11 åring med kronisk redsel for å kaste opp

[meme73]

min datter på 11 år lider av kronisk redsel for å kaste opp. Dette styrer mye av hverdagen hennes. Får hun f.eks høre om noen som har omgangssyke, er hun livredd, og spør meg og min mann til stadighet om hun blir å kaste opp eller ikke. Vi beroliger så godt vi kan, og det fungerer til tider greit..men det varer dessverre ikke lenge. Beklageligvis er ikke tålmodigheten vår den beste av å til, og da avfeier vi henne. Vet det er galt, men vi er bare så inderlig lei av dette.Det begynte etter at hun ble bilsyk da hun var 6 år. De to siste årene har egentlig vært greie, og vi trodde hun vokste det av seg, men nå for halvannen mnd siden kom det tilbake for full styrke. Hun spør gjentatte ganger om dagen, kveldene er værst. Da sier hun at hun får "luft" i magen, og er fryktelig redd for å kaste opp av det. Hun våknet en stund hver natt,og var på grensen til hysteri mange ganger. Skrek og ropte, og av å til slo hun seg selv også. Synes selv hun er fryktelig dum når dette skjer,men sier hun ikke klarer å kontrollere seg. Det er vanskelig å nå inn til henne når hun har det som værst. Vi prøver å forklare at dette er normale ting, og at hun nok ikke blir å kaste opp. Men nå begynner vi å bli slitne av dette. Det går utover hele familien. Vi har, med henne, 5 barn, og de andre krever sitt også.

Jeg mener vi bestandig har øst kjærlighet og trygghet over henne, men hun krever veldig mye. Vi har hatt mye sykdom med de andre barna, hvor en fikk hjerneslag som 3 åring, og en ble født prematur. Hun er veldig sjalu av seg, liker å ha kontrollen og siste ordet. har et vannvittig temprament, som resulterer i mye skriking og roping. Etterpå angrer hun fryktelig. Hun har det ok på skolen og sammen med venner, men ifølge lærere er hun ganske kontrollerende på skolen også.

Vi har til stadighet prøvd å ta dette op med leger, men føler vi ikke når frem. Nå skal hun til barnelege på sykehus (for gjentatte uvi), og vi skal prøve der også.

hilsen bekymret mor

[Gjest Aviaana]

uten at jeg er psykiater eller jobber i helsevesenet så tror jeg datteren din lider av sterk angst. Dette kan gi seg utslag i slike tanker. Vet ikke om det kan gå under tvangstanker. Men det høres ut som en form for fobi.

Leste om en jente som hadde så angst for at hun måtte på do, at hun alltid måtte ha en bøtte med seg på alle steder hun gikk.

Du sier at datteren din er veldig kontrollerende. Denne kontrollen kan hun ha utviklet som en forsvarsmekanisme for å beskytte seg mot det som skremmer. Mennesker med sterk angst er som regel veldig kontrollerende. For mange gir det seg utslag i tvangstanker av noe slag, mange unge jenter får spiseforstyrrelser eller blir opptatt av vekt.

Slik jeg ser det, så trenger datteren din kognitiv terapi. Om problemene ikke lar seg løse ved hjelp av kognitiv terapi kan hun også få medikamentell behandling for å dempe angsten.

[meme73]

Jeg tar gjerne i mot svar fra dere som bruker forumet, men et svar fra psykiater er det jeg virkelig vil ha. Jeg vil så gjerne at min datter skal ha en fin og rolig oppveks, og som mamma må jeg gjøre mitt for at dette skal skje..men nå trenger jeg virkelig hjelp.

[Gjest ytrewq]

PP-tjenesten kan sikkert hjelpe.

Skjønner godt at det blir slitsomt å trøste og trøste.

Her er et tips: Sett deg selv i hennes sko litt. Prøv å føl på kroppen hvordan hun har det, og hvordan hun opplever det når dere trøster uten at hun føler at dere forstår. Hvordan hun opplever verden ellers. (Det vil ikke hjelpe om dere bare sier at dere forstår, uten at dere har prøvd å se verden fra hennes synspunkt)

Ofte er det akkurat dét barn trenger, og dét som mangler for at barn og foreldre skal få et godt forhold som legger til rette for en positiv utvikling. (Uten empati når ikke trøst og rettledning helt inn.)

[meme73]

PP-tjenesten kan sikkert hjelpe.

Skjønner godt at det blir slitsomt å trøste og trøste.

Her er et tips: Sett deg selv i hennes sko litt. Prøv å føl på kroppen hvordan hun har det, og hvordan hun opplever det når dere trøster uten at hun føler at dere forstår. Hvordan hun opplever verden ellers. (Det vil ikke hjelpe om dere bare sier at dere forstår, uten at dere har prøvd å se verden fra hennes synspunkt)

Ofte er det akkurat dét barn trenger, og dét som mangler for at barn og foreldre skal få et godt forhold som legger til rette for en positiv utvikling. (Uten empati når ikke trøst og rettledning helt inn.)

jeg forstår henne faktisk. Som barn var jeg også veldig redd for å kaste opp, men uten at jeg lot det styre livet mitt. jeg føler vi har god kommunikasjon i familien vår. Men er stor forskjell på henne og brødrene. Hun krever mye, spes. følelsessmessig. Har en veldig selektiv hukommelse, og husker bare alt brødrene får. At hun selv er den som får mest..av det meste, glemmes lett. Jeg og min mann er flinke til å vise hverandre OG ungene kjærlighet. De er jo tross alt det viktigeste vi har. Min datter har hatt et fryktelig temprament helt fra hun var 2 år.

[Gjest har lignet på henne]

Kontakte helsesøster på skolen og ppt?

La henne få hjelp nå, ikke vent.

[Gjest MilleBilla]

uten at jeg er psykiater eller jobber i helsevesenet så tror jeg datteren din lider av sterk angst. Dette kan gi seg utslag i slike tanker. Vet ikke om det kan gå under tvangstanker. Men det høres ut som en form for fobi.

Leste om en jente som hadde så angst for at hun måtte på do, at hun alltid måtte ha en bøtte med seg på alle steder hun gikk.

Du sier at datteren din er veldig kontrollerende. Denne kontrollen kan hun ha utviklet som en forsvarsmekanisme for å beskytte seg mot det som skremmer. Mennesker med sterk angst er som regel veldig kontrollerende. For mange gir det seg utslag i tvangstanker av noe slag, mange unge jenter får spiseforstyrrelser eller blir opptatt av vekt.

Slik jeg ser det, så trenger datteren din kognitiv terapi. Om problemene ikke lar seg løse ved hjelp av kognitiv terapi kan hun også få medikamentell behandling for å dempe angsten.

Din datter har nok sikkert hatt endel ubehagelige opplsevelser forbundet med å kaste opp. Det å kaste opp er en voldsom ting for de aller fleste, og kan ofte oppleves traumatisk ettersom man mister kontrollen over sin egen kropp. Et barn kan nok helt sikkert oppleve dette som voldsomt og utrolig skremmende. Jeg ville tro at din datters angst vil kunne bli bedre ved hjelp av kogntiv terapi. Kontakt Barne og ungdoms psyk. i din kommune, og fortell om problemet. Tror problemet ville kunne bli redusert betraktelig. Angst hos barn kan manifestere seg meget voldsomt, men kan ofte lett reduseres, såvell som kureres. Syns du burde kontakte BUP som sagt, så angsten ikke eskalerer ytterligere.

[Gjest Aviaana]

Din datter har nok sikkert hatt endel ubehagelige opplsevelser forbundet med å kaste opp. Det å kaste opp er en voldsom ting for de aller fleste, og kan ofte oppleves traumatisk ettersom man mister kontrollen over sin egen kropp. Et barn kan nok helt sikkert oppleve dette som voldsomt og utrolig skremmende. Jeg ville tro at din datters angst vil kunne bli bedre ved hjelp av kogntiv terapi. Kontakt Barne og ungdoms psyk. i din kommune, og fortell om problemet. Tror problemet ville kunne bli redusert betraktelig. Angst hos barn kan manifestere seg meget voldsomt, men kan ofte lett reduseres, såvell som kureres. Syns du burde kontakte BUP som sagt, så angsten ikke eskalerer ytterligere.

skriv svaret under hovedinnlegget så får hun lese det hun også

[Kalevala]

Jeg har lyst til å svare deg, fordi jeg også har fobi mot å kaste opp.

Det begynte da jeg var 17 år - bodde da hjemme hos min mor.

I et års tid overskygget denne fobien alt annet i livet mitt. Jeg torde ikke sovne om kvelden i redsel for at jeg skulle kaste opp i søvne. Mente at jeg bare hadde en slags kontroll over det når jeg var våken.

Resultatet var at jeg sovnet utmattet en gang utpå morgenen, og det gikk selvfølgelig ut over skolearbeid og annet.

Dette slet på moren min, og hun var oppgitt og lei husker jeg.

Jeg var også mye kvalm den perioden (nesten hver dag) og var til forskjellige undersøkelser hos lege og på sykehus. De lette kun etter fysiske sykdommer, og fant ingenting.

Jeg har alltid vært tildels innadvendt og lite pratsom, og delte ikke redselen med andre. Det var kun moren min som fikk vite litt gjennom at hun levde så nær meg og så hvordan det gjorde utslag i hverdagen.

Gradvis ble det bedre, men dette dominerte nok livet mitt fra 17 til ca. 23 år.

I denne perioden drakk jeg aldri alkohol (kan føre til kvalme , satt ikke på i bil/buss etc. hvis ikke helt nødvendig, etc.

Jeg er fortsatt redd for å kaste opp, og får en smule panikk hvis jeg blir kvalm - men det dominerer aldeles ikke livet mitt lenger.

Lenge var dette et mysterium for meg, men etter fødselen for 6 år siden kom det tøffe tvangstanker (som handlet om helt andre ting). Da fikk jeg hjelp av en psykiater som hjalp meg å sette ting i perspektiv.

Jeg ser nå at jeg alltid har vært disponert for tvangstanker, og at den perioden i slutten av tenårene rett og slett handlet om det.

-Fikk også noen teknikker og hjelp til å styre tankene i andre retninger, og dette har hjulpet meg veldig.

Jeg har fortsatt forskjellige typer tvangstanker, nå for tiden dreier de fleste seg f.eks. jobben min.

Men de dominerer ikke livet mitt lenger, og jeg har et godt liv med mann, barn og jobb.

Jeg vil anbefale at dere kontakter fastlegen for en henvisning til en psykolog/psykiater som har erfaring med behandling av tvangstanker. -Tror at kognitiv terapi kan hjelpe.

Det finnes også medisiner. Jeg har aldri forsøkt disse, men i den verste perioden kunne det kanskje vært lurt?

Fobi mot oppkast er forresten endel omtalt på internett. Det norske ordet for det er Emetofobi. På engelsk heter det Emetophobia. Gjør et søk på google, så vil du få treff.

Jeg ønsker datteren din og dere som familie all mulig lykke til, og er helt sikker på at det er mulig for henne å få det bedre enn hun har det nå.

[Kalevala]

Jeg har lyst til å svare deg, fordi jeg også har fobi mot å kaste opp.

Det begynte da jeg var 17 år - bodde da hjemme hos min mor.

I et års tid overskygget denne fobien alt annet i livet mitt. Jeg torde ikke sovne om kvelden i redsel for at jeg skulle kaste opp i søvne. Mente at jeg bare hadde en slags kontroll over det når jeg var våken.

Resultatet var at jeg sovnet utmattet en gang utpå morgenen, og det gikk selvfølgelig ut over skolearbeid og annet.

Dette slet på moren min, og hun var oppgitt og lei husker jeg.

Jeg var også mye kvalm den perioden (nesten hver dag) og var til forskjellige undersøkelser hos lege og på sykehus. De lette kun etter fysiske sykdommer, og fant ingenting.

Jeg har alltid vært tildels innadvendt og lite pratsom, og delte ikke redselen med andre. Det var kun moren min som fikk vite litt gjennom at hun levde så nær meg og så hvordan det gjorde utslag i hverdagen.

Gradvis ble det bedre, men dette dominerte nok livet mitt fra 17 til ca. 23 år.

I denne perioden drakk jeg aldri alkohol (kan føre til kvalme , satt ikke på i bil/buss etc. hvis ikke helt nødvendig, etc.

Jeg er fortsatt redd for å kaste opp, og får en smule panikk hvis jeg blir kvalm - men det dominerer aldeles ikke livet mitt lenger.

Lenge var dette et mysterium for meg, men etter fødselen for 6 år siden kom det tøffe tvangstanker (som handlet om helt andre ting). Da fikk jeg hjelp av en psykiater som hjalp meg å sette ting i perspektiv.

Jeg ser nå at jeg alltid har vært disponert for tvangstanker, og at den perioden i slutten av tenårene rett og slett handlet om det.

-Fikk også noen teknikker og hjelp til å styre tankene i andre retninger, og dette har hjulpet meg veldig.

Jeg har fortsatt forskjellige typer tvangstanker, nå for tiden dreier de fleste seg f.eks. jobben min.

Men de dominerer ikke livet mitt lenger, og jeg har et godt liv med mann, barn og jobb.

Jeg vil anbefale at dere kontakter fastlegen for en henvisning til en psykolog/psykiater som har erfaring med behandling av tvangstanker. -Tror at kognitiv terapi kan hjelpe.

Det finnes også medisiner. Jeg har aldri forsøkt disse, men i den verste perioden kunne det kanskje vært lurt?

Fobi mot oppkast er forresten endel omtalt på internett. Det norske ordet for det er Emetofobi. På engelsk heter det Emetophobia. Gjør et søk på google, så vil du få treff.

Jeg ønsker datteren din og dere som familie all mulig lykke til, og er helt sikker på at det er mulig for henne å få det bedre enn hun har det nå.

Jeg fant en svensk side som beskriver emetofobi godt:

http://www.emetofobi.se

[meme73]

Jeg har lyst til å svare deg, fordi jeg også har fobi mot å kaste opp.

Det begynte da jeg var 17 år - bodde da hjemme hos min mor.

I et års tid overskygget denne fobien alt annet i livet mitt. Jeg torde ikke sovne om kvelden i redsel for at jeg skulle kaste opp i søvne. Mente at jeg bare hadde en slags kontroll over det når jeg var våken.

Resultatet var at jeg sovnet utmattet en gang utpå morgenen, og det gikk selvfølgelig ut over skolearbeid og annet.

Dette slet på moren min, og hun var oppgitt og lei husker jeg.

Jeg var også mye kvalm den perioden (nesten hver dag) og var til forskjellige undersøkelser hos lege og på sykehus. De lette kun etter fysiske sykdommer, og fant ingenting.

Jeg har alltid vært tildels innadvendt og lite pratsom, og delte ikke redselen med andre. Det var kun moren min som fikk vite litt gjennom at hun levde så nær meg og så hvordan det gjorde utslag i hverdagen.

Gradvis ble det bedre, men dette dominerte nok livet mitt fra 17 til ca. 23 år.

I denne perioden drakk jeg aldri alkohol (kan føre til kvalme , satt ikke på i bil/buss etc. hvis ikke helt nødvendig, etc.

Jeg er fortsatt redd for å kaste opp, og får en smule panikk hvis jeg blir kvalm - men det dominerer aldeles ikke livet mitt lenger.

Lenge var dette et mysterium for meg, men etter fødselen for 6 år siden kom det tøffe tvangstanker (som handlet om helt andre ting). Da fikk jeg hjelp av en psykiater som hjalp meg å sette ting i perspektiv.

Jeg ser nå at jeg alltid har vært disponert for tvangstanker, og at den perioden i slutten av tenårene rett og slett handlet om det.

-Fikk også noen teknikker og hjelp til å styre tankene i andre retninger, og dette har hjulpet meg veldig.

Jeg har fortsatt forskjellige typer tvangstanker, nå for tiden dreier de fleste seg f.eks. jobben min.

Men de dominerer ikke livet mitt lenger, og jeg har et godt liv med mann, barn og jobb.

Jeg vil anbefale at dere kontakter fastlegen for en henvisning til en psykolog/psykiater som har erfaring med behandling av tvangstanker. -Tror at kognitiv terapi kan hjelpe.

Det finnes også medisiner. Jeg har aldri forsøkt disse, men i den verste perioden kunne det kanskje vært lurt?

Fobi mot oppkast er forresten endel omtalt på internett. Det norske ordet for det er Emetofobi. På engelsk heter det Emetophobia. Gjør et søk på google, så vil du få treff.

Jeg ønsker datteren din og dere som familie all mulig lykke til, og er helt sikker på at det er mulig for henne å få det bedre enn hun har det nå.

Tusen tusen takk! Vi har allerede gått via fastlege nå. Får vallergan mot angst, men skal til psykolog for å lære å mestre den/bli kvitt den. Heldigvis tror jeg ikke min datter er riktig så ille plaget som du var. Hun kan kjøre bil o.l. Men klager over mye kvalme ja..og jeg gjør mitt beste for å sjekke det ut fysisk. Og det er i kvalmeperiodene hun blir redd..ellers fungerer hun som normalt, spiser og ler. Jeg krysser fingrene for at dette skal gå bra.

Mammaen