veldig usikker

[hvem er jeg egentlig?]

Hei.

På grunn av litt tull, så kom jeg meg ikke inn til timen for utredning, og må vente til etter ferien.

Nå har jeg ventet så lenge, så litt fra eller til spiller ikke så stor rolle for meg, men jeg hadde håpet å kanskje fått noen medisiner, eller et svar på hva dette er, slik at jeg vet hva som er best for meg akkurat nå.

Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå i ferien og slikt. Jeg har vert sykemeldt siden 1.mars, og har isplert meg så og si helt i denne perioden. Jeg isolerer meg mye generelt, men følte meg ikke så god akkurat da, så til og me nermeste familie ble for mye..

Nå føler jeg meg mye bedre, føler meg faktisk helt fin, og har ingen problemer med slik som ting er, samtidig som jeg er fullt klar over at jeg nok ikke er slik jeg burde. Men JEG har det ikke vondt nå. Jeg har brukt veldig lang tid til å komme hvor jeg er nå- det er nok ikke noen fremgang noen kan se, for jeg klarer ikke gjøre mer nå enn for 4 mnd siden, men inni meg, er jeg mye mye bedre.

Jeg vet at det som har fått meg til hvor jeg er nå, er total isolasjon, og vekk fra alt som for meg føles stressende. Jeg tåler utrolig lite merker jeg, før alt skjærer seg, og jeg synker dypt inn i meg selv igjen. Jeg tror aldri jeg helt merker når dette skjer, før jeg er inni det, men jeg merker allikevel når jeg befinner meg i et slags grenseland, hvor det skal lite til før jeg "forsvinner". Og om jeg ikke har havnet der igjen nå uten å helt vite det, så er jeg hvertfall i grensen.

Det jeg lurer på er:

Bør jeg bare være her hvor alt er trygt, isolert og sånn, frem til jeg får komme til utredning ( dette føles best for meg-og jeg vet jeg blir "bedre" av det også), eller har jeg godt av en uke på hytta til mamma, med samboer og sønn. Jeg vet jo at mamma elsker meg, og vil meg bare alt godt, men for meg føles det helt forferdelig skremmende og skulle motte være en uke der, uten mulighet til å rømme vekk. Bare tanken på det, gjør meg verre føler jeg. Men samtidig, så vil jeg gjerne gjøre det som er riktig. Jeg vil gjerne gjøre noe gøy for sønnen min og samboeren min, og jeg vet jo hvor godt de hadde hatt av denne turen, og kanskje hadde det vert bra for meg og, jeg vet jo ikke. Jeg vet bare at jeg ikke vil bli verre igjen nå.

I helgen hadde vi besøk av et vennepar. Det ble for mye for meg. det var en koselig helg i og for seg, men jeg blir så sliten av det, og merker jeg ikke er så god nå, som det jeg var før de kom.

Det er slitsomt og ikke helt klare å ta på en maske lenger, vise dem et bilde av hvem du er, som ikke stemmer overens med slik jeg er inni meg. Og så sliter jeg veldig med å klare å få med meg ting som blir sagt. Om ikke noen snakker direkte til meg, foreksempel to stk sitter å snakker om noe, og jeg liksom er med i samtalen, får jeg ikke med meg noenting. Jeg detter helt ut, og klarer ikke tenke, eller forstå de enkleste ting. Selv om jeg prøver kjempe hardt på å forstå og høre etter hva det går ut på, nytter det ikke.

Hvet ikke hva dette er, eller hvorfor jeg blir sånn av og til, men det er litt slitsomt,

Off, dette ble sikkert tullite. Jeg er bare sånn i tvil ser du. Det er bare det at for meg så føles det som om jeg gjør det beste for meg selv, selv om ingen fortår, men så vet jeg jo at du har sagt at isolasjon, og for eksempel lang sykemld ofte viser seg å gjøre pasienten verre.

Vet liksom ikke hva som er best lenger jeg, gjøre det som føles best for meg, eller gjøre det beste for familien, og ta sjangsen på at jeg ikke blir verre av det.

[Gjest Mirandolina]

Tror du er der jeg er på en måte,i "ingenmanssland"...der er det ingenting,det er bare tomt og man svever rundt der,mens hverdagen ruller forbi...eller er det noe der..ting er usikkert.

Kan sitte med folk jeg også,de prater og jeg prater,men jeg er der ikke,ikke i kroppen...det er derfor jeg kaller det ingenmannsland...

Noen ganger er de langt borte,mens jeg er på reis i atmosfæren..men de tror jeg er der,sitter jo der..min fysiske kropp...men jeg er ikke der.

Men du skriver du går inn i deg selv,jeg føler jeg er ute...svever utenfor kroppen,men ute og inne er vel det samme i grunn,om man ser det i større perspektiv,det mener Jung ihvertfall.

Jeg tror kanskje det er best med ro,men når en er mye alene forsvinner man enda mere,så det er viktig å være med folk også,men ikke gjøre mere enn enn takler.

[hvem er jeg egentlig?]

Tror du er der jeg er på en måte,i "ingenmanssland"...der er det ingenting,det er bare tomt og man svever rundt der,mens hverdagen ruller forbi...eller er det noe der..ting er usikkert.

Kan sitte med folk jeg også,de prater og jeg prater,men jeg er der ikke,ikke i kroppen...det er derfor jeg kaller det ingenmannsland...

Noen ganger er de langt borte,mens jeg er på reis i atmosfæren..men de tror jeg er der,sitter jo der..min fysiske kropp...men jeg er ikke der.

Men du skriver du går inn i deg selv,jeg føler jeg er ute...svever utenfor kroppen,men ute og inne er vel det samme i grunn,om man ser det i større perspektiv,det mener Jung ihvertfall.

Jeg tror kanskje det er best med ro,men når en er mye alene forsvinner man enda mere,så det er viktig å være med folk også,men ikke gjøre mere enn enn takler.

hei

ja, det er ikke lett. Du hørtes veldig forvirret ut stakkars. Jeg blir litt sånn jeg og, men for meg så blir det som jeg forsvinner langt langt inni meg selv, og klarer ikke få ut noe av det jeg vil eller prøver på. Tankene blir så mange og innviklete, og kroppen føles helt nummen og lam. Det føles som min kropp, og jeg er i den, men kommer ikke ut..Ting jeg vil si, kommer bare ut delvis og oppfattes feil, og hvordan jeg uttrykker meg og ser ut, stemmer ikke overens med hvordan jeg føler meg. rart... Men er litt bedre nå

[Gjest Mirandolina]

hei

ja, det er ikke lett. Du hørtes veldig forvirret ut stakkars. Jeg blir litt sånn jeg og, men for meg så blir det som jeg forsvinner langt langt inni meg selv, og klarer ikke få ut noe av det jeg vil eller prøver på. Tankene blir så mange og innviklete, og kroppen føles helt nummen og lam. Det føles som min kropp, og jeg er i den, men kommer ikke ut..Ting jeg vil si, kommer bare ut delvis og oppfattes feil, og hvordan jeg uttrykker meg og ser ut, stemmer ikke overens med hvordan jeg føler meg. rart... Men er litt bedre nå

Hei..høres jeg forvirret ut?

Kjenner til den nummenheten jeg også,kjenner ikke kroppen mange ganger...

Vi får prøve å få det bedre

[hvem er jeg egentlig?]

Fikk et brev i posten i dag.

Jeg fikk en innkalelse til en time med en sosionom på en poliklinikk. Ble litt forvirret. Hva skal jeg gøre her? Jeg trodde ikke at sosionomer hadde så mye med slike ting og gjøre, tar jeg feil eller kan det være noe annet?

Jeg fikk som sagt inkallelse til utredning hos en psykolog spesialist, men pga ferien nå, må jeg vente litt med henne. Men dette er på samme poliklinikk, så betyr dette at hun sosionomen skal starte utredningen (det sto ingenting om det i brevet) eller er det bare noen å snakke med midlertidig ( syns det er vanskelig å snakke for tiden, kommer så lite ut, så jeg må stadig vise alle brev og slikt jeg har skrevet, men vil jo ikke at så mange trenger å vite alt det rare om meg..)

[Gjest ihnemor]

Hei..høres jeg forvirret ut?

Kjenner til den nummenheten jeg også,kjenner ikke kroppen mange ganger...

Vi får prøve å få det bedre

Hei

Ikke forvirret som i vondt ment, men litt sånn mye tanker og slikt bare ;-)

[Gjest Mirandolina]

Hei

Ikke forvirret som i vondt ment, men litt sånn mye tanker og slikt bare ;-)

Ok,bra det da..vet det..har visst ikke helt styringa..men men