Privat psykolog

[Gjest forskjellige erfaringer]

Er det riktig at private psykologer behandler lenger og bedre enn de kommunale? Kan jeg f.eks. bestille time når jeg vil hos en kommunal psykolog. Avslutter en kommunal psykolog behandlingen når h*n er halvveis sammenlignet med den private?

[frosken]

I Oslo vil de fleste som behandles av privatpraktiserende psykiatere og psykologer (med refusjonsavtale) gis et mer langvarig og "generøst" terapitilbud enn de som gis et tilbud fra poliklinikker, dps ol.

Det har sammenheng med at de privatpraktiserende behandlerne kun har et formelt ansvar for de som de har tatt inn i behandling, mens poliklinikkene har plikt til å gi tilbud til alle som har krav på behandling.

Mange av de privatpraktiserende i Oslo har også svært høy kompetanse mht psykoterapi, og har valgt å jobbe som privatpraktiserende nettopp fordi dette er deres interesseområde, slik at de ikke ønsker å bruke store deler av sin arbeidstid på møter, administrasjon osv.

Dette er visstnok et særfenomen for Oslo-området. Det foreligger i realiteten en form for arbeidsfordeling mellom det "offentlige" og de privatpraktiserende, slik at langvarig psykoterapi nesten ikke tilbys i regi av det "offentlige". Pasientene betaler samme egenandel enten de gis et tilbud i regi av poliklinikk eller privatpraktiserende med refusjonsavtale.

Den største ulempen ved systemet i Oslo slik jeg ser det, er at pasientens evne til å ta initiativ ofte blir avgjørende for hvilken behandling vedkommende får tilgang til. Dermed er det ikke på noen måte de som har størst behov som nødvendigvis gis det mest omfattende tilbudet.

[Gjest fornøyd pasient]

Det er vel ikke så vanlig at kommuner har ansatte psykologer selv om behovet absolutt er det. Men det er en del av dem ved statlige institusjoner. Jeg har gått til behandling ved psykiatrisk poliklinikk i årevis. Jeg innså at dette ikke hjalp. Hun siste jeg hadde kontakt med gikk jeg til en time i måneden, og vi pratet bare om hverdagslige ting selv om jeg hadde en rekke alvorlige traumer bak meg. Jeg sluttet, og tenkte at jeg får bare greie meg selv. Men jeg slet mye i årene som gikk, og tok til sluttt mot til meg å kontakten en privatprakktiserende psykolog uten de store forhåpningene. Det har jeg ikke angret et sekund på. Nå går jeg til han ca. en gang i uka, har ofte dobbelt-timer og jeg kan ta kontakt med han utenom timene visst jeg føler jeg trenger det.

Han er virkelig flink, har lang erfaring og det har gått opp mange lys for meg undervegs. Han har også sagt at jeg selv får bestemme når jeg vil avslutte terapien, så jeg slipper å bekymre meg for å bli kastet ut før jeg føler meg klar til det. Jeg har også fått den tiden jeg trengte før jeg turte å stole på han og tørre å åpne meg. Det beste med alt er at jeg føler han er på min side og ikke på side med "systemet".

Jeg har mange opplevelser med politi og helsevesenet som jeg har opplevd som traumatisk, og det har han stor forståelse for.