Skjønner ikke hva som skjer..

[Frk. Forvirra]

Og aner ikke når det startet heller. Jeg har aldri hatt noen problemer når det gjelder det psykiske tidligere.

Det finnes heller ingen traumatisk opplevelse som har trigget dette...

Som sagt kan jeg ikke påstå å vite når dette startet. Jeg har alltid vært ressurssterk, hatt mange venner, hatt en sterk psyke.. Har alltid fungert som "hobbypsykolog" for både kjente og ukjente. Problemet er at jeg ser selv hva som har skjedd.. men skjønner ikke hvorfor eller hvordan det har blitt slik..

Til tider virker det som om jeg mister kontakten med meg selv.. som om alt blir mørkt, jeg analyserer alt til å bli negativt. Jeg tror alle snakker stygt om meg... bare de prater i nærheten og jeg ikke helt hører hva de sier... Hører ofte "det jeg vil høre" i slike sammenhenger.. altså tror jeg hører noe.. alltid negatisvt.

Jeg vil tro at dette har vart i litt over 2 år nå.. og det blir bare værre hele tiden. Nå er jeg sykemeldt også, klarte bare ikke å være på jobben lenger..

Noen dager er fine.. andre dager klarer jeg ikke å få meg til å poste et brev engang.. eller betale en regning for den saks skyld. Jeg trekker meg tilbake, vil ikke være med på noe, bare være alene.. alene med tanker som sikkert bare gjør alt så mye værre...

Men så kommer det en god dag og da skjønner jeg ingenting av de dumme tankene og analyseringene. Jeg er så KLAR over problemet.. men jo mer jeg tenker på å ta tak i det, jo vanskeligere blir det.

Jeg har begynt å skape meg falske minner også. Jeg tror jeg har vært steder, opplevd ting jeg ikke har opplevd. Har de merkeligste drømmer.. ofte mareritt som gjør at jeg sover dårlig.. Men har også til tider vanskeligheter med å skille mellom drøm og virkelighet. Dette fører bare til at jeg trekker meg unna de jeg har rundt meg. Jeg klarer ikke samtaler med andre. Med mindre de er totalt overfladiske -da går det ann.

Jeg som alltid har vært både flink til å snakke i forsamlinger, har alltid hatt lett for å snakke med fremmede. Jeg har alltid likt å snakke.. diskutere.. men jeg klarer det ikke lenger.

Har prøvd å presse meg selv, si til meg selv at jeg må skjerpe meg, at det ikke er mulig at dette skjer, at det er noe jeg selv innbiller meg.. Men det forsøket endte med at jeg havnet på sykehus med alvorlig angstanfall...

Har aldri vært så redd i hele mitt liv.. har aldri hatt noe å frykte. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i det hele tatt.

Jeg ER jo fortsatt meg... men jeg klarer ikke å ta tak i den personen jeg er.. og skjønner ikke hvor knekken kommer fra. Skjønner virkelig ikke...

Har aldri tatt dop eller noen ting, og har tidligere kjent meg selv og mine reaksjoner veldig godt. Men.. nei det kan ikke forklares på noen lett måte.

Har fått henvisning til psykolog. Er bare redd for å bli hengt ut, at det hele er tåpelig etc. Jeg har ikke lyst til å fortelle om mine innerste tanker og følelsker. Det er privat.. hehe.. jeg har aldri hverken hatt noe behov eller lyst til å snakke om meg selv.. Jeg er en lytter.. det som gjelder meg det holder jeg for meg selv..

Å skrive, det er en ting. Men aldri i verden om jeg kan klare å sitte å snakke om ting (har vel skrapet litt i overflaten her nå) til en ukjent person.. eller en kjent for den saks skyld.. For jeg mener selv at det som foregår i hodet mitt er helt absurd, jeg skjønner så godt at det ikke finnes logikk i det.. og jeg vil føle meg som en klovn hvis jeg skal brette det hele ut for noen..

[Gjest mbo]

Hei.

Kjenner igjen det du skriver .

Man lytter og gir og gir og glemmer seg selv men tilslutt møter man veggen og blir selv den som trenger å bli hørt og sett.

Jeg har også selv vært hobbypsykolog i alle år men nå kjenner jeg at jeg er sliten og må lære å ta vare på meg selv en stund.

Kjenner også igjen det med at man tror folk snakker om en,kan gå inn på en cafe og føler at alle snakker om meg og at ingen egentlig vil ha noe med meg og gjøre men tror det er noe som sitter i oss selv og ikke reelt.

Du bør gå til psykolog og ikke tenke så mye på hva du skal si på forhånd,stemmer kemien kommer ting etter hvert,alt tar tid.

Du kan også skrive ned ting før du går til timen og ta det du har skrevet med deg,noen synes det hjelper.

En ting er viktig,det er ingen skam og slite med psyken,dette kan skje med hvemsomhelst.

Lykke til.Klem.

[Aramir]

Jeg skjønner at det er uvant å sette deg selv i fokus, men jeg tror det er nødvendig. Hele naturen er basert på utveksling av energi; gi og motta. Det kan hende det er på tide at du lærer deg å motta.

Jeg tror kanskje man blir ufrivillig egosentrisk av å bare fokusere på andre. Jeg tror på en balanse.

[fluxing]

Vet ikke hvor gammel du er og hvor lenge du har følt bra før du nå føler deg dårlig. Men noe har nok bygget seg opp over tid. Og det kan ha mange årsaker, både psykologiske og andre ting.

En psykolog eller lege har hørt det meste før så det er ikke noe farlig og fortelle sine innereste tanker. Men at det føles farlig og at man er redd for å avsøre seg det er en annen sak. Men man må avlsløre seg både for seg selv og til en behandler for å komme til bunns i hva som egentlig skjer. Hva er du egenltig redd for å avsløre om deg selv?

Det er også greit å få sett på seg selv utenfra via en annen person som har erfaring i dette.

Det er ikke sikker du har lagt merke til allt hos andre heller når du har vært hobbypsykolog.

Hvis du ikke føler du klarer det ved å snakke så skriv det ned og gi det fra deg. Er du modig nok til det?

[Frk. Forvirra]

Vet ikke hvor gammel du er og hvor lenge du har følt bra før du nå føler deg dårlig. Men noe har nok bygget seg opp over tid. Og det kan ha mange årsaker, både psykologiske og andre ting.

En psykolog eller lege har hørt det meste før så det er ikke noe farlig og fortelle sine innereste tanker. Men at det føles farlig og at man er redd for å avsøre seg det er en annen sak. Men man må avlsløre seg både for seg selv og til en behandler for å komme til bunns i hva som egentlig skjer. Hva er du egenltig redd for å avsløre om deg selv?

Det er også greit å få sett på seg selv utenfra via en annen person som har erfaring i dette.

Det er ikke sikker du har lagt merke til allt hos andre heller når du har vært hobbypsykolog.

Hvis du ikke føler du klarer det ved å snakke så skriv det ned og gi det fra deg. Er du modig nok til det?

Hmm.. saken er vel ikke at jeg er redd for å avsløre noe om meg selv.. Ikke såvidt jeg vet ihvertfall

Det er vel bare det at jeg synes det er vanskelig å prate om det. Jeg har vel ikke hatt særlig lyst til å innse hvordan ting er heller, prøvd å undertrykke det hele veldig.. kjenner jo nå at det ikke var så lurt, og visste det vel også på forhånd.

Hmm.. jeg føler det litt slik at ved å snakke om det, blir det mer virkelig.. da aksepterer jeg det på en måte.. Kanskje jeg er redd for at det skal bli værre hvis jeg snakker om det hvis du skjønner..

Og at jeg ikke har lært alt gjennom å være "hobbypsykolog" har du selvfølgelig rett i. Det er jo helt umulig det

Men det hadde vært veldig godt om jeg visste at det var andre i samme situasjon.. Men det tviler jeg veldig på!

Ikke at jeg har det så mye værre eller så mye bedre enn andre altså, men jeg har lest veldig mye her nå.. ingenting som slår meg som noe likt.. Men det finnes vel..

Jeg er 21 år..

[Frk. Forvirra]

Jeg skjønner at det er uvant å sette deg selv i fokus, men jeg tror det er nødvendig. Hele naturen er basert på utveksling av energi; gi og motta. Det kan hende det er på tide at du lærer deg å motta.

Jeg tror kanskje man blir ufrivillig egosentrisk av å bare fokusere på andre. Jeg tror på en balanse.

Vel.. det var jo en egoistisk side ved det siden jeg følte meg bra når jeg kunne hjelpe. Fora vel egoet på det også..

Men motivet var ikke for å få meg selv til å ha det bra da, så da mener jeg ikke at det er slik likevel..

Men jo, gi og få.. Men.. ut fra ingenting skal jeg utvikle sider som gjør at jeg får problemer..

Og jeg føler på en måte ikke at disse ... sidene av meg.. jeg føler ikke at det er MEG.

Jeg vil bare ha igjen meg jeg..

[Frk. Forvirra]

Hei.

Kjenner igjen det du skriver .

Man lytter og gir og gir og glemmer seg selv men tilslutt møter man veggen og blir selv den som trenger å bli hørt og sett.

Jeg har også selv vært hobbypsykolog i alle år men nå kjenner jeg at jeg er sliten og må lære å ta vare på meg selv en stund.

Kjenner også igjen det med at man tror folk snakker om en,kan gå inn på en cafe og føler at alle snakker om meg og at ingen egentlig vil ha noe med meg og gjøre men tror det er noe som sitter i oss selv og ikke reelt.

Du bør gå til psykolog og ikke tenke så mye på hva du skal si på forhånd,stemmer kemien kommer ting etter hvert,alt tar tid.

Du kan også skrive ned ting før du går til timen og ta det du har skrevet med deg,noen synes det hjelper.

En ting er viktig,det er ingen skam og slite med psyken,dette kan skje med hvemsomhelst.

Lykke til.Klem.

Men det beviser at jeg har missoppfattet meg selv veldig på det punktet at jeg trodde jeg hadde en ganske sterk psyke..

Men joda.. jeg bryr meg for mye.. om alle, og ting går inn på meg. Det har kanskje bare blitt for mye.

Vet at jeg ikke skal bli noen psykolog ihvertfall. Det hadde blitt et ekstremt tilfelle av å ta med seg jobben hjem

Men jeg synes det er merkelig at noen ganger er jeg helt "klar" tenker fornuftig, ting faller på plass... også plutselig er det bare fullstendig kaos.. som om jeg glemmer min egen fornuft.. og tolker ALT negativt.. Føler ikke at jeg ser klart på en måte.

[Gjest mbo]

Men det beviser at jeg har missoppfattet meg selv veldig på det punktet at jeg trodde jeg hadde en ganske sterk psyke..

Men joda.. jeg bryr meg for mye.. om alle, og ting går inn på meg. Det har kanskje bare blitt for mye.

Vet at jeg ikke skal bli noen psykolog ihvertfall. Det hadde blitt et ekstremt tilfelle av å ta med seg jobben hjem

Men jeg synes det er merkelig at noen ganger er jeg helt "klar" tenker fornuftig, ting faller på plass... også plutselig er det bare fullstendig kaos.. som om jeg glemmer min egen fornuft.. og tolker ALT negativt.. Føler ikke at jeg ser klart på en måte.

Hei.

Når det er kaos i hode og tuser tanker surrer rundt er det umulig å tenke klart.

Man tenker på alt på en gang og jeg føler at det er umulig å finne roen når jeg har det sånn,glemmer fort også fra den ene dagen til den andre.

Tror man må prøve å finne en slags ro i seg selv,

for meg hjelper det litt og gå ut i hagen helt alene og bare sitte der i stillhet og ta en kopp kaffe .

Du må nok ta deg en tid nå og gjøre gode ting for deg selv,finne tilbake balansen i livet.

Fint at vi tenker på andre,det er en god egenskap men fører til at vi glemmer å være god med oss selv.

Håper du får en fin sommer og pleier deg selv litt nå.

klem.

[Gjest skal]

Hmm.. saken er vel ikke at jeg er redd for å avsløre noe om meg selv.. Ikke såvidt jeg vet ihvertfall

Det er vel bare det at jeg synes det er vanskelig å prate om det. Jeg har vel ikke hatt særlig lyst til å innse hvordan ting er heller, prøvd å undertrykke det hele veldig.. kjenner jo nå at det ikke var så lurt, og visste det vel også på forhånd.

Hmm.. jeg føler det litt slik at ved å snakke om det, blir det mer virkelig.. da aksepterer jeg det på en måte.. Kanskje jeg er redd for at det skal bli værre hvis jeg snakker om det hvis du skjønner..

Og at jeg ikke har lært alt gjennom å være "hobbypsykolog" har du selvfølgelig rett i. Det er jo helt umulig det

Men det hadde vært veldig godt om jeg visste at det var andre i samme situasjon.. Men det tviler jeg veldig på!

Ikke at jeg har det så mye værre eller så mye bedre enn andre altså, men jeg har lest veldig mye her nå.. ingenting som slår meg som noe likt.. Men det finnes vel..

Jeg er 21 år..

"jeg føler det litt slik at ved å snakke om det, blir det mer virkelig.. da aksepterer jeg det på en måte"

Er ikke ofte at andre skriver mine tanker, men det der var nesten ordrett det jeg tenkte og etterhvert sa til min psykolog for - hm - må være nesten et år siden nå! Og tenkte at NÅ skjønner hun hvor gal jeg er! Men hun skjønte det visst ikke..

Ord er skumle, de gjør ikke ting virkelig, men det føles gjerne sånn. Jeg følte at det jeg ikke hadde satt ord på, hadde jeg en viss kontroll over. Kunne bestemme om det var virkelig eller ikke. Når ordene var sagt, så måtte jeg forholde meg til det.

Men har skjønt etterhvert at det var en illusjon! Det er like virkelig selvom man ikke sier det, og forholde seg til det må man uansett.

Nå opplever endelig det motsatte av hva jeg tenkte. Ved å sette ord på det får jeg mer kontroll. Fordi jeg kan se ting som de er og gjøre noe med det.

Noe som ikke er virkelig kan man heller ikke gjøre noe med!

Lykke til hos psykologen!

[Frk. Forvirra]

"jeg føler det litt slik at ved å snakke om det, blir det mer virkelig.. da aksepterer jeg det på en måte"

Er ikke ofte at andre skriver mine tanker, men det der var nesten ordrett det jeg tenkte og etterhvert sa til min psykolog for - hm - må være nesten et år siden nå! Og tenkte at NÅ skjønner hun hvor gal jeg er! Men hun skjønte det visst ikke..

Ord er skumle, de gjør ikke ting virkelig, men det føles gjerne sånn. Jeg følte at det jeg ikke hadde satt ord på, hadde jeg en viss kontroll over. Kunne bestemme om det var virkelig eller ikke. Når ordene var sagt, så måtte jeg forholde meg til det.

Men har skjønt etterhvert at det var en illusjon! Det er like virkelig selvom man ikke sier det, og forholde seg til det må man uansett.

Nå opplever endelig det motsatte av hva jeg tenkte. Ved å sette ord på det får jeg mer kontroll. Fordi jeg kan se ting som de er og gjøre noe med det.

Noe som ikke er virkelig kan man heller ikke gjøre noe med!

Lykke til hos psykologen!

Takk skal du ha