Til a survivor. - Å takle urett.

7. juli 2006

Håper ikke dette innlegget blir slettet.

Jeg tviler ikke på at du har sett noen av de verste sidene ved den psykiatriske delen av helsevesnet. Jeg tviler heller ikke på at dette har skadet deg og at du opplever en forferdelig blanding av urettferdighet og av å ikke bli hørt noen steder der det betyr noe. Å ikke bli tatt på alvor.

Men hva skal du gjøre med dette? Hva kan du gjøre med dette? Avmektigheten man opplever i en slik situasjon kan gjøre en helt desperat. Plutselig forstår man de som går bevæpnet til trygdekontoret, selv om man aldri ville gjort noe så vanvittig selv. Å stå hjelpesløs overfor en urett som ingen vil innrømme og langt mindre gjøre noe med, kan drive selv det mest avbalanserte mennesket til vannvidd.

Så hva kan vi egentlig gjøre? Vi kan slutte å gjøre det. Vi kan slutte å rope til folk, organisajoner og systemer som aldri vil høre på oss uansett. Vi kan akseptere at vi har lidd en urett og et tap som det aldri kommer til å godtgjøres for. Hvorfor? Fordi det ikke var så farlig? Neida, fordi det er slik og vi kan ikke gjøre noe med det.

Livet er slik iblant. Å forsoneseg med uoppgjort urett er noe av det vanskeligste som finnes. Men også noe av det mest produktive.

Man skal ikke tåle hva som helst. Man skal kjempe for det som er rett, riktig, sant og rettferdig. Man skal ikke gi seg uten kamp. Men noen ganger vinner man mest ved å gi seg.

Å kjempe for sin egen rettferdighet er i lengden en dødelig gift. Det er enklere og sunnere å heller tåle tap og urett.

Jeg håper alle de tingene som har ødelagt så mye for deg blir rettet på. Jeg ønsker at det skjedde umiddelbart. Men for å være helt realistisk tror jeg det tar lang tid. Det er en seig materie.

Det jeg håper for deg er at du nå skal slippe å kjempe kampene for disse forandringene. La noen andre gjøre det. Noen som kan kjempe en utvendig kamp mot dette uten å gå i stykker innvendig. Uten at det spiser dem opp og tærer bort hva de ellers måtte ha i livet.

For deg ønsker jeg at du skal få gripe tak i livet ditt igjen. Det som er igjen av det. Og oppdage at langt mer er inntakt eller reparerbart enn du kanskje trodde. Livet blir så utrolig lite å trangt når uretten står tett foran øynene på oss. Vi er nødt til å skyve den på avstand om vi ikke selv skal fortsette å gjøre oss selv den uretten som andre først gjorde.

Jeg tror kanskje at det er tid for deg å gi opp denne kampen. Ikke fordi de som gjør ting så feil fortjener å slippe unna med det. Ikke fordi det ikke har noen betydning om ting blir riktig eller galt.

Men fordi du betyr for mye til å spille bort din tid og dine krefter på dette. For hver gang forbitrelsen og raseriet overvelder deg, har de stjålet mer fra deg. Hver gang du greier å legge ned agresjonen og velge å fylle tankene med noe som bygger deg opp, har du erobret tilbake noe av det de stjal.

mvh

7. juli 2006

Jeg kunne skrevet mye her, har startet på mange svar og visket dem ut igjen. Jeg vil takke deg for at du bruker tid på meg, samtidig som jeg vil si endel om innholdet i det du skriver, men jeg vil la være å gjøre det.

Generelt sett er det sikkert mye riktig i det du skriver. Men for min personlige situasjon vil jeg svare kort at det jeg trenger, er tid, forståelse og enighet - ikke råd.

Jeg trenger altså å møte personer som ser på verden på samme måte som meg, inklusive på det å ikke gi opp. Og det var vel nettopp dette ene som jeg opplever at du tar feil.

Man må huske at det hele er en følelsesstyrt prosess. Og det er ikke bare å legge lokk på følelser.

Ser man stort på det, så opplever jeg at mine følelser reduseres. Men samtidig opplever jeg at jeg bruker mer og mer tid på saken. Man skulle tro det ville vært motsatt.

Dessuten vil jeg be om at man legger merke til hva Stortinget bad Regjeringen om å gjøre for fire uker siden med hensyn på lovens behandlingskriterium. Det er en lang vei, ja. Men - vis meg de personene som arbeider aktivt for det samme som meg. Jeg begynner å skjønne at de finnes ja. Og jeg har møtt noen få. Men dette har skjedd i løpet av den senere tid. Jeg trenger tid på meg, til å skjønne at disse personene arbeider med stort nok engasjement for denne saken. Jeg må møte disse personene. For meg holder det ikke å bare tro at de arbeider med saken. Jeg må se det. Salige er de som ikke ser, men likevel tror, sa Jesus. Jeg har en bit igjen å gå på det punktet.

Men jeg er på vei. Men man må ikke gi opp. Man kan endre strategi, og det har jeg gjort flere ganger. Det er dere har opplevd på DOL denne tiden har vært en del av veien.

Og - vel - dersom man tenker at jeg forsøker det du sier.. alt har vel sine negative sider.. Hva er de mulige negative sideeffektene ved å gi opp denne saken?

På den andre side skriver du en god del om ting jeg kjenner meg igjen i. Det var veldig godt å lese.

Tusen takk!

7. juli 2006

Du skriver avslutningvis også: "Men fordi du betyr for mye til å spille bort din tid og dine krefter på dette. For hver gang forbitrelsen og raseriet overvelder deg, har de stjålet mer fra deg. Hver gang du greier å legge ned agresjonen og velge å fylle tankene med noe som bygger deg opp, har du erobret tilbake noe av det de stjal."

Spiller jeg bort min tid? Hva slags betegnelse er det på de innspill jeg har gjort, endel har jeg nemlig fått positive tilbakemeldinger på.

Og så skriver du at jeg betyr mye. På hvilken måte betyr jeg noe utenom denne saken?

Og hvorfor er det ikke lurere å arbeide begge sider, med både det vanlige livet og med saken? Slik jeg har gjort i disse årene. Hvorfor er ikke denne middelveien den lureste? Altså å kjøre på begge veier...?

Men viktigst, siden det er dette du tar opp, som spurt i den forrige tråden: Hva er de mulige negative effektene ved å gi opp min kamp?

Alle beslutninger har både positive og negative sider.

7. juli 2006

Jeg kunne skrevet mye her, har startet på mange svar og visket dem ut igjen. Jeg vil takke deg for at du bruker tid på meg, samtidig som jeg vil si endel om innholdet i det du skriver, men jeg vil la være å gjøre det.

Generelt sett er det sikkert mye riktig i det du skriver. Men for min personlige situasjon vil jeg svare kort at det jeg trenger, er tid, forståelse og enighet - ikke råd.

Jeg trenger altså å møte personer som ser på verden på samme måte som meg, inklusive på det å ikke gi opp. Og det var vel nettopp dette ene som jeg opplever at du tar feil.

Man må huske at det hele er en følelsesstyrt prosess. Og det er ikke bare å legge lokk på følelser.

Ser man stort på det, så opplever jeg at mine følelser reduseres. Men samtidig opplever jeg at jeg bruker mer og mer tid på saken. Man skulle tro det ville vært motsatt.

Dessuten vil jeg be om at man legger merke til hva Stortinget bad Regjeringen om å gjøre for fire uker siden med hensyn på lovens behandlingskriterium. Det er en lang vei, ja. Men - vis meg de personene som arbeider aktivt for det samme som meg. Jeg begynner å skjønne at de finnes ja. Og jeg har møtt noen få. Men dette har skjedd i løpet av den senere tid. Jeg trenger tid på meg, til å skjønne at disse personene arbeider med stort nok engasjement for denne saken. Jeg må møte disse personene. For meg holder det ikke å bare tro at de arbeider med saken. Jeg må se det. Salige er de som ikke ser, men likevel tror, sa Jesus. Jeg har en bit igjen å gå på det punktet.

Men jeg er på vei. Men man må ikke gi opp. Man kan endre strategi, og det har jeg gjort flere ganger. Det er dere har opplevd på DOL denne tiden har vært en del av veien.

Og - vel - dersom man tenker at jeg forsøker det du sier.. alt har vel sine negative sider.. Hva er de mulige negative sideeffektene ved å gi opp denne saken?

På den andre side skriver du en god del om ting jeg kjenner meg igjen i. Det var veldig godt å lese.

Tusen takk!

Hei.

Et enkelt lite menneske jeg men jeg mener du må bruke mer tid til å gjøre gode ting for deg selv.

Husk.du er enestående,du er viktig.

Stor klem.

7. juli 2006

Hei.
Et enkelt lite menneske jeg men jeg mener du må bruke mer tid til å gjøre gode ting for deg selv.
Husk.du er enestående,du er viktig.
Stor klem.

Mer tid til gode ting. Det er riktig. Gjelder bare å få krefter til det. Men jeg benytter sjansen til det så ofte jeg har anledning. Men takk for påminnelsen. Det å bruke MER tid til annet, betyr ikke mindre tid til kampen. Det å bruke mer tid til gode ting, betyr bare mindre tid til ingenting. Tusen tusen takk innlegget.

7. juli 2006

Du skriver avslutningvis også: "Men fordi du betyr for mye til å spille bort din tid og dine krefter på dette. For hver gang forbitrelsen og raseriet overvelder deg, har de stjålet mer fra deg. Hver gang du greier å legge ned agresjonen og velge å fylle tankene med noe som bygger deg opp, har du erobret tilbake noe av det de stjal."

Spiller jeg bort min tid? Hva slags betegnelse er det på de innspill jeg har gjort, endel har jeg nemlig fått positive tilbakemeldinger på.

Og så skriver du at jeg betyr mye. På hvilken måte betyr jeg noe utenom denne saken?

Og hvorfor er det ikke lurere å arbeide begge sider, med både det vanlige livet og med saken? Slik jeg har gjort i disse årene. Hvorfor er ikke denne middelveien den lureste? Altså å kjøre på begge veier...?

Men viktigst, siden det er dette du tar opp, som spurt i den forrige tråden: Hva er de mulige negative effektene ved å gi opp min kamp?

Alle beslutninger har både positive og negative sider.

Ja, jeg mener du spiller bort dyrebar tid og krefter fra ditt liv. Ikke fordi alt du kommer med er bortkastet, innholdsløst eller dumt, slett ikke. Men fordi de personlige kostnadene for deg med å holde på med dette blir så alt for høye.

Du er også så sterkt følelsesmessig involvert at du står i fare for å miste gangsyn og proposjoner. Drar du dette for langt er det meget sannsynlig at akkurat det vil skje. Dette skriver jeg ikke ut fra hvordan jeg oppfatter deg, men ut fra erfaringene man har med mennesker som går for langt i å kjempe for egen rettferdighet. Det er en risikosport.

Det er en grunn til at leger ikke behandler sine nærmeste for alvorlige sykdommer. Det er en grunn til at en politietterforsker ikke tar hånd om innbruddet i sitt eget hus. Det er en grunn til at jurister ikke fører sin egen sak.

Jeg vil være så dristig som å si at jeg tror du tar feil når du tror det du trenger er nå som vil stå med deg i kampen. Når slike ting skjer er det ikke det å rette på feilen som gjør oss i stand til å gå videre, selv om det føles slik med hver eneste celle i kroppen. Det er en feil som ikke kan rettes på, ikke fuldt ut.

Hvis du ikke kan gjøre noe med det, ikke gjør det.

Det som får oss videre er at vi innser at vi kan gå videre uavhengig av om feilen rettes. Vi kan bli hele selv om systemet som skadet oss halter ufortrødent videre. Kanskje det tar 20-30 år å få forandret dette systemet. Skal du være slave av urretten de gjorde mot deg hele denne tiden? Hva viss en tilfredstillende forandring aldri kommer. Skal du bli en ny Juklerød.

Du betyr mye, først og fremst i kraft av at du er et menneske. Dessuten er jeg sikker på at det er mange som er glade i deg og ønsker at du skal ha det godt. Det er alltid tragisk når et menneske frarøves viktige og verdifulle deler av sitt liv.

Hva som er de negative konsekvensene av at du legger ned våpnene og konsentrerer deg om andre ting? Jeg kommer ikke på noen. Fordi denne kampen kjempes bedre og tryggere av noen andre.

Du har gjort din bit. Nå kan du slike sårene og gjøre noe hyggeligere. Først når du er villig til å la livet ditt gå videre uavhengig av hva som skjer med denne kampen er du fri. Flere vil få kunne nyte godt av den flotte peronen du er og det du har og gi om du ikke lar disse tingene tappe deg for alt du har og er.

Personer som har så sterke negative erfaringer som det du har, er sjeldent de riktige til å ordne opp. Følelsene skan skygge for gangsynet, og de personlige kostnadene blir for høye.

Det er sant at dette er en veldig følelsesstyrt sak. Man følelser kan også til en viss grad styres. Ikke ved å legges lokk på som om de ikke fantes, men i forhold til hvilke følelser vi mater med våre tanker.

F.eks. har jeg en flott mann, men han er i likhet med meg ikke fullkommen. Jeg kan mate meg selv med tanker om alt han har gjort galt, til han blir verdens verste og jeg hater han. Jeg kan fortrenge alt negativt og lage et rosenrødt bilde. Eller jeg kan velge å erkjenne hans svakere sider, men velge å ikke vektlegge dem fordi han gode sider er så mye viktigere.

Du har i ditt liv noen forferdelige opplevelser. De vil finnes der. Men du har etter hvert et valg i forhold til om du vil sette dem på stuebordet med spotlight på eller møysommelig rydde de inn i et skap og sette noe penere på bordet.

Det er i en stor grad mulig å bit for bit få kontroll over hvor stor plass våre livs mareritt skal få. Men det krever en viss disiplin i forhold til å ikke pirke i sårene og mate de vonde minnene.

Det er også grunnen til at du må overlate denne kampen til andre en god stund framover, kanskje for alltid. Det er nesten ikke menneskelig mulig ha så sterke negative opplevelser som det du har hatt og så skulle bekjempe årsakene til det uten at det oppsluker deg og kveler alt annet i livet.

Du har nok fått høre mange utgaver av "Hold kjeft! Vi er leie av å høre på deg!"

Dette er ikke ment som det i det hele tatt. Det er heller ment som "La det fare nå! For du trenger så inderlig å høre deg selv snakke om andre ting."

mvh

7. juli 2006

Ja, jeg mener du spiller bort dyrebar tid og krefter fra ditt liv. Ikke fordi alt du kommer med er bortkastet, innholdsløst eller dumt, slett ikke. Men fordi de personlige kostnadene for deg med å holde på med dette blir så alt for høye.

Du er også så sterkt følelsesmessig involvert at du står i fare for å miste gangsyn og proposjoner. Drar du dette for langt er det meget sannsynlig at akkurat det vil skje. Dette skriver jeg ikke ut fra hvordan jeg oppfatter deg, men ut fra erfaringene man har med mennesker som går for langt i å kjempe for egen rettferdighet. Det er en risikosport.

Det er en grunn til at leger ikke behandler sine nærmeste for alvorlige sykdommer. Det er en grunn til at en politietterforsker ikke tar hånd om innbruddet i sitt eget hus. Det er en grunn til at jurister ikke fører sin egen sak.

Jeg vil være så dristig som å si at jeg tror du tar feil når du tror det du trenger er nå som vil stå med deg i kampen. Når slike ting skjer er det ikke det å rette på feilen som gjør oss i stand til å gå videre, selv om det føles slik med hver eneste celle i kroppen. Det er en feil som ikke kan rettes på, ikke fuldt ut.

Hvis du ikke kan gjøre noe med det, ikke gjør det.

Det som får oss videre er at vi innser at vi kan gå videre uavhengig av om feilen rettes. Vi kan bli hele selv om systemet som skadet oss halter ufortrødent videre. Kanskje det tar 20-30 år å få forandret dette systemet. Skal du være slave av urretten de gjorde mot deg hele denne tiden? Hva viss en tilfredstillende forandring aldri kommer. Skal du bli en ny Juklerød.

Du betyr mye, først og fremst i kraft av at du er et menneske. Dessuten er jeg sikker på at det er mange som er glade i deg og ønsker at du skal ha det godt. Det er alltid tragisk når et menneske frarøves viktige og verdifulle deler av sitt liv.

Hva som er de negative konsekvensene av at du legger ned våpnene og konsentrerer deg om andre ting? Jeg kommer ikke på noen. Fordi denne kampen kjempes bedre og tryggere av noen andre.

Du har gjort din bit. Nå kan du slike sårene og gjøre noe hyggeligere. Først når du er villig til å la livet ditt gå videre uavhengig av hva som skjer med denne kampen er du fri. Flere vil få kunne nyte godt av den flotte peronen du er og det du har og gi om du ikke lar disse tingene tappe deg for alt du har og er.

Personer som har så sterke negative erfaringer som det du har, er sjeldent de riktige til å ordne opp. Følelsene skan skygge for gangsynet, og de personlige kostnadene blir for høye.

Det er sant at dette er en veldig følelsesstyrt sak. Man følelser kan også til en viss grad styres. Ikke ved å legges lokk på som om de ikke fantes, men i forhold til hvilke følelser vi mater med våre tanker.

F.eks. har jeg en flott mann, men han er i likhet med meg ikke fullkommen. Jeg kan mate meg selv med tanker om alt han har gjort galt, til han blir verdens verste og jeg hater han. Jeg kan fortrenge alt negativt og lage et rosenrødt bilde. Eller jeg kan velge å erkjenne hans svakere sider, men velge å ikke vektlegge dem fordi han gode sider er så mye viktigere.

Du har i ditt liv noen forferdelige opplevelser. De vil finnes der. Men du har etter hvert et valg i forhold til om du vil sette dem på stuebordet med spotlight på eller møysommelig rydde de inn i et skap og sette noe penere på bordet.

Det er i en stor grad mulig å bit for bit få kontroll over hvor stor plass våre livs mareritt skal få. Men det krever en viss disiplin i forhold til å ikke pirke i sårene og mate de vonde minnene.

Det er også grunnen til at du må overlate denne kampen til andre en god stund framover, kanskje for alltid. Det er nesten ikke menneskelig mulig ha så sterke negative opplevelser som det du har hatt og så skulle bekjempe årsakene til det uten at det oppsluker deg og kveler alt annet i livet.

Du har nok fått høre mange utgaver av "Hold kjeft! Vi er leie av å høre på deg!"

Dette er ikke ment som det i det hele tatt. Det er heller ment som "La det fare nå! For du trenger så inderlig å høre deg selv snakke om andre ting."

mvh

Takk for innlegget. Men jeg har nok hatt alle de fleste tankene du der fremsier faktisk.

Men det som bekymrer meg ved ditt svar, er at du ikke klarer å se noen negative sider ved å gi opp en slik kamp.

Du nevner din mann. Tror du ikke at dersom jeg ikke kjemper utadrettet for dette, at det er en viss fare for at jeg vil la dette gå utover mine nærmeste, at de plutselig om mange år, vil kunne oppleve at det begynner å velle ut av meg igjen?

Noen ganger jeg nemlig flinkere enn andre perioder til å la være å skrive og prate om dette temaet. Men da opplever jeg at det plutselig veller ut mye igjen.

Ser du ikke risikoen for at dette kan skje?

Er det ikke smartere av meg å fortsette på den veien jeg går. Jeg sier jo at følelsene allefall har avtatt. Jeg har klart å forholde meg mer konstruktivt til dette ettersom tiden har gått. Jeg har faktisk det.

Jeg vet ikke hvorfor fruktbart det er å samtale med personer som har som viktigste intensjon å endre min adferd. Kanskje må jeg priotere å finne mennekser som støtter meg i det jeg fremsier. Ikke nødvendigvis i min adferd. Men folk som støtter meg i realitetene.

For hadde du sagt: Ja, jeg er enig med deg. Og utbrodert hvorfor. SÅ ville du bidratt til at jeg skrev mindre om temaet. Istedet går jeg jo på en måte i forsvarsposisjon.

Samtidig virker det jo som om støtter mye av realitetene i det jeg skriver. Derfor synes jeg det er litt rart at du ikke ser at jeg kanskje er iferd med å nå den tilstanden som mener at jeg må beslutte meg for å gå inni.

Faktisk er det slik at jeg nå er iferd med å få tanker om å skrive ut på papir alt jeg har bevart som jeg har skrevet de siste sju år. Mye er gått tapt pga tilfeldigheter, annet pga følelser, annet pga annet. Men mye er bevart på maskiner rundt forbi.

Dessuten søker jeg journaler først nå. Etter sju år.

Og når jeg leser disse, så faller jeg til mer ro faktisk. Ikke fordi det som står der er godt, men fordi det er et bilde av det som skjedde. Jeg har ikke vært i stand til å gå inn i dette før jeg fikk en reell støtte fra organisasjoner, slik jeg nå har fått.

Så kan man si at jeg har veldig gjennom at disse tingene faller sammen i tid. Spiller ingen rolle.

jeg er der jeg er. Og jeg har hatt mange som har lyttet i sju år.

Nå trenger jeg enighet.

Og det er ikke rett at de som har opplevd det ikke kan kjempe. Kanskje vil Juklerød (hans minne) vise seg å bli en meget viktig person i norsk psykiatri fremover. Bare tiden vil vise.

Jeg har ingen ønske om å bli noen synlig Juklerød, og kommer neppe til å bli det heller. For det er så mange flere som arbeider utadrettet for det samme som han gjorde nå.

Tusen takk for ditt svar. Det fikk meg til å komme enda videre, selv om jeg fortsatt savner de mulige negative sidene ved å sette strek for saken min.

Og hva innebærer det å sette strek?

7. juli 2006

Ja, jeg mener du spiller bort dyrebar tid og krefter fra ditt liv. Ikke fordi alt du kommer med er bortkastet, innholdsløst eller dumt, slett ikke. Men fordi de personlige kostnadene for deg med å holde på med dette blir så alt for høye.

Du er også så sterkt følelsesmessig involvert at du står i fare for å miste gangsyn og proposjoner. Drar du dette for langt er det meget sannsynlig at akkurat det vil skje. Dette skriver jeg ikke ut fra hvordan jeg oppfatter deg, men ut fra erfaringene man har med mennesker som går for langt i å kjempe for egen rettferdighet. Det er en risikosport.

Det er en grunn til at leger ikke behandler sine nærmeste for alvorlige sykdommer. Det er en grunn til at en politietterforsker ikke tar hånd om innbruddet i sitt eget hus. Det er en grunn til at jurister ikke fører sin egen sak.

Jeg vil være så dristig som å si at jeg tror du tar feil når du tror det du trenger er nå som vil stå med deg i kampen. Når slike ting skjer er det ikke det å rette på feilen som gjør oss i stand til å gå videre, selv om det føles slik med hver eneste celle i kroppen. Det er en feil som ikke kan rettes på, ikke fuldt ut.

Hvis du ikke kan gjøre noe med det, ikke gjør det.

Det som får oss videre er at vi innser at vi kan gå videre uavhengig av om feilen rettes. Vi kan bli hele selv om systemet som skadet oss halter ufortrødent videre. Kanskje det tar 20-30 år å få forandret dette systemet. Skal du være slave av urretten de gjorde mot deg hele denne tiden? Hva viss en tilfredstillende forandring aldri kommer. Skal du bli en ny Juklerød.

Du betyr mye, først og fremst i kraft av at du er et menneske. Dessuten er jeg sikker på at det er mange som er glade i deg og ønsker at du skal ha det godt. Det er alltid tragisk når et menneske frarøves viktige og verdifulle deler av sitt liv.

Hva som er de negative konsekvensene av at du legger ned våpnene og konsentrerer deg om andre ting? Jeg kommer ikke på noen. Fordi denne kampen kjempes bedre og tryggere av noen andre.

Du har gjort din bit. Nå kan du slike sårene og gjøre noe hyggeligere. Først når du er villig til å la livet ditt gå videre uavhengig av hva som skjer med denne kampen er du fri. Flere vil få kunne nyte godt av den flotte peronen du er og det du har og gi om du ikke lar disse tingene tappe deg for alt du har og er.

Personer som har så sterke negative erfaringer som det du har, er sjeldent de riktige til å ordne opp. Følelsene skan skygge for gangsynet, og de personlige kostnadene blir for høye.

Det er sant at dette er en veldig følelsesstyrt sak. Man følelser kan også til en viss grad styres. Ikke ved å legges lokk på som om de ikke fantes, men i forhold til hvilke følelser vi mater med våre tanker.

F.eks. har jeg en flott mann, men han er i likhet med meg ikke fullkommen. Jeg kan mate meg selv med tanker om alt han har gjort galt, til han blir verdens verste og jeg hater han. Jeg kan fortrenge alt negativt og lage et rosenrødt bilde. Eller jeg kan velge å erkjenne hans svakere sider, men velge å ikke vektlegge dem fordi han gode sider er så mye viktigere.

Du har i ditt liv noen forferdelige opplevelser. De vil finnes der. Men du har etter hvert et valg i forhold til om du vil sette dem på stuebordet med spotlight på eller møysommelig rydde de inn i et skap og sette noe penere på bordet.

Det er i en stor grad mulig å bit for bit få kontroll over hvor stor plass våre livs mareritt skal få. Men det krever en viss disiplin i forhold til å ikke pirke i sårene og mate de vonde minnene.

Det er også grunnen til at du må overlate denne kampen til andre en god stund framover, kanskje for alltid. Det er nesten ikke menneskelig mulig ha så sterke negative opplevelser som det du har hatt og så skulle bekjempe årsakene til det uten at det oppsluker deg og kveler alt annet i livet.

Du har nok fått høre mange utgaver av "Hold kjeft! Vi er leie av å høre på deg!"

Dette er ikke ment som det i det hele tatt. Det er heller ment som "La det fare nå! For du trenger så inderlig å høre deg selv snakke om andre ting."

mvh

Til det du skriver om å stå sammen i kampen.

Dersom jeg ser at personer arbeider og fremsier det samme som meg, så vil jeg jo trekke meg mer ut. Det vil være med den største glede. Da vil jeg sjeldnere trenge å gi uttrykk for meg selv.

Det var det jeg mente med andre som kjemper for det samme. At når jeg opplever at de fremsier sine ting, så vil det sannsynligvis medføre at jeg trekker meg mer tilbake. I visshet om at de gjør en mye bedre jobb enn meg, fordi de fremsier ting mye mer kort og konsist og på et for regjeringen og stortinget og psykiatien forståelig måte.

Det handler altså ikke om at jeg vil øke min kamp sammen med meningsfeller. Det handler om det motsatte. At jeg faktisk vil kunne sitte å bare lese det de skriver, og bare glede meg i mitt hjerte over det... og en dag vil komme da jeg vil glede meg over bare å se navnene på disse personene offentlig, fordi jeg vet at de fremsier de for meg ønskede synspunkter.

Så dette går riktig vei det. Og det har det gjort i sju år.

At jeg er sliten nå har så mange årsaker.

Men gjennom å skrive det jeg gjør, så frigjør jeg kapasitet i hjernen til å bli opptatt av annet også. For det er jo det som er saken. Økt forståelse av meg selv og verden rundt meg, bringer meg videre. Ikke et lokk på dette.

Men det er ikke så lett for omverdene over en kort periode å se.

Det er derimot bekymringsverdig at jeg er så sliten. Men det har jeg tro på at vil gi slipp etterhvert som ytre forhold - og indre forhold endrer seg. Eksempelvis fortsatt reduksjon av følelelser.

Og det er slitenheten som er hele problemet mitt.

Det underlige er at jeg orker å skrive om dette temaet. Men det tar jeg som et tegn på at det er godt for kroppen min.

Og - den som leser mellom linjene, og ser de store linjer, vil også i løpet av dette siste drøye halve år her på DOL, se at jeg i større grad skriver om meg selv, og i mindre grad om psykiatrien. Men det blusser opp innimellom.

Jeg merker at bare det at du går i en slik dialog med meg hjelper. Du fremsier heldigvis flere støttende synspunkter enn endringsforslag.

Men jeg håper du ser hvorfor jeg er så opptatt av de mulige negative virkningene.

Den veien jeg går nå, vet jeg hvor har ført meg, og hvordan jeg opplever.

Og veien går jo ikke helt der som dere observerer heller da.

Det er jo dette som er et av psykiatriens grunnleggende problemer, nemlig at man setter nærmest likhetstegn mellom det man observerer av adferd og personens indre psykiske tilstand. Men ofte kan det være en tidsforsinkelse inni bildet her... Når en tsunami som veller ut av havets overflate... så er det slik at det er det allerede blitt stille på havets bunn.

Tusen takk for ditt innlegg!

7. juli 2006

Takk for innlegget. Men jeg har nok hatt alle de fleste tankene du der fremsier faktisk.

Men det som bekymrer meg ved ditt svar, er at du ikke klarer å se noen negative sider ved å gi opp en slik kamp.

Du nevner din mann. Tror du ikke at dersom jeg ikke kjemper utadrettet for dette, at det er en viss fare for at jeg vil la dette gå utover mine nærmeste, at de plutselig om mange år, vil kunne oppleve at det begynner å velle ut av meg igjen?

Noen ganger jeg nemlig flinkere enn andre perioder til å la være å skrive og prate om dette temaet. Men da opplever jeg at det plutselig veller ut mye igjen.

Ser du ikke risikoen for at dette kan skje?

Er det ikke smartere av meg å fortsette på den veien jeg går. Jeg sier jo at følelsene allefall har avtatt. Jeg har klart å forholde meg mer konstruktivt til dette ettersom tiden har gått. Jeg har faktisk det.

Jeg vet ikke hvorfor fruktbart det er å samtale med personer som har som viktigste intensjon å endre min adferd. Kanskje må jeg priotere å finne mennekser som støtter meg i det jeg fremsier. Ikke nødvendigvis i min adferd. Men folk som støtter meg i realitetene.

For hadde du sagt: Ja, jeg er enig med deg. Og utbrodert hvorfor. SÅ ville du bidratt til at jeg skrev mindre om temaet. Istedet går jeg jo på en måte i forsvarsposisjon.

Samtidig virker det jo som om støtter mye av realitetene i det jeg skriver. Derfor synes jeg det er litt rart at du ikke ser at jeg kanskje er iferd med å nå den tilstanden som mener at jeg må beslutte meg for å gå inni.

Faktisk er det slik at jeg nå er iferd med å få tanker om å skrive ut på papir alt jeg har bevart som jeg har skrevet de siste sju år. Mye er gått tapt pga tilfeldigheter, annet pga følelser, annet pga annet. Men mye er bevart på maskiner rundt forbi.

Dessuten søker jeg journaler først nå. Etter sju år.

Og når jeg leser disse, så faller jeg til mer ro faktisk. Ikke fordi det som står der er godt, men fordi det er et bilde av det som skjedde. Jeg har ikke vært i stand til å gå inn i dette før jeg fikk en reell støtte fra organisasjoner, slik jeg nå har fått.

Så kan man si at jeg har veldig gjennom at disse tingene faller sammen i tid. Spiller ingen rolle.

jeg er der jeg er. Og jeg har hatt mange som har lyttet i sju år.

Nå trenger jeg enighet.

Og det er ikke rett at de som har opplevd det ikke kan kjempe. Kanskje vil Juklerød (hans minne) vise seg å bli en meget viktig person i norsk psykiatri fremover. Bare tiden vil vise.

Jeg har ingen ønske om å bli noen synlig Juklerød, og kommer neppe til å bli det heller. For det er så mange flere som arbeider utadrettet for det samme som han gjorde nå.

Tusen takk for ditt svar. Det fikk meg til å komme enda videre, selv om jeg fortsatt savner de mulige negative sidene ved å sette strek for saken min.

Og hva innebærer det å sette strek?

Når man opplever store traumer, det være seg dødsfall, ulykker eller grove overtramp og maktmissbruk som det du har gjort, vil man oppleve at man legger det bort og så velter det fram igjen. En sunn utvikling er da at det velter fram med stadig sjeldnere hyppighet og lavere intensitet.

Den første tiden, hvor lang eller kort den måtte være, vil man ha lite kontroll over følelsene som velter fram. Med årene vil traumet gradvis minke i proposjoner i forhold til det resten av livet består av. Man har da i større og større grad kontroll over hvor kraftig gjenopplevelsen skal bli.

Denne kontrollen får man ved å bestemme seg for hva man skal fokusere på. Man kan tenke at der gjorde det vondt i deg gamle arret, men nå skal jeg kose meg i svømmehallen. Så gjør man det og det roer seg fort. Man har ikke fortrengt, bare prioritert. Man kan også ringe en venninne, snakke som en foss og pluke skorpen av gamle sår. Leve seg inn i det.

Jeg har latt være å utdype hvorfor jeg er enig med deg i sak, fordi du har utdypet saken godt nok selv. Detaljene kjenner jeg selvsagt ikke, men grunnprinsippene er ikke vanskelig å se for seg. Jeg føler ingen behov for å gjenta det du har skrevet.

Men jeg synes det er trist at du skal bruke så mye mer av ditt dyrebare liv på dette. Det har kostet deg nok som det har. Intensiteten du iblant argumenterer med gir meg en følelse av at dette nesten spiser deg opp. At det er så viktig for deg å bli hørt på dette, at det fort kan forverre de gamle sårene når du ikke blir det.

Har man kronisk senebetennelse i armene er det en del belastninger man bare må avstå fra. Da blir det også slik at enkelte ting kommer ikke til å bli gjort om ikke noen andre gjør det.

Har man store traumer i bagasjen, særlig slike som knytter seg til grov urett, får man lett følelsesmessig senebetennelse som fort kan bli kronisk. Det er visse følelsesmessige belastninger man da må verne seg mot.

Det er derfor jeg ikke ser noen negative sider ved at du legger ned våpnene. Ikke for å late som om dette aldri har skjedd. Men for å fylle og utvide livet med noe langt bedre. Finne andre ting som kan tenne gnist og energi i deg. For at det som skjedde skal få lov å få mindre proposjoner i ditt liv.

Juklerød brukte store deler av livet på å bevise en urett og å få rett. Til slutt lyktes han. Og det kan hende det til og med har satt positive spor i norsk psykiatri. Men var det verdt den skyhøye prisen han betalte? Da mener jeg ikke det at han ble en offentlig person, men at han ikke fikk fyldt livet sitt med så mye annet enn denne kampen.

Selv har jeg valgt at jeg iblant foretrekker å tåle urett. At jeg setter klare grenser for meg selv i hvor langt jeg skal gå for å oppnå rettferdighet. At om jeg skal kjempe for rettferdighet her i verden får jeg gjøre det på områder der jeg ikke kjemper mine egen sak og ikke er så følelsesmessig sårbar. Da gjør jeg en bedre jobb.

Det er langt større fare for at vi skal ende opp forknytte og forbitrede på gammelhjemmet med eder og galle sprutende ut i tide og utide om vi ikke i tidsnok velger å legge fra oss den type kamp du nå kjemper, enn om vi la den bort litt for tidlig.

Et eller annet sted går grensen mellom konstruktiv bearbeidelse og destruktiv oppripping. Kan hende er du veldig nær den grensen.

mvh

7. juli 2006

Når man opplever store traumer, det være seg dødsfall, ulykker eller grove overtramp og maktmissbruk som det du har gjort, vil man oppleve at man legger det bort og så velter det fram igjen. En sunn utvikling er da at det velter fram med stadig sjeldnere hyppighet og lavere intensitet.

Den første tiden, hvor lang eller kort den måtte være, vil man ha lite kontroll over følelsene som velter fram. Med årene vil traumet gradvis minke i proposjoner i forhold til det resten av livet består av. Man har da i større og større grad kontroll over hvor kraftig gjenopplevelsen skal bli.

Denne kontrollen får man ved å bestemme seg for hva man skal fokusere på. Man kan tenke at der gjorde det vondt i deg gamle arret, men nå skal jeg kose meg i svømmehallen. Så gjør man det og det roer seg fort. Man har ikke fortrengt, bare prioritert. Man kan også ringe en venninne, snakke som en foss og pluke skorpen av gamle sår. Leve seg inn i det.

Jeg har latt være å utdype hvorfor jeg er enig med deg i sak, fordi du har utdypet saken godt nok selv. Detaljene kjenner jeg selvsagt ikke, men grunnprinsippene er ikke vanskelig å se for seg. Jeg føler ingen behov for å gjenta det du har skrevet.

Men jeg synes det er trist at du skal bruke så mye mer av ditt dyrebare liv på dette. Det har kostet deg nok som det har. Intensiteten du iblant argumenterer med gir meg en følelse av at dette nesten spiser deg opp. At det er så viktig for deg å bli hørt på dette, at det fort kan forverre de gamle sårene når du ikke blir det.

Har man kronisk senebetennelse i armene er det en del belastninger man bare må avstå fra. Da blir det også slik at enkelte ting kommer ikke til å bli gjort om ikke noen andre gjør det.

Har man store traumer i bagasjen, særlig slike som knytter seg til grov urett, får man lett følelsesmessig senebetennelse som fort kan bli kronisk. Det er visse følelsesmessige belastninger man da må verne seg mot.

Det er derfor jeg ikke ser noen negative sider ved at du legger ned våpnene. Ikke for å late som om dette aldri har skjedd. Men for å fylle og utvide livet med noe langt bedre. Finne andre ting som kan tenne gnist og energi i deg. For at det som skjedde skal få lov å få mindre proposjoner i ditt liv.

Juklerød brukte store deler av livet på å bevise en urett og å få rett. Til slutt lyktes han. Og det kan hende det til og med har satt positive spor i norsk psykiatri. Men var det verdt den skyhøye prisen han betalte? Da mener jeg ikke det at han ble en offentlig person, men at han ikke fikk fyldt livet sitt med så mye annet enn denne kampen.

Selv har jeg valgt at jeg iblant foretrekker å tåle urett. At jeg setter klare grenser for meg selv i hvor langt jeg skal gå for å oppnå rettferdighet. At om jeg skal kjempe for rettferdighet her i verden får jeg gjøre det på områder der jeg ikke kjemper mine egen sak og ikke er så følelsesmessig sårbar. Da gjør jeg en bedre jobb.

Det er langt større fare for at vi skal ende opp forknytte og forbitrede på gammelhjemmet med eder og galle sprutende ut i tide og utide om vi ikke i tidsnok velger å legge fra oss den type kamp du nå kjemper, enn om vi la den bort litt for tidlig.

Et eller annet sted går grensen mellom konstruktiv bearbeidelse og destruktiv oppripping. Kan hende er du veldig nær den grensen.

mvh

Støtter alt det andre du skriver, men

Juklerød fikk aldri rett. Dermed forandret heller ingenting seg, hvilket det heller ikke burde.

Han var bare en plagsom kverulant.

7. juli 2006

Støtter alt det andre du skriver, men

Juklerød fikk aldri rett. Dermed forandret heller ingenting seg, hvilket det heller ikke burde.

Han var bare en plagsom kverulant.

Hvor rett han fikk og hadde kommer vel litt an på hvem man spør.

Selv kjenner jeg saken kun fra overfladiske medieglimt og har minimal interesse av å grave meg ned i den. Så jeg er vel dermed fritatt fra sterke meninger om saken.

;-)

Men jeg vet vel nok til at jeg tør mene det ikke var verdt det.

;-)

mvh

7. juli 2006

Støtter alt det andre du skriver, men

Juklerød fikk aldri rett. Dermed forandret heller ingenting seg, hvilket det heller ikke burde.

Han var bare en plagsom kverulant.

Sitat: Juklerød fikk aldri rett.

Ikke det? Juklerød fikk da vel så vidt jeg vet et brev fra departementet i 1995 som bekreftet at han hadde hatt rett i den såkalte skolesaken, og som var den direkte foranledningen til tvangsinnleggelsen, diagnosen og alt som siden skjedde.

Ikke litt vel ivrig etter å ufeilbarliggjøre din egen profesjon nå?

7. juli 2006

Sitat: Juklerød fikk aldri rett.

Ikke det? Juklerød fikk da vel så vidt jeg vet et brev fra departementet i 1995 som bekreftet at han hadde hatt rett i den såkalte skolesaken, og som var den direkte foranledningen til tvangsinnleggelsen, diagnosen og alt som siden skjedde.

Ikke litt vel ivrig etter å ufeilbarliggjøre din egen profesjon nå?

Det var noe slikt jeg hadde langt baki bakhodet.

Han levde vel ikke så lenge etter det?

mvh

7. juli 2006

Når man opplever store traumer, det være seg dødsfall, ulykker eller grove overtramp og maktmissbruk som det du har gjort, vil man oppleve at man legger det bort og så velter det fram igjen. En sunn utvikling er da at det velter fram med stadig sjeldnere hyppighet og lavere intensitet.

Den første tiden, hvor lang eller kort den måtte være, vil man ha lite kontroll over følelsene som velter fram. Med årene vil traumet gradvis minke i proposjoner i forhold til det resten av livet består av. Man har da i større og større grad kontroll over hvor kraftig gjenopplevelsen skal bli.

Denne kontrollen får man ved å bestemme seg for hva man skal fokusere på. Man kan tenke at der gjorde det vondt i deg gamle arret, men nå skal jeg kose meg i svømmehallen. Så gjør man det og det roer seg fort. Man har ikke fortrengt, bare prioritert. Man kan også ringe en venninne, snakke som en foss og pluke skorpen av gamle sår. Leve seg inn i det.

Jeg har latt være å utdype hvorfor jeg er enig med deg i sak, fordi du har utdypet saken godt nok selv. Detaljene kjenner jeg selvsagt ikke, men grunnprinsippene er ikke vanskelig å se for seg. Jeg føler ingen behov for å gjenta det du har skrevet.

Men jeg synes det er trist at du skal bruke så mye mer av ditt dyrebare liv på dette. Det har kostet deg nok som det har. Intensiteten du iblant argumenterer med gir meg en følelse av at dette nesten spiser deg opp. At det er så viktig for deg å bli hørt på dette, at det fort kan forverre de gamle sårene når du ikke blir det.

Har man kronisk senebetennelse i armene er det en del belastninger man bare må avstå fra. Da blir det også slik at enkelte ting kommer ikke til å bli gjort om ikke noen andre gjør det.

Har man store traumer i bagasjen, særlig slike som knytter seg til grov urett, får man lett følelsesmessig senebetennelse som fort kan bli kronisk. Det er visse følelsesmessige belastninger man da må verne seg mot.

Det er derfor jeg ikke ser noen negative sider ved at du legger ned våpnene. Ikke for å late som om dette aldri har skjedd. Men for å fylle og utvide livet med noe langt bedre. Finne andre ting som kan tenne gnist og energi i deg. For at det som skjedde skal få lov å få mindre proposjoner i ditt liv.

Juklerød brukte store deler av livet på å bevise en urett og å få rett. Til slutt lyktes han. Og det kan hende det til og med har satt positive spor i norsk psykiatri. Men var det verdt den skyhøye prisen han betalte? Da mener jeg ikke det at han ble en offentlig person, men at han ikke fikk fyldt livet sitt med så mye annet enn denne kampen.

Selv har jeg valgt at jeg iblant foretrekker å tåle urett. At jeg setter klare grenser for meg selv i hvor langt jeg skal gå for å oppnå rettferdighet. At om jeg skal kjempe for rettferdighet her i verden får jeg gjøre det på områder der jeg ikke kjemper mine egen sak og ikke er så følelsesmessig sårbar. Da gjør jeg en bedre jobb.

Det er langt større fare for at vi skal ende opp forknytte og forbitrede på gammelhjemmet med eder og galle sprutende ut i tide og utide om vi ikke i tidsnok velger å legge fra oss den type kamp du nå kjemper, enn om vi la den bort litt for tidlig.

Et eller annet sted går grensen mellom konstruktiv bearbeidelse og destruktiv oppripping. Kan hende er du veldig nær den grensen.

mvh

Vel, la oss ta dette mitt svar her og nå som et eksempel. Jeg gledet meg over mye av det du skrev, fordi det er ganske så nær det jeg selv faktisk gjør. Så jeg tenkte som så at kanskje skal jeg svare kort, at jeg kommer tilbake med et svar om et halvt år. Men skrives det flere ting mot slutten av ditt innlegg, men ikke bare pga det, så svarer jeg likevel langt på dette innlegget. Og hvorfor svarer jeg i det hele tatt? Jo, det er ikke fordi du har begått urett mot meg, selvsagt ikke, og det tror du heller ikke, det vet jeg.

Jeg tror at det man misforstår er mye hva mitt egentlige problem er her og nå. De tingene du skriver innledningsvis om dødsfall, ulykke, overgrep og maktmisbruk, det er saker som ikke tillates av samfunnet. Det er definert som kriminelt. Men det jeg selv har opplevd, er ønskelig for samfunnet. For ellers hadde man i det minste innført en lovendring med juirdisk bindende forhåndserklæringer for lenge siden. Eller så hadde man iallefall fra psykiatri-hold enten av egen maskin, eller etter pålegg fra myndighetene håndtert saker som min annerledes. Min primære oppgave/kamp er ikke å endre det som står i journaler rundt forbi. Min oppgave er fremtiden, og sikre at jeg ikke skal oppleve det samme på nytt. Så skjedde det likevel, etter seks år, altså i høst, selv om "alle" sa at det ikke ville skje. Vel, så skal jeg la det ligge i dette innlegget, for dette har jeg skrevet masse om før.

Vel, man skriver som om det er en kamp jeg fører, ja, jeg bruker jo selv også dette begrepet kamp. Men det er et feil begrep, og dette skriver jeg ikke for å kverulere, det vil man forstå etterhvert. For saken er den at jeg kjemper ikke aktivt. Og i den sammenheng er følgende viktig, ja du nevnte det, nå holder det på å dette ut av meg... åhh.. hva var det nå igjen... jo... sånn ja! Jo... det var det med at man må unngå følelsesmessige triggere... du benyttet et annet navn på samme begrep, men du forstår hva jeg mener... ja, det er helt korrekt.... men saken er den at det er det jeg faktisk gjør... jeg unngår slike følelsesmessige triggere i størst mulig grad, og det har jeg gjort i størst mulig grad hele veien... men saken er den, at man jo ikke kan isolere seg fra eksempelvis aviser og nyheter.... og heller ikke fra kinoer som venner ber en med på.... det jeg vil frem til.. er at de følelsesmessige triggerne.. er noe som man helt ubevisst skjermer seg fra... kanskje er det også derfor jeg isolerer meg i stadig større grad i disse årene.. for jeg vet at det å være sammen med mennesker, som innledning ofte medfører spørsmålet... "Hvordan har du det?" Og dette er et meget ubehagelig spm for meg. For som den ærlige personen jeg er, så kan jeg ikke da svar at jotakk.... jeg gjorde det senest for få dager siden... og det reduserer meg videre den kvelden.. for da har jeg ikke fortalt det som er sant.. jeg burde heller sagt kort... "Jeg er sliten." Men spørsmålet ble stilt på en annen måte, nemlig slik "Og du har en bra en sommer?".. jaja.. så er det en liten detalj. Men det jeg vil frem til er at jeg skjermet meg for de alvorlige følelsesmessige triggerne i mye større grad før... det var jo derfor jeg ikke kom på DOL før nå i vinter... for det er først nå at jeg er i følesesmessig god nok stand til å håndtere inputs som man møter her.. .dersom jeg hadde kommet inn her i 1999, 2000 eller 2001... så kan jeg love deg at det dere har sett her våren 2006 bare var barnemat.... men det er ikke dette som er viktig nå.. det viktige er at jeg selv skjermet meg for slikt.... og jeg fortsetter å gjøre det... men så er det også slik at jeg lærer noe av følelsesmessige triggere... for det første å håntere dem... men enda viktigere.. jeg lærer forståelse av meg selv og av psykiatrien og av samfunnet og medmennsker.. altså kort sagt, økt forståelse for hvorfor jeg har havnet i den situasjonen jeg har....

...så i forlengelsen av dette, og videre på det jeg skrev om kamp... at jeg ikke har noen kamp.... for kamp er aktiv handling... for meg er ikke valget å kjempe.... mitt valg er som du også skriver... å ikkke kjempe....

...mitt valg er å slippe ut de ordene som produseres inni meg... eller riktigere... valget er å la være å slippe dem ut.... og så har jeg visse rammer som jeg vurderer før jeg slipper dem ut... noen ganger tar jeg feil av omgivelsenes reaksjoner og mine egne reaksjoner... andre ganger ikke ..

Men det jeg vil frem til er at det må gå lang nok tid før man kan velge å avslutte hele virksomheten. For det er ikke noen virksomhet, det er ikke noen kamp.

Der er nemlig et kraftverk som produserer ting inni meg. Det er ikke "meg" som produserer energien... kraftverket er det som de fleste kaller for traumet.. vil jeg tro... men saken er den, at dette kraftverket... må ha blitt nok tappet ned før man er i stand til å stenge det absolutt ned... før det har brent seg selv ned...

Men saken er den... at når kraftverket har brent seg nok ned... så klarer man å håndterere resten også.... for min egen del skal jeg klare å håndtere de følelsesmessige tingene videre... for de vil være, som du også påpeker, stadig svakere...

...at man får noen kortvarige topper som når høyere enn noen ganger før, ødelegger ikke dette bildet... ettersom jeg ikke er bruker fysiske ting.... men kun ord.... men disse toppene skjer når jeg har lagt ting til ro på en måte.... altså når man minst skulle vente det.... derfor tror jeg det er lurere å holde det hele jevnt igang.. og følge kroppens gang.. altså kraftverkets gang.... og slippe ut ting når de kommer... som du sier... ringe til en venn.... problemet er at da ville jeg måtte ringe til en venn veldig ofte... jeg velger derfor heller å skrive her periodevis, og andre steder andre perioder.... og eksempelvis du virker jo gå i dialog med meg, og også andre gjør det... og jeg skriver jo også om annet her...

og - jeg kan peke på en impuls som medførte at ting blusset opp akkurat nå... men jeg vil påstå at den impulsen har brakt meg videre... gjennom at jeg skriver relativt rolig her og nå eksempelvis..

... jeg satt meg også ned og så på Hushovd som prøvde å dra igang hovedfeltet til å ta inn en utbrytertrio i tour de france.. men så er jeg tilbake hit igjen...

og for min del... isolert sett... så mener jeg at det er positivt.... jeg merker jo at jeg skriver roligere nå enn for et halvt år siden eksempelvis....

Det jeg tror dere misforstår litt på... det er at dere tror at jeg ville fått en "normalt" liv... at jeg villle oppdaget gledene i livet.. dersom jeg hadde tatt en viljesbeslutning og å aldri mer skrive om psykiatri og dets påvirkning på meg....

.... jeg synes dette er en litt for enkel anskuelse.. for.. jeg er beviselig roligere nå... jeg takler triggere bedre nå.... enn tidligere....

men viktigere... jeg kan ikke se at det skulle kunne vært mulig å avslutte all "offentlig/halvoffentlig" skriving om dette eksempelvis for tre måneder siden, eller idag for den saks skyld....

....for jeg har det ikke bra. Jeg har det best når jeg skriver som dette her jeg. Og når jeg skriver, så kommer ting ut av meg, og jeg får det lettere etterpå... presis det som skjer når man som du sier, ringer til en venn...

....men det er jo det jeg gjør da.. det jeg skriver her er jo ikke skrevet til organisasjoner og politikere... det jeg skriver her ... er jo det som jeg ellers ville skrevet eller sagt til en venn...

for la oss ta en tankeeksempel da... dersom jeg ikke skriver mer her nå... og heller ikke andre steder...

vel... da går jeg bort til tv'en... for jeg orker ikke annet.... så vel.. så får jeg energi av whatever... og så går jeg meg ut en tur.... men så kommer jeg til dette punktet snart igjen... hvor jeg tar innover meg situasjonen... og frusteres over dette... vel... da skal jeg altså ringe til en venn ja.... og faktisk var det også slik jeg praktiserte i 2003, 2004 og delvis i 2005..... det var faktisk det... jeg gjorde nettopp det... men man kan jo ikke tillate seg å fortsette med å la ens negativitet gå til venner.... så jeg gikkk til en psykolog..... og lot ting få komme ut der da... i 2005.... og hva endte det opp med da... jo jeg ble innlagt... ikke pga psykologen... skal ikke klandre den for det... det villle nok skjedd uansett... men det er jo hvor jeg slipper ut min frustrasjon det hele handler om egentlig...

for dette er ikke noen kamp... det hele er snakk om å få utløp for frustrasjon... men saken er den at det å få sykehuset til å innse sine feil i fortiden.... eller politikerne for fremtidens lov.. ville redusert mine frustrasjoner... derfor er det man periodevis slipper sine frustasjoner til slike instanser... men i det stor og det hele så er det jo venner, nettsteder og andre hjelpeinstanser som tar imot min frustrasjon....

jeg bedriver ikke en aktiv kamp... den som jeg selv og dere andre opplever som en kamp... er bare en spinoff av frustrasjonene.. en målbevisst kamp vil jeg ikke kunne bedrive før mine følelser er nærmest borte.... og helst et par ukers (måneder... års) pause etter dette også....

SÅ det hele handler egentlig om, hvor gi utløp for min frustrasjon... for det må man vel innse at det er smart å slippe ut sin frustrasjon,... det å bite inni seg alt jeg har ... kan vel ikke være lurt.... noen vil sikkert hevde det også.... men jeg opplever ikke at du mener jeg skal gjøre det iallefall... og det handler jo om når frustrasjonen når sånne høyder at den må ut...

og når det ikke når sånne høyder... så ser jeg ikke noe galt å skrive ut ting likevel.... for jeg får jo økt forståelse av det... som igjen letter meg... og jeg opplever slik som eksempelvis akkkruat nå... at jeg skriver roligere enn før.... og da har jeg både deg som inviterer til det og NHD og takke for det.. som "tillater" meg å slippe ut mine tanker .... så tusen takk for det!

så blir jeg faktisk nesten tom... kanskje har jeg skrevet meg tom....

vel... så har jeg ikke det.. for hva ville jeg oppnådd gjennom å ikke skrive slike "lettere" ting som mange av mine innlegger handler om nå i det siste...

... jeg kan ikke helt se at jeg vil orket så veldig mye mer.... min slitenhet ville ikke forsvunnet av det...

for jeg tappes ikke for krefter av å skrive det jeg gjør... det må dere bare tro meg på.... for hvorfor er det slik at jeg opplever meg lettere etter å ha skrevet av meg masse da? vel så kan man innvende at på lang sikt.. så slites man av det... men det høres snodig ut....

og for øvrig er jeg istand til å utøve fysisk harde idrettslige aktiviteter selv i denne varmen... ja, faktisk lettere i varmen nå.. enn i den kalde våren... dog selvsagt på et mye svakere nivå enn hva min alder skulle tilsi...

vel... det at NHD svarte på ditt innlegg gav meg et spillerom her.. slik at jeg ikke føler meg stresset når jeg skriver....

og når jeg prater med venner om saken... så opplever jeg også det stresset jeg vanligvis opplever her på DOL og andre steder.. .at jeg ikke egentlig burde slippe det ut.. fordi det er jo negativitet ... og jeg er ingen klagete person egentlig... det er kun på denne saken....

så kommer jeg sikkert til å svare på NHDs innlegg om Juklerød også...

...og hvorfor gjør jeg det... og hvorfor svarte jeg på ditt innlegg?

jo det er på den ene siden for å ikke få deg til å føle at du skrev noe jeg ikke likte... ja jeg tenker faktisk på andre mennekser ja.... jeg tenker faktisk veldig mye på andre ja... men mest av hensyn til meg selv ... da jeg vil nyansere det jeg mener ikke er helt korrekt.. og det kan man kalle kverulanteri... men bør man ikke også se det i lys av det jeg har opplevd.. og heller kalle det en senreaksjon av dette... og en ting er iallefall sikkert... og det er det at jeg diskuterer ikke for å diskutere..

jeg skriver for å komme meg videre i livet... som jeg sa til han på Kirkens SOS tidligere idag..... Jeg har NULL interesse av psykiatri.. og da måtte jeg smile med meg selv.... for det var det sanneste jeg har sagt.. jeg ønsker PSYKIATRI så langt ut av min bevissthet som det er mulig å komme... ja... langt ut i solsystemet kan mine tanker om psykiatri da.... og gjerne ned i sort hull også... og forbli der....

...uten at jeg får verken medhold i sykehusets handlemåte i fortiden....

og uten at jeg får noen lovendring for fremtiden.,.. ja, endog selv om loven skulle skjerpes.... slik at man at man tvangsinnlegger flere...

ja... uansett... mitt høyeste ønske etter enhver samtale og etterhvert skriv om psykiatri.... er at dette skal være den siste..

og det nærmer seg... og det har nærmet seg stadig mer.... men det er ikke før i ettertid at jeg kan se at... sannelig... nå har jeg ikke skrevet noe om dette på en hel måned.... det har hendt i disse årene... og i den senere tid ja... at jeg har sett at det har gått noen dager uten skriverier... og det har vært meg en glede....

tusen takk for ditt innlegg. Og jeg vil gjerne ta opp igjen tråden om et halvt års tid eller noe sånt... men det skjer sikkert før det også... For endelig kan vi begynne å kommunisere.. snålt det... at det ikke har vært mulig før

men vel.... det at det kommer en dag hvor jeg ikke skriver mer.... det er det som skjer... dette er ikke noe jeg beslutter meg for.....

det er nok der uenigheten ligger... i hvor stor grad man skal la sin vilje følge naturens gang... og i hvor stor grad man skal bruke sin vilje til å motarbeide naturens gang...

med naturens gang mener jeg jo min egen natur.. altså følelser/frustrajoner...

i hvor stor grad skal man samarbeide med sin natur, og i hvor stor grad skal man motarbeide den...

den frie viljens samkvem med ens natur....

det er det vår uenighet bunner i tror jeg.... at man ikke ser at min natur er veldig mye sterkere enn det man tror.. og at jeg bruker ganske så mye energi på å følge den på en for meg og mine omgivelsers mest mulig gunstig måte...

og jeg mener at løsningen på dette er ikke å la sin vilje få bestemme alt... nemlig at man ikke tar ordet psykiatri i sinn munn eller penn mer... eller i den motsatte retning... at man slår opp et telt... og blir der for alltid....

når tror jeg kanskje at de som gjør noen av disse delene enten har blitt rammet uhyggelig hardt, eller uhyggelig lite.... sannsynligvis det første....

så skal jeg unnlate å sammenligne min situasjon med andres..

men viljens samspill med naturen.....

min vilje er også veldig sterk.. for det er klart.. at det kreves hard vilje for å la naturen få spille også... når man har både ens egen normalitet å ta hensyn til, samt mine nærmeste...

men jeg prøver å balansere dette på en måte som det inntil nå har vært mulig å komme videre på...

det negative i at jeg blir mer sliten... oppveies av det faktum at følelsene avtar....

dersom jeg ser en positiv ting ved det jeg gjør... og ti negative.. så er det vel slik at jeg gjennomfører det kanskje... jeg vet ikke...

men det jeg vil frem til... er at viljen spiller en stor rolle.,.. men jeg ser ikke det generelt problematiske ved å la den følge naturens gang... så lenge man også kan se positive utviklingstrekk blant andre negative....

men av hensyn til andre brukere av dette forumet... så tenker jeg selvsagt å redusere.. har gjort det mange ganger jeg... eksempelvis da han som hang opp lapper på 200 bilvinduer skrev inn her... så hadde jeg gått inn i en liten pausetilstand... men da han skrev... så valgte jeg å støtte ham, selv om det selvsagt var en meget snål måte å gjør det på.... men vel det er ikke det viktige... men man sperret meg ute da... og det er greit... men det jeg vil frem til, det er det at jeg også faktisk tenker og også gjennomfører en viss reduksjon i perioder...

vel så er det ikke DOL som er det aller viktigste her.... for når alt kommer til alt, så har jeg fått økt grad av oppslutning om meg som person her, blant andre brukere.... om man kan si det slik...

men - viljens samspill med naturen.....

naturen er også meget sterk... og kanskje henger disse sammen.. at en sterk vilje... kommer som følge av en sterk natur... kanskje det....

så skal jeg ikke spinne videre på dette...

det var bare så godt å oppleve jeg var istand til å gå inn i en dialog med noen som prøver å få meg til å "endre" vei, uten at jeg opplever det som høyt plagsomt følelsesmessig...

så tusen takk til dere begge som har gitt meg mulighet til dette...

det er ikke sikkert at dere skjønner hva jeg vil frem til....

men jeg mener at jeg har kommet meg videre i livet gjennom det jeg har brukt disse minuttene på å skrive....

...for dersom jeg heller hadde gått en tur istedet for å skrive... så ville jeg ikke kunne nytt den like godt som etter at jeg har skrevet dette.,.. nå kommer jeg ikke til å orke å gå en tur idag... selv om jeg gikk en lang tur for få dager siden.... men jeg kommer til å glede meg mer over å følge Hushovd og Boonen på avslutningen av deres etappe.... enn om jeg skulle ha fulgt hele løpet deres.. eller gjort noe annet "vanlig" imellom tiden.... det er en tid for alt... en tid for å skrive.. en tid for å lytte....

tusen takk skal dere ha begge to, PL og NHD!

tusen tusen takk, dere bidrog til å gjøre denne dagen min lettere idag, gjennom å gi meg dette rommet til å skrive i.

tusen tusen takk!!

7. juli 2006

Det var noe slikt jeg hadde langt baki bakhodet.

Han levde vel ikke så lenge etter det?

mvh

Juklerød brukte resten av livet sitt på å forsøke å få psykiatrien til å innrømme at de hadde begått en feil samt å få legene til å skrive en attest på at han var frisk. Dette prosjektet var så viktig for ham at det overskygget alle andre ting i hans liv - og han var totalt uvillig til å se at han kanskje snarere ødela for andre psykiatriske pasienter enn hjalp dem ved sin kamp.

Slik jeg ser det førte Juklerødsaken med seg økte fordommer og angst i forhold til psykiatrisk behandling/psykiatriske sykehus.

Survivers prosjekt blir for meg tilsvarende destruktivt - primært for ham selv og men også for andre psykiatriske pasienter.

Det er ingen tvil om at det begås både feil som kan oppleves som overgrep i psykiatrien, akkurat som i resten av helsevesenet. Det er allikevel slik at manglende behandlingsressurser er et mye større problem enn denne type feil.

Dersom man kun kan se en situasjon ut i fra sitt eget perspektiv, er man sjelden noen god talsmann for en gruppe.

7. juli 2006

Juklerød brukte resten av livet sitt på å forsøke å få psykiatrien til å innrømme at de hadde begått en feil samt å få legene til å skrive en attest på at han var frisk. Dette prosjektet var så viktig for ham at det overskygget alle andre ting i hans liv - og han var totalt uvillig til å se at han kanskje snarere ødela for andre psykiatriske pasienter enn hjalp dem ved sin kamp.

Slik jeg ser det førte Juklerødsaken med seg økte fordommer og angst i forhold til psykiatrisk behandling/psykiatriske sykehus.

Survivers prosjekt blir for meg tilsvarende destruktivt - primært for ham selv og men også for andre psykiatriske pasienter.

Det er ingen tvil om at det begås både feil som kan oppleves som overgrep i psykiatrien, akkurat som i resten av helsevesenet. Det er allikevel slik at manglende behandlingsressurser er et mye større problem enn denne type feil.

Dersom man kun kan se en situasjon ut i fra sitt eget perspektiv, er man sjelden noen god talsmann for en gruppe.

Enig med deg, frosken!

Jo flere ganger man sier: "Jeg er ikke gal", jo galere er man ;-)

7. juli 2006

Støtter alt det andre du skriver, men

Juklerød fikk aldri rett. Dermed forandret heller ingenting seg, hvilket det heller ikke burde.

Han var bare en plagsom kverulant.

Kan du kort fortelle om Juklerøds psykiatriske historie, og hva hans kritikk gikk på deretter?

"Alle" kjenner vi jo Juklerød-navnet, men jeg har av ulike årsaker ikke dybdekunnskaper om hans sak, bortsett fra at jeg har lest i en avisartikkel og i en annen udokumenert internettartikkel at han brukte masse energi på en skolesak i Telemark, der han bodde, og at han ble tvangsinnlagt/tvangsmedisinert i tre år, og at han slo opp telt på Gaustad deretter, og fremførte sin "sak" på ulike måter derfra. Men hva som var innholdet i hans år i psykiatrien, og i hans kritikk deretter, har jeg ikke kommet så langt at jeg har fått klarhet i.

7. juli 2006

Enig med deg, frosken!

Jo flere ganger man sier: "Jeg er ikke gal", jo galere er man ;-)

Den tredobbelte olympiske mester i langdistanseløping på 1950-tallet, tsjekkoslovaken Emil Zatopek, uttalte engang ifbm omtale av hans beryktede harde treningsøkter:

"They told me I was crazy, and maybe I was."

7. juli 2006

Hvor rett han fikk og hadde kommer vel litt an på hvem man spør.

Selv kjenner jeg saken kun fra overfladiske medieglimt og har minimal interesse av å grave meg ned i den. Så jeg er vel dermed fritatt fra sterke meninger om saken.

;-)

Men jeg vet vel nok til at jeg tør mene det ikke var verdt det.

;-)

mvh

Tja, jeg vet ikke inn under hvilken kategori jeg vil plassere dem som fremsetter meninger omkring temaer som de ikke selv engang opplever at de har kunnskaper om

Jeg tror nok, uten selv å ha nok kunnskap om temaet, at den godeste Juklerød var såpass hardt kjørt gjennom det han hadde opplevd i livet sitt, at han falt til en sånn ro der han gjorde, som han ikke ville kunne opplevd andre steder.

Etter det jeg erindrer, så nektet han jo også utskrivning, han ville jo altså være frivillig innlagt. Men sykehuset nektet ham det. Så slik sett innså han jo selv at han hadde et sykelig problem. Men sykehuset så det ikke.

7. juli 2006

Vel, la oss ta dette mitt svar her og nå som et eksempel. Jeg gledet meg over mye av det du skrev, fordi det er ganske så nær det jeg selv faktisk gjør. Så jeg tenkte som så at kanskje skal jeg svare kort, at jeg kommer tilbake med et svar om et halvt år. Men skrives det flere ting mot slutten av ditt innlegg, men ikke bare pga det, så svarer jeg likevel langt på dette innlegget. Og hvorfor svarer jeg i det hele tatt? Jo, det er ikke fordi du har begått urett mot meg, selvsagt ikke, og det tror du heller ikke, det vet jeg.

Jeg tror at det man misforstår er mye hva mitt egentlige problem er her og nå. De tingene du skriver innledningsvis om dødsfall, ulykke, overgrep og maktmisbruk, det er saker som ikke tillates av samfunnet. Det er definert som kriminelt. Men det jeg selv har opplevd, er ønskelig for samfunnet. For ellers hadde man i det minste innført en lovendring med juirdisk bindende forhåndserklæringer for lenge siden. Eller så hadde man iallefall fra psykiatri-hold enten av egen maskin, eller etter pålegg fra myndighetene håndtert saker som min annerledes. Min primære oppgave/kamp er ikke å endre det som står i journaler rundt forbi. Min oppgave er fremtiden, og sikre at jeg ikke skal oppleve det samme på nytt. Så skjedde det likevel, etter seks år, altså i høst, selv om "alle" sa at det ikke ville skje. Vel, så skal jeg la det ligge i dette innlegget, for dette har jeg skrevet masse om før.

Vel, man skriver som om det er en kamp jeg fører, ja, jeg bruker jo selv også dette begrepet kamp. Men det er et feil begrep, og dette skriver jeg ikke for å kverulere, det vil man forstå etterhvert. For saken er den at jeg kjemper ikke aktivt. Og i den sammenheng er følgende viktig, ja du nevnte det, nå holder det på å dette ut av meg... åhh.. hva var det nå igjen... jo... sånn ja! Jo... det var det med at man må unngå følelsesmessige triggere... du benyttet et annet navn på samme begrep, men du forstår hva jeg mener... ja, det er helt korrekt.... men saken er den at det er det jeg faktisk gjør... jeg unngår slike følelsesmessige triggere i størst mulig grad, og det har jeg gjort i størst mulig grad hele veien... men saken er den, at man jo ikke kan isolere seg fra eksempelvis aviser og nyheter.... og heller ikke fra kinoer som venner ber en med på.... det jeg vil frem til.. er at de følelsesmessige triggerne.. er noe som man helt ubevisst skjermer seg fra... kanskje er det også derfor jeg isolerer meg i stadig større grad i disse årene.. for jeg vet at det å være sammen med mennesker, som innledning ofte medfører spørsmålet... "Hvordan har du det?" Og dette er et meget ubehagelig spm for meg. For som den ærlige personen jeg er, så kan jeg ikke da svar at jotakk.... jeg gjorde det senest for få dager siden... og det reduserer meg videre den kvelden.. for da har jeg ikke fortalt det som er sant.. jeg burde heller sagt kort... "Jeg er sliten." Men spørsmålet ble stilt på en annen måte, nemlig slik "Og du har en bra en sommer?".. jaja.. så er det en liten detalj. Men det jeg vil frem til er at jeg skjermet meg for de alvorlige følelsesmessige triggerne i mye større grad før... det var jo derfor jeg ikke kom på DOL før nå i vinter... for det er først nå at jeg er i følesesmessig god nok stand til å håndtere inputs som man møter her.. .dersom jeg hadde kommet inn her i 1999, 2000 eller 2001... så kan jeg love deg at det dere har sett her våren 2006 bare var barnemat.... men det er ikke dette som er viktig nå.. det viktige er at jeg selv skjermet meg for slikt.... og jeg fortsetter å gjøre det... men så er det også slik at jeg lærer noe av følelsesmessige triggere... for det første å håntere dem... men enda viktigere.. jeg lærer forståelse av meg selv og av psykiatrien og av samfunnet og medmennsker.. altså kort sagt, økt forståelse for hvorfor jeg har havnet i den situasjonen jeg har....

...så i forlengelsen av dette, og videre på det jeg skrev om kamp... at jeg ikke har noen kamp.... for kamp er aktiv handling... for meg er ikke valget å kjempe.... mitt valg er som du også skriver... å ikkke kjempe....

...mitt valg er å slippe ut de ordene som produseres inni meg... eller riktigere... valget er å la være å slippe dem ut.... og så har jeg visse rammer som jeg vurderer før jeg slipper dem ut... noen ganger tar jeg feil av omgivelsenes reaksjoner og mine egne reaksjoner... andre ganger ikke ..

Men det jeg vil frem til er at det må gå lang nok tid før man kan velge å avslutte hele virksomheten. For det er ikke noen virksomhet, det er ikke noen kamp.

Der er nemlig et kraftverk som produserer ting inni meg. Det er ikke "meg" som produserer energien... kraftverket er det som de fleste kaller for traumet.. vil jeg tro... men saken er den, at dette kraftverket... må ha blitt nok tappet ned før man er i stand til å stenge det absolutt ned... før det har brent seg selv ned...

Men saken er den... at når kraftverket har brent seg nok ned... så klarer man å håndterere resten også.... for min egen del skal jeg klare å håndtere de følelsesmessige tingene videre... for de vil være, som du også påpeker, stadig svakere...

...at man får noen kortvarige topper som når høyere enn noen ganger før, ødelegger ikke dette bildet... ettersom jeg ikke er bruker fysiske ting.... men kun ord.... men disse toppene skjer når jeg har lagt ting til ro på en måte.... altså når man minst skulle vente det.... derfor tror jeg det er lurere å holde det hele jevnt igang.. og følge kroppens gang.. altså kraftverkets gang.... og slippe ut ting når de kommer... som du sier... ringe til en venn.... problemet er at da ville jeg måtte ringe til en venn veldig ofte... jeg velger derfor heller å skrive her periodevis, og andre steder andre perioder.... og eksempelvis du virker jo gå i dialog med meg, og også andre gjør det... og jeg skriver jo også om annet her...

og - jeg kan peke på en impuls som medførte at ting blusset opp akkurat nå... men jeg vil påstå at den impulsen har brakt meg videre... gjennom at jeg skriver relativt rolig her og nå eksempelvis..
... jeg satt meg også ned og så på Hushovd som prøvde å dra igang hovedfeltet til å ta inn en utbrytertrio i tour de france.. men så er jeg tilbake hit igjen...

og for min del... isolert sett... så mener jeg at det er positivt.... jeg merker jo at jeg skriver roligere nå enn for et halvt år siden eksempelvis....

Det jeg tror dere misforstår litt på... det er at dere tror at jeg ville fått en "normalt" liv... at jeg villle oppdaget gledene i livet.. dersom jeg hadde tatt en viljesbeslutning og å aldri mer skrive om psykiatri og dets påvirkning på meg....

.... jeg synes dette er en litt for enkel anskuelse.. for.. jeg er beviselig roligere nå... jeg takler triggere bedre nå.... enn tidligere....

men viktigere... jeg kan ikke se at det skulle kunne vært mulig å avslutte all "offentlig/halvoffentlig" skriving om dette eksempelvis for tre måneder siden, eller idag for den saks skyld....

....for jeg har det ikke bra. Jeg har det best når jeg skriver som dette her jeg. Og når jeg skriver, så kommer ting ut av meg, og jeg får det lettere etterpå... presis det som skjer når man som du sier, ringer til en venn...

....men det er jo det jeg gjør da.. det jeg skriver her er jo ikke skrevet til organisasjoner og politikere... det jeg skriver her ... er jo det som jeg ellers ville skrevet eller sagt til en venn...

for la oss ta en tankeeksempel da... dersom jeg ikke skriver mer her nå... og heller ikke andre steder...

vel... da går jeg bort til tv'en... for jeg orker ikke annet.... så vel.. så får jeg energi av whatever... og så går jeg meg ut en tur.... men så kommer jeg til dette punktet snart igjen... hvor jeg tar innover meg situasjonen... og frusteres over dette... vel... da skal jeg altså ringe til en venn ja.... og faktisk var det også slik jeg praktiserte i 2003, 2004 og delvis i 2005..... det var faktisk det... jeg gjorde nettopp det... men man kan jo ikke tillate seg å fortsette med å la ens negativitet gå til venner.... så jeg gikkk til en psykolog..... og lot ting få komme ut der da... i 2005.... og hva endte det opp med da... jo jeg ble innlagt... ikke pga psykologen... skal ikke klandre den for det... det villle nok skjedd uansett... men det er jo hvor jeg slipper ut min frustrasjon det hele handler om egentlig...

for dette er ikke noen kamp... det hele er snakk om å få utløp for frustrasjon... men saken er den at det å få sykehuset til å innse sine feil i fortiden.... eller politikerne for fremtidens lov.. ville redusert mine frustrasjoner... derfor er det man periodevis slipper sine frustasjoner til slike instanser... men i det stor og det hele så er det jo venner, nettsteder og andre hjelpeinstanser som tar imot min frustrasjon....

jeg bedriver ikke en aktiv kamp... den som jeg selv og dere andre opplever som en kamp... er bare en spinoff av frustrasjonene.. en målbevisst kamp vil jeg ikke kunne bedrive før mine følelser er nærmest borte.... og helst et par ukers (måneder... års) pause etter dette også....

SÅ det hele handler egentlig om, hvor gi utløp for min frustrasjon... for det må man vel innse at det er smart å slippe ut sin frustrasjon,... det å bite inni seg alt jeg har ... kan vel ikke være lurt.... noen vil sikkert hevde det også.... men jeg opplever ikke at du mener jeg skal gjøre det iallefall... og det handler jo om når frustrasjonen når sånne høyder at den må ut...

og når det ikke når sånne høyder... så ser jeg ikke noe galt å skrive ut ting likevel.... for jeg får jo økt forståelse av det... som igjen letter meg... og jeg opplever slik som eksempelvis akkkruat nå... at jeg skriver roligere enn før.... og da har jeg både deg som inviterer til det og NHD og takke for det.. som "tillater" meg å slippe ut mine tanker .... så tusen takk for det!

så blir jeg faktisk nesten tom... kanskje har jeg skrevet meg tom....

vel... så har jeg ikke det.. for hva ville jeg oppnådd gjennom å ikke skrive slike "lettere" ting som mange av mine innlegger handler om nå i det siste...

... jeg kan ikke helt se at jeg vil orket så veldig mye mer.... min slitenhet ville ikke forsvunnet av det...

for jeg tappes ikke for krefter av å skrive det jeg gjør... det må dere bare tro meg på.... for hvorfor er det slik at jeg opplever meg lettere etter å ha skrevet av meg masse da? vel så kan man innvende at på lang sikt.. så slites man av det... men det høres snodig ut....

og for øvrig er jeg istand til å utøve fysisk harde idrettslige aktiviteter selv i denne varmen... ja, faktisk lettere i varmen nå.. enn i den kalde våren... dog selvsagt på et mye svakere nivå enn hva min alder skulle tilsi...

vel... det at NHD svarte på ditt innlegg gav meg et spillerom her.. slik at jeg ikke føler meg stresset når jeg skriver....

og når jeg prater med venner om saken... så opplever jeg også det stresset jeg vanligvis opplever her på DOL og andre steder.. .at jeg ikke egentlig burde slippe det ut.. fordi det er jo negativitet ... og jeg er ingen klagete person egentlig... det er kun på denne saken....

så kommer jeg sikkert til å svare på NHDs innlegg om Juklerød også...

...og hvorfor gjør jeg det... og hvorfor svarte jeg på ditt innlegg?

jo det er på den ene siden for å ikke få deg til å føle at du skrev noe jeg ikke likte... ja jeg tenker faktisk på andre mennekser ja.... jeg tenker faktisk veldig mye på andre ja... men mest av hensyn til meg selv ... da jeg vil nyansere det jeg mener ikke er helt korrekt.. og det kan man kalle kverulanteri... men bør man ikke også se det i lys av det jeg har opplevd.. og heller kalle det en senreaksjon av dette... og en ting er iallefall sikkert... og det er det at jeg diskuterer ikke for å diskutere..

jeg skriver for å komme meg videre i livet... som jeg sa til han på Kirkens SOS tidligere idag..... Jeg har NULL interesse av psykiatri.. og da måtte jeg smile med meg selv.... for det var det sanneste jeg har sagt.. jeg ønsker PSYKIATRI så langt ut av min bevissthet som det er mulig å komme... ja... langt ut i solsystemet kan mine tanker om psykiatri da.... og gjerne ned i sort hull også... og forbli der....

...uten at jeg får verken medhold i sykehusets handlemåte i fortiden....

og uten at jeg får noen lovendring for fremtiden.,.. ja, endog selv om loven skulle skjerpes.... slik at man at man tvangsinnlegger flere...

ja... uansett... mitt høyeste ønske etter enhver samtale og etterhvert skriv om psykiatri.... er at dette skal være den siste..

og det nærmer seg... og det har nærmet seg stadig mer.... men det er ikke før i ettertid at jeg kan se at... sannelig... nå har jeg ikke skrevet noe om dette på en hel måned.... det har hendt i disse årene... og i den senere tid ja... at jeg har sett at det har gått noen dager uten skriverier... og det har vært meg en glede....

tusen takk for ditt innlegg. Og jeg vil gjerne ta opp igjen tråden om et halvt års tid eller noe sånt... men det skjer sikkert før det også... For endelig kan vi begynne å kommunisere.. snålt det... at det ikke har vært mulig før

men vel.... det at det kommer en dag hvor jeg ikke skriver mer.... det er det som skjer... dette er ikke noe jeg beslutter meg for.....

det er nok der uenigheten ligger... i hvor stor grad man skal la sin vilje følge naturens gang... og i hvor stor grad man skal bruke sin vilje til å motarbeide naturens gang...

med naturens gang mener jeg jo min egen natur.. altså følelser/frustrajoner...

i hvor stor grad skal man samarbeide med sin natur, og i hvor stor grad skal man motarbeide den...

den frie viljens samkvem med ens natur....

det er det vår uenighet bunner i tror jeg.... at man ikke ser at min natur er veldig mye sterkere enn det man tror.. og at jeg bruker ganske så mye energi på å følge den på en for meg og mine omgivelsers mest mulig gunstig måte...

og jeg mener at løsningen på dette er ikke å la sin vilje få bestemme alt... nemlig at man ikke tar ordet psykiatri i sinn munn eller penn mer... eller i den motsatte retning... at man slår opp et telt... og blir der for alltid....

når tror jeg kanskje at de som gjør noen av disse delene enten har blitt rammet uhyggelig hardt, eller uhyggelig lite.... sannsynligvis det første....

så skal jeg unnlate å sammenligne min situasjon med andres..

men viljens samspill med naturen.....

min vilje er også veldig sterk.. for det er klart.. at det kreves hard vilje for å la naturen få spille også... når man har både ens egen normalitet å ta hensyn til, samt mine nærmeste...

men jeg prøver å balansere dette på en måte som det inntil nå har vært mulig å komme videre på...

det negative i at jeg blir mer sliten... oppveies av det faktum at følelsene avtar....

dersom jeg ser en positiv ting ved det jeg gjør... og ti negative.. så er det vel slik at jeg gjennomfører det kanskje... jeg vet ikke...

men det jeg vil frem til... er at viljen spiller en stor rolle.,.. men jeg ser ikke det generelt problematiske ved å la den følge naturens gang... så lenge man også kan se positive utviklingstrekk blant andre negative....

men av hensyn til andre brukere av dette forumet... så tenker jeg selvsagt å redusere.. har gjort det mange ganger jeg... eksempelvis da han som hang opp lapper på 200 bilvinduer skrev inn her... så hadde jeg gått inn i en liten pausetilstand... men da han skrev... så valgte jeg å støtte ham, selv om det selvsagt var en meget snål måte å gjør det på.... men vel det er ikke det viktige... men man sperret meg ute da... og det er greit... men det jeg vil frem til, det er det at jeg også faktisk tenker og også gjennomfører en viss reduksjon i perioder...

vel så er det ikke DOL som er det aller viktigste her.... for når alt kommer til alt, så har jeg fått økt grad av oppslutning om meg som person her, blant andre brukere.... om man kan si det slik...

men - viljens samspill med naturen.....

naturen er også meget sterk... og kanskje henger disse sammen.. at en sterk vilje... kommer som følge av en sterk natur... kanskje det....

så skal jeg ikke spinne videre på dette...

det var bare så godt å oppleve jeg var istand til å gå inn i en dialog med noen som prøver å få meg til å "endre" vei, uten at jeg opplever det som høyt plagsomt følelsesmessig...

så tusen takk til dere begge som har gitt meg mulighet til dette...

det er ikke sikkert at dere skjønner hva jeg vil frem til....

men jeg mener at jeg har kommet meg videre i livet gjennom det jeg har brukt disse minuttene på å skrive....

...for dersom jeg heller hadde gått en tur istedet for å skrive... så ville jeg ikke kunne nytt den like godt som etter at jeg har skrevet dette.,.. nå kommer jeg ikke til å orke å gå en tur idag... selv om jeg gikk en lang tur for få dager siden.... men jeg kommer til å glede meg mer over å følge Hushovd og Boonen på avslutningen av deres etappe.... enn om jeg skulle ha fulgt hele løpet deres.. eller gjort noe annet "vanlig" imellom tiden.... det er en tid for alt... en tid for å skrive.. en tid for å lytte....

tusen takk skal dere ha begge to, PL og NHD!

tusen tusen takk, dere bidrog til å gjøre denne dagen min lettere idag, gjennom å gi meg dette rommet til å skrive i.

tusen tusen takk!!

Dette innlegget ble nok litt for langt for meg. Håper du bærer over med det. Men jeg skummet gjennom og bet meg merke i dette.

"Det jeg tror dere misforstår litt på... det er at dere tror at jeg ville fått en "normalt" liv... at jeg villle oppdaget gledene i livet.. dersom jeg hadde tatt en viljesbeslutning og å aldri mer skrive om psykiatri og dets påvirkning på meg...."

Jeg tror ikke at du ville fått et "normalt" liv, hva nå det enn måtte være, om du fullstendig sluttet å skrive og snakke om dette. Jeg tror ikke at konsekvensene av det du har opplevd automatisk ville forsvunnet. Jeg tror heller ikke det er realistisk å snakke om _aldri_ nevne om i en slik sammenheng.

Men jeg tror du ville fått det _bedre_ om du kraftig begrenset intensiteten, hyppigheten og ikke minst tiden du brukte på dette. Du ville da ha mer tid og krefter til å erfare hyggelige sider ved livet også. Over tid vil de hyggelige erfaringene kunne sette livet totalt i et triveligere perspektiv. Og behovet for å utbrodere det som skjedde vil bli mindre. Vi kan mate og vi kan sulte ut følelser og minner.

Når fattigmann er sint får stuedøra smellen. Når andre slår i stykker viktige biter i livet vårt og nekter for at de har gjort noe galt, kan følelsen av maktesløshet bli nesten verre enn selve hendelsen. Det er da fristende å nekte og være glad. Å nekte å gå videre med livet sitt. For å markere at dette går da bare ikke an. For på en eller annen måte må det bli synlig.

Problemet er at man kan være sint, skrive og skrive, argumentere, slite seg ut, men de som startet problemene bryr seg likevel ikke katta. Man ilegger sin "overgriper" en bot man betaler selv.

Jeg kaller også passiv motstand for kamp. Jeg kaller alle innlegg du skriver her for å få aksept for ditt syn for kamp. Så vi legger nok ulike ting i dette.

Du kan ikke gjøre noe bare fordi en eller annen dust som meg her på DOL mener du bør gjøre det.

Men jeg hadde inderlig unnet deg å greie å legge disse tingene til side lenge nok til at bedre ting kunne få anledning til å få plass livet ditt.

mvh

Til a survivor. - Å takle urett.

Anbefalte innlegg

PieLill

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest mbo

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PieLill

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PieLill

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PieLill

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Morsk

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PieLill

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

frosken

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Adriana

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest a survivor

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PieLill

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Bli med i samtalen

Vi foreslår også

Siste tråder i samme kategori