NHD- Er dere redd for følelsesutbrudd?

[Gjest -men det går bra i dag]

Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Gjennom min sykehushistorie har det skjedd noen ganger når jeg har følt meg veldig presset at jeg har knekt sammen i gråt, skreket og vært urolig. Dette ble hver eneste gang straffet med kjeft, glattcelleopphold, håndjern, at politiet ble tilkallet eller at jeg ble dopet ned. Jeg har aldri vært voldelig, aldri truet noen eller slengt dritt til noen som var der for å hjelpe meg. Jeg har heller aldri gått løs på materalistiske gjenstander og er en ung jente som er ganske sjanseløs om jeg skal sloss med to menn. Bare en eneste gang kan jeg huske at noen pratet rolig til meg, holdt rundt meg og snakket med meg. Det var da moren min lå døden nær i etasjen under på sykehuset. Er dere så redd for å trøste pasienter? Jeg er sikker på at en klem, rolig prating og at noen lyttet kunne ha spart meg og mange andre for ubehagelige opplevelser. Men gud hjelpe, en skal nå ikke ta borti pasienter. Ikke rart folk trenger medesiner på psykiatriske sykehus. Mer varme og omsorg hadde gjort seg mener nå jeg.

[Gjest observasjon]

Jeg tror de er redde for å knytte bånd til pasientene. og redde at pasientene skal knytte bånd til dem. Også krever en slik kontakt mer av de menneskelige ressurser som er. Altså at psykiatrien trenger fler ressurser. MEN kaffe og kake er de veldig gode på:-) ligger mye omsorg i det.

[pille2]

Jeg tror de er redde for å knytte bånd til pasientene. og redde at pasientene skal knytte bånd til dem. Også krever en slik kontakt mer av de menneskelige ressurser som er. Altså at psykiatrien trenger fler ressurser. MEN kaffe og kake er de veldig gode på:-) ligger mye omsorg i det.

Jeg opplevde engang for mange år siden at jeg hadde et angstanfall..var 40 mil hjemmefra og jeg ringte hjem for å ta en "siste hilsen", var sikker på at jeg skulle dø..Legene ville ikke hjelpe meg, det var 25 minus grader ute...heldigvis hadde min far som jeg snakket med en mobiltelefon...de tilkalte politiet. Jeg ble kjørt til noen bekjente som kunne ta vare på meg.Jeg er evig takknemlig politiet for den jobben de gjorde, men jeg mistet troen på helsevesenet etter det. De ville ikke rykke ut pga. at det "bare var angst". Dette har fulgt meg siden. Det å få hjelp i en akutt situasjon er liksom noe man forventer i Norge i dag...og det å få en hånd og holde i er mye viktigere enn en tablett eller en sprøyte med hva som helst. Det er noe som burde vært obligatorisk. Skal sies at jeg har fått god behandling ved anfall etter det. Kan være det er forskjell fra sted til sted, men jeg bor i en ganske stor by.

Håper du får hjelp. Skikkelig hjelp!!

klem

[Gjest a survivor]

Tusen takk for et tankevekkende innlegg.

[Gjest men det går bra i dag]

Jeg tror de er redde for å knytte bånd til pasientene. og redde at pasientene skal knytte bånd til dem. Også krever en slik kontakt mer av de menneskelige ressurser som er. Altså at psykiatrien trenger fler ressurser. MEN kaffe og kake er de veldig gode på:-) ligger mye omsorg i det.

Ja, sikkert derfor det er så mange som legger på seg når de er innlagt på psykiatrisk. "Er du lei deg? Å, her skal du få et kakestykke" :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det tror jeg er forskjellig fra sted til sted.

Hos oss ville ingen tenkt i retning av Politi eller håndjern i den situasjonen du beskriver. Vi hadde ført deg rolig til rommet, om du ikke var der fra før, og sittet hos deg til du hadde gjenvunnet kontrollen.

Slikt skjer neste hver uke uten at det avstedkommer noe som helst dramatikk.

[Gjest Violsa]

Ja, sikkert derfor det er så mange som legger på seg når de er innlagt på psykiatrisk. "Er du lei deg? Å, her skal du få et kakestykke" :-)

hehe..

kjenner til det.

jeg er mer vant til medisin versjonen. Er du lei deg? vil du ha en sobril? nei du vil ikke , jeg synes du skal ta en sobril jeg , du bør ta en sobril.

[Gjest bbbrrrb]

høres sykt ut det du beskriver, at de sender politi og håndjern på deg. Hos meg har de bare gjort slik nhd beskriver..

[Gjest Violsa]

Jeg opplevde engang for mange år siden at jeg hadde et angstanfall..var 40 mil hjemmefra og jeg ringte hjem for å ta en "siste hilsen", var sikker på at jeg skulle dø..Legene ville ikke hjelpe meg, det var 25 minus grader ute...heldigvis hadde min far som jeg snakket med en mobiltelefon...de tilkalte politiet. Jeg ble kjørt til noen bekjente som kunne ta vare på meg.Jeg er evig takknemlig politiet for den jobben de gjorde, men jeg mistet troen på helsevesenet etter det. De ville ikke rykke ut pga. at det "bare var angst". Dette har fulgt meg siden. Det å få hjelp i en akutt situasjon er liksom noe man forventer i Norge i dag...og det å få en hånd og holde i er mye viktigere enn en tablett eller en sprøyte med hva som helst. Det er noe som burde vært obligatorisk. Skal sies at jeg har fått god behandling ved anfall etter det. Kan være det er forskjell fra sted til sted, men jeg bor i en ganske stor by.

Håper du får hjelp. Skikkelig hjelp!!

klem

ja , sånn i forhold til det har jeg alltid fått innleggelser eller behandling når det har vært vanskelig for meg.

Men jeg har en veldig ressurssterk familie som har sloss for meg slik at jeg har fått den hjelpen jeg har krav på både fra helsevesenet og de offentlige kontorene.

er noe i det at man må være frisk for å være syk.

I tillegg har de veldig lite ressurser og det er fryktelig lange køer for å få psykiatrisk behandling. Så de pasientene som "bare" sliter med en liten depresjon , eller angst får oftest bare en respept fra fastlegen og klapp på skuldra.

[PieLill]

Det du beskriver høres helt sykt ut.

Det man trenger i en slik situasjon er et rolig å trygt menneske og å få lov å være et sted uten masse tilskuere. Så trenger man den tiden det tar å få ut gøra og få samlet seg igjen.

Det er vel det NHD beskriver.

mvh

[Gjest men det går bra i dag]

Det tror jeg er forskjellig fra sted til sted.

Hos oss ville ingen tenkt i retning av Politi eller håndjern i den situasjonen du beskriver. Vi hadde ført deg rolig til rommet, om du ikke var der fra før, og sittet hos deg til du hadde gjenvunnet kontrollen.

Slikt skjer neste hver uke uten at det avstedkommer noe som helst dramatikk.

Jeg ble innlagt på et psykiatrisk sykehus i Oslo en gang. Jeg protesterte verbalt i døren da jeg ble brakt dit, og det endte med at det kom en helg gjeng og slepte meg inn på et rom, trykte meg i en seng og stakk en sprøyte i baken min.Så gikk de ut igjen og jeg lå alene å hulket i senga. Utrolig skremmendes og unødvendig synest jeg. Ikke sovnet jeg heller, ble bare kvalm og svimmel. Neste dag da jeg skulle hjemm besvimte jeg på flyplassen.