørlite.

Er det så kampen mot det psykiatiske systemet som har skapt disse egenskapene? Nei, det er nok ikke det. For disse egenskapene hadde han fra barndommen av. Han hadde alltid vært en kjempende, pressende. Han gav seg aldri på en ball på fotballbanen, før han så at ballen utenfor linja. Uansett hvor håpløst det så ut.

Det kostet krefter, ekstra krefter, kastet ut av vinduet kan man si.

Men er det rett å gi opp selv om håpet etter alle odds er ute.

Selv om systemet man kjemper mot er så stort at man ikke ser det selv engang.

Nei, det er da man må rette blikket på den svingen. Og om nødvendig bore seg gjennom fjellet, dersom veien rundt ramler ned og stenger en inne. Og klarer man ikke å bore seg gjennom, så klatre man over det. Fjellet. Man venter ikke til noen har fikset veien rundt svingen.

Man tar skjeen i egen hånd. Og man sykler ikke vider når man har kommet over fjellet. Man sykler tilbake, til der veien har ramlet ut. Slik at man ikke sniker noen distanse. For man skal gjøre hele veien.

Man skal ikke feie noe under teppet. For alt skal komme frem i lyset en dag.

Ikke fordi han vil oss noe vondt. Men fordi det er godt for gullet å bli lutret. Da blir det sterkere enn noen gang. Mer skinnende enn noen gang.

Gullet. For det er gull vi er.

Alle sammen.

Eller krystallklare bekker.

Ja, jeg har iallefall kommet meg et steg videre gjennom dette.

Så kan dere som leser dette tro hva dere vil. Men - ikke sku hunden på hårene. Når skal vi lære oss dette. Ikke begå handlinger mot menneskeverdet på grunnlag av symptomer.

Studer årsaker der det er mulig.

Gå i en dialog med objektet.

Uansett hva objektet sier.

Kanskje har pasienten noe riktig å si.

Kanskje også noe viktig.

Kanskje har jeg også noe å bidra med på en arbeidsplass. Kanskje løser jeg en oppgave som en annen ville brukt mye lengre tid på. Kanskje bare en eneste oppgave av ti. Da må jeg fokusere på den oppgaven jeg løste bra, og ikke på de ni som var middels eller svakere enn det.

For hvem husker vel alle de gangene Hushovd måtte gi tapt oppover de franske alper.

Man kommer til å huske den ene gangen han holder til toppen.

Og klarer han det en gang. Vel, så kan det tenkes at han klarer det flere ganger også.

Tre ganger har jeg overvunnet psykiatrien og dens ettervirkninger og kommet meg ut i jobb.

Da kan jeg også klare det en fjerde gang.

Selv om utgangspunketet ser mørkere ut nå enn noen gang.

Men det er vel da det gjelder å gir over i et tyngre gir, slik at tempoet blir ørlite lavere en kort tid, slik at man fokuserer på den ene søknaden, den ene oppgaven. Og tråkker videre. Med økende tempo. Men bare såvidt. Hastighten er ikke viktigst. Det er retningen som er viktig, og at økningen er der.

Så kanskje er det en grunnleggende sak. At jeg må ha økning. At jeg ikke faller til ro på stabilitet. Jeg er ikke fornøyd med at ting er som de er. Noe kan alltid forbedres. Det er vel kanskje også en av mine drivkrefter.

Det er vel også derfor en av grunnene til at jeg ikke kunne godta å bli sperret inne. Vel, så har det mange flere og viktigere årsaker.

Vel, i sju år har jeg kritisert et eksisterende system. Nå er kanskje tiden moden for å sette inn et tyngre gir. Og sette igang prosesser for å etablere et alternativt psykisk helsetjenste.

Ja, også det kan bli en liten elv som renner ved siden av den store. Men det kna ikke være så lite som en liten bekk. Da er faren altfor stor for at den vil tørke ut. Og miste sine offentlige bevilgninger.

Det må være i størrelsesorden minimum 7-8 % av dagens psykiatriske system, ved etablering, med mål om opptrapping til 15 % før man overhodet gjør en ekstern evaluering av det. Og - så er det viktige at man gir det minst 60 års fredningstid. På samme måte som medikamenter har vært fredet i det psykiatriske system så lenge, med alle de barnesykdommer dette har hatt, og fortsatt har.

Ja, medikamenter kommer alltid til å leve i psykiatriske systemet.

Derfor må det alternative systemet alltid leve.

Så lenge det er folk som ønsker seg dit.

Ja, for det må være et system som ikke avviser pasientgrupper. På samme måte som det psykiatriske systemet.

Kort sagt så må det alternative systemet, være fullverdig og likeverdig.

Slik må også jeg tenke om meg selv i en arbeidssituasjon, selv om jeg er kjempesliten.

Det er opptil arbeidsgiver å takke ja til meg.

Jeg kan ikkke gjøre annet enn å søke.

Og jeg vil være ærlig som alltid.

Selv om jeg er sliten.

Et annet spørsmål er om det er rett overfor samfunnet og psykiatrien å gå tilbake til jobb.

Dette vil i siste instans bli tungen på vektskålen.

For er det rett av meg å igjen gå tilbake til samfunnet... uten å fortelle om den nedverdigende og krenkende behandlingen jeg ble utsatt for?

Men kjenner jeg meg selv rett, så vil jeg gå tilbake til jobb.

For min kritikk vil ramme hardere dersom jeg fungerer i jobb, enn dersom jeg ikke gjør det.

Trist men sant.

Sånn er dessverre dette samfunnet. At man diskriminerer nærmest folk som ikke er i jobb.

Jeg merker det på meg selv også. Jeg prater annerledes med mennesker som er i vanlig jobb, enn de som ikke er det.

Forferdelig, men sant.

Jeg nedverdiger dem selvfølgelig ikke. Men ser mer opp til dem på en måte, ser mer likeverdig på den som har en jobb.

Sånn skulle det ikke vært.

For jeg ville hatt mye mer å bidratt med til dette samfunnet dersom det hadde verdsatt mine tanker omkring psykiatri.

Faktisk.

Men det å skulle endre noe slikt er noe annet. For det er å endre mentalitet til et helt samfunn. Det må gjøres over minst tre generasjoner.

Men det å endre mentalitet og regler for et delsystem som psykiatrien er, det er fullt mulig.

Men skal det ha slagkraft, vel også fra min egen side, så er det faktisk en fordel å være i jobb.

Da vil jeg kunne bruke også den perioden jeg har vært i og er i nå som argument.

Det var selvsagt ikke planlagt.

Og - kommer jeg meg ut i jobb i nær fremtid, i løpet av året. Så er det min største ikke-psykiatriske prestasjon. Faktisk.

For da satser jeg virkelig. Når man er sliten, og skrur til et tyngre gir, vel.... når det gjelder større ting som dette, så er det selvsagt kreveende.

Det blir som å endre kraftig kurs for en supertanker på et stort hav. Uten sammenligning for øvrig.

Supertanker ville ikke nødvendigvis kollidert i land, eller gått på skjær. Men det ville kunne risikert og blitt drivende der ute på havet. Uten krefter.

Så er jeg litt forskjellig fra en supertanker, selvsagt, eller fra en båt i det hele tatt. For et slikt fartøy eller annet i naturen, bruker energi, fra en tank. Man bruker, og bruker..... til man går tom, og begynner å drive.

Vel, slik er det ikke for et menneske. Vel... det kan være slik... men ikke nødvendigvis.

For i tillegg til lagerne av energi, så har vi prosesser.

Lagrene er statiske. Prosessene er dynamiske.

Og prosessene kan faktisk skape energi. På samme måte som en innenlandsk økonomi gjennom egenaktivitet kan skape økt liv i samfunnet, uten ytre tilførsel av energi til sine lagre. Faktisk. Det kinesiske samfunn kunne fortsatt sin lukkede utvikling. De trengte ikke gå ut slik de nå har gjort. De hadde alle nødvendige indre ressurser. Problemet i det kinesiske system, var jo mangel på frihet for prosessene. Dette kompenserer de på ved å gå ut i verden så kraftig som de gjør nå.

Når jeg skrive slike analogier. Så er det selvsagt fordi det er noe inni meg selv som jeg modellerer.

Det er det alt jeg skriver handler om.

Men har man blitt utsatt for et system, så avbildes dette systemet også inni en.

Derfor vil det man skriver om seg selv og systemet i ettertid, også kunne ha relevans for systemet. Og systemet burde se det fra en annen side, nemlig at når man gjør slike dyptgripende endringer i et mennesket, så vil alt dette menneske foretar seg i ettertid være interessant for oss som system, for å korrigere oss selv, slik at risikoen for at de negative sidene vi observerer ved mennesket i ettertid ikke skal gjentas.

Men så langt har ikke det psykiatriske system kommet. Det er mange grunner til det. Det er nok ren systemteori.

Men det spesielle med det psykiatriske systemet, er at dette er et system kun med menneskers psyke. Altså, det er et to friheter som er i interaksjon. Det er meget spesielt.

Det er som interaksjon mellom to stater, to nasjoner.

To bedrifter. Bedriftsleder og ansatt.

Men i de siste to eksemplene, så er det også annet som er viktig. Det er jo ressurser innad i nasjoner og bedrifter som er viktigere enn nasjonen og bedriften selv.

Men når det gjelder mennesker. Så er mennesket en udelbar ressurs. Og fri.

Og saken gjelder kun mennesket, og intet annet, når det ikke er faresituasjoner tilstede.

Javel, jeg har ikke lest videre på mitt fags hjemmeside. Jeg har bare skrevet her. Ganske lenge faktisk. Jeg skal snart til min psykolog også.

Men jeg har iallefall kommet et steg videre. Jeg har registert meg på mottak av nye innkommende stillinger.

Og ikke si at det er positivt. Det er som det er.

Det psykiatrien har gjort med meg, er viktigere enn alt annet i mitt liv.

Og vil trolig forbli det til det har blitt et etablert et ikke-medikamentelt og ikke-tvangsbasert system.

Sånn er det bare.

Milorg-folkene gjenopptok ikke sine vanlige yrke før frihetsberøvelsen var opphevet. Uten sammenligning forøvrig.

Men det norske samfunn har ennå ikke opphevet muligheten for frihetsberøvelse av tilstander som jeg ble rammet av.

Det kan jeg ikke godta.

Men jeg må jo leve med verden slik den er, og derfor benytter jeg enhver sjanse i et gyllent øyeblikk til å returnere til samfunnet, idag gjennom for annen gang i år se etter ledige jobber på aetat.no.

Forrige gang var det HELT utelukket å tenke på å søke engang.

Idag var det faktisk ikke det.

Selv om jeg faktisk er mer sliten idag.

Og bekken rant videre. Det sildrende vannet var ørlite mer krystallklart enn igår, men kraften i vannføringen var enda mer svekket.

Hushovd begynte å tenke seriøst på å gire opp, og reise seg fra setet. Alternativet var å la seg innhente, og bli frakjørt. Og trå av.

Bekken rant videre. Gulspurven plystret i toppen av grantreet. Den gamle mannen satt på benken, uansett.

Hvite skyer. Gulhvite fargeskjær.

Hvitt.

Hvit.

[Gjest Beklager]

Skulle gjerne lest inlegget ditt.Men det ble for langt.Jeg ga opp.......

[Gjest personen]

Skulle gjerne lest inlegget ditt.Men det ble for langt.Jeg ga opp.......

Nettopp. Sånn er livet. Og sånn er noen systemer. Noen gir opp ting man har påbegynt. Andre ikke. Av ulike årsaker. Dette var overhodet ikke ment som kritikk av at du gav opp. Du er selvsagt fri til å lese det du vil. Uten sammenligning for øvrig, så er det svært få romaner jeg har valgt å fullføre. Det skrevne ord har lite med virkeligheten å gjøre. Så det er ingen poeng i å lese det skrevne ord, dersom det reduserer livskvalitet. Takk for at du startet på å lese det iallefall.

[Gjest mbo]

Hei.

Har faktisk lest ditt lange innlegg og fikk noen tanker.

Har ikke vært her på forumet lenge nok til og vite helt hva som har skjedd med deg men et overgrep på din person -din intrigitet må det jo ha vært.

La oss håpe at ting forandrer seg i årene som kommer.

Lurer litt på hvem som er normal og hvem som ikke er det.

Jeg lar meg fasinere av vandreulven,

kanskje fordi jeg flyttet mye da jeg var barn,faktisk hvert år og ble mer og mer skadet av det,

har ingen røtter jeg.

NÅ-jeg er litt som bekken desverre og lar meg lede og prøver ut behandling og medisiner etter legens anvisning,

ikke for det,noe må jeg jo gjøre kan ikke bli liggende på sofaen resten av livet og bare eksistere.

Vet ikke om det er noen sammenheng i dette,jeg er et surrehue.

Klem fra mbo

[Gjest personen]

Hei.

Har faktisk lest ditt lange innlegg og fikk noen tanker.

Har ikke vært her på forumet lenge nok til og vite helt hva som har skjedd med deg men et overgrep på din person -din intrigitet må det jo ha vært.

La oss håpe at ting forandrer seg i årene som kommer.

Lurer litt på hvem som er normal og hvem som ikke er det.

Jeg lar meg fasinere av vandreulven,

kanskje fordi jeg flyttet mye da jeg var barn,faktisk hvert år og ble mer og mer skadet av det,

har ingen røtter jeg.

NÅ-jeg er litt som bekken desverre og lar meg lede og prøver ut behandling og medisiner etter legens anvisning,

ikke for det,noe må jeg jo gjøre kan ikke bli liggende på sofaen resten av livet og bare eksistere.

Vet ikke om det er noen sammenheng i dette,jeg er et surrehue.

Klem fra mbo

Tusen takk for flott tilbakemelding! Ønsker deg alt mulig godt videre!!

[Gjest Beklager]

Nettopp. Sånn er livet. Og sånn er noen systemer. Noen gir opp ting man har påbegynt. Andre ikke. Av ulike årsaker. Dette var overhodet ikke ment som kritikk av at du gav opp. Du er selvsagt fri til å lese det du vil. Uten sammenligning for øvrig, så er det svært få romaner jeg har valgt å fullføre. Det skrevne ord har lite med virkeligheten å gjøre. Så det er ingen poeng i å lese det skrevne ord, dersom det reduserer livskvalitet. Takk for at du startet på å lese det iallefall.

Jeg er en lesehest.leser alt.Er nok sliten for tiden.Orker ikke så mye.Beklager.

[Gjest personen]

Jeg er en lesehest.leser alt.Er nok sliten for tiden.Orker ikke så mye.Beklager.

Det går bra. Det er ikke noe å beklage. Jeg synes det var bra at du i det hele startet. Og når lysten kommer tilbake: Les heller noe av god kvalitet, og ikke bruk tid på mine skriverier her inne. Det jeg skriver her er oftest uredigert og direkte bearbeiding av hjerneprosesser der og da. Ønsker deg alt godt videre!