Hvordan er nyetablerte vennskapsforhold for en mann i 20-åra?

[Gjest SabraCadabra]

Hvordan er nyetablerte vennskapsforhold for en mann i 20-åra?

Kan man, hvis man går inn for det, skaffe seg en slags "familie" av venner når man er såpass gammel som meg?

Grunnen til at jeg spør om dette er at jeg savner familien min så... har flyttet... andre mennesker jeg kommer ut for er jo forsåvidt hyggelige de, der og da, men senere vet man jo ikke om man kan hilse eller ikke, nesten... vi kan for eksempel ha en samtale, som i mitt tilfelle kanskje ikke er en spesielt god samtale, men som er grei nok.

Så senere blir man "dumpet" - man er ikke interessant nok.

Noen ganger så hilser de, men de vil ikke ha meg som venn. Jeg ender opp med å spise maten min alene.

Er kanskje noe jeg gjør... kanskje jeg må gi bekreftelser tilbake... men dette har jeg tenkt på lenge, så jeg tror ikke jeg makter å gjøre så mye med det, uten å komme over en viss terskel...

Jeg er sjenert, og spesielt redd for å vise følelser.

Jeg liker ikke alle mennesker, men mange har jeg ganske god sans for.

Problemet må være at jeg ikke klarer å utvikle forholdene.

Så for å ikke spore innlegget helt av... er det i det hele tatt mulig å komme noe lenger i forhold til mine medmennesker?

Eller vil slike forhold være preget av en slags fremmed-følelse, hjemlengsel og fortidslengsel?

For det er slik jeg føler det når jeg er med andre, når jeg snakker med de. Opplever ikke noen følelser av å bli godtatt eller være velkommen... slik jeg gjør sammen med familien. Nå er jeg voksen og det er meningen at jeg skal få meg min egen familie da... men unger vil jeg ikke ha, desverre... vet at det vil bli tomt når jeg blir gammel, men jeg syns ikke noe særlig om unger, ikke nå i alle fall... og om jeg ikke endrer meg på det området blir det vel vanskelig med kone og...

Så det er dette med venner som jeg tenker på... er nødt for å ha gode sosiale oppelevelser... tror grunnen til at det går så bra sammen med familien er at vi på en måte har dannet en slags kontrakt (eller livet har dannet denne kontrakten), som på en måte har tvunget oss sammen... på en god måte...

Man blir jo mer trygg på hverandre jo lengre tid man har tilbrakt sammen... ikke i ytterste konseksens, men for de fleste familiesituasjoner gjelder jo dette...

Vil jeg kunne skaffe meg venner jeg er like glad i / like trygg på som familiemedlemmer? Eller er det ingen andre på min alder som er interessert i slikt?

Syns liksom det virker som om folk flest på min alder er mer opptatt av å bli kjent med nye enn å bli mer kjent med de man allerede har Som om alle uansett før eller senere blir kjedelige, og at vennskap bare er et tidsfordriv, ikke et nødvendig aspekt for å leve, ikke bare eksistere.

For det er nesten bare å eksistere jeg føler at jeg gjør nå... sitter alene hver eneste kveld / ettermiddag... enda jeg har mange muligheter til å snakke med folk... men jeg føler ikke at folk liker meg... så jeg trekker meg unna... sånn har jeg vært lenge, vet jeg er sosialt unnvikende...

Vet det eksisterer sentre ol, men har ikke noe lyst til det heller... vil bare ha et normalt liv slik jeg ser mange rundt meg har... selv om jeg sa i stad at det ser ut til at folk er "sosialt rastløse" virker det jo også som de har mange gode ting på gang... hehe... misunner alle de leende gjengene jeg ser rundt meg hver dag...

Skjønner ikke hva jeg lever for egentlig, uten dette... de må se på meg som en skikkelig rar mann, som tilsynelatende ikke liker det der... (være sosial)...

Men jeg gjør jo det, tror jeg... ellers ville jeg vel ikke tenkt på å endre meg hver eneste dag...

[Gjest SabraCadabra]

Dette ble jo temmelig langt og rotete... det det dreier seg om er vel at jeg er så ensom...

Og så lurer jeg på om det finnes noen utvei.

Kan jo være at man er disponert for ensomheten, og at man er ensom uansett hva man gjør.

Jeg ser i alle fall ikke hva jeg kan gjøre.

Det er noe ved meg, som folk oppdager som "lite sosialt".

[mariex]

Hei!

Først må jeg si at jeg syns ikke du er spesiellt gammel, da!

Du skriver at du trives og har det hyggelig med familie og venner, men nå når du har flyttet til et annet sted, er det vanskelig å få kontakt,og bygge opp nye vennskap..

Du har kommet i kontakt med noen, men de trekker seg unna etterhvert, sier du. Har bare noen enkle råd å gi:.

Vær deg selv! Ikke tenk på om og når og hvis de ikke skulle like deg.Ved å være deg selv blir andre tryggere på deg og.

Ikke fordyp deg i minnene om hvor kjekt det var før, blandt

de "gamle vennene dine.Nå er du begynt på et nytt kapittel.

Håper du tør å hive deg ut i det.

Vennlig hilsen

[Gjest SabraCadabra]

Hei!

Først må jeg si at jeg syns ikke du er spesiellt gammel, da!

Du skriver at du trives og har det hyggelig med familie og venner, men nå når du har flyttet til et annet sted, er det vanskelig å få kontakt,og bygge opp nye vennskap..

Du har kommet i kontakt med noen, men de trekker seg unna etterhvert, sier du. Har bare noen enkle råd å gi:.

Vær deg selv! Ikke tenk på om og når og hvis de ikke skulle like deg.Ved å være deg selv blir andre tryggere på deg og.

Ikke fordyp deg i minnene om hvor kjekt det var før, blandt

de "gamle vennene dine.Nå er du begynt på et nytt kapittel.

Håper du tør å hive deg ut i det.

Vennlig hilsen

Takk for svar

Det hjelper nok å være positiv ja...

Kanskje jeg ser så gretten ut... jeg er sånn at hvis folk ikke hilser på meg så gidder ikke jeg hilse på de... de andre må liksom hilse først...

Vet ikke hvordan jeg er blitt sånn jeg, men det er utvilsomt ikke noe godt trekk...

Og det er dette de merker... derfor folk fort mister interessen for meg... en av grunnene i alle fall...

[Adriana]

Jeg har 2 råd til deg:

Det første er at jeg synes du skal anstrenge deg litt mer for å være imøtekommen. Du skriver i innlegget under her at du ikke gidder å hilse på folk som ikke hilser på deg først. Tenk om vi alle skulle vært sånn! Da hadde ingen hilst på hverandre! Hvis du ønsker å bli sett på som en sosial person må du ta litt initiativ til det selv.

Det andre er at jeg synes at du skal endre tankegang fra: "jeg vil ha venner som er som familie for meg" til: "jeg ønsker å bli kjent med noen og kanskje utvikle et venneforhold etterhvert". Kanskje du har for høye forventninger til et vennskap? Det viktigste er vel at du blir kjent med noen som du kan trives med. Ikke ha så høye krav til deg selv og andre!

Ønsker deg lykke til :-)