Forelding av incestsak

[Anonym 82]

Det kommer helt ann på hva man blir dømt for. Foreldelsesfristen avhenger av strafferammen for forholdet.

Overgrep mot noen under 14 år har som utgangspunkt en strafferamme på 10 år, som tilsier 10 års foreldelsesfrist. MEN - dersom forholdet vurderes som grovt, blir strafferammen 21 år, og da er foreldelsesfristen 25 år.

Ting som gjør at forholdet kan vurderes som grovt er:

a)handlingen er begått av flere i fellesskap,

b)handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,

c)handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep,

d)den skyldige tidligere har vært straffet etter denne bestemmelsen eller etter §192, eller

e)fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse

Gjentatte overgrep mot et barn i den nevnte alder vil nok fort regnes som så grovt at det er 21 års strafferamme. Da foreldes det som sagt etter 25 år.

Jøss, her var det konkrete svar gett! Men jeg veit ikke om han engang har blitt anmeldt før...

Men det må jo politiet kunne svare meg på! Enten så er altså saken min foreldet, eller så har den godt og vel 10 år til å gå på...

Dere gir meg blod på tann her, får virkelig lyst til å finne ut av dette!

[Nikki]

Jøss, her var det konkrete svar gett! Men jeg veit ikke om han engang har blitt anmeldt før...

Men det må jo politiet kunne svare meg på! Enten så er altså saken min foreldet, eller så har den godt og vel 10 år til å gå på...

Dere gir meg blod på tann her, får virkelig lyst til å finne ut av dette!

Politiet tar anmeldelser av denne typen svært alvorlig - uansett hvor lang tid som har gått! De pleier å være veldig proffe, og jeg tror nok du vil bli godt tatt vare på dersom du kontakter dem.

[bugge -jenta]

Du får det jo til å høres såre enkelt ut da:-)

Et problem er i forhold til samboeren min. Han veit hva som har skjedd, men ingen detaljer. Han viker unna når det kommer opp, og jeg tror han er veldig ukomfortabel med å prate om det, selv om jeg tror han tenker mye på det! Har ikke lyst til å gjøre dette til en "kampsak" i livet mitt nå, i frykt for hva det vil gjøre med ham. Forstår at en sånn ting kan være innmari vanskelig for en i hans situasjon også!

Derfor har jeg brukt mye tid på å vurdere dette. Hva vil det gjøre med meg? Jeg har brukt mange år på å jobbe meg gjennom dette, og er så godt som ferdig med det. Jeg har et utrolig godt liv i dag, med kun små ringvirkninger av det som skjedde. (Bortsett fra i forhold til moren min selvfølgelig, men det plager meg ikke nå som hun er ute av livet mitt) Likevel gnager det meg at han sansynligvis går rundt og ødelegger andre små jenter! Jeg veit han har rørt ei til, og hun er i dag helt ødelagt. På stoff og det som er... Jeg kan ikke tenke meg at han har "sluttet" sånn uten videre når han først har gått så langt med to stk. Derfor brenner jeg for å få ham dømt! Likevel lurer jeg på hva det vil gjøre med meg... Jeg har det som sagt godt nå, virkelig! Og har ikke lyst til å gå så inn i det at jeg river ned noe av det jeg har brukt så lang tid på å bygge opp. Endelig har jeg det jo godt...!

Husk at det ikke alltid skal en domfellelse til for å stoppe en mann i å begå flere overgrep. For mange blir det ihvertfall mye vanskeligere å fortsette etter en slik anmeldelse, og ikke sjelden hender det at andre dukker opp i kjølvannet for å fortelle sin historie.

Kanskje er det nå du har styrken til å gjøre dette. Uten å bli helt ødelagt av det. Det må du kjenne etter. Hva matrer deg mest, å gjøre det, eller tenke på at han driver forsatt på. Men det er du som bestemmer hva du vil gjøre og greier.

vennlig hilsen

[Anonym 82]

Husk at det ikke alltid skal en domfellelse til for å stoppe en mann i å begå flere overgrep. For mange blir det ihvertfall mye vanskeligere å fortsette etter en slik anmeldelse, og ikke sjelden hender det at andre dukker opp i kjølvannet for å fortelle sin historie.

Kanskje er det nå du har styrken til å gjøre dette. Uten å bli helt ødelagt av det. Det må du kjenne etter. Hva matrer deg mest, å gjøre det, eller tenke på at han driver forsatt på. Men det er du som bestemmer hva du vil gjøre og greier.

vennlig hilsen

Har en følelse av at om saken hadde vært "offentlig" på noe vis, ville det dukket opp mange fler, og han ville bli dømt. Føler meg rimelig sikker på at dette er en fyr med etter hvert mange offer...

Men hvordan skal de finne ut at jeg har anmeldt ham? Tror nemmelig ikke jeg kan få ham dømt aleine. Og det "nederlaget" det vil være om han "vinner" over meg igjen, skremmer meg ærlig talt!

P.S. Leste at du hadde 15 års bryllupsdag bugge -jenta. Gratulerer! Det gir håp og motivasjon til oss "jyplingene":-)

[bugge -jenta]

Har en følelse av at om saken hadde vært "offentlig" på noe vis, ville det dukket opp mange fler, og han ville bli dømt. Føler meg rimelig sikker på at dette er en fyr med etter hvert mange offer...

Men hvordan skal de finne ut at jeg har anmeldt ham? Tror nemmelig ikke jeg kan få ham dømt aleine. Og det "nederlaget" det vil være om han "vinner" over meg igjen, skremmer meg ærlig talt!

P.S. Leste at du hadde 15 års bryllupsdag bugge -jenta. Gratulerer! Det gir håp og motivasjon til oss "jyplingene":-)

Når det gjelder det å vinne over deg igjen, så trenger du ikke å gjøre det mulig. Det er nemlig uansett han som sitter på tiltalebenken, og selv om en ikke får domfellelse, viser du at nå er tiden inne til å plassere skyld. Og da vinner han ikke over deg igjen.

Hun som gikk til rettsak for seg selv og alle oss andre(slik tror jeg mange føler det i hvertfall) i mitt tilfelle, visste nok at hun ikke hadde en vanntett sak. To voldtekter gjort for 15 år siden. Hun visste kanskje ikke at det ville bli så offentlig heller. Selv om hennes identitet var godt skjult for de fleste. Jeg tror hun kom til et sted der hun bare måtte gjøre det for sin egen skyld. Nettopp for ikke å la ham få vinne og leve i fred med det. Så fikk utfallet heller bli det det ble. Man ser kanskje for seg seg selv gråtende og vitnende, men det er ikke svakhet i den gråten. Det er en sterk, modig gråt av stål som sier se min smerte. Dette har du/noen gjort mot meg. Og det er _ikke_ greit.

Vh

[Anonym 82]

Når det gjelder det å vinne over deg igjen, så trenger du ikke å gjøre det mulig. Det er nemlig uansett han som sitter på tiltalebenken, og selv om en ikke får domfellelse, viser du at nå er tiden inne til å plassere skyld. Og da vinner han ikke over deg igjen.

Hun som gikk til rettsak for seg selv og alle oss andre(slik tror jeg mange føler det i hvertfall) i mitt tilfelle, visste nok at hun ikke hadde en vanntett sak. To voldtekter gjort for 15 år siden. Hun visste kanskje ikke at det ville bli så offentlig heller. Selv om hennes identitet var godt skjult for de fleste. Jeg tror hun kom til et sted der hun bare måtte gjøre det for sin egen skyld. Nettopp for ikke å la ham få vinne og leve i fred med det. Så fikk utfallet heller bli det det ble. Man ser kanskje for seg seg selv gråtende og vitnende, men det er ikke svakhet i den gråten. Det er en sterk, modig gråt av stål som sier se min smerte. Dette har du/noen gjort mot meg. Og det er _ikke_ greit.

Vh

Tror ikke jeg hadde hatt noe problem med å se ham inn i øynene mens jeg vitnet, uten å felle en tåre!

Saken er så gammel at det liksom ikke helt føles som om det er meg det gjelder. Ser for meg situasjonene og synes uendelig synd på den lille jenta, men ikke på meg selv. Jeg er en annen nå!

Det jeg føler mest nå, er sinne, avsky og lyst til å plukke ut øynene hans med mine egne fingre om jeg fikk vite at han hadde rørt en liten jente igjen. Jeg skal faktisk oppdra egne barn i denne byen, og gudene veit hva han driver med nå. Han bør være ca 38 år nå, og kan jo faktisk være førskolelærer for alt jeg veit! Det er det jeg brenner for å forhindre... Hadde noen ant hva jeg fantaserer om å gjøre med ham dersom jeg hadde møtt ham på gata, hadde jeg nok ikke vært en fri kvinne i dag;-)

[bugge -jenta]

Tror ikke jeg hadde hatt noe problem med å se ham inn i øynene mens jeg vitnet, uten å felle en tåre!

Saken er så gammel at det liksom ikke helt føles som om det er meg det gjelder. Ser for meg situasjonene og synes uendelig synd på den lille jenta, men ikke på meg selv. Jeg er en annen nå!

Det jeg føler mest nå, er sinne, avsky og lyst til å plukke ut øynene hans med mine egne fingre om jeg fikk vite at han hadde rørt en liten jente igjen. Jeg skal faktisk oppdra egne barn i denne byen, og gudene veit hva han driver med nå. Han bør være ca 38 år nå, og kan jo faktisk være førskolelærer for alt jeg veit! Det er det jeg brenner for å forhindre... Hadde noen ant hva jeg fantaserer om å gjøre med ham dersom jeg hadde møtt ham på gata, hadde jeg nok ikke vært en fri kvinne i dag;-)

Jeg er også sint på min. Det tok sin tid, siden jeg var i et typisk avhengighetforhold til ham, tillit, voksen hjelper i livet og alt det der, men nå er jeg sint. Og synes han er en patetisk, stakkarslig skapning. Og jeg er glad han ikke har barn, og at rettsaken gjorde at han ikke kunne fortsette slik han før hadde gjort. Jeg er ikke alltid så sint heller lenger, føler mest han er et undermåls menneske. Men kan føle tristhet over hvor mye det fortsatt dessverre plager meg på ulike måter. Men jobber med saken.

[Anonym 82]

Jeg er også sint på min. Det tok sin tid, siden jeg var i et typisk avhengighetforhold til ham, tillit, voksen hjelper i livet og alt det der, men nå er jeg sint. Og synes han er en patetisk, stakkarslig skapning. Og jeg er glad han ikke har barn, og at rettsaken gjorde at han ikke kunne fortsette slik han før hadde gjort. Jeg er ikke alltid så sint heller lenger, føler mest han er et undermåls menneske. Men kan føle tristhet over hvor mye det fortsatt dessverre plager meg på ulike måter. Men jobber med saken.

Hos meg lå jo det største sviket hos moren min, som faktisk holdt sammen med ham etter at saken kom frem. Har du barn? Tenk deg at datteren din på 10 - 11 år kommer til deg og sier at samboeren din har forgrepet seg på henne i nærmere to år. Du konfronterer ham med det, han innrømmer, og forteller deg i detalj hva han har gjort med datteren din. Tenk deg så å ha sex med ham etterpå!!! Hvor syk må du ikke være for å gjøre det??

Det er nok derfor jeg ikke har så store problemer nå i ettertid med selve overgrepene. Men som sagt har forholdet mellom min mor og meg blitt dårligere og dårligere med årene, og nå er jeg glad for å slippe å se henne. Det hun viste den gangen var starten på en egoistkarriere hun aldri har avsluttet, så min bitterhet ligger nok hos henne mye mer enn hos overgriperen...

Usj, nå veller jeg meg i "selfpitty" her, det var aldri meningen. Har det faktisk godt nå, men trenger visst å høre andres lignende historier. Har aldri hatt kontakt med andre i samme situasjon før, og det føles godt å kunne snakke med noen som ikke reagerer med sjokk og vantro, men som bare kan prate saklig om det. Takk:-)

[rose23]

Tror ikke jeg hadde hatt noe problem med å se ham inn i øynene mens jeg vitnet, uten å felle en tåre!

Saken er så gammel at det liksom ikke helt føles som om det er meg det gjelder. Ser for meg situasjonene og synes uendelig synd på den lille jenta, men ikke på meg selv. Jeg er en annen nå!

Det jeg føler mest nå, er sinne, avsky og lyst til å plukke ut øynene hans med mine egne fingre om jeg fikk vite at han hadde rørt en liten jente igjen. Jeg skal faktisk oppdra egne barn i denne byen, og gudene veit hva han driver med nå. Han bør være ca 38 år nå, og kan jo faktisk være førskolelærer for alt jeg veit! Det er det jeg brenner for å forhindre... Hadde noen ant hva jeg fantaserer om å gjøre med ham dersom jeg hadde møtt ham på gata, hadde jeg nok ikke vært en fri kvinne i dag;-)

Jeg sa det samme som deg for noen år siden, at overgrepene plager meg ikke lengre. Jeg har kommet videre i livet. Men av og til dukker minnene opp igjen som et gammelt spøkelse. Incestsenterene rundt omkring tar i mot telefoner fra damer helt opp i 70-årsalderen. Jeg tror overgrepene vil dukke opp som et gammelt spølelse i livet mitt fra tid til annen, men de plager ikke meg heller i det daglige livet. Men jeg har noen tunge stunder innimellom, men synest ikke synd på meg selv. Jeg har valgt fortrengingsmetoden for å overleve. Overgrepene jeg ble utsatt for som liten stoppet da jeg var 7 år, men jeg fortalte det ikke til noen før jeg var 15 år og jeg var 18 år da jeg anmeldte han.

Jeg er ganske sikker på at du ikke kommer til å angre om du anmelder han. Ja visst blir det tøfft både for deg og samboeren din, men dere kan komme styrket ut av det.

[bugge -jenta]

Hos meg lå jo det største sviket hos moren min, som faktisk holdt sammen med ham etter at saken kom frem. Har du barn? Tenk deg at datteren din på 10 - 11 år kommer til deg og sier at samboeren din har forgrepet seg på henne i nærmere to år. Du konfronterer ham med det, han innrømmer, og forteller deg i detalj hva han har gjort med datteren din. Tenk deg så å ha sex med ham etterpå!!! Hvor syk må du ikke være for å gjøre det??

Det er nok derfor jeg ikke har så store problemer nå i ettertid med selve overgrepene. Men som sagt har forholdet mellom min mor og meg blitt dårligere og dårligere med årene, og nå er jeg glad for å slippe å se henne. Det hun viste den gangen var starten på en egoistkarriere hun aldri har avsluttet, så min bitterhet ligger nok hos henne mye mer enn hos overgriperen...

Usj, nå veller jeg meg i "selfpitty" her, det var aldri meningen. Har det faktisk godt nå, men trenger visst å høre andres lignende historier. Har aldri hatt kontakt med andre i samme situasjon før, og det føles godt å kunne snakke med noen som ikke reagerer med sjokk og vantro, men som bare kan prate saklig om det. Takk:-)

Din historie er dessverre ikke helt uvanlig. Jeg kjenner ei som har opplevd akkurat det samme. Det er fryktelig trist. Helt ubeskrivelig, og man har lov å synes synd på seg selv.

Det slutter ikke helt å forbause meg hvordan mange foreldre reagerer når overgrepet kommer frem i dagen. Enten det er i familien, eller en overgriper utenfra. Alt fra det du opplever, til å legge det på offeret å ikke spre skammen utenfor familien. Eller ignorere det, og bare la være å snakke om det. Man går fra å være usynlig, til å bli det igjen. Ja, jeg skjønner det er vanskelig, men jeg kan ikke godta det. Jeg har en sønn, og ville gått gjennom ild og vann for ham. Men noen er svake, og det er nok din mor. De ender med å tenke at de kanskje ikke klarer seg selv, finner en masse bortforklaringer som ikke tjener barnet sitt. Og lever videre med overgriper. Det er ikke til å undres over at du er bitter på din mor. Kjærlighet må vises i handling. Og forholdet mellom mor og datter er i utgangspunktet så grunnleggende viktig i en jentes liv.

Mange som har gått i terapi i mange år, kommer i mer eller mindre grad over selve overgrepene, men at de var usynlige, at ingen så det som de føler var så åpenbart, eller kanskje til og med godtok det, er hardt å leve med. At ingen gjorde noe, og det som ble gjort etter det kom fram.

I mitt tilfelle var jeg av ulike årsaker et lett offer. Det var ingen tilfeldighet at det ble akkurat meg. Men jeg klandrer ikke noen andre nå enn ham.

Du er tydeligvis sterk. Bare husk at om livet skulle forandre seg i perioder, er det aldri noe nederlag å søke hjelp. Målet er det du sier du har, et godt liv. Og det må du kjempe for fortsatt.

Vh

[Anonym 82]

Jeg sa det samme som deg for noen år siden, at overgrepene plager meg ikke lengre. Jeg har kommet videre i livet. Men av og til dukker minnene opp igjen som et gammelt spøkelse. Incestsenterene rundt omkring tar i mot telefoner fra damer helt opp i 70-årsalderen. Jeg tror overgrepene vil dukke opp som et gammelt spølelse i livet mitt fra tid til annen, men de plager ikke meg heller i det daglige livet. Men jeg har noen tunge stunder innimellom, men synest ikke synd på meg selv. Jeg har valgt fortrengingsmetoden for å overleve. Overgrepene jeg ble utsatt for som liten stoppet da jeg var 7 år, men jeg fortalte det ikke til noen før jeg var 15 år og jeg var 18 år da jeg anmeldte han.

Jeg er ganske sikker på at du ikke kommer til å angre om du anmelder han. Ja visst blir det tøfft både for deg og samboeren din, men dere kan komme styrket ut av det.

Lurer på om jeg kunne klare å anmelde ham og gå gjennom hele den prosessen uten at samboeren min fikk greie på det... Ikke bare for min skyld, men også for å skåne ham. Jeg har virkelig ikke lyst til å dra ham inn i dette! Jeg har aldri gitt ham noen detaljer i saken, og ønsker heller ikke å gjøre det. Det er liksom fortiden min, og jeg vil ikke blande det inn i det fine forholdet vi har. Jeg vil liksom ikke forurense det med skitne ord... Veit ikke om du kan forstå hva jeg mener, men det er nå det jeg føler.

Den eneste grunnen til at jeg "trenger" å anmelde ham, er tanken på hva han kan gjøre med andre små jenter. Og jeg føler meg liksom så medskyldig, siden jeg kunne fått det stoppet dersom jeg bare var tøff nok. Det koster ikke meg like mye å anmelde ham, som det koster ei lita jente å oppleve hans overgrep!

Er forresten innmari glad jeg ikke gjorde som deg og ventet i så mange år med å fortelle det. Idet jeg hadde fortalt det, hadde satt ord på det, så var det liksom så virkelig. Da var det ingen mulighet til å fortrenge det lenger. Selv om moren min mer eller mindre gjorde det, så var det blitt for virkelig for meg, og jeg måtte i steden begynne å jobbe meg igjennom det. Jeg levde mer eller mindre inne i mitt eget hode i et par år etter det, og alle var bekymret for meg husker jeg. Men når jeg kom ut av tåka som trettenåring, hadde jeg jobbet meg inn i en ny virkelighet, og overgrepene var blitt fjern historie. Jeg var ferdig med dem!

Selvfølgelig har jeg også spøkelser som du kaller dem, men dem har jeg lært meg å leve med. De er bare fjerne minner, og påvirker ikke livet mitt nå i noen særlig grad...

[Anonym 82]

Din historie er dessverre ikke helt uvanlig. Jeg kjenner ei som har opplevd akkurat det samme. Det er fryktelig trist. Helt ubeskrivelig, og man har lov å synes synd på seg selv.

Det slutter ikke helt å forbause meg hvordan mange foreldre reagerer når overgrepet kommer frem i dagen. Enten det er i familien, eller en overgriper utenfra. Alt fra det du opplever, til å legge det på offeret å ikke spre skammen utenfor familien. Eller ignorere det, og bare la være å snakke om det. Man går fra å være usynlig, til å bli det igjen. Ja, jeg skjønner det er vanskelig, men jeg kan ikke godta det. Jeg har en sønn, og ville gått gjennom ild og vann for ham. Men noen er svake, og det er nok din mor. De ender med å tenke at de kanskje ikke klarer seg selv, finner en masse bortforklaringer som ikke tjener barnet sitt. Og lever videre med overgriper. Det er ikke til å undres over at du er bitter på din mor. Kjærlighet må vises i handling. Og forholdet mellom mor og datter er i utgangspunktet så grunnleggende viktig i en jentes liv.

Mange som har gått i terapi i mange år, kommer i mer eller mindre grad over selve overgrepene, men at de var usynlige, at ingen så det som de føler var så åpenbart, eller kanskje til og med godtok det, er hardt å leve med. At ingen gjorde noe, og det som ble gjort etter det kom fram.

I mitt tilfelle var jeg av ulike årsaker et lett offer. Det var ingen tilfeldighet at det ble akkurat meg. Men jeg klandrer ikke noen andre nå enn ham.

Du er tydeligvis sterk. Bare husk at om livet skulle forandre seg i perioder, er det aldri noe nederlag å søke hjelp. Målet er det du sier du har, et godt liv. Og det må du kjempe for fortsatt.

Vh

Min mor har ved flere anledninger de siste årene ytret ønske om at vi skulle gå til noen og få hjelp med forholdet mellom oss. Tror ikke hun forstår at alle de andre problemene vi har hatt gjennom tiden bunner i det hun gjorde den gangen, og den egoismen hun har i seg som gjorde det mulig. Jeg har aldri ønsket å være med på dette. Jeg ønsker på en måte ikke å få noe bedre forhold til henne. Tror det har gått for lang tid, og for mange overtramp fra hennes side har gjort at jeg har utviklet en avsky mot henne. Nå som vi ikke har noen kontakt, føles det bare befriende og deilig!

Det eneste som er trist ved det, er at søsteren min synes det er vanskelig. Hun forstår så inderlig godt, da hun har vokst opp med den samme moren selv, og sett de samme hårreisende episodene, men hun er innmari familiær, og er mye lei seg for dette.

Dessuten veit jeg at søsteren min sliter mye med det som hendte med meg. Hun er to år eldre enn meg, og to år før overgrepene mot meg startet, altså da hun var ti, blei hun utsatt for overgrep fra helt annet hold. Det var en nabo, og jeg husker at når vi var der, ville hun alltid at jeg skulle være nær henne hele tiden, og vente på henne da vi skulle dra. Noe jeg ikke gjorde... Jeg har enda vondt i hjertet mitt over dette!

To år seinere blei altså jeg utsatt for det samme, og ved mange av anledningene var søsteren min hjemme. Hun var tolv år da, og mener i ettertid at hun "burde" ha ant hva som skjedde. Dette har hun grått mange såre tårer over. Hun feilet i å passe på lillesøsteren sin. Og hun visste hvor vondt jeg hadde hatt det. Dette har kommet frem i fylla et par ganger, men ellers snakker vi ikke om det. Jeg husker hvor sårt jeg ønsket at hun skulle komme inn på soverommet og hjelpe meg den gangen, men har aldri klandret henne på noen måte for at hun ikke forstod! Det gjør meg så innmari vondt at hun gjør det! Hvordan kan jeg hjelpe henne til å slutte å klandre seg selv? Vi prater som sagt aldri om det, og det ville føles merkelig å plutselig gjøre det nå...

[bugge -jenta]

Min mor har ved flere anledninger de siste årene ytret ønske om at vi skulle gå til noen og få hjelp med forholdet mellom oss. Tror ikke hun forstår at alle de andre problemene vi har hatt gjennom tiden bunner i det hun gjorde den gangen, og den egoismen hun har i seg som gjorde det mulig. Jeg har aldri ønsket å være med på dette. Jeg ønsker på en måte ikke å få noe bedre forhold til henne. Tror det har gått for lang tid, og for mange overtramp fra hennes side har gjort at jeg har utviklet en avsky mot henne. Nå som vi ikke har noen kontakt, føles det bare befriende og deilig!

Det eneste som er trist ved det, er at søsteren min synes det er vanskelig. Hun forstår så inderlig godt, da hun har vokst opp med den samme moren selv, og sett de samme hårreisende episodene, men hun er innmari familiær, og er mye lei seg for dette.

Dessuten veit jeg at søsteren min sliter mye med det som hendte med meg. Hun er to år eldre enn meg, og to år før overgrepene mot meg startet, altså da hun var ti, blei hun utsatt for overgrep fra helt annet hold. Det var en nabo, og jeg husker at når vi var der, ville hun alltid at jeg skulle være nær henne hele tiden, og vente på henne da vi skulle dra. Noe jeg ikke gjorde... Jeg har enda vondt i hjertet mitt over dette!

To år seinere blei altså jeg utsatt for det samme, og ved mange av anledningene var søsteren min hjemme. Hun var tolv år da, og mener i ettertid at hun "burde" ha ant hva som skjedde. Dette har hun grått mange såre tårer over. Hun feilet i å passe på lillesøsteren sin. Og hun visste hvor vondt jeg hadde hatt det. Dette har kommet frem i fylla et par ganger, men ellers snakker vi ikke om det. Jeg husker hvor sårt jeg ønsket at hun skulle komme inn på soverommet og hjelpe meg den gangen, men har aldri klandret henne på noen måte for at hun ikke forstod! Det gjør meg så innmari vondt at hun gjør det! Hvordan kan jeg hjelpe henne til å slutte å klandre seg selv? Vi prater som sagt aldri om det, og det ville føles merkelig å plutselig gjøre det nå...

Historien din gjør stort inntrykk. Og jeg kjenner meg så godt igjen selv i det å få vite i mer voksen alder om flere barndomsvenner som ble utsatt for overgrep av ulikt slag. Noen som barn, noen en voldtekt i tenårene. Jeg har selvsagt mange venner jeg ikke vet noe om, men dessverre viser det seg at opptil flere, bekjente og mer nære, opplevde ting. Jeg har tenkt mye på om det var tegn. Om jeg visste. Og det gjorde jeg på et vis. I noen tilfeller var jeg bare et barn, men visste at noe ikke stemte, og kan huske jeg snakket om det med andre. Men vi visste ikke helt hva. Jeg har ofte tenkt på at det er merkelig at foreldre og andre voksne ikke så det samme. OG skjønte mer enn meg som var et barn og siden ung tenåring. Men om de så det samme som meg, eller følte noe, var det ikke nok til at de rette bjellene ringte.

MEN det er så lett å glemme som voksen at det er i etterpåkloskapens voksenhet vi nå ser og forstår.

Vi vil gjerne ikke huske på hvor barnlige vi egentlig var, og husker oss selv som mer voksne enn vi var. Det er et langt steg fra å kanskje ane noe, til å forstå overgrep av seksuell art når vi er unge. Selv om vi også blir utsatt selv. Å identifisere seg med det kan ta svært lang tid for mange barn. Ikke engang de voksne så det. Var det noen som skulle sett det var det de voksne.

Men søsteren din legger det på seg, og hennes egne overgrep forsterker nok dette. Gjennom dem er hun kanskje vant til å gjøre det som så mange utsatte gjør, ta skyld og skam på seg.

Jeg tror nok hun har vanskeligheter med å separere hennes opplevelse av sin rolle i forhold til deg og det du ble utsatt for, og sin oplevelse av sitt eget overgrep. Det blir mye å skulle forholde seg til, spesielt når så mye av det konfliktstoffet ligger så dypt i henne. Dette er ting jeg tror en veldig flink terapeut kunne hjelpe til med.

Min terapeut har hjulpet meg til i større grad å se hvem jeg var den gangen, se det barnet jeg virkelig var. Både i forhold til andres overgrep og mine. Da forsvant mye av min skyldfølelse og tilbøyelighet til å ville legge alt på mine skuldre. Vi putter mye av vår bevissthet i nuet inn i oss selv som barn. Men den var ikke så sterk som vi ofte tror. OG vi hadde forsvarsmekanismer som naturlig nok satte inn. Og barn sender ut mange signaler, også tvetydige signaler, men som voksne separere vi gjerne ut bare de signalene som kunne tyde på overgrep. Og glemmer andre signaler. Det var mye i mitt liv som kunne fortelle at jeg ble utsatt, men samtidig reiste jeg til vedkommende frivillig for eksempel. "Såkalt". Så det gjorde det vanskeligere å se i mitt tilfelle.

Det er trist at din søster lider så mye under dette. Hun var bare et lite barn selv, og skulle slippe å passe på søsteren sin. Og du var et lite barn, og skulle slippe å passe på søsteren din. Dere er begge skyldfrie. Jeg også. Men ikke de voksne som utsatte dere, og ikke de voksne som skulle beskytte dere. Man kan tilgi de som ikke så, men som siden gjør det rette. Jeg tror ikke din mor noen gang vil innse det hun gjorde. Det ville være å bli ødelagt som menneske hvis hun skulle gjøre det. Og den veien vil hun ikke gå. Så du har lite å hente på terapi sammen med din mor etter mitt syn. Det beste du kan gjøre er å ha et pragmatisk syn, forholde deg til henne på to plan inne i deg. Se at hun ikke har de normale indre ressursene man skulle ønske i sin egen mor, og samtidig akseptere at din søster har et litt annerledes forhold til henne, uten å la det ødelegge mellom dere. Vi velger ikke våre foreldre. Men vi kan velge å ikke la dem ha en stor rolle i livet vårt når det er det beste.

Det kan av og til hjelpe å være sammen med barn i den aldersgruppen en selv var i, med det i bakhodet at enkelte barn i dag opplever generelt en mye mer seksualisert verden enn vi gjorde, og se hvordan de er og tenker. Enkelte får et lite sjokk når de ser hvor liten en tiåring kan være.

Jeg tenker på min egen sønn, snart ti år, som er flink til å fange opp ting av sosial art, og vet at det finnes voksne som gjør mot barn det som de voksne gjør med hverandre. Han er forsåvidt i den alderen at han foreløpig vil vite minst mulig om det. Men jeg tror det skulle svært mye til før han forstod at det var overgrep det han senset. Veldig mye. Ingen kunne forventet det av ham. Hva han senere i livet kan tenke hvis han får høre om venner som har blitt utsatt vet jeg ikke. Det skal noe til å vokse opp i dag uten venner eller bekjente som blir utsatt, men nå kan ingen forvente det av ham. Han ser at venner ikke har det godt, men hvorfor...? Det kan en ikke kreve av et lite barn. Ikke du av deg selv. Ikke din søster. Ikke jeg.

Det er vanskelig å være søstre med hver sin bagasje mange ganger. Men man har ikke så mange av dem de fleste av oss, så om det er mulig å ha et godt forhold betyr det veldig mye. I hvertfall for meg.

Vh

[Anonym 82]

Historien din gjør stort inntrykk. Og jeg kjenner meg så godt igjen selv i det å få vite i mer voksen alder om flere barndomsvenner som ble utsatt for overgrep av ulikt slag. Noen som barn, noen en voldtekt i tenårene. Jeg har selvsagt mange venner jeg ikke vet noe om, men dessverre viser det seg at opptil flere, bekjente og mer nære, opplevde ting. Jeg har tenkt mye på om det var tegn. Om jeg visste. Og det gjorde jeg på et vis. I noen tilfeller var jeg bare et barn, men visste at noe ikke stemte, og kan huske jeg snakket om det med andre. Men vi visste ikke helt hva. Jeg har ofte tenkt på at det er merkelig at foreldre og andre voksne ikke så det samme. OG skjønte mer enn meg som var et barn og siden ung tenåring. Men om de så det samme som meg, eller følte noe, var det ikke nok til at de rette bjellene ringte.

MEN det er så lett å glemme som voksen at det er i etterpåkloskapens voksenhet vi nå ser og forstår.

Vi vil gjerne ikke huske på hvor barnlige vi egentlig var, og husker oss selv som mer voksne enn vi var. Det er et langt steg fra å kanskje ane noe, til å forstå overgrep av seksuell art når vi er unge. Selv om vi også blir utsatt selv. Å identifisere seg med det kan ta svært lang tid for mange barn. Ikke engang de voksne så det. Var det noen som skulle sett det var det de voksne.

Men søsteren din legger det på seg, og hennes egne overgrep forsterker nok dette. Gjennom dem er hun kanskje vant til å gjøre det som så mange utsatte gjør, ta skyld og skam på seg.

Jeg tror nok hun har vanskeligheter med å separere hennes opplevelse av sin rolle i forhold til deg og det du ble utsatt for, og sin oplevelse av sitt eget overgrep. Det blir mye å skulle forholde seg til, spesielt når så mye av det konfliktstoffet ligger så dypt i henne. Dette er ting jeg tror en veldig flink terapeut kunne hjelpe til med.

Min terapeut har hjulpet meg til i større grad å se hvem jeg var den gangen, se det barnet jeg virkelig var. Både i forhold til andres overgrep og mine. Da forsvant mye av min skyldfølelse og tilbøyelighet til å ville legge alt på mine skuldre. Vi putter mye av vår bevissthet i nuet inn i oss selv som barn. Men den var ikke så sterk som vi ofte tror. OG vi hadde forsvarsmekanismer som naturlig nok satte inn. Og barn sender ut mange signaler, også tvetydige signaler, men som voksne separere vi gjerne ut bare de signalene som kunne tyde på overgrep. Og glemmer andre signaler. Det var mye i mitt liv som kunne fortelle at jeg ble utsatt, men samtidig reiste jeg til vedkommende frivillig for eksempel. "Såkalt". Så det gjorde det vanskeligere å se i mitt tilfelle.

Det er trist at din søster lider så mye under dette. Hun var bare et lite barn selv, og skulle slippe å passe på søsteren sin. Og du var et lite barn, og skulle slippe å passe på søsteren din. Dere er begge skyldfrie. Jeg også. Men ikke de voksne som utsatte dere, og ikke de voksne som skulle beskytte dere. Man kan tilgi de som ikke så, men som siden gjør det rette. Jeg tror ikke din mor noen gang vil innse det hun gjorde. Det ville være å bli ødelagt som menneske hvis hun skulle gjøre det. Og den veien vil hun ikke gå. Så du har lite å hente på terapi sammen med din mor etter mitt syn. Det beste du kan gjøre er å ha et pragmatisk syn, forholde deg til henne på to plan inne i deg. Se at hun ikke har de normale indre ressursene man skulle ønske i sin egen mor, og samtidig akseptere at din søster har et litt annerledes forhold til henne, uten å la det ødelegge mellom dere. Vi velger ikke våre foreldre. Men vi kan velge å ikke la dem ha en stor rolle i livet vårt når det er det beste.

Det kan av og til hjelpe å være sammen med barn i den aldersgruppen en selv var i, med det i bakhodet at enkelte barn i dag opplever generelt en mye mer seksualisert verden enn vi gjorde, og se hvordan de er og tenker. Enkelte får et lite sjokk når de ser hvor liten en tiåring kan være.

Jeg tenker på min egen sønn, snart ti år, som er flink til å fange opp ting av sosial art, og vet at det finnes voksne som gjør mot barn det som de voksne gjør med hverandre. Han er forsåvidt i den alderen at han foreløpig vil vite minst mulig om det. Men jeg tror det skulle svært mye til før han forstod at det var overgrep det han senset. Veldig mye. Ingen kunne forventet det av ham. Hva han senere i livet kan tenke hvis han får høre om venner som har blitt utsatt vet jeg ikke. Det skal noe til å vokse opp i dag uten venner eller bekjente som blir utsatt, men nå kan ingen forvente det av ham. Han ser at venner ikke har det godt, men hvorfor...? Det kan en ikke kreve av et lite barn. Ikke du av deg selv. Ikke din søster. Ikke jeg.

Det er vanskelig å være søstre med hver sin bagasje mange ganger. Men man har ikke så mange av dem de fleste av oss, så om det er mulig å ha et godt forhold betyr det veldig mye. I hvertfall for meg.

Vh

Tusen takk for et langt og gjennomtenkt svar! Det er tydelig at du har jobbet bevisst med dette mye lenger enn jeg har. Du har tanker og teorier det er mange år til jeg ville kommet frem til selv.

Jeg har jevnlig med et barn på 9 år å gjøre, og hun er langt langt unna slik forståelse. Hun veit nok også hva som foregår mellom voksne, men det har ingenting med hennes verden å gjøre. Hennes bekymringsløse barneverden...

Med det i tankene forstår jeg jo at jeg ikke hadde noen forutsetning for å forstå da søsteren min blei utsatt. Jeg var åtte år. Likeledes med søsteren min. Hun var tolv, og hadde opplevd det samme, men likevel var dette stefaren vår. Tror det er mye av grunnen til at tanken på overgrep aldri slo henne. Han var jo rundt oss hver dag, hadde vært det lenge, og hadde aldri rørt henne.

Jeg har tenkt og lurt mye de siste årene, men aldri fått satt ord på ting eller formulert virkelige spørsmål. Du har hjulpet meg enormt mye der. Jeg har spurt, fått svar og fått avsluttet noen evig svirrende sirkler i hodet mitt.

Dette trengte jeg. Jeg føler ikke på dette tidspunkt at jeg har behov for terapi, men er alltid åpen for det. Akkurat nå føler jeg at jeg trengte DEG. Jeg trengte å prate med noen som forstår, noen som har kommet lenger enn meg selv, noen som virkelig har tatt en titt på innsiden og kommet opp med noen svar. Jeg har fått pøst ut hele historien min, og du har guidet meg gjennom mine egne følelser, og hjulpet meg å sortere dem. Med mindre du har hatt en sånn person selv, aner du ikke hvor mye det har betydd for meg! Du har hjulpet meg opp på et annet nivå, der jeg kan se saken fra en helt annen vinkel. Jeg skylder deg mer enn jeg kan gi... Tusen hjertelig takk for at du bryr deg!

[bugge -jenta]

Tusen takk for et langt og gjennomtenkt svar! Det er tydelig at du har jobbet bevisst med dette mye lenger enn jeg har. Du har tanker og teorier det er mange år til jeg ville kommet frem til selv.

Jeg har jevnlig med et barn på 9 år å gjøre, og hun er langt langt unna slik forståelse. Hun veit nok også hva som foregår mellom voksne, men det har ingenting med hennes verden å gjøre. Hennes bekymringsløse barneverden...

Med det i tankene forstår jeg jo at jeg ikke hadde noen forutsetning for å forstå da søsteren min blei utsatt. Jeg var åtte år. Likeledes med søsteren min. Hun var tolv, og hadde opplevd det samme, men likevel var dette stefaren vår. Tror det er mye av grunnen til at tanken på overgrep aldri slo henne. Han var jo rundt oss hver dag, hadde vært det lenge, og hadde aldri rørt henne.

Jeg har tenkt og lurt mye de siste årene, men aldri fått satt ord på ting eller formulert virkelige spørsmål. Du har hjulpet meg enormt mye der. Jeg har spurt, fått svar og fått avsluttet noen evig svirrende sirkler i hodet mitt.

Dette trengte jeg. Jeg føler ikke på dette tidspunkt at jeg har behov for terapi, men er alltid åpen for det. Akkurat nå føler jeg at jeg trengte DEG. Jeg trengte å prate med noen som forstår, noen som har kommet lenger enn meg selv, noen som virkelig har tatt en titt på innsiden og kommet opp med noen svar. Jeg har fått pøst ut hele historien min, og du har guidet meg gjennom mine egne følelser, og hjulpet meg å sortere dem. Med mindre du har hatt en sånn person selv, aner du ikke hvor mye det har betydd for meg! Du har hjulpet meg opp på et annet nivå, der jeg kan se saken fra en helt annen vinkel. Jeg skylder deg mer enn jeg kan gi... Tusen hjertelig takk for at du bryr deg!

Tusen hjertelig takk for så fine og vakre ord. Jeg ble helt sippete her jeg sitter. Det er veldig godt hvis jeg på noen måte kan hjelpe noen, og føler meg ydmyk ved at du sier du har fått hjelp. Ønsker deg alt godt, og jeg husker nicket ditt:o) Er det noe, så bare skriv. Det er litt periodevis jeg er her inne, men nå i det siste har det blitt en del, og jeg er uansett innom i ny og ne:o)

Vennlig hilsen

[Anonym 82]

Tusen hjertelig takk for så fine og vakre ord. Jeg ble helt sippete her jeg sitter. Det er veldig godt hvis jeg på noen måte kan hjelpe noen, og føler meg ydmyk ved at du sier du har fått hjelp. Ønsker deg alt godt, og jeg husker nicket ditt:o) Er det noe, så bare skriv. Det er litt periodevis jeg er her inne, men nå i det siste har det blitt en del, og jeg er uansett innom i ny og ne:o)

Vennlig hilsen

I will hunt you down! Hvis jeg trenger deg mener jeg:-) Har liksom fått en ekstra storesøster her på nettet jeg... Det føles godt å ha noen å gå til! Trodde kanskje jeg hadde brukt opp tålmodigheten din de siste dagene...

Vi prates garantert:-)

Klem fra meg

[bugge -jenta]

I will hunt you down! Hvis jeg trenger deg mener jeg:-) Har liksom fått en ekstra storesøster her på nettet jeg... Det føles godt å ha noen å gå til! Trodde kanskje jeg hadde brukt opp tålmodigheten din de siste dagene...

Vi prates garantert:-)

Klem fra meg

Tålmodighet har jeg mye av, og det er ikke noe slitsomt å svare deg. Nettopp fordi du gav så mye tilbake i svarene dine. Så vi snakkes:o)