Er så redd i natt!

[Gjest kaffedama]

Gikk ikke så veldig bra, men.. Skal vel ordne seg på et vis. Takk for oppmuntring! Fikk ny sovepiller iallfall, men husket jeg å hente de ut..

*rødmer*

Det er alltid litt frem og tilbake når man søker rehab/attføring. Og så er man så sårbar på disse tingene, fordi det ihvertfall for meg handler om historien, hvor jeg er i dag, hva jeg trenger og gjerne skulle ønsket jeg hadde sluppet osv.

Derfor tror jeg at nettopp når det gjelder attføring/sykepenger blir så sårt når alt ikke går helt på skinner. Fordi det handler om så mye annet enn akkurat det papirarbeidet...Legen må kanskje sjekke ut alternativer først, men hvis psykologen din mener du skal ha rehab, så ordner det seg nok skal du se, selv om det tar litt lengre tid.

Det er et aber og en fordel at det ikke *vises* at man sliter. Det er jo deg :-) Du har gode mestringsstrategier, som av og til blir en ulempe, men summa summarum tror jeg det er bra at det ikke synes så godt. :-)

Så blir det trening, det å kunne vise hvordan man har det, til de rette menneskene, slik at man kan bli møtt på en måte som passer til hvordan man føler seg.

Ha en fin dag.

[Gjest skal]

Snakk med oraklet ditt.

Og prøv å huske på at fastlegen din har som oppgave også å forsøke å finne ut av om det er mulig for deg å jobbe mer. Hun høres jo ikke uvennlig ut, tvert i mot er hun optimistisk på dine vegne og håper at du skal bli bedre i løpet av høsten.

Det er du som sliter med følelsen av å ikke ha rett til å bli vist omtanke, ikke ha rett til sykemelding og behandling. Legen din ser sannsynligvis at du sliter, men vet også at det for de fleste på lang sikt gir bedre livskvalitet dersom man ikke helt gir opp kontakten med arbeidslivet.

Jeg synes det er bra at du fortsatt jobber noe. Synes også at du og psykologen bør bestemme tempoet i opptrappingen, men synes ikke helt at legen har oppført seg dårlig mot deg.

Dersom du mener at hun snakket til deg på en måte som var ubehagelig, så stiller det seg kanskje annerledes. Men gjorde hun det?

P,S, Legg merke til hvor morgenfrisk jeg er i dag!

Det var da voldsomt, frosk! Fått overdose appelsiner?? Neida, hyggelig med morgenfrisk frosk, selvom jeg sjelden (les aldri) tilhører denne klubben.

Ble egentlig ikke fortvilet over legen men over meg. At jeg fortsatt sitter fast i gamle reaksjonsmønstre, mer enn jeg trodde. Spesiellt nå når jeg virkelig trenger det. Er jo hyggelig at hun er optimist, men hun mangler dessverre en god del av kortene. Og de skulle jeg gitt henne. Men klarte det ikke.

Men jeg har orakelet, og der klarer jeg i det minste. Vurderer om jeg må få hjelp av henne. At hun kan snakke med legen. Vil gjerne klare det selv, men. Skal iallfall diskutere det. Det er viktig nå. For jeg trenger trygghet på at jeg ikke vil bli prsesset utfor stupet en gang til. Kjenner depresjonen river i sjelen igjen, men skal ikke få tak.

[frosken]

Det var da voldsomt, frosk! Fått overdose appelsiner?? Neida, hyggelig med morgenfrisk frosk, selvom jeg sjelden (les aldri) tilhører denne klubben.

Ble egentlig ikke fortvilet over legen men over meg. At jeg fortsatt sitter fast i gamle reaksjonsmønstre, mer enn jeg trodde. Spesiellt nå når jeg virkelig trenger det. Er jo hyggelig at hun er optimist, men hun mangler dessverre en god del av kortene. Og de skulle jeg gitt henne. Men klarte det ikke.

Men jeg har orakelet, og der klarer jeg i det minste. Vurderer om jeg må få hjelp av henne. At hun kan snakke med legen. Vil gjerne klare det selv, men. Skal iallfall diskutere det. Det er viktig nå. For jeg trenger trygghet på at jeg ikke vil bli prsesset utfor stupet en gang til. Kjenner depresjonen river i sjelen igjen, men skal ikke få tak.

Synes du skal be oraklet kontakte fastlegen. Det er jo meningen at fastlegen skal få informasjon og tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten, og uten slike tilbakemeldinger blir det vanskeligere for fastlegen å opprettholde langvarige sykemeldinger, da jo det legges adskillig press på legene til å få pasientene sine tilbake i jobb fortest mulig. Dersom fastlegen får en faglig god begrunnelse for at du bør slippe for mye press i den retning, blir det enklere for både deg og henne.

[Gjest skal]

Synes du skal be oraklet kontakte fastlegen. Det er jo meningen at fastlegen skal få informasjon og tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten, og uten slike tilbakemeldinger blir det vanskeligere for fastlegen å opprettholde langvarige sykemeldinger, da jo det legges adskillig press på legene til å få pasientene sine tilbake i jobb fortest mulig. Dersom fastlegen får en faglig god begrunnelse for at du bør slippe for mye press i den retning, blir det enklere for både deg og henne.

Høres fornuftig ut når du sier det sånn! Takk! I hodet mitt blir ble det litt "nederlag" og "svakt" men de tankene får gå å plage noen andre! Jeg stjeler dine. Nå skal jeg ha kaffe!

[bugge -jenta]

Høres fornuftig ut når du sier det sånn! Takk! I hodet mitt blir ble det litt "nederlag" og "svakt" men de tankene får gå å plage noen andre! Jeg stjeler dine. Nå skal jeg ha kaffe!

Jeg har bare så lyst til å skrive under på at jeg også symes psykologen din skal ta seg en prat med primærlegen din. Jeg har samme type primærlege som deg. Samme sorten, og det går ikke an å være perfekt hele tiden i forhold til slike leger i helsevesenet. De klarer ikke å være lydhøre, og kjører over en med en slags forståelse de har, eller vil ha. Og jeg har selv gitt litt opp. Jeg må innrømme at min mann tar litt av den kontakten for tiden. men min mann er den som har vært med meg tilstrekkelig med ganger, og forstår bedre enn noen hvorfor akkurat jeg er så sliten av dette. Han har sett hvordan jeg blir møtt opp igjennom timene, til tross for at jeg tror han opplever meg som kjerringa ingen kunne målbinde til tider. Det er ikke slik at vi er tafatte egentlig. Jeg mener det er for enkelt. De treffer oss på det området vi sliter mest. Å bli sett og hørt problematikk. Og i det vi blir klar for å ta til motmæle, er timen over. På den ene siden er det en systemfeil, men det er noen leger som klarer seg bedre enn andre i dette systemet, og jeg finner ikke noen slik primærlege dessverre. Har hatt tre stykker, og det har vært likt med dem alle. Har så lyst å si til deg at jeg synes det er leit du blir møtt slik, og jeg kjenner følelsen på kroppen her jeg sitter. På den ene siden måtte innse selv at det er slik det er , og at et tiltak er nødvendig, er tøft nok i seg selv. Man hadde så trenkt en lege som sa noe sånt som; Hvordan opplever du å føle at du må søke om videre rehabilitering? Er det vanskelig for deg? Blir du redd?

Istedenfor så legen på men når jeg nevnte uføretrygd i en eller annen form og sa; Men du er jo alt for ung og oppegående til å gå hjemme og drive! Hvis det var en slags kompliment, var den temmelig malplassert. Det er jo min sorg også det. At jeg har tatt meg en lang utdannelse, og det var ikke slik det skulle ende opp. Når min psykiater snakket med ham sist, var han forøvrig helt klar på at uføretrygd var det rette for meg, noe jeg personlig aldri har hørt. Så at noen snakket med ham hjalp virkelig. Min psykiater sa mer enn planer for fremtiden og slikt. Han sa hvordan han opplevde meg som person. Og det er litt viktig.

Nå skriver jeg om deg og med litt i ett, som du eser. Men husk at det ikke gjelder utsikter for fremtiden:o) Jeg har fysiske lidelser som svært langt på vei styrer mye av det som skjer også.

Jeg synes det er så trist hvis du sitter med en følelse av å være liten og svak nå. Det er du ikke. Sjelden er det noen som passer bedre til nicket sitt enn deg. Du kjemper hele tiden. Er en fighter. Og du vil komme langt. Å sette grenser for seg selv, er en måte å komme langt nok på. Jeg har gått på trynet skikkelig en gang, fordi jeg drev meg selv så hardt. Nei to. Og begge gangene ble det så klart for meg at det er bare jeg som virkelig kan sette en grense for meg selv. Ingen andre kommer til å gjøre det i dette rotteracet. Så jeg må beskytte meg selv på best mulig måte, og gjøre det som er nødvendig for meg. At du gjør det, vitner om styrke og selvinnsikt synes jeg. Jeg vet med meg selv at jeg har vært veldig tøff når jeg valgte å søke om 100 % uføretrygd. Kanskje er det bare mannen min og psykiateren min som vet hvor mye det koster meg. Og derfor er jeg et lite vrak nå, fordi jeg sliter litt med å takle det. Men det skal nok gå seg til på et vis. Hva fremtiden bærer vet jo ingen.

Denne timen var bare første korsvei. Det kommer til å ordne seg. Du kan jo snakke med trygdekontoret og forhøre deg litt om når de må ha en søknad for at det ikke skal bli opphold i ytelsen.

Min lege har mail, og det gjør at jeg kan skrive til ham der. Da får jeg sagt det helt nødvendigste. Har du spurt om legen din har en slik ordning?

Prøv å gjør noe godt for deg selv, og få timen ut av systemet.

Husk at du er ikke svak, skal.

[Gjest skal]

Jeg har bare så lyst til å skrive under på at jeg også symes psykologen din skal ta seg en prat med primærlegen din. Jeg har samme type primærlege som deg. Samme sorten, og det går ikke an å være perfekt hele tiden i forhold til slike leger i helsevesenet. De klarer ikke å være lydhøre, og kjører over en med en slags forståelse de har, eller vil ha. Og jeg har selv gitt litt opp. Jeg må innrømme at min mann tar litt av den kontakten for tiden. men min mann er den som har vært med meg tilstrekkelig med ganger, og forstår bedre enn noen hvorfor akkurat jeg er så sliten av dette. Han har sett hvordan jeg blir møtt opp igjennom timene, til tross for at jeg tror han opplever meg som kjerringa ingen kunne målbinde til tider. Det er ikke slik at vi er tafatte egentlig. Jeg mener det er for enkelt. De treffer oss på det området vi sliter mest. Å bli sett og hørt problematikk. Og i det vi blir klar for å ta til motmæle, er timen over. På den ene siden er det en systemfeil, men det er noen leger som klarer seg bedre enn andre i dette systemet, og jeg finner ikke noen slik primærlege dessverre. Har hatt tre stykker, og det har vært likt med dem alle. Har så lyst å si til deg at jeg synes det er leit du blir møtt slik, og jeg kjenner følelsen på kroppen her jeg sitter. På den ene siden måtte innse selv at det er slik det er , og at et tiltak er nødvendig, er tøft nok i seg selv. Man hadde så trenkt en lege som sa noe sånt som; Hvordan opplever du å føle at du må søke om videre rehabilitering? Er det vanskelig for deg? Blir du redd?

Istedenfor så legen på men når jeg nevnte uføretrygd i en eller annen form og sa; Men du er jo alt for ung og oppegående til å gå hjemme og drive! Hvis det var en slags kompliment, var den temmelig malplassert. Det er jo min sorg også det. At jeg har tatt meg en lang utdannelse, og det var ikke slik det skulle ende opp. Når min psykiater snakket med ham sist, var han forøvrig helt klar på at uføretrygd var det rette for meg, noe jeg personlig aldri har hørt. Så at noen snakket med ham hjalp virkelig. Min psykiater sa mer enn planer for fremtiden og slikt. Han sa hvordan han opplevde meg som person. Og det er litt viktig.

Nå skriver jeg om deg og med litt i ett, som du eser. Men husk at det ikke gjelder utsikter for fremtiden:o) Jeg har fysiske lidelser som svært langt på vei styrer mye av det som skjer også.

Jeg synes det er så trist hvis du sitter med en følelse av å være liten og svak nå. Det er du ikke. Sjelden er det noen som passer bedre til nicket sitt enn deg. Du kjemper hele tiden. Er en fighter. Og du vil komme langt. Å sette grenser for seg selv, er en måte å komme langt nok på. Jeg har gått på trynet skikkelig en gang, fordi jeg drev meg selv så hardt. Nei to. Og begge gangene ble det så klart for meg at det er bare jeg som virkelig kan sette en grense for meg selv. Ingen andre kommer til å gjøre det i dette rotteracet. Så jeg må beskytte meg selv på best mulig måte, og gjøre det som er nødvendig for meg. At du gjør det, vitner om styrke og selvinnsikt synes jeg. Jeg vet med meg selv at jeg har vært veldig tøff når jeg valgte å søke om 100 % uføretrygd. Kanskje er det bare mannen min og psykiateren min som vet hvor mye det koster meg. Og derfor er jeg et lite vrak nå, fordi jeg sliter litt med å takle det. Men det skal nok gå seg til på et vis. Hva fremtiden bærer vet jo ingen.

Denne timen var bare første korsvei. Det kommer til å ordne seg. Du kan jo snakke med trygdekontoret og forhøre deg litt om når de må ha en søknad for at det ikke skal bli opphold i ytelsen.

Min lege har mail, og det gjør at jeg kan skrive til ham der. Da får jeg sagt det helt nødvendigste. Har du spurt om legen din har en slik ordning?

Prøv å gjør noe godt for deg selv, og få timen ut av systemet.

Husk at du er ikke svak, skal.

Takk Bugge! ER så godt å få denne støtten nå! Betyr mye! For ja, det er en sorg. Jeg elsker jobben min. Er jo mye den som har holdt meg oppe alle disse årene. Og da er det så vondt å ikke være istand til å gjøre den! Heldigvis klarer jeg litt. Holder hardt iblant, men det er verd det tror jeg.

Nå skal psykologen ringe legen før neste time. Synes det er ekkelt og vet jeg kommer til å føle på mye skam når jeg skal dit da. Men det tåler Er en skam jeg er "vant til". Slipper iallfall å oppleve det samme som i går.

Synd at det er sånn, men alikevel godt å høre din beskrivelse av å være hos legen. Kjenner meg veldig igjen. Nå skal jeg ha helg og en tur til Paris, så skal jeg ringe trygdekontoret når jeg kommer hjem. Har fått litt fotfeste igjen.

Håper du kommer litt opp av, eller hva det skal kalles, sorgen din etterhvert. Og tusen takk for de fine ordene. De varmet, Masse!

*klem*

[Gjest skal]

Det er alltid litt frem og tilbake når man søker rehab/attføring. Og så er man så sårbar på disse tingene, fordi det ihvertfall for meg handler om historien, hvor jeg er i dag, hva jeg trenger og gjerne skulle ønsket jeg hadde sluppet osv.

Derfor tror jeg at nettopp når det gjelder attføring/sykepenger blir så sårt når alt ikke går helt på skinner. Fordi det handler om så mye annet enn akkurat det papirarbeidet...Legen må kanskje sjekke ut alternativer først, men hvis psykologen din mener du skal ha rehab, så ordner det seg nok skal du se, selv om det tar litt lengre tid.

Det er et aber og en fordel at det ikke *vises* at man sliter. Det er jo deg :-) Du har gode mestringsstrategier, som av og til blir en ulempe, men summa summarum tror jeg det er bra at det ikke synes så godt. :-)

Så blir det trening, det å kunne vise hvordan man har det, til de rette menneskene, slik at man kan bli møtt på en måte som passer til hvordan man føler seg.

Ha en fin dag.

Hei! Du har nok rett. Det er ikke dumt å kunne "holde masken" Ikke så bra å ikke kunne ikke holde masken (den måtte jeg tenke litt på - tror det ble rett..) Men er vel noe av det som skal læres. Nå skal iallfall psyk snakke med legen før neste gang. Er litt lettere å puste da.

[Gjest skal]

Synes du skal be oraklet kontakte fastlegen. Det er jo meningen at fastlegen skal få informasjon og tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten, og uten slike tilbakemeldinger blir det vanskeligere for fastlegen å opprettholde langvarige sykemeldinger, da jo det legges adskillig press på legene til å få pasientene sine tilbake i jobb fortest mulig. Dersom fastlegen får en faglig god begrunnelse for at du bør slippe for mye press i den retning, blir det enklere for både deg og henne.

Hun Skal ringe før neste time! Kan puste litt lettere! Takk for støtte underveis! Litt mer fotfeste igjen.

[Gjest kaffedama]

Hei! Du har nok rett. Det er ikke dumt å kunne "holde masken" Ikke så bra å ikke kunne ikke holde masken (den måtte jeg tenke litt på - tror det ble rett..) Men er vel noe av det som skal læres. Nå skal iallfall psyk snakke med legen før neste gang. Er litt lettere å puste da.

Det er bra du får hjelp til det. Det er ikke alt man skal klare helt selv.

Psykologen har jo en faglig tyngde som desverre ofte veier mer enn en *skarve* pasients uttalelse. :-) Det er en bekymring man burde få slippe, fordi det kommer på toppen av alt det andre.

Maskene er jo en fin overlevelsesmekanisme. Så lenge man trenger dem. Det er en flott måte å klare å takle en umulig oppvekst på. Og de er jo også en del av en selv, både den/de *pene* masken/e og de vonde følelsene. Hvis du forstår hva jeg mener?

[Gjest skal]

Det er bra du får hjelp til det. Det er ikke alt man skal klare helt selv.

Psykologen har jo en faglig tyngde som desverre ofte veier mer enn en *skarve* pasients uttalelse. :-) Det er en bekymring man burde få slippe, fordi det kommer på toppen av alt det andre.

Maskene er jo en fin overlevelsesmekanisme. Så lenge man trenger dem. Det er en flott måte å klare å takle en umulig oppvekst på. Og de er jo også en del av en selv, både den/de *pene* masken/e og de vonde følelsene. Hvis du forstår hva jeg mener?

Forstår veldig godt!

[Gjest kaffedama]

Forstår veldig godt!

:-)

Sov godt.