Jeg klarer ikke være naturlig

[Gjest hard work]

Jeg har siden jeg vært liten kranglet med min bror. Han har vært "sterk" og utadvendt og jeg har slitt psykisk og vært innadvendt, men jaggu har jeg også hatt sterk vilje. Så vi har kranglet og slåss gjennom hele barndommen og ungdommen.

Nå når vi er voksne har broren min vist meg at han er glad i meg i mange tilfeler, men han vet ikke alt som har skjedd meg. Og hvorfor jeg kan oppføre meg sært i alle tilfeller etc..

Og for han er livet "enkelt" i noen tilfeller...Men for meg er det langt mer komplisert, i og med at jeg må leve med en psykisk lidelse.

Nå har broren min blitt pappa, og fått det livet jeg lengter etter så sårt. Han skal gifte seg, fått nytt hus og blitt pappa. Jeg misunner han, men på en god måte, på den måten at jeg unner han alt godt:)

Det jeg synes er litt ekkelt, er at det "henger igjen" noe av ufreden mellom meg og broren min fra tidligere? Eller at det er en anspenthet mellom oss. Lurer på om det er min "skyld". Jeg klarer rett og slett ikke være naturlig sammen med min familie i det store og det hele. Og det er vondt. Det er som om jeg og min bror/mor/far har totalt ulike erfaringer gjennom livet. Og gjennom oppveksten var det voldsomme krangler. Selv om vi er veldig knyttet til hverandre.

Når jeg snakker med samboeren til broren min i telefonen, så avslutter hun kjapt, hun virker beklemt, og jeg føler jeg trenger meg på. Men jeg antar at det har skinnt gjennom (ved en rekke anledninger) at jeg sliter psykisk.

Og min bror, som er så sterk, og har drevet med ekstremsport og alt, åpner sjeldent for noe særlig noe kontakt.

Jeg synes dette er trist nå når denne nyfødte er kommet til verden.

Egentlig er det kanskje et symptom ved hele familen. Min far er en ekstrem lukket person og min mor er labil.

Men det kunne vært verre. Jeg vet de er der og de er min familie.

Det som er poenget med hele innlegget mitt, er at det er ting som har skjedd i mitt liv, som er ganske private, og som har formet meg. Og nå har det også skjedd fysiske ting med meg, i form av sykdom (ikke så alvorlig sånn sett..)+ at jeg har gått på medisiner som jeg trapper ned på.

Ingen ting vet noen av familiemedlemmene mine noe om utenom min mor.

Kan raskt oppsummere: Forhold til psykolog, og cyste i hyposysen og noen hormonproblemer og stoffskifteproblemer, samt psykiske etterfølginger.

Er det rett at hele min familie får vite dette?

Eller blir det feil? Jeg føler at det blir å belaste min familie i alle fall.

Men jeg ser også resultatet: En stadig større avstand, og at familien (utenom min mor) ikke forstår mine reaksjoner, og tar avstand.

[cathlin]

Ja, jeg syns det er rett at de du ønsker å være personlig med i familien dun skal få vite det. Helt klart. Da har du tatt ditt ansvar for å prøve å komme nærmere. Det er verdifult med nære forhold til familie.

mener jeg

[Gjest kanskjeverdtå]

Har vært borti flere lignende tilfeller, og har særlig nært kjennskap til én situasjon:

Den ene hadde mange problemer og hadde all verdens forklaringer for hvorfor det var sånn, ustabil og med en oppførsel som var vanskelig å forstå seg på, og var ikke særlig ærlig med seg selv. Rotet seg inn i merkelige forhold og befant seg alltid i vanskelige situasjoner.

Den andre var populær og utadvendt - sterk, ville den ustabile si. Gode forhold til andre mennesker og etterhvert et godt ekteskap.

Selv om den sterke ikke bevisst tok avstand fra den ustabile, ble det stor avstand til slutt.

Mange forsøk ble gjort på å rense luften, mye smerte ble forsøkt vist, men piggene kom alltid ut. Den ustabile knakk sammen, og den sterke ble sint og følte seg manipulert. Naboene lurte på hva bråket var.

Mange vonde ord falt begge veier, for visst har den sterke også mange vonde følelser, selv om overflaten ikke skulle tilsi så. Han har jo tross alt også vokst opp med innesluttet far og labil mor og kaos-søster, og har vært familiens flinke, sosiale, sterke ansikt utad.

Det skjedde ingen ting over natten, og ingen ting før hun gjorde noe med seg selv, men etter hvert, og gradvis, forandret forholdet seg. Den ustabile hadde gått i behandling en stund og blitt forberedt på at hun måtte lære seg å stå på egne ben, for kanskje ville aldri forholdet familien bli noe bedre. Hun ble roligere, annerledes. De begynte å snakke sammen på en annen måte. De måtte gjennom noen vonde, men oppklarende samtaler, ofte var de dypt uenige. For han var det veldig fint å endelig forstå hva som lå bak oppførselen hennes, og for henne var det viktig å forstå hvordan det hadde vært for han, hvor redd han hadde vært og hvor sliten han egentlig var.

Hun er fremdeles litt sår, og det er fremdeles en del han ikke vil forstå og ikke får vite, og de er fremdeles uenige nå og da. Og sånn vil det nok alltid være. Men de har i dag et helt annet forhold enn de hadde for noen år tilbake. Hun føler seg ikke så ensom lengre, både fordi hun har jobbet med seg selv og med forholdet til andre. Og hun går ikke hen og hopper inn i skadelige forhold lenger eller skylder på alle andre. Hun ble også mindre sårbar i forhold til sine foreldre.

Konklusjon: Det har blitt bedre for mange, men det vanskeligste, og mest nødvendige, er det man må gjøre med seg selv.