selvskading:spørsm. til psykiater og andre

[Gjest anonymusa]

noen jeg kjenner har begynt med selvskading.hvor alvorlig er dette?er dette noe som vil gå over?hvilken behandling finnes mot dette? er det depresjon som gjør at man starter med dette?eller evt andre diagnoser?,

[Gjest Ferri]

De 3 jeg kjente som gjorde dette hadde blitt voldtatt som barn.

En annen kompiss av meg kuttet seg opp litt fordi han syntes arr var kult... tror han går på "hardt stoff" nå, har ikke sett ham på endel år.

Men det er vel et hint på at noe ikke er helt riktig, når man kutter seg opp..

[Gjest anonymusa]

De 3 jeg kjente som gjorde dette hadde blitt voldtatt som barn.

En annen kompiss av meg kuttet seg opp litt fordi han syntes arr var kult... tror han går på "hardt stoff" nå, har ikke sett ham på endel år.

Men det er vel et hint på at noe ikke er helt riktig, når man kutter seg opp..

takk for svar

[Gjest luza på ganzen]

det verste med selvskading er de sosiale problemene arrene gir i ettertid når du er frisk igjen. De går nemlig ikke vekk. (hos noen som risper svakt går det vekk da heldigvis)

Så må du enten gå med lange ermer resten av livet uansett vær, uansett fest og fin topp du egentlig ville ha på deg, uansett hvor varmt det er på trening.

Kan ikke få kjæreste, for de tar avstand om de ser arrene når du hopper til køys.

Eller du kan vise frem arrene men da bli stemplet og snakket om, glodd på og latterliggjort. Men det hjelper ikke si det til en som er i gang med å skade seg, de skjønner det ikke før det er for sent.

huff huff.

[Gjest Samfunnskritiker]

Hei.

Jeg tror årskaen til selvskading kan være mange. Men generellt sett tror jeg dette er et alternativ eller et svar på, følelser eller hendelse som ikke greies å bearbeides. Deprisjon, smerte eller undertykkelse på et vis kan være en slik faktor.

Jeg mener selvskading er alvorlig, dette er destruktiv atferd- og atferd de viser i mangel av andre måter å løse utfordringen sin på.

Selvcskadere kan oghså oppleve at smerteterskelen ders øker, og at selvskadningen blir mer aggresiv og ødeleggende. Små risp- større risp, sår, ikke sår, til dype sår etc

Jeg tror ikke dette er noe som går over av seg selv.Så lenge årsaken til selvskadingen er der, vil selvskading forekomme.

Behandlingen må være strategilæreing for alternative måter å handle på. Jeg vet det er mange psykologer som bruker kognitiv terapi, en slags terapi for å oppnå bedre selvinnsikt.

Jeg ser mye blir veldig generellt her, og det er ting jeg tenker og mener....

men...

Uansett tror jeg, at selvskadere trenger proffesjonell hjelp- om ikke annet en til å endre atferd eller få kontroll på den selvskadende atferden.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er relativt lite vi vet sikkert om selvskading av denne typen.

Mest er det knyttet til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).

Det er også korrekt at det er en assosiasjon til fysisk/seksuelt misbruk.

I de siste år har vi sett at selvskading har bredt seg ut over den vanlige kjernegruppen og i en viss grad blitt et motefenomen hos ungdom på avveier.

Noen ser selvskading som ytterpunktet på den samme adferden en ser ved utstrakt tatovering og/eller piercing.

Det er ikke dokumentert noen behandling som er virksom på selvskading. Sannsynligvis er det som ved annen selvskadeadferd som f.eks rusmisbruk, det viktigste at en bestemmer seg for å slutte med det.

[Gjest Violsa]

det verste med selvskading er de sosiale problemene arrene gir i ettertid når du er frisk igjen. De går nemlig ikke vekk. (hos noen som risper svakt går det vekk da heldigvis)

Så må du enten gå med lange ermer resten av livet uansett vær, uansett fest og fin topp du egentlig ville ha på deg, uansett hvor varmt det er på trening.

Kan ikke få kjæreste, for de tar avstand om de ser arrene når du hopper til køys.

Eller du kan vise frem arrene men da bli stemplet og snakket om, glodd på og latterliggjort. Men det hjelper ikke si det til en som er i gang med å skade seg, de skjønner det ikke før det er for sent.

huff huff.

ja kjipt , ene armen min er dessverre full av hvite arr. Er blitt solbrunn nå. Og da synes de enda bedre.

evigheter siden jeg gjorde det og har kuttet ut for lenge siden. Men går med kortermen. Skal jeg ut på byen kan jeg ta litt foundation og dekke litt over. Men oftest glemmer jeg det. Så naturlig del av fortiden min som det er om at jeg har et lite operasjonsarr på ene låret mitt.

Aldri egentlig fått noen kommentarer heller. Synd hvis folk tenker og baksnakker da.

men du har rett at det ikke hjelper å si noe. Man må ta valget selv ,

[Glimtipper]

det verste med selvskading er de sosiale problemene arrene gir i ettertid når du er frisk igjen. De går nemlig ikke vekk. (hos noen som risper svakt går det vekk da heldigvis)

Så må du enten gå med lange ermer resten av livet uansett vær, uansett fest og fin topp du egentlig ville ha på deg, uansett hvor varmt det er på trening.

Kan ikke få kjæreste, for de tar avstand om de ser arrene når du hopper til køys.

Eller du kan vise frem arrene men da bli stemplet og snakket om, glodd på og latterliggjort. Men det hjelper ikke si det til en som er i gang med å skade seg, de skjønner det ikke før det er for sent.

huff huff.

Jeg har en god del arr på begge armene. Det går helt greit. Noen kommenterer, men da gjør jeg det helt klart at dette er jeg ikke komfortabel med å snakke om. I alle fall ikke med hvem som helst.

De aller fleste er kloke nok til å holde kjeft.

Jeg skulle selvfølgelig ønske de ikke var der, men opplever ikke den stigmatiseringen du snakker om.

[Gjest har sluttet med dette]

Det er relativt lite vi vet sikkert om selvskading av denne typen.

Mest er det knyttet til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).

Det er også korrekt at det er en assosiasjon til fysisk/seksuelt misbruk.

I de siste år har vi sett at selvskading har bredt seg ut over den vanlige kjernegruppen og i en viss grad blitt et motefenomen hos ungdom på avveier.

Noen ser selvskading som ytterpunktet på den samme adferden en ser ved utstrakt tatovering og/eller piercing.

Det er ikke dokumentert noen behandling som er virksom på selvskading. Sannsynligvis er det som ved annen selvskadeadferd som f.eks rusmisbruk, det viktigste at en bestemmer seg for å slutte med det.

Hvis selvskading kan sammenlignes med rusmisbruk (er helt enig), hva gjør en så med en alkoholiker?

Ser faktisk mange felles trekk her ja.

Først må man selv innse at man har et problem og virkelig ønske å slutte, gjerne snakke med noen om dette, noen som vil forstå.

Så må man fjerne all alkohol i huset ( det kan jo være et problem med skarpe gjenstander).

Så må man kanskje på et "avvenningssted" hvor en helst bør være i lang tid og ikke ha tilgang på det man er "avhengig" av.

Hvis det går et år, to år, så vil sjansen for tilbakefall minske, men alkoholikeren kan, som regel, aldri drikke alkohol igjen, fordi han da vil bare fortsette og fortsette....., dette tror jeg også gjelder for selvskading.

Selvskading er en helt feil måte å takle følelser på, og har en gjort det en gang og ser at det løser problemet (midlertidig), så vil man gjøre det samme neste gang.

Man må finne andre, sunne måter å takle livet sitt på, men "Rom ble jo heller ikke bygd på en dag.....

[Gjest Zahara]

Det er relativt lite vi vet sikkert om selvskading av denne typen.

Mest er det knyttet til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).

Det er også korrekt at det er en assosiasjon til fysisk/seksuelt misbruk.

I de siste år har vi sett at selvskading har bredt seg ut over den vanlige kjernegruppen og i en viss grad blitt et motefenomen hos ungdom på avveier.

Noen ser selvskading som ytterpunktet på den samme adferden en ser ved utstrakt tatovering og/eller piercing.

Det er ikke dokumentert noen behandling som er virksom på selvskading. Sannsynligvis er det som ved annen selvskadeadferd som f.eks rusmisbruk, det viktigste at en bestemmer seg for å slutte med det.

Jeg sluttet, nesten på dagen. bare bestemte meg for det. Nok var nok.

Tankene kan komme forsatt, etter to år, de kan komme automatisk, trangen til å skade.. men det er jo bare tanker, og tankene i seg selv er jo ikke skadelige.. Bare ubehagelige.

Jeg skadet meg ille og lenge, men det gikk lettere å slutte enn jeg hadde trodd.

Tror ikke behandling med fokus på skadinga hjelper.. Da hadde jeg sluttet mange år tidligere..

[Gjest Zahara]

ja kjipt , ene armen min er dessverre full av hvite arr. Er blitt solbrunn nå. Og da synes de enda bedre.

evigheter siden jeg gjorde det og har kuttet ut for lenge siden. Men går med kortermen. Skal jeg ut på byen kan jeg ta litt foundation og dekke litt over. Men oftest glemmer jeg det. Så naturlig del av fortiden min som det er om at jeg har et lite operasjonsarr på ene låret mitt.

Aldri egentlig fått noen kommentarer heller. Synd hvis folk tenker og baksnakker da.

men du har rett at det ikke hjelper å si noe. Man må ta valget selv ,

i sommer har jeg gått i korte ermer. Når jeg skal ut på byen bruker jeg strømper på armene. Fulle folk kan være ekle..

Ellers så takler folk det bedre enn jeg hadde trodd.

Noen spør, og da svarer jeg.

Dersom jeg er innlagt bruker jeg lange ermer eller strømper.. Av hensyn til andre.

Fått positiv respons av de som jobber der på det.

Har søkt om plastisk kirurgi.. venter... Blir jo ikke borte, men all forbedring er jo bra..

Hadde det vært bare rene kutt hadde jeg ikke søkt, men er brånnsår arr og sånt så er ikke pent.