Dr.Dahl.Jeg gråter for min datter

[Gjest deprimert mor]

Hun er 17 år og har i grunnen fått de beste tilbudene hun kan få her i landet for sine problemer. Fantastisk støtte fra BUP b.l.a. Nå har hun ikke villet gå på skolen siden starten i høst, og hun har begynt å skade seg selv igjen.Hun er fullstendig blottet for livsglede og hørte stemmer før hun fikk Nozinan. Det blir hun for trøtt til å ta om dagen. Nå skal terapeutene hennes på befaring i morgen med tanke på innleggelse. Det er snakk om Ullevål eller Sogn. Jeg er så redd. Tro meg, usigelig redd. Synes jeg ser at alle psykiatriske historier (liv) starter med innleggelse. Så er hun der da, veslejenta mi. Tror du det finnes håp for at en ung jente som henne kan bli helbredet for alltid på en slik klinikk? Og hvordan fungerer det egentlig? Kan du gi meg noen råd før jeg må sende henne fra meg , sannsynligvis neste uke?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Helbredet for alltid" er et meget ambisiøst mål. Du kan ikke regne med det, selv om det er mulig.

Det du imidlertid kan forvente, er en betydelig bedring slik at hun (og du) kan ha et godt liv med betydelig livsinnhold og -glede.

Medfølelse - ingenting er vondere enn ens kjære barns sykdom.

[Gjest Hoggormen]

Jeg skjønner veldig godt at du kvier deg for dette; det ville nok enhver mor gjøre!

Innleggelse kan være et ord mange tenker på med gru, men det behøver absolutt ikke være slik! Når man er innlagt har man den fordelen at kyndig personale kan ovservere mer kontinuerlig over tid, noe som igjen kan bidra til å finne riktig behandling/bedre behandling. Kanskje blir man ikke helbredet for livet, men det er store muligheter for at datteren din vil profittere på en innleggelse slik situasjonen er nå. Regner jo med at den tar mye på for dere begge. Det virker som det er snakk om steder med god kompetanse, så hun vil nok bli godt ivaretatt og lagt inn ved en type avdeling som passer. Dette er jo en planlagt innleggelse, så det vil bli langt mer gjennomtenkt enn en akuttinnleggelse.

Selv har jeg den erfaring med innleggelse at jeg har fått bedre medisinering med mindre bivirkninger. 100% frisk er jeg ikke, men jeg har i alle fall fått grundig utredning og veldig kompetent behandling som i gjen gjør at jeg stort sett kan leve et ganske normalt liv.

Hvis du føler du brenner inne med mange spørsmål rundt dette med en evt. innleggelse for datteren din, så synes jeg du skal kontakte behandleren hennes (helst med hennes samtykke) og fyre løs med det du måtte lure på/bekymre deg for. Det kan jo være lurt å ha en dialog med de i hjelpeapparatet som kjenner akkurat datteren din og historien hennes.

Håper dette var litt til hjelp for deg, selv om jeg ikke akkurat er psykiater

[Gjest kan få et godt liv likevel]

Jeg var også slik i 17-18 årsalderen og kjenner flere selvskadere. Det jeg har erfart er at mange, inkludert meg selv, vokser det av seg. Men du må nok regne med flere bekyminger og at hun kommer til å gjøre det igjen og igjen. Før så mange på selvskading som selvmordsforsøk, men det er det langt derifra. Jeg tror heller det er en måte å vise verden at en har det vondt når ord ikke strekker til. Det kan også være en måte å takle følelser på, for å få fokuset vekk fra den psykiske smerten.