Skal jeg gi opp håpet?

[rose23]

Moren min ble rammet av et katastofe-slag da hun var 39 år. Dette kom som en bombe på alle. Hun la seg en kveld og var i koma neste morgen da vekkerklokka ringte for hun skulle på jobb. På sykehuset fikk vi beskjed om at hun neppe kom til å overleve. Men det gjorde hun til legenes store forundring. Hun hadde et område på 9 centimeter som var dødt i hjerna.

Dette er nå 7 år siden. I dag sitter hun i rullestol og har pådratt seg mange andre sykdommer som diabetes, astma, migrene, utlagt tarm. Hun er også kraftig overvektig. Kanskje 150 kg. Ekspertene sier hun kan trene seg opp til å gå igjen, men da må hun slanke seg minst 50 kg. Jeg har vært i kontakt med slankeinstitusjoner over hele verden, men ingen kan hjelpe en dame i rullestol. Kommunen sitt tilbud er bare en vits. De prøver å trappe ned de tilbudene hun har i dag, og familien må kjempe for å opprettholde svømming en gang i uka, fysioterapi og logoped. De har brukt opp til et år på å finne en støttekontakt, og når denne sluttet gikk det nesten et nytt år før de greide å skaffe en ny.

Det er så utrolig frustrerende å se moren sin forfalle fordi hun ikke får den hjelpen hun trenger. Tro meg vi har prøvd alt av organisasjoner og advokater. De kommer ikke så langt de heller. Gjennom årene som har gått har vi sett en sakte framgang. Det er først de 2 siste årene hun har greid å få fram de ordene hun vil. Bare at hun må kave en del før det rette ordet kommer, og det er aldri mer enn 3 ord på rad.

Det gikk måneder før hun greide å spise, et år før hun greide å gå på do alene, et år før hun fikk fram "ja" og "nei" riktig. 5 år før hun begynte å ta opp gamle interesser som puzzlespill og maling.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til situajsonen. Vi har aldri mistet håpet om å få tilbake mamma som sunn og frisk. Men det har gått mange år nå. Og visst vi gir opp, da vil hun også gjøre det. Hun er klinkende klar i hodet, men fanget langt der inne i den store kroppen. Hun har alderen på sin side. Hun er i midten av 40-åra. Men det er så vanskelig å ikke strekke til, og det er slitsomt å hele tiden gå å håpe på at hun skal bli frisk. Hadde jeg hatt anledning skulle jeg ha lært henne å lese og skrive igjen, svømt med henne to timer hver dag, støttet henne mil etter mil til hun fikk tilbake musklene i den lamme foten.

[Gjest skal]

Vond situasjon!! Håper dere aldri mister håpet! Forbannade helsenorge må jeg innrømme at jeg tenker nå!

Kanskje det er helt bak mål, men.. Fikk bare en tanke om Lions eller lignende. Vet ikke om du med organisasjoner mente også disse, eller mer brukerorganisasjoner.

Jobber med helt andre ting, men opplever innimellom at der det så svart ut, finnes det plutselig noen med penger og resurser som vil hjelpe. Kanskje naivt i denne sammenhengen selvom det ikke burde være det. Men kaster det nå ut, i tilfelle.

[Gjest Mirandolina]

Trist historie

Det er da man begynner å tenke "hjelpen er der,helt til man trenger det"...da er den plutselig en illusjon,og det er ikke vrangforestilling heller,sånn er det....

Kan temke meg det ja,at dere har prøvd alt...

Hva med å gå til presssen?

Det kan gjøre susen!

[Gjest Ferri]

Hei igjen Rose!

Husker godt at vi pratet litt om dette for noen månder siden.

Forstår at det er veldig vannskelig for deg og dine dette.

Jeg har nok ingen smartere tanker en jeg hadde den gangen, men tenker på dere og håper innderlig at ting tar seg opp og blir bedre for dere.

Håpet, nei, det synes jeg vi skal beholde..

Men man må vel finne tid til seg selv også. Ikke konstant gå og tenke på ting man skulle gjort..

hoss meg gnager det på sammvittigheten og skyldfølelse.

Hva jeg kunne gjort for og hjelpe moren min, alt jeg kunne hjulpet med som jeg ikke allerede gjør eller klarer.

men... vet ikke... Jeg var veldig liten når moren min ble syk, og det har nok vært lettere for meg og acceptere ting.

Kansje NHD har noen ide, om man skal gi litt slipp, og åssen man gjør det?

uansett, går det bedre for faren din for tiden?

Og du, holder ut?

[rose23]

Trist historie

Det er da man begynner å tenke "hjelpen er der,helt til man trenger det"...da er den plutselig en illusjon,og det er ikke vrangforestilling heller,sånn er det....

Kan temke meg det ja,at dere har prøvd alt...

Hva med å gå til presssen?

Det kan gjøre susen!

Har snakket med Dagbladet og Brennpunkt, de hører stadig vekk om slike tilfeller i kommune-norge, så saken er ikke sensasjonell nok.

Sosialtjenesten gjør så utrolig mye rart. Feks. søsteren min som har to barn hadde ventet i månedsvis på rehabiliteringspenger fra trygdekontoret. I mellomtiden levde hun på sosialstønad. Å når hun endelig fikk trygda, tok sosialkontoret alt bort sett fra 1.000 kroner. SÅ da måtte hun tilbake å søke på nytt om livsopphold, støtte til husleige og hele pakka. Er det ikke utrolig sykt? Når hun endelig hadde penger til å greie seg på egen hånd, så ordet sosialkontoret det slik at hun måtte gå tilbake.

[Gjest Mirandolina]

Har snakket med Dagbladet og Brennpunkt, de hører stadig vekk om slike tilfeller i kommune-norge, så saken er ikke sensasjonell nok.

Sosialtjenesten gjør så utrolig mye rart. Feks. søsteren min som har to barn hadde ventet i månedsvis på rehabiliteringspenger fra trygdekontoret. I mellomtiden levde hun på sosialstønad. Å når hun endelig fikk trygda, tok sosialkontoret alt bort sett fra 1.000 kroner. SÅ da måtte hun tilbake å søke på nytt om livsopphold, støtte til husleige og hele pakka. Er det ikke utrolig sykt? Når hun endelig hadde penger til å greie seg på egen hånd, så ordet sosialkontoret det slik at hun måtte gå tilbake.

Sykt ja,det med søsteren din!

Hørtes veldig rart ut..lurer på om det er lov i det hele tatt.

Men det er vel slik at man får rehab.penger fra dagen man søker,da får man etterbetalt,det var vel disse pengene sosialen skulle ha da.

Farlig å ha noe ekstra vet du...hmf..

Det må da være noe dere kan gjøre ang din mor...prøv å kontakt andre i media da