Besøksforbud eller annen hjelp mot (eldre) foreldre?

[Sliten, liten og redd]

Jeg og min søster har besluttet å bryte all forbindelse med våre foreldre (og barns besteforeldre). Etter en oppvekst med hyppige og vedvarende psykiske overgrep spunnet rundt våre foreldres egne umenneskelige konflikter, som trusler om flytting og selvmord (pakkede kofferter, ladde pistoler og turer til jernbaneskinnene hørte med), fysisk vold dem i mellom (og en knyttneve til meg hvis jeg forøkte å gå i mellom) med beskjed om at vi kunne dra til helvete sammen med motparten dersom vi ikke viste forståelse eller tok parti, har vi endelig - i en alder av rundt 40 år - forstått at dette aldri kommer til å bli bedre, og at dette er så dypt rotfestet i oss at vi fortsatt opplever angstreaksjoner og -fantasier, tvangstanker og depresjoner hver gang vi hører at de begynner å krangle igjen. Selv over 20 år etter at vi flyttet hjemmefra, og vi vet - på det bevisste plan - at de ikke kan gjøre oss noe lenger! I sommer ble det så ille at vi, med god hjelp fra våre utrolig tålmodige ektefeller, innså at konsekvensene for våre barn, ektefeller, øvrig familie og venner (og selvsagt for oss selv) er uakseptable. Allerede i dag har jeg heldigvis kommet så langt at jeg skammer meg over ikke å ha tatt avgjørelsen tidligere: og dag for dag blir det vanskeligere å forstå at de kan ha hatt slik makt over oss.

Men våre foreldre (som høyst sannsynligvis lider av flere kraftige personlighetsforstyrrelse og medavhengighet) finner seg selvsagt ikke i dette, til tross for at det først var de som stilte ultimatum etter at vi ba dem vente med å kontakte oss til de hadde løst problemene sine selv (da stilte de plutselig felles front mot oss: kontakt oss innen en uke, ellers vil vi ikke høre fra dere mer). Nå får vi brev om at alt er vår skyld, mamma må gå til lege på grunn av oss osv, og de har til og med fått en lege til å skrive attest på at vår mor har fått forandret (pøh - hun har aldri vært annerledes) personlighet pga. hormonforstyrrelse og medisiner og at hennes pårørende må reagere med forståelse, raushet og tålmodighet!!!

Så til spørsmålet: finnes det noen måte å få stanset disse henvendelsene på uten å måtte flytte (med konsekvensene det får for barna) og få hemmelig telefon og addresse? Kan man få en rettslig kjennelse i retning av besøksforbud e.l.? Selv om vi som nevnt begynner å bli friskere, blir jeg sliten og engstelig bare av tanken på å skulle få brev, tekstmeldinger og forsøk på telefonsamtaler en gang i uka, postkort til barna til stadighet og gaver tilsendt til alle høytider...

[Gjest Serafin]

Det er nesten godt å lese om at andre også sliter med foreldre....Det er egentlig ett mareritt å ha slike foreldre som du beskriver.

Jeg har selv brutt forbindelse til min mor. Men vi har fysisk avstand mellom oss. Det har jeg syntes har vært en stor fordel. Vi bor flere mil fra hverandre.

En skulle ikke tro at det skulle være vanskelig å bryte med slekt, men faktisk så er det ikke enkelt.

Det som er rart er holdninger vi har i samfunnet til akkurat det....Faktisk så er det slik at enkelte mennesker aldri skulle hatt barn. Dessverre så har de det....

Jeg brøt selv da mine barn var voksne....Jeg slet meg igjennom mange år med smerte før det skjedde.

Men det er faktisk nødvendig for noen å gå til det skrittet dere må gjøre.

Det må kunne gå ann for dere å ta kontakt med en advokat og få juridiske råd. Slik at dere kan skjerme dere og barna mot denne kontakten.

Ellers så tror jeg det er tusen ganger værre for dere enn for deres barn.... De har dere som buffere....Det er min erfaring.

[ulv68]

Hei "Sliten, liten og redd." Vil først takke for ditt svar til meg innen et helt annet emne...

Har nok ikke noe godt svar på spørsmålet ditt.. kan ikke annet enn å støtte "serafin"s råd. Søk juridisk bistand, kan hende de kan bli pålagt forbud mot all kontakt. Problemet her kan være "pga manglende bevis..."

Familieforhold som du beskriver foregår jo i det skjulte, og omverdenen har ikke kjennskap til det som har skjedd/skjer i slike familier. Foreldre som dine er kløppere til å holde sånt skjult, og utad virker dere jo som en kjernefamilie.

Har selv opplevd mye av det du snakker om Som barn; trusler om selvmord, konstant skyldfølelse for at mine "kjære" foreldre hadde det vondt, alkohol, vold, flytting... I voksen alder, fortsatt dårlig samvittighet, indikasjoner on selvmord... -og har derfor omsider brutt all kontakt med min mor. DET har vært en befrielse, men kan ikke si annet enn at jeg føler meg snytt for noe...

Alternativet, om ikke de blir pålagt å holde seg unna, må kanskje bli å flytte. Om barna dine ennå er små, vil de ikke ta skade av det. På sikt vil de vinne på det. Bufferen som serafin så flott kalte deg, vil begynne å leve sitt eget liv uten frykt for uønsket kontakt. Pr idag styrer foreldrene dine dager, kom deg unna, for alt har en grense!!

Stå på, du er kanskje sliten og redd, men ditt pågangsmot og omsorgen for DIN familie gjør deg STOR!