Kreft!

[vanadium]

I omtrent 5-6 år nå har jeg hatt magesmerter. Sist år fant legene en såkalt "bekkennyre" og fjernet den (jeg har tidligere postet om konsekvensene rundt dette), men smertene fortsatte.

I ca. 4-5 år har jeg hatt blod i avføringen og/eller på dopapiret (ja jeg vet dette er ganske TMI, men alikevel).

Alle slags tester har blitt utført, CT, ultralyd, "fingeren" til legen, anoskopi, rektoskopi, etc.

Det er funnet to hemorider, some selvsagt kan være grunnen til det hele, men det er også funnet en irritasjon "lengre opp", så det er alltid et *MEN det kan være...*

dette *MEN'et* gjør at jeg nå skal til kolonoskopi, som er fint og flott i seg selv (bortsett fra at jeg garantert kommer til å få et nytt panikk anfall på sykehuset, men det er en annen historie), men ettersom dagene passerer fyller hodet mitt seg opp med _kreft_.

hva om det er kreft, jeg vil ikke ha kreft, det er helt sikkert kreft, hvordan kan det være noe annet enn kreft, osv!

Jeg er ikke redd for å dø, det er ikke det. Det er å måtte gå gjennom et langt sykehusopphold igjen (se etter tidligere poster), og at jeg vet jeg ikke har styrken til det.

Jeg føler meg allerede veldig unormal, jeg vil ikke fjerne tarmen min og få stomi-pose. Det er en av mine største frykter i livet, å måtte ha stomi, jeg blir kvalm bare av tanken.

Og disse tankene sender meg styrtende i våkne mareritt om kreft, for å være ærlig så er kreft/sykdom stort sett det eneste jeg tenker på når jeg er våken.

Jeg skjønner at svarene jeg kommer til å få (om jeg får noen i det hele tatt) er: søk hjelp, du trenger hjelp, du vil ha nytte av kognitiv terapi, osv, men hva om jeg faktisk har kreft, hva slags hjelp kan noen virkelig tilby da? Tanken på cellegift, kemoterapi, stråling, operasjoner, medisiner, lange sykehus opphold, miste håret, å ligge syk i en seng å bare vente på det siste åndedraget, er ingenting noen kan hjelpe med, og disse konklusjonene gjør meg... vel, i grunnen vil jeg heller dø enn å gjennomgå det. Jeg har ikke styrken som alle de overlevende som står frem i VG og Dagbladet snakker om har, får jeg vite at jeg har kreft vil jeg dø, ingenting annet.

For noen øyeblikk siden var det blod på avføringen min igjen (for ikke å nevne at jeg ikke har noe fast avførings mønster), og jeg vil bare ringe legevakten og få dem til å gjøre noe, klappe meg på hodet og si at alt kommer til å bli OK!, eller bare få noten til å si *Nei, det er ikke noe i veien med deg, alt er fint*, uten noe *MEN*, ELLER DET KAN JO VÆRE... bare et konkluderene svar.

Og det kommer alltid snikende om natten, river meg opp innvendig og sender meg i nådeløs uro og angst. Vivalen jeg har fått mot slike panikk anfall begynner å miste effekt, og jeg må ta flere om gangen for å overvinne det, og jeg ikke hva jeg skal gjøre i det hele tatt, overhodet ikke, fordi kreft er overalt, og det er ingen som kan si hvem som kommer til å få det, hvem som ikke kommer til å få det. Trening og en sunn livsstil minker risikoen svært lite, for det er alltid der, i over 150 varianter, og faktum at jeg ikke klarer å takle det (eller dette) gjør at jeg føler jeg ikke er egnet til dette livet.

beklager det lange, blog lignende oppgulpet, men jeg har ingen andre å få sagt dette til.

[frosken]

Jeg leste ikke innlegget ditt før nå, og håper du ikke er like redd fremdeles som du var når du skrev dette.

Du trenger å få vite med størst mulig grad av sikkerhet hvorvidt det feiler deg noe alvorlig eller ikke. Det vil forhåpentligvis undersøkelsene vise.

Forøvrig så er mennesker stort sett laget slik at de fikser de utfordringene livet utsetter dem for, enten det er kreft eller ikke. Ikke slik at det er greit å bli utsatt for vanskeligheter som f.eks. sykdom, men slik at dersom du rammes så blir situasjonen allikevel helt annerledes enn den er når du sliter med dette på et fantasiplan.

Dersom det er lang ventetid på undersøkelsene, så synes jeg du kan be legen om å forsøke å få det fremskyndet siden din angst er såpass altoppslukende og sannsynligvis ødeleggende for din hverdag.

[vanadium]

Jeg leste ikke innlegget ditt før nå, og håper du ikke er like redd fremdeles som du var når du skrev dette.

Du trenger å få vite med størst mulig grad av sikkerhet hvorvidt det feiler deg noe alvorlig eller ikke. Det vil forhåpentligvis undersøkelsene vise.

Forøvrig så er mennesker stort sett laget slik at de fikser de utfordringene livet utsetter dem for, enten det er kreft eller ikke. Ikke slik at det er greit å bli utsatt for vanskeligheter som f.eks. sykdom, men slik at dersom du rammes så blir situasjonen allikevel helt annerledes enn den er når du sliter med dette på et fantasiplan.

Dersom det er lang ventetid på undersøkelsene, så synes jeg du kan be legen om å forsøke å få det fremskyndet siden din angst er såpass altoppslukende og sannsynligvis ødeleggende for din hverdag.

hva kan jeg si, jeg er fortsatt nervøs for kreft, men jeg føler fortsatt det samme - viser det seg å være det, har jeg absolutt ikke styrke til å kompromisere livet mitt mer. Misforstå meg rett, jeg mener absolutt ikke at f.eks. stomipasienter er dårligere mennesker e.l. og jeg har all respekt for de som klarer å leve med det, men jeg vil ikke klare det. Jeg vet dette fordi jeg allerede har fjernet et vitalt organ, og det tok nesten knekken på meg - skal man fjerne mer, pluss sende til kemoterapi og strålebehandling... nei, jeg har overhodet ikke lyst til det.

nå en dag før jeg skal inn til undersøkelse.

[frosken]

hva kan jeg si, jeg er fortsatt nervøs for kreft, men jeg føler fortsatt det samme - viser det seg å være det, har jeg absolutt ikke styrke til å kompromisere livet mitt mer. Misforstå meg rett, jeg mener absolutt ikke at f.eks. stomipasienter er dårligere mennesker e.l. og jeg har all respekt for de som klarer å leve med det, men jeg vil ikke klare det. Jeg vet dette fordi jeg allerede har fjernet et vitalt organ, og det tok nesten knekken på meg - skal man fjerne mer, pluss sende til kemoterapi og strålebehandling... nei, jeg har overhodet ikke lyst til det.

nå en dag før jeg skal inn til undersøkelse.

Håper at undersøkelsene vil avkrefte din mistanke om alvorlig sykdom.