Sterk sosial angst og behov for legehjelp

[Gjest Falling Angel]

Har et problem jeg ikke klarer å løse,

som holder på å ødelegge meg.

For å gi noe bakgrunnsinformasjon,

så opplevde jeg å bli mobbet og fysisk

plaget siden barneskolen, noe som bare ble sterkere og sterkere utover ungdomsskolen, etter å ha utfordret trusselene om å få juling om jeg turte å møte opp på skolen, endte det med at jeg fikk en knekt arm og slått helseløs flyktet jeg ifra skolen, jeg turte rett og slett ikke å gå på skolen lenger. Noe hverken foreldrene mine eller skolen hadde forståelse for, ble sendt til PP tjenesten som ikke viste noen interesse for frykten.

Følte bare at jeg bare var en sytepave som rett og slett bare var feig.

Midt oppe i dette opplevde jeg å bli sexuelt missbrukt av en mann som det nå i senere tid har vist seg å ha 4-5 lignende saker på seg.

Etter som tiden gikk begynte dette å også spre seg over på fritiden min, jeg viste at møtte jeg på de rette personene ute, var jeg ferdig. De hadde funnet et lett bytte, å moret seg med å ødelegge meg.

Plutselig en dag stoppet hele verden opp for meg, ingenting rundt meg betydde noe. Det eneste som betydde noe var å komme seg bort ifra livet. Hverken døden eller smerten var lenger noe jeg fryktet.

Jeg forsøkte som 11,14 og 15 åring å ta selvmord, og var på nære nippet til å gjøre det samme som 18 åring. Den gangen ble jeg stoppet, akkurat på nippet. Som 21 åring henvist til det lokale akuttpsykeriatriske teamet, som fulgte meg opp annenhver dag med et møte. På dette tidspunktet var jeg som menneske blitt et totalt vrak. Jeg sov 1-2 timer hver natt, sleit i et miljø preget av rusmiddler der kun den sterkeste overlever, jeg hadde tapt kontrollen over meg selv.

Som person hadde jeg utviklet en sterkt og ufravikelig sosial angst, det å omgå mennesker jeg ikke kjente var utenkelig. Jeg gjorde alt for å ungå konfrontasjoner, og ble jeg tvunget opp i slike ingangsatte kroppen min en sterk panikkangst som gjorde at jeg fysisk kunne benyttet all min styrke på å komme meg ut. Alle verdagslige ting ble et mareritt, det å gå i butikken, eller det å risikere å måtte stå i samme heis som andre krevde masse forarbeid og selvforbredelse for å kunne utføre uten at jeg følte meg truet på livet.

Rent psykisk var hadde jeg gitt opp,

istedenfor å glede meg til dagene, håpet jeg at dagene skulle gå over, Selvfølgelig følte jeg meg som en taper på alle fronter, bare i veien og ikke minst ubetydelig, hvem ville vel bry seg om at jeg levde eller ikke. Det verste er at når jeg tenkte på døden/selvmord så fryktet jeg det ikke lenger, mentalt var jeg så skadet at døden ikke lenger var noe fryktet, tvert imot begynte jeg å glede meg til døden, til å bli fri. Kunne slutte å løpe ifra en verden som tokk inpå meg med stormskritt. Før eller siden kom jeg til å snuble, og da ville jeg uansett være for utmattet til å stå imot.

Plutselig for et år siden, hendte det noe jeg aldri hadde trudd at kunne skje, en person viste meg tillitt og forståelse, løftet meg meg bort ifra miljøet jeg var i og begynte å vise meg kjærlighet, helt ærlig var denne situasjonen like truende som god, jeg viste jo at om dette skulle være noe falskt så ville det være det siste nådestøtet.

I år hendte det noe utrolig som snudde mesteparten av livet mitt på hodet, jeg fikk en datter. Alt i livet fikk en ny betydning. Endelig skulle jeg få et mål og faktisk en grunn til å reise meg ifra søla. Min datter betyr alt for meg, og mer en alt i hele verden. Med henne kan jeg bøye stål og viljen til å virkelig lykkes. Tross alt så vil jeg at hun skal ha en pappa å være stolt av.

Men så kommer den store problemstillingen, min sosiale angst vil ikke slippe taket. Mye for at jeg føler at bådde medmenneskene, systemet og det offentlige rundt meg har sviktet meg.

Jeg erlivredd for å bli oppsøkt, er livredd for telefoner etc.

Det som er det store problemet er at jeg føler det er noe alvorlig galt med meg. Jeg føler meg alltid trøtt, blir tilsynelatende trøtt av ingenting. Føler at jeg har blitt tynn/slimete i halsen, får fks ikke til å svelge vanlige tabletter med drikke, jeg må spise noe for at det ikke skal sette seg fast. Føler meg svak/myk i leddene, hukommelsen er nesatt, fått noe problemer med å snakke, problemer med kviser/kløe i hårbunn, synsforstyrrelser, tungpustet og iblant blod i spyttet (blod i spyttet har jeg hatt siden 7-8 års alderen).

Jeg vet jeg trenger hjelp, men det å oppsøke lege er helt utenkelig. Jeg vet ikke hva som er galt med meg, men jeg klarer ikke å oppsøke noen form for hjelp.

Finnes det ingen måte man kan bli kjent med en lege på trygg avstand (fks via SMS/epost) for så å få til et fysisk møte?

Håper du kan hjelpe meg med svar, er i en desperat situasjon hvor jeg føler meg fanget av min egen angst. Trenger tips/råd om det finnes en måte å bli kjent med en lege i forvei, for å forenkle situasjonen.

Hilsen en 23 åring med sterk sosial angst.

[Gjest my sunshine]

hei,kjære deg.med en angst som hemmer deg slik,får du ikke medisin mot dette? du kan sende en email til legesenteret ditt,og forklare situasjonen,og jeg vil tro at det kunne la seg gjøre at du og legen kunne bli kjent pr mail.ellers ville jeg foreslå at du kunne ha med deg en venn inn til legen,eller ha legebesøk hjemme med en venn tilstede om dette føles tryggere.men jeg synes absolutt at du burde få medisinsk hjelp og evt psykolog i forhold til angsten.klem

[frosken]

Send kopi av det du her har skrevet til din fastlege og be om hjelp.

Når jeg leste gjennom det du har skrevet, så ble jeg litt bekymret for at du kan komme til å bruke mer energi på å finne grunner til at det er vanskelig for deg å søke hjelp enn den energi du bruker på å klare å komme i gang med å jobbe med angsten din.

Ikke tillat deg selv å utsette brevet til fastlegen.

[Gjest Ferri]

Det er flere av oss ja

Før nyttår i fjor så sendte jeg en email til kommunen min(bydelen min i oslo) hvor jeg forklarte åssen jeg har levd isolert i ++++ år og skrev litt om hvordan jeg hadde det nå.

De vidresendte brevet mitt til en psykiatrisk psykepleier som jeg nå har litt kontakt med.

Ting har ikke skjedd så fort jeg hadde håpt. Hun er ganske så opptatt og jeg er heeelt umulig..!!

Men jeg vet på en måte nå vet noen at jeg er her, og vi driver og "jobber" med og få meg til og komme meg til lege... som det føles ut som om jeg skal klare før til vintern

Kunne kansje no lignende funke for deg, epost til kommunen?

[Gjest Ferri]

Det er flere av oss ja

Før nyttår i fjor så sendte jeg en email til kommunen min(bydelen min i oslo) hvor jeg forklarte åssen jeg har levd isolert i ++++ år og skrev litt om hvordan jeg hadde det nå.

De vidresendte brevet mitt til en psykiatrisk psykepleier som jeg nå har litt kontakt med.

Ting har ikke skjedd så fort jeg hadde håpt. Hun er ganske så opptatt og jeg er heeelt umulig..!!

Men jeg vet på en måte nå vet noen at jeg er her, og vi driver og "jobber" med og få meg til og komme meg til lege... som det føles ut som om jeg skal klare før til vintern

Kunne kansje no lignende funke for deg, epost til kommunen?

" som det føles ut som om jeg IKKE skal klare før til vintern "

skulle det stå