dissosiativ lidelse

[Gjest Zahara]

hvordan kan en psykolog sette denne diagnosen når INGENTING traumatisk har skjedd?

Jeg gikk i min egen verden gjennom hele videregående, alt var langt bortenfor. Jeg satte meg alltid i et hjørne, jeg gikk på do for å få pause fra bråket rundt de gangene beskyttelsen ikke virket. Men! Med seroquel så er alt dette borte!

Har hatt perioder hvor jeg ikke har fått med meg en eneste ting, bare sitti i min egen glassboble.

Uten mulighet for å snakke skikkelig, alt er i hodet, og tulles sammen i en bomullsball.

Jo, jeg kan si jeg har hatt flere deler som har vært helt forskjellige, jeg har i lange perioder av livet vært uten følelser og uten å ville knytte meg til noen, har følelsene sniki seg frem så har jeg drukket, spist, kuttet, tatt piller, gjemt meg i et mørkt hjørne og hylt.

Men det er ikke sånn lenger, ikke i det hele tatt, Og ja, jeg var et totalt vrak, men jeg er da et menneske i dag.

Men psykologen leter fortsatt etter svar føler jeg.

Men da jeg fikk meds, for bipolar, og fikk en god dose antipsykotika så er alt annerledes.

men det er kanskje ikke rart jeg var totalt lost i noen år, når ingen så at jeg ble dårligere og dårligere, sluttet å spise, sluttet å sove, alt gikk i virrvar, det ene prosjektet etter det andre, så panikkangst, deprimert, så alle ideene, rart ei ung jente ble forvirra?

Og ingen så, eller de så bort, og alt jeg fikk var en stol etter meg fordi jeg ikke kunne sitte i ro.

Men! Jeg har jo ikke bipolar lidelse iflg psykologen.

Medsen har bare lagt lokk på følelsene mine.

Alt er der visst fortsatt.

Men han forstår ikke. Så lenge jeg tar seroquel, så er hodet rolig, vel, jeg ser edderkopper men..jeg er ikke redd dem so.. so what. Og de er der bare når jeg skal slappe av eller sove.

Det går til helvete nå når jeg ikke tar pillene, men det er jo bare følelsene som endelig virker igjen.. øh.

(tar seroquel.. tør ikke la vær nei..)

Har fått legetime nå da. til tirsdag. Og fått stesolid og apodorm.

Men jeg er helt tilstedet, ikke utmeldt, ikke i ei j boble, bare deppa og irritabel og så spent i musklene at jeg får noia.

og dermed har jeg skrevet en hel side med rot.

[Gjest Zahara]

( vet utmerket godt at bipolar ikke er hele og ene sannheten da. Men skal f ikke ha på meg at jeg har opplevd traumer jeg ikke har opplevd.)

[frosken]

Hvis psykologen din jobber på en poliklinikk/dps, så hadde jeg bedt om å få en fellestime med psykologen og en psykiater, eller skrevet et brev til avdelingsoverlegen om dette temaet.

Har sett en del tilfeller hvor overdreven psykoterapi og leting etter traumer har medført mye bortkastet energi go forverring av symtomer som uansett ikke forsvinner samme hvor mye psykoterapi folk har gjennomgått.

Siden du har blitt utredet så nøye flere ganger, bør det ikke være fritt frem for "synsing" selv for en psykolog.

Hva er psykologens forslag til tiltak?

[Gjest Zahara]

Hvis psykologen din jobber på en poliklinikk/dps, så hadde jeg bedt om å få en fellestime med psykologen og en psykiater, eller skrevet et brev til avdelingsoverlegen om dette temaet.

Har sett en del tilfeller hvor overdreven psykoterapi og leting etter traumer har medført mye bortkastet energi go forverring av symtomer som uansett ikke forsvinner samme hvor mye psykoterapi folk har gjennomgått.

Siden du har blitt utredet så nøye flere ganger, bør det ikke være fritt frem for "synsing" selv for en psykolog.

Hva er psykologens forslag til tiltak?

samtaler 1 x i uka.. Da jeg fortalte at jeg hadde sluttet på litium og lamictal fordi jeg brakk meg og fikk så mye bivirkninger, sa han at det kunne være en bra ting.At jeg sluttet. Så nå er jeg så forbanna forvirra.

Føler at jeg må velge ståsted, psykolog eller psykiater, og dumpe han jeg har hatt i snart 5 år...

og må innrømme at jeg er redd han skal bli skuffet, siden han har stilt opp sånn for meg.

Hver gang jeg prater med han så backer jeg unna, og forsøker å se hans side..( som vel burde vært min side og..)

men han har ikke det ståstedet at bipolar er en sykdom i hjernen og alt det. Alt dreier seg om følelser, og absolutt ikke kjemi.

[frosken]

samtaler 1 x i uka.. Da jeg fortalte at jeg hadde sluttet på litium og lamictal fordi jeg brakk meg og fikk så mye bivirkninger, sa han at det kunne være en bra ting.At jeg sluttet. Så nå er jeg så forbanna forvirra.

Føler at jeg må velge ståsted, psykolog eller psykiater, og dumpe han jeg har hatt i snart 5 år...

og må innrømme at jeg er redd han skal bli skuffet, siden han har stilt opp sånn for meg.

Hver gang jeg prater med han så backer jeg unna, og forsøker å se hans side..( som vel burde vært min side og..)

men han har ikke det ståstedet at bipolar er en sykdom i hjernen og alt det. Alt dreier seg om følelser, og absolutt ikke kjemi.

Jeg har vanskelig for å innse at det kan være positivt å slutte med litium og lamictal uten at man samtidig har kommet frem til at diagnosen har vært feil... Og det bør man ha vurdert usedvanlig nøye for å kunne si!

Som du vet, tar det tid før du nødvendigvis merker effekten av å ha sluttet med stemningsstabiliserende. Vurderte dere andre tiltak mot bivirkninger før du sluttet?

Det finnes helt sikkert folk som er feildiagnostisert, men siden jeg gjennom 20 år har fulgt en venninne som ikke fikk litium før det var gått over 5 år med mer eller mindre totalt kaos, så har jeg en sterk motvilje mot behandlere som tror de kan behandle alt gjennom samtaleterapi.

[Gjest Zahara]

Jeg har vanskelig for å innse at det kan være positivt å slutte med litium og lamictal uten at man samtidig har kommet frem til at diagnosen har vært feil... Og det bør man ha vurdert usedvanlig nøye for å kunne si!

Som du vet, tar det tid før du nødvendigvis merker effekten av å ha sluttet med stemningsstabiliserende. Vurderte dere andre tiltak mot bivirkninger før du sluttet?

Det finnes helt sikkert folk som er feildiagnostisert, men siden jeg gjennom 20 år har fulgt en venninne som ikke fikk litium før det var gått over 5 år med mer eller mindre totalt kaos, så har jeg en sterk motvilje mot behandlere som tror de kan behandle alt gjennom samtaleterapi.

jeg tok saken i egne hender for å si det sånn. Fikk nok helt brått. Har ikke fått fatt i legen før nå, kontakten min kjeftet meg opp men hjelper meg ikke noe når det gjelder å prøve å finne en løsning.

Har lest ting jeg har skrevet før. Samt at faren min mener så absolutt jeg virkelig er bipolar. Så har kommet fram til at jeg må begynne på meds igjen. Men er så tungt når psykologen ikke støtter meg og jeg føler motstand mot meds for tiden. Men skal jo til legen til tirsdag, men er vikarlege. legen min har vært sykemeldt en tid.. så har liksom ikke hatt noen å prate med som kjenner meg, som faktisk ser på meg som bipolar..

men orker ikke mer lamictal.. og litium ødela magen min totalt.. og fikk vann i kroppen,,... og la på meg..

og jeg klarer ikke lenger å svelge meds... ikke en j paracet engang.

mye rart på samme tid..

takk for svar frosken..

[frosken]

jeg tok saken i egne hender for å si det sånn. Fikk nok helt brått. Har ikke fått fatt i legen før nå, kontakten min kjeftet meg opp men hjelper meg ikke noe når det gjelder å prøve å finne en løsning.

Har lest ting jeg har skrevet før. Samt at faren min mener så absolutt jeg virkelig er bipolar. Så har kommet fram til at jeg må begynne på meds igjen. Men er så tungt når psykologen ikke støtter meg og jeg føler motstand mot meds for tiden. Men skal jo til legen til tirsdag, men er vikarlege. legen min har vært sykemeldt en tid.. så har liksom ikke hatt noen å prate med som kjenner meg, som faktisk ser på meg som bipolar..

men orker ikke mer lamictal.. og litium ødela magen min totalt.. og fikk vann i kroppen,,... og la på meg..

og jeg klarer ikke lenger å svelge meds... ikke en j paracet engang.

mye rart på samme tid..

takk for svar frosken..

Du trenger oppfølgning av noen som hjelper deg å se helheten i dette. Alle medikamentene har bivirkninger, og noen er så avgjort mindre hyggelige. Men dersom du er bipolar, så vil sykdommen i seg selv kunne være så ødeleggene for livet ditt at du bør tenke deg nøye om før bestemmer deg for å ta sjansen på være uten meds.

Hva med å få til en felles samtale med psykologen og en psykiater? Slik at dere sammen kan legge en plan?