Om sånne "jeg har det vondt-spiraler"

[Gjest skal]

Er det ikke rart?

Jeg sier "jeg har det vondt". Så sier noen "det skjønner jeg". Ikke noe mer. Så er jeg litt lei meg, og så går det iblant over, iblant ikke, men ofte.

Jeg sier "jeg har det vond". Noen sier, jammen det går jo bedre nå enn det gjorde? Jeg blir litt mer lei meg. Sier joda, men gråter inni meg. Er alene. Blir enda litt mer lei meg. Prøver å late som en stund med gråten i halsen. Blir fortvilet. Rett ned!

Jeg sier " jeg har det vondt". Noen sier jammen du har det da bedre enn før eller men du ser så glad ut. Jeg sier jammen og prøver for harde livet og overtale den andre om atjeg har det vondt. Graver meg ned. Finner fler og fler grunner. Rett ned!

Prøver å stoppe de to siste. Prøver å snu spiralen. Si til meg selv at ok, du har det vont nå - det er lov. Det går nok over, men gråt litt nå hvis det trengs. Kansje det virker?

Så rart! Har liksom tenkt motsatt. Tenk positivt! Glem det vonde. Smil til verden, så forsvinner det som gjør vondt. Men så gjør det visst ikke det..

I kveld skal jeg få lov til å ha det litt vondt, men ikke dette ned. Jeg sa nettopp "jeg har det vondt" og noen svarte "jamen", men jeg skal ikke ned i spiralen i kveld!

Er det ikke rart..?

[rose23]

Det er ikke lett for folk å vite hva en skal svare når en sier slikt. Mange blir usikre, men de tenker helt sikkert på deg. Hva med å være mer konkret. Fortell hvorfor du har det vondt og hva som plager deg.

Jeg har lært meg å være åpen om problemene mine til mine nærmeste, men jeg legger de fram i en lett tonefall uten å vise følelser. Da får en som regel konstruktive diskusjoner.

[Gjest folk blir lei]

Hvorfor må du absolutt si til andre at du har vondt?

[Gjest skal]

Det er ikke lett for folk å vite hva en skal svare når en sier slikt. Mange blir usikre, men de tenker helt sikkert på deg. Hva med å være mer konkret. Fortell hvorfor du har det vondt og hva som plager deg.

Jeg har lært meg å være åpen om problemene mine til mine nærmeste, men jeg legger de fram i en lett tonefall uten å vise følelser. Da får en som regel konstruktive diskusjoner.

Vet.. prøver og. Var øitt generaliserende sånn som jeg skrev. Vet at det er vanskelig å forstå. I kveld fordi jeg måtte takle et barn med angst og det er vondt å se! Så trigget det min angst i tillegg. Så nå er jeg trist!

Har lært meg at det går fortere over hvis jeg bare aksepterer det. at det er vondt og at akkurat nå er jeg trist. De nærmeste vennene mine vet det, og forstår det.

Men er vanskeligere for familie. Mamma. De takler ikke helt, at jeg skal være trist, ha det vondt. Kan forstå det, men er vanskelig alikevel.

Så, nå prøver jeg å jobbe med den aksepteringen i kveld. For spiralene vil jeg ikke i lenger.

Bare synes det er så rar, at jeg nå jobber for å gjøre det jeg prøvde å unngå for enhver pris før! Og så tenkte jeg at kanskje noen andre og har det sånn?

Har iallfall merket den nedgravingstendensen hos mange andre når jeg tenker at jeg er vennlig og konstruktiv og positiv. Merker at hvis jeg bare kan se dem, akseptere at de har det vondt og tåle det selvom jeg ikke liker at de jeg er glad i har det vondt, så går det ofte bedre.

Synes det er rart, men - det virker visst!

[Gjest skal]

Hvorfor må du absolutt si til andre at du har vondt?

For at det ofte hjelper! For at jeg har prøvd alternativet i mange år, og da jeg dør heller enn å gå tilbake til det!

[Gjest Violsa]

Vet.. prøver og. Var øitt generaliserende sånn som jeg skrev. Vet at det er vanskelig å forstå. I kveld fordi jeg måtte takle et barn med angst og det er vondt å se! Så trigget det min angst i tillegg. Så nå er jeg trist!

Har lært meg at det går fortere over hvis jeg bare aksepterer det. at det er vondt og at akkurat nå er jeg trist. De nærmeste vennene mine vet det, og forstår det.

Men er vanskeligere for familie. Mamma. De takler ikke helt, at jeg skal være trist, ha det vondt. Kan forstå det, men er vanskelig alikevel.

Så, nå prøver jeg å jobbe med den aksepteringen i kveld. For spiralene vil jeg ikke i lenger.

Bare synes det er så rar, at jeg nå jobber for å gjøre det jeg prøvde å unngå for enhver pris før! Og så tenkte jeg at kanskje noen andre og har det sånn?

Har iallfall merket den nedgravingstendensen hos mange andre når jeg tenker at jeg er vennlig og konstruktiv og positiv. Merker at hvis jeg bare kan se dem, akseptere at de har det vondt og tåle det selvom jeg ikke liker at de jeg er glad i har det vondt, så går det ofte bedre.

Synes det er rart, men - det virker visst!

tror du må være litt selektiv med hvem man sier slike ting til.

Når folk smiler til deg og spør hvordan du har det forventer de ofte å få et ukomplisert "fint" tilbake. Det er sånn høflighetsspørsmål. Men så skal man ha noen venner eller familie som gjerne tåler og høre hvordan man virkelig har det. Er ofte vanskelig for folk som ikke sliter psykisk og forstå ting. Får hele tiden råd som at jeg må smile til verden , trene mer , altså virke mere utad "normal og glad". Det er vel både fordi de tror det kan være så enkelt og at man oppriktig har det bedre. Men så lett er det ikke , og det går ikke ann å spille skuespill hele tiden.Er belastende for venner og famile når de ser pårørerende ha det vanskelig og være triste. Vanskelig for de også. De er jo glad i oss.

[Gjest skal]

tror du må være litt selektiv med hvem man sier slike ting til.

Når folk smiler til deg og spør hvordan du har det forventer de ofte å få et ukomplisert "fint" tilbake. Det er sånn høflighetsspørsmål. Men så skal man ha noen venner eller familie som gjerne tåler og høre hvordan man virkelig har det. Er ofte vanskelig for folk som ikke sliter psykisk og forstå ting. Får hele tiden råd som at jeg må smile til verden , trene mer , altså virke mere utad "normal og glad". Det er vel både fordi de tror det kan være så enkelt og at man oppriktig har det bedre. Men så lett er det ikke , og det går ikke ann å spille skuespill hele tiden.Er belastende for venner og famile når de ser pårørerende ha det vanskelig og være triste. Vanskelig for de også. De er jo glad i oss.

Belive me. Til andre enn de nærmeste smiler jeg pent og sier at det går bra. Var ikke det jeg snakket om. Mener ikke at de gjør noe galt heller, jeg bare prøvde å observere hvordan det virker. Og gjøre no emd det selv. Og klage litt på dol, det hører jo med.. (

[Gjest Violsa]

Belive me. Til andre enn de nærmeste smiler jeg pent og sier at det går bra. Var ikke det jeg snakket om. Mener ikke at de gjør noe galt heller, jeg bare prøvde å observere hvordan det virker. Og gjøre no emd det selv. Og klage litt på dol, det hører jo med.. (

er lov det da , og familien din tåler nok å høre hvordan du virkelig har det..

[rose23]

Vet.. prøver og. Var øitt generaliserende sånn som jeg skrev. Vet at det er vanskelig å forstå. I kveld fordi jeg måtte takle et barn med angst og det er vondt å se! Så trigget det min angst i tillegg. Så nå er jeg trist!

Har lært meg at det går fortere over hvis jeg bare aksepterer det. at det er vondt og at akkurat nå er jeg trist. De nærmeste vennene mine vet det, og forstår det.

Men er vanskeligere for familie. Mamma. De takler ikke helt, at jeg skal være trist, ha det vondt. Kan forstå det, men er vanskelig alikevel.

Så, nå prøver jeg å jobbe med den aksepteringen i kveld. For spiralene vil jeg ikke i lenger.

Bare synes det er så rar, at jeg nå jobber for å gjøre det jeg prøvde å unngå for enhver pris før! Og så tenkte jeg at kanskje noen andre og har det sånn?

Har iallfall merket den nedgravingstendensen hos mange andre når jeg tenker at jeg er vennlig og konstruktiv og positiv. Merker at hvis jeg bare kan se dem, akseptere at de har det vondt og tåle det selvom jeg ikke liker at de jeg er glad i har det vondt, så går det ofte bedre.

Synes det er rart, men - det virker visst!

Du har iallefall empati og et varmt hjerte, og det er en veldig god egenskap. Noen sier bare "huffa meg" når de får triste meldinger fra andre og så fortsetter de å klappe katten og planlegge dagens middag. Vær glad du ikke er blant de overfladiske, Jeg tror de som er reflektert over det som skjer rundt en har et rikere liv og får nærere vennskap.Det er stygt å si det, men jeg har noen "medlidenhetsvenninner", og det som opptar hverdagen deres er klær, mat, slanking og hva andre tror om dem. De skal digge musikken som er inn, og ikke den de selv liker. Ei veninne av meg har snakket om slanking i 15 år, selv om hun hele tiden har vært en pen og slank jente.

Det er en gal veren vi lever i. Alle som ikke passer inn i et 4-format er syke, men jeg mener det er verden som er syk. Tenk hvor mange av oss som fortrenger at vi skal dø feks.

Hver stolt over deg selv, og prøv å ikke bekymre deg for mye.

[Gjest my sunshine]

hei! du har så rett i det med hva enkelte folk sier! de vil vel bare se at det går bra.det kan også hende at de er redde for å involvere seg,når de vet at vi sliter (de mangler kanskje kunnskap om hvordan de skal forholde seg,med våre opplevelser) det samme er forresten typisk for for folk som sørger over å ha mistet noen;andre kan trekke seg unna fordi de ikke vet hvordan de skal takle situasjonen. også har du rett i at når du føler for å gråte,så er det best å gjøre det.få ut følelsene.så føles det bedre etterpå.(jeg har prøvd å jage bort tristheten,men den kommer tilbake.gråt ut, kjære deg ,når du trenger det klem:)