Hva gjør jeg nå?

[Gjest gir opp nå!!!!!!]

Jeg har slitt med alvorlige spiseforstyrrelser i en år rekke, og vært ut og inn av instituasjoner/sykehus o.l som behandler spesifikt dette. Det har vært mange tøffe år, og jeg har vært ekstremt dårlig i perider,

Jeg er 158 cm høy og har vært nede i 22 kilo, og mange har sagt jeg har vært døden nær.

Jeg har vært innlagt i strekk i 2 år nå, og det har gått så bra med meg. Hadde ikke kastet opp på over et halvt år, gått opp til 50 kilo, lært meg å spise og klarer å ta ansvar for meg selv. Men nå stenger institusjonen i en måned, og jeg er på kjøret igjen, noe ingen vet. Jeg har endt opp med kraftig bulimi igjen. spiser-spyr om igjen- hele dagen-hele natten. Og klarer ikke si det til noen. Jeg får sånne sammen brudd etter flere runder med oppkast, da gråter jeg og tenker på å rett og slett gjøre slutt på all elendigheten, ja rett og slett ende livet mitt. Så hva gjør jeg nå? Jeg har prøvd ALT av spiseforstyrrelses behandling, og det her beviser nok en gang at jeg er et spy monster som aldri kommer til å klare å bli frisk. Og blir jeg ikke frisk er det ikke noe vits i å leve. Det er vanskelig for dere som ikke har en spiseforstyrrelse å skjønne hvor tungt og tøft det er. Bulimien er tøffest, den tærer meg totslt innvendig, sliter meg ut, sitter her med blodskutte øyne nå og bare griner. Skal jeg gi opp meg selv? Føler at alle andre gjør det hvis jeg hadde fortalt hvordan ting er...Ja, de hadde gitt meg opp! Og det her handler ikke om motivasjon. Jeg vil ut av spiseforstyrrelsen, men jeg klarer det nare ikke. Har jeg bare svak viljestyrke?

Håpløst det her!

Tenker bare det går greit når jeg veier 50 kilo, holder meg utenfor medisinsk, og ikke spyr meg ihjel og får hjerterytmeforstyrrelser. men hva slags liv er det? det er et veldig lite verdig liv. Da er det nesten heller bedre å slippe tak og få fred. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. føler meg mutters alene....

er forresten 25 år

[Adriana]

Hei, kjære deg! Jeg er selv 25 år og har en spiseforstyrrelse og tenker mye av det samme som deg. Jeg har ikke så mange råd å komme med tror jeg, men jeg lover deg at du er ikke alene! Jeg VET hvor jævlig det er! Det føles som om man aldri kommer ut av det og at det ikke er verdt å leve et liv med SF.

Men husk det du skrev i innlegget ditt. Det gikk bedre med deg i en periode. Du kastet ikke opp på et halvt år! Du kommer dit igjen hvis du ikke gir opp nå :-)

Og du? Det er INGEN grunn til at du skal skjule disse problemene for andre. De kommer ikke til å gi deg opp! Aldri! Bruk menneskene som prøver å hjelpe deg. De er til for deg! Fortell de om hva du sliter med før det går for langt.

Håper at du klarer å kjempe videre selv om du er sliten nå. Husk at vi er flere som vet hvordan du har det og er like slitne og leie. Skal tenke på deg :-)

[pille2]

Det gagner ingen at du gir opp kampen np Du er ung, har mange , mange år igjen av livet ditt...En vakker dag, om et, kanskje to, kanskje tre år-så er du ute av dette helvete,og tenk da hvilket liv du kan få?? Det er nesten absurd å tenke på fremtiden nå, men prøv!!! Alle her inne vil jo ut av det vi "lider" av-vi VIL bli friske!!! Det er målet.

Lykke til

Klem