Det åpne seg..

[pille2]

Jeg har i det siste åpnet meg veldig for mine venner og bekjente. Mye pga en tur jeg måtte avbryte (se tidligere innlegg evnt.) Jeg valgte å se på dette som en halv seier istedet for et helt nederlag.Har ikke kjørt så langt i bil på lenge. Vennene våre "forsto" oss pr sms i allefall,og pr telefon..jeg gråt som en unge. Det verste "nederlaget" sitter enda i magen min, men jeg skal komme meg videre. Jeg MÅ komme meg videre. Jeg er kanskje en optimist, men jeg tror faktisk at jo åpnere man er, jo bedre blir det.Jeg hadde ikke grått på flere år-jeg er liksom den "sterke" i gjengen...den som fikser alt...har vært den "stødige klippen" ved dødsfall osv. men orker det ikke mer. Følelsene har tatt litt over. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, da jeg er ganske langt nede for tiden-veldig langt nede-men jeg er ikke så langt nede at jeg vil dø-for det vil jeg ikke. Jeg vil bare være frisk, og leve et godt liv!! Jeg SKAL klare det, og det håper jeg aller her inne klarer med tid og stunder. Et brukket ben heles ikke på en dag, det gjør ikke psyken vår heller, men vi kan ikke grave oss ned i en "diagnose". Her må vi kjempe. Er dere med?????

Stor klem

[Gjest a survivor]

Ja, vi må kjempe! No pain, no gain. Ønsker deg lykke til videre! Og vi må være tålmodige. For vår vilje kan ikke styre oss til målet når vi ønsker, vi kan bare styre retningen, og kanskje ikke den heller, men vi kan iallefall styre det vi kan styre. Vår vilje kan være en motvekt til naturens gang. Ønsker deg alt mulig lykke til i videre kjemping! Du er god!

[Gjest mbo]

Hei.

Nå har du forstått det vennen og har mulighet til å komme videre.

Jeg er også åpen om mine problemer og får stort sett forståelse for det,selfølgelig møter man av og til sånne "ta deg sammen mennesker"men de forstår ikke og jeg bryr meg ikke om dem.

Veien videre kan bli lang og kronglete men vi går videre og blir bedre litt etter litt.

Lykke til.

klem.